Endringer i aktivitetsmønster
I løpet av de siste 50 årene har friluftslivet utviklet seg til en bred
folkelig aktivitet som omfatter store befolkningsgrupper. Turfriluftslivet
i skog og fjell omfattet i 1996 nærmere 70% av befolkningen når det gjaldt
fotturer og om lag 50% når det gjaldt skiturer. Disse aktivitetene har
hatt en jevn økning hele perioden slik at det er langt flere som går på
tur i dag enn det var for både 30 og 50 år siden (Vorkinn 1999, Vorkinn
et.al 1997). Høstingsfriluftslivet står også sterkt med en oppslutning
på over 40% for bær og soppsanking, om lag 30% for innlandsfiske og 10%
for jakt. Her har imidlertid utviklingen vært negativ de siste 30 årene.
Både for aktiviteter som bærplukking og innlandsfiske har det vært en
viss reduksjon i deltakelsen, mens jakt har hatt en liten vekst (Vorkinn
et. al ibid.). I løpet av denne perioden har det også kommet til et mer
aktivitetsbasert friluftsliv med en del nye aktiviteter som har fått stor
oppslutning. Sykling i naturomgivelser utøves nå av over 40% av befolkningen,
mens bruk av alpinanlegg omfatter om lag 25%. Denne utviklingen har i
hovedsak funnet sted de siste 20 årene så økningen i oppslutningen har
med andre ord vært sterk( Vorkinn et. al ibid.). I tillegg har det kommet
til flere nye aktiviteter som foreløpig har en oppslutning på under 1%.
Dette dreier seg om for eksempel rafting, juving, skiseiling m.v (Vorkinn
1999, Bischoff & Odden 1999).
De aller siste årene har man imidlertid blitt oppmerksom på at det relativt
stabile aktivitetsmønsteret i norsk friluftsliv er i ferd med å endre
seg. Dette kommer tydelig fram når man ser nærmere på friluftslivsvanene
blant ungdom i alderen 15-24 år.Turfriluftslivet ser ut til å holde stand,
for med unntak av skiturer i skogen er ungdommen mer aktive turgåere enn
befolkningen som helhet. For skiturer i skogen har imidlertid utviklingen
vært dramatisk med en nedgang i oppslutningen på nærmere 20% de siste
30 årene. Her bør man imidlertid være klar over at ulikheter i undersøkelsesoppleggene
i 1970 og 1996 kan ha hatt innvirkning på resultatene (Vorkinn et. al
1997). Innen høstingsfriluftslivet er den negative trenden enda tydeligere
blant ungdom enn den er for befolkningen som helhet. Bærplukking har hatt
en reduksjon på 15 % og innlandsfiske 10% siden 1970, jakt har derimot
hatt en økning i oppslutningen på 5% (Vorkinn et. al ibid.). De aktivitetsbaserte
aktivitetene har hatt en voldsom økning i oppslutningen blant ungdom.
Med begrepet aktivitetsbaserte aktiviteter sikter vi mot den rekke av
friluftsaktiviteter som er kommet de senere årene, som for eksempel terrengsykling,
rafting, elvepadling. Nå omfatter både sykling i naturomgivelser og kjøring
i alpinanlegg nærmere 60% av ungdommen, og i tillegg har frikjøring eller
off piste på ski og snowboard utenfor heisområdene, utviklet seg til en
ny aktivitet man ikke kjenner omfanget av. Endringene innen friluftsliv
betyr altså at gamle aktiviteter står for fall, nye kommer til og vi opplever
en stigende differensiering og spesialisering av aktiviteter. Hva årsakene
til dette er mener vi at man kan få en ide om gjennom at se på samfunnsutviklingen
generelt. I dag er vår verden preget av at tradisjonene står for fall,
de ødelegges og forsvinner gradvis og har ikke den samme betydning som
tidligere for hvordan vi lever våre liv (Giddens 1994, Lash 1990, Ziehe
og Stubenrauch 1983). Når det gjelder friluftsliv betyr dette at vi ikke
lenger velger vårt friluftsliv på bakgrunn av tradisjonen, men at vi velger
å holde på med det vi har mest lyst til, det som gir mening for oss her
og nå. Det at tradisjonen ikke står så sentralt lenger betyr også at det
blir et større rom for differensiering av gamle aktiviteter og at nye
aktiviteter kommer inn i friluftslivet. Ulike grener av friluftslivet
differensieres i spesialgrener og i dag stilles det større krav til spesial-
utstyr, spesielle kunnskaper innen de ulike grener av friluftsliv (Bischoff
1998, Bischoff & Odden 1999). Den stigende differensiering og spesialisering
er også et generelt trekk ved samfunnsutviklingen og skjer stort sett
på alle livsområder, kompleksiteten i vårt samfunn stiger (Giddens 1996).
Spesialiseringen speiler seg også i den måte friluftsliv i dag brukes
i mange pedagogiske sammenhenger.
Institusjonaliseringen av friluftslivet
Det er ikke bare aktivitetsmønsteret som har endret seg i løpet av de
siste 50 årene. Også rammene rundt friluftslivsutøvelsen har gjennomgått
store endringer. Fram til om lag 1970 var friluftsliv å regne som en uformell
tradisjon ettersom nesten all friluftslivsutøvelse og opplæring i friluftsliv
foregikk innenfor familien, kameratgrupper eller frivillige organisasjoner.
Etter 1970 fikk vi imidlertid for alvor en offisiell norsk friluftslivspolitikk
og dette skulle etter hvert få store konsekvenser for organiseringen av
friluftslivet (Repp 1993). Norske myndigheter så det allerede da som sin
oppgave å stimulere og legge til rette for økt friluftslivsutøvelse i
befolkningen. Bakgrunnen var at man alt tidlig på 1970 tallet så at friluftslivet
stod i fare for å miste oppslutning. Stadig flere bodde i byer langt fra
naturområder og det var tegn som tydet på at familiene ikke lengre maktet
oppgaven med å lære opp nye generasjoner til friluftsliv. Samtidig ble
myndighetene klar over at friluftsliv kunne brukes til en rekke samfunnsnyttig
formål. Friluftsliv var helse og trivselsskapende og kunne brukes i de
forebyggende helsearbeidet for å redusere helse og sosialbudsjettene.
Friluftsliv kunne også være med på å utvikle et økt miljøbevissthet og
naturvennlig holdninger, og kunne dermed brukes som et strategisk virkemiddel
i miljøpolitikken (Miljøverndepartementet 1986-87). Derfor ble det satt
i verk en rekke tiltak som skulle sikre at befolkningen fortsatt tok del
i friluftslivet. Ett av disse var å få friluftslivet inn i skoleverket.
Fra 1974 har friluftsliv fått en stadig større plass i læreplanene for
grunnskole og videregående skole. I løpet av 1970 tallet kom etableringen
av leirskoler i gang for alvor og noe senere ble det etablert friluftslivslinjer
ved de fleste folkehøgskoler. Samtidig kom friluftsliv inn som en del
av lærerutdanningen og det ble etablert egne friluftslivsstudier ved flere
høgskoler (Repp 1993, Bischoff 1996).
I dag har organisert friluftsliv i regi av skoleverket fått et stort omfang.
Hvor stort finnes det ingen registreringer av, men til sammen er det snakk
om svært mange turdøgn og et stort antall mennesker. Mye tyder også på
at denne tendensen vil forsterke seg ytterligere ettersom friluftsliv
stadig får en større plass innenfor skoleverket. Den pedagogiske bruk
av friluftsliv finnes etter hvert i et stort omfang også utenfor skoleverket
både innen resosialisering og behandling. Ulike bo- og behandlingsinstitusjoner
tar i bruk friluftsliv og friluftslivsaktiviteter i arbeidet med mennesker
med sikte på at øke den enkeltes kompetanse.
Et annet trekk som peker i samme retning er oppslutningen om fellesturene
til Den Norske Turistforening. Mens det på 1970-tallet var langt mellom
slike turer, arrangerte DNT i 1999 523 fellesturer med til sammen 8634
deltakere (Hagen pers. med. Bischoff 1996).
Et annet markert trekk som kan koples til institusjonaliseringen av friluftslivet
er den stadig tiltakende kommersialiseringen. Dette kommer til uttrykk
både gjennom et økende tilbud av ulike kurs og turer og en stadig utvikling
av nytt utstyr og nye aktiviteter. Antallet kommersielle kursarrangører
har eksplodert de siste 10 årene. Noen av disse baserer seg på tradisjonelle
tur- og høstingsaktiviteter, men de langt fleste konsentrerer sin virksomhet
rundt aktivitetsbaserte aktiviteter som brevandring, klatring, rafting,
juving, skiseiling m.v. Disse kursarrangørene retter seg både mot det
åpne kursmarkedet og mot lederutvikling og teambuilding for ulike bedrifter
(Christoffersen pers.med.). Det finnes heller ingen sikre tall på hvor
mange turdøgn og mennesker denne delen av det organiserte friluftslivet
omfatter, men det er allerede snakk om flere titusener og disse virksomhetene
er fortsatt i kraftig vekst. Kommersialiseringen av friluftslivet har
også gitt seg utslag i at nye aktiviteter som har et økonomisk potensiale,
raskt blir gjenstand for en intensiv utstyrsutvikling med tilhørende markedsføring
og mediaoppmerksomhet. For mange av de nye aktivitetene som off road sykling,
rafting, snowboard, skiseiling har den økende kommersialiseringen av friluftslivet
hatt stor betydning for deres utbredelse.
Omfanget av ulike former for organisert friluftsliv har hatt en sterk
vekst de siste årene uten at det er mulig å tallfeste dette i form av
antall turdøgn eller antall deltakere. Samtidig tyder mye på at utøvelse
av friluftsliv innenfor familie og kameratgrupper er i tilbakegang. Hvor
stor denne tilbakegangen er finnes det heller ikke noen sikre tall på,
men det er liten tvil om at det har skjedd markert forskyvning fra uorganisert
friluftsliv til organisert friluftsliv de siste 30 årene.
Endringer i meningsinnhold
Friluftsliv oppleves som meningsfullt for de fleste mennesker og i vårt
samfunn har det vært helt naturlig at betrakte det som et viktig og betydningsfullt
innslag i kulturen (Pedersen 2000, Tordsson 1999). Mange nordmenn opplever
friluftslivet for eksempel som symbol på det norske, eller de mener at
friluftslivet gir dem rom for å finne fred og ro, og andre igjen legger
vekt på betydningen av samhørigheten med naturen – barndommens landskap,
eller naturen rundt hytta som et fast punkt i en omskiftelig hverdag og
en viktig del av deres identitet. Motivene for å drive friluftsliv har
de seneste 30 år i hovedsak vært basert på rekreasjon, fellesskap og miljøbevissthet
(Tordsson ibid.). Rekreasjon som motiv handler i hovedsak om at vi ønsker
å komme bort fra stress og jag, ut i naturen og finne fred og ro, få rom
til å slappe av, tenke og få kanskje litt perspektiv på hverdagen (Vaagbø
1993, Aasetre et.al 1994). Fellesskapsmotivet er knyttet til det sosiale
samværet med familien eller med vennene – friluftslivet blir det stedet
vi møtes og gjør ting i lag. Miljøbevisstheten som motiv for friluftslivet
har tatt utgangspunkt i et ønske om å bevare vår natur, motarbeide den
stigende ødeleggelse av naturen i form av rovdrift, forurensning, forsøpling,
slitasje med mer.
Ennå er disse motiver sentrale for de fleste av oss, men det er noen endringer
på vei. Disse viser seg tydeligst hos ungdommen og innen den pedagogiske
bruk av friluftsliv.
Det ser ut til at unge mennesker er stadig mer opptatt av hvilken mening
friluftslivet eller den enkelt aktivitet kan gi dem personlig og at de
ulike friluftslivsaktiviteter i høgere og høgere grad inngår i oppbyggingen
av den enkeltes identitet (Giddens 1996, Ziehe & Stubenrauch 1983, Gudmundson
1992, Frønes 1994). Motivene for deres friluftsliv er i høgere grad enn
tidligere basert på mestring og spenning, og i mindre grad basert på miljøbevissthet
og sosiale verdier. Mestring og spenning peker begge mot utviklingen av
den enkelte. Gjennom å søke spennende aktiviteter og situasjoner i naturen
og mestre dem, kan jeg få perspektiv på ”hvem jeg er”, ”hva jeg kan og
ikke kan”, jeg kan oppleve at selvtilliten øker gjennom bevisstheten om
det jeg kan (Ewert 1989, Bischoff 1996, Priest og Gass 1997). På mange
måter kan vi si at unge mennesker velger et friluftsliv som også er med
til at fortelle historien om hvem de er, der er således stor forskjell
på om du velger elvepadling, jakt eller vandrer på tur i fjellet med telt
og sekk (Bischoff 1998, Skogen 1999, Christensen 1996). Vi vet ikke veldig
mye om unges motiver for å drive friluftsliv, men vi synes i tillegg å
se en tendens til at unge mennesker søker friluftslivet i håpet om å finne
et fristed, et livsområde hvor de kan være seg selv, hvor de kan velge
hva de vil, et område hvor de slipper for (skole)hverdagens struktur,
krav og begrensninger.
Innen den pedagogiske bruk av friluftsliv er motivene mangfoldige og det
finnes store forskjeller, men sentralt i denne forbindelse er det at motivene
er basert på den informasjon og viten vi har om den menneskelige psyke,
om effekter av friluftsliv, om økologiske forhold med mer (Bischoff 1996).
For eksempel brukes friluftsliv i grunnskolen ut fra motiv om at barna
skal lære å samarbeide, utvikle kreative og skapende evner, utvikle handlingskompetanse,
bli miljøbevisste og lignende. Brukes friluftsliv i forbindelse med resosialisering
av belastet ungdom er det ofte ut fra motiv om at de gjennom friluftsliv
skal endre dårlig atferd, utvikle personlige kompetanseområder, et positivt
selvbilde og lignende. Vi mener at den pedagogiske bruken av friluftsliv
og de motivene som ligger til grunn for denne bruken på sikt vil være
med til at endre de motivene folk vanligvis legger til grunn for deres
friluftsliv.
Institusjonalisering og endring av meningsinnhold – hvorfor?
Friluftsliv har vært en tradisjon i den forstand at den kan oppfattes
som en sosial praksis, et kulturelt innslag som gjennom generasjoner har
blitt overført fra en generasjon til den neste. Det har ikke vært en statisk
tradisjon, stadig har den blitt omformet av nye generasjoner med henblikk
på å gi mening i samtiden. Nå ser det imidlertid ut som vi står overfor
større og mer omfattende forandringer som er med til at forandre friluftslivstradisjonen
grunnleggende. ”Hvorfor?” spør vi oss. Igjen kan vi lede etter mulige
svar på spørsmålet i den generelle samfunnsutvikling. Her finnes det flere
utviklingstrekk som peker i samme retning. Der hvor vi tidligere støttet
oss til tradisjonen i valg og avgjørelser støtter vi oss i dag til den
informasjon og viten vi har tilgjengelig (Beck et. al 1994). Sosiale forhold
undersøkes og omformes konstant i lyset av den innstrømmende informasjon
og viten om de samme forhold. Tar vi skolen som eksempel betyr dette at
vi på bakgrunn av den informasjon og viten vi har om barn og unge, hvordan
de lærer, hva de har bruk for å lærer i dagens samfunn gradvis omformer
og tilpasser skolen til de nye krav samfunnet stiller. Tar vi skogbruk
som eksempel betyr det at vi ikke driver skogbruket ut fra tradisjonen,
men at den nye viten og informasjon vi hele tiden får om skog og skogbruk
(både økonomiske og økologiske forhold) er med på å bestemme hvordan vi
faktisk velger å driver skogbruk. Overfører vi dette perspektivet til
friluftsliv, mener vi at både endringen av meningsinnhold og den stigende
institusjonalisering kan forklares ut fra den økende informasjon og kunnskap
vi bl.a. har om den menneskelige psyke, individets behov for utvikling
av kompetanse og identitet, sosiale forhold, økologiske forhold etc. Vi
vet for eksempel at unge mennesker i dag har bruk for å utvikle sosial
og emosjonell kompetanse, evne til å kommunisere og reflektere samt å
utvikle handlingskompetanse for bedre å kunne takle de utfordringene de
står overfor i hverdagen. Når vi vet at friluftsliv kan brukes til å utvikle
nettopp disse kompetanseområder, da vil våre kunnskaper være med til å
påvirke hvordan friluftsliv brukes. På grunn av vår viten om friluftslivets
pedagogiske muligheter brukes friluftsliv i stadig større grad innen skoleverket
for å ta ett eksempel.
Et annet utviklingstrekk er den stigende spesialisering og økningen av
ekspertsystemer. Når samfunnet blir mer komplekst og spesialisert oppstår
det et stadig større behov for eksperter (Giddens 1994). Både den stigende
institusjonalisering og kommersialisering er uttrykk for denne tendens.
Konsekvenser av endringene
Endringene som norsk friluftsliv gjennomgår både når det gjelder aktivitetsmønster,
meningsinnhold og institusjonalisering ville selv hver for seg kunne få
store konsekvenser for utmarksforvaltningen. Men nå som endringene på
alle tre områdene ser ut til å komme samtidig, vil resultatet lett bli
et økt konfliktnivå mellom friluftsliv og andre former for utmarksbruk.
Vi vil i det følgende kort skissere hvilke konsekvenser vi ser av de ulike
endringene innenfor friluftslivet. Vi må presisere at dette i stor grad
bare er gjetninger ettersom det finnes lite eksakt kunnskap om disse områdene.
Eksemplene vi har valgt er ikke de eneste og kanskje heller ikke de beste,
men de vil illustrere noen av de utfordringene vil mener utmarksforvaltningen
vil møte i tida framover.
Konsekvenser av nye aktivitetsformer
Flere av de nye aktivitetsformene er problematiske sett fra utmarksforvaltningens
ståsted. De skaper konflikter man ikke har erfaring i å handtere, samtidig
som det er lite hjelp å hente i et lovverk som ble utarbeidet på 1950
tallet, og dermed ikke alltid er tilpasset dagens situasjon. I tillegg
må man forvente at det stadig dukker opp nye aktiviteter som forvaltningen
må forholde seg til. Mange av disse nye aktivitetene er også svært ressurskrevende
i forhold til både kunnskap og utstyr, noe som igjen er med på å skape
grunnlag for en økende kommersiell utnyttelse av friluftslivet.
Sykling på skogsstier er en aktivitet som skaper problemer på flere områder.
Det meldes om til dels store slitasjeskader på stier med mye sykkeltrafikk,
og det er konflikter flere steder i Nordmarka der turgåere og sykelister
er nødt til å bruke de samme stiene. Det siste på dette området er at
Hol kommune vil innføre teltingsforbud på noen strekninger i forbindelse
med sykling på Rallarvegen over Hardangervidda. Bakgrunnen for dette ønsket
er at den store ferdselen har flere negative konsekvenser. Det forekommer
en del forsøpling, og grunneierne opplever å bli hindret i sin næringsutøvelse.
Det er også frykt for at den store ferdselen skal virke forstyrrende på
villreinstammen i området (Seim Halvorsen1999).Konfliktene rundt terengsykling
vil trolig bli flere i tida framover ettersom syklistene fortsatt øker
i antall og det stadig blir mer vanlig å ta med sykkelen i skogen og på
fjellet.
Forstyrrelse av villrein er også bakgrunnen for konflikten mellom skiseilere
og villreininteressene på den østlige delen av Hardangervidda. En skiseiler
kan tilbakelegge mange mil på en dag og forstyrrer på den måten villreinen
langt mer effektivt enn en vanlig skiløper. Foreløpig er skiseilerene
få og finnes stort sett bare på Hardangervidda. Aktiviteten markedsføres
imidlertid godt og etter hvert som skiseilene blir mer brukervennlige,
må man forvente en sterk økning i antall deltakere. Derfor ligger alt
til rette for at skiseiling vil bli en ny utfordring for forvaltningsmyndighetene
i flere villreinområder i årene som kommer.
Off-piste eller frikjøring på ski og snowboard utenfor heisområdene er
også en ny aktivitet i sterk vekst. Foreløpig er dette en aktivitet som
er relativt uproblematisk innenfor utmarksforvaltningen, men også her
er det mulig å se for seg konflikter. Slik aktiviteten drives i dag bruker
utøverne ski eller truger for å komme seg opp i de aktuelle områdene (Johnson
pers.med.), men det er lett å se for seg et stadig sterkere ønske om muligheter
for motorisert transport. I Nord-Amerika og Alpene drives f.eks heliskiing
i stor utstrekning. Det er trolig allerede økonomisk grunnlag for å drive
en slik virksomhet flere steder i Norge slik at man snart vil få søknader
og å få starte opp heliskiing i de mest brukte fjellområdene.
Konsekvenser av moderniseringen av friluftslivet
Det er svært vanskelig å forutsi om de eventuelle endringene av meningsinnholdet
innen friluftslivet vil få noen praktiske konsekvenser for utmarksforvaltningen.
Det at motivene for å drive friluftsliv ser ut til å bli mer fokusert
på den enkelte og mindre på fellesskapet, og kanskje mer på aktiviteten
enn den naturen aktiviteten drives i behøver ikke å gi seg utslag i en
problematisk adferd. Det kan imidlertid føre til at det i framtida blir
vanskeligere å legitimere offentlig satsing på friluftsliv ut fra tanken
om at deltakelse i friluftsliv bidrar til økt miljøengasjement.
Ingen kan heller med sikkerhet si hvilke konsekvenser overgangen fra høstingsrelaterte
friluftslivsaktiviteter til mer aktivitetspregete aktiviteter vil få.
Det er likevel vanlig å anta at stadig større deler av befolkningen vil
bli mer fremmedgjort i forhold til naturen, noe som igjen kan gi seg utslag
i en mindre hensynsfull ferdsel og bruk av naturen. Dette vil føre til
store problemer utmarksforvaltningen, ettersom allemannsretten bygger
på at utøverne også har en rekke plikter i forbindelse med den frie ferdselen.
Det finnes allerede mange eksempler på konflikter som oppstår i forbindelse
med utenlandske turister. Så det er et åpent spørsmål hva som vil skje
med allemannsretten dersom også en økende del av den norske befolkningen
verken har vilje eller evne til å oppfylle sine plikter om hensynsfull
ferdsel. Et generell svekkelse av befolkningenes turerfaring og ferdighetsnivå
vil også kunne åpne for en enda sterkere kommersialisering av friluftslivet.
Konsekvenser av institusjonalisering og kommersialisering
At en stadig økende del av friluftslivet skjer i organiserte former har
helt klart konsekvenser for utmarksforvaltningen. På den ene siden er
det lettere å nå ut med informasjon til grupper enn til enkeltpersoner
slik at atferden lettere kan styres. Samtidig kan store grupper også utgjøre
et problem både i forhold til slitasje, forstyrrelse av dyreliv og konflikter
med andre brukergrupper. Det sier seg selv at en hel skoleklasse har en
helt annen påvirkning på naturgrunnlaget og andre friluftslivsutøvere
enn enkelt individer ville ha hatt. Blant annet kommer det meldinger fra
Femundsmarka om at store grupper med utenlandske kanoturister både skaper
problemer i forhold til slitasje og forsøpling på leirplasser, og at de
er i konflikt med lokale friluftslivsutøvere om bruken av enkelte områder.
Slike konflikter vil også kunne bidra til et økende krav om innskrenkinger
i allemannsretten både i forhold til utlendinger og større organiserte
grupper.
Den stadig økende kommersialiseringen av friluftslivet og da særlig i
form av kommersielle turer og kurs vil ha konsekvenser for utmarksforvaltningen
på flere områder. Enkelte steder vil slike virksomheter ha behov for å
foreta mindre naturinngrep i form av sikrings- installasjoner i forbindelse
med klatring og andre tauaktiviteter. Dette har blant annet skapt konflikter
i forhold til grunneiere og andre fjellklatrere på Fosenhalvøya.En rekke
langt alvorligere konflikter oppstår i forbindelse med at kommersielle
firma med hjemmel i allemannsretten, vederlagsfritt kan bruke annen manns
eiendom til sin virksomhet. Her ligger det en stor utfordring for utmarksforvaltningen
med å finne gode løsninger på de konfliktene som oppstår. Foreløpig finnes
det ingen rettspraksis på område og lovverket er i mange tilfeller uklart.
Dette har ført til at det fra grunneierhold har kommet sterke krav om
innskrenkinger av allemannsretten på dette området. De tar til orde for
at kommersielt friluftsliv ikke skal omfattes av allemannsretten, og alt
tyder på at dette kravet bare vil bli sterkere dersom forvaltningsmyndighetene
ikke tar dette problemet på alvor.
Diskusjon
Så langt har vi bare fokusert konsekvensene som kommer som en følge av
endringene innenfor friluftslivet. Det er imidlertid viktig å være klar
over at det økte konfliktnivået ikke bare skyldes friluftslivet alene.
På mange områder er det rimelig å anta at de endrede rammevilkårene for
landbruket har vel så stor betydning. Det tradisjonelle landbruket har
vært hardt presset gjennom flere år med stadig strengere krav om økt effektivitet
og lønnsomhet. Noe som har ført til en økende fokusering på utmarka som
inntektskilde både fra politiske myndigheter og den enkelte gårdbruker.
At utnyttelse av utmarka i stadig større grad skal bidra til å sikre inntektsgrunnlag
og bosetning i bygde-Norge ville trolig ført til flere konflikter med
friluftslivsinteressene selv om friluftslivet ikke hadde endret seg. Når
friluftslivet vokste i omfang etter 1950 skjedde dette i en periode hvor
utmarksressursene fikk stadig mindre betydning innen landbruket. Derfor
vil det lett oppstå konflikter nå når utmarka igjen får økonomisk betydning
for landbruksnæringen samtidig som friluftslivet er etablert som en viktig
brukerinteresse i de samme områdene.
Det er også fristende å legge til at norsk utmarksforvaltning altfor lenge
har vært et nedprioritert område fra myndighetenes side. Slik situasjonen
er i dag har forvaltningen verken styringsredskaper eller ressurser til
å handtere en situasjon med et høgere konfliktnivå mellom forskjellige
brukerinteresser i utmarka.
Det er på bakgrunn av det bildet som er tegnet ovenfor at utmarksforvaltningen
må være spesielt oppmerksom på de endringene som er i ferd med å skje
innenfor friluftslivet. Hvor omfattende disse endringene vil bli og hvor
raskt de vil komme er vanskelig å si med sikkerhet. Men dersom man skal
ta sammenhengen mellom utvikling innen friluftsliv og den generelle samfunnsutvikling
på alvor, vil både aktivitetsmønster, meningsinnhold og organiseringen
av nordmenns friluftsliv gjennomgå store endringer de neste 10-20 årene.
|
Referanser
Aasetre, J., Kleiven, J. & Kaltenborn, B.P.: Friluftsliv
i Norge - Motivasjon og adferd. NINA Oppdragsmelding 309, 1994
Beck, U., Giddens, A., Lash, S.: Reflexive modernization. Polity Press
1994
Beck, Ulrich: Risk society - Towards a new modernity. Sage publications
1992
Beck, Ulrich: Risiko og frihet. Fagbokforlaget Bergen 1997
Bischoff, Annette. Friluftsliv - ungdom og personlig utvikling. Speciale
ved Københavns Universitet 1996
Bischoff, Annette. Ungdom og friluftsliv - endring fra tradisjonsoverføring
til valg og personlig utvikling. i Rapport fra konferansen “Forskning
i friluft” FRIFO 1998
Bischoff, A & Odden, A.: Ungdom og friluftsliv – endringer i lys av modernitetsprosesser.
I Naturforvaltning og samfunnsfag II. Referat fra konferanse 12-13.10.1999.
DN-notat 1999-6
Christensen, O.: Vinterfriluftsliv i endring. I Strumse, E. (red.) Faglig
mangfold - nyttig kunnskap. Rapport fra det tredje og fjerde programseminaret
om Miljø-betinget livskvalitet. Norges Forskningsråd 1996
Ewert, Allan W.: Outdoor Adventure Pursuits. Publishing Horizons, Inc.
1989
Frønes, Ivar: De likeverdige. Universitetsforlaget. 1994
Giddens, Anthony: Modernitetens konsekvenser. Hans Reitzels Forlag 1994
Giddens, Anthony: Modernitet og selvidentitet. Hans Reitzels Forlag 1996
Gudmunson, Gestur: Ungdomskultur. Forlaget Sociologi, Kbh. 1992
Lash, Scott: Sociology og postmodernism. Routledge. 1990
Pedersen, Kirsti.: Det har bare vært naturlig – Friluftsliv, kjønn og
kulturelle brytninger. Avhandling, dr.scient graden. Institutt for samfunnsfag,
Norges idrettshøgskole 2000
Priest, S. & Gass M. A.: Effective Leadership in Adventure Programming.
Human Kinetics 1997
Repp, Gunnar.: Natur og friluftsliv I grunnskolen. Møreforskning 1993
Seim. Halvorsen, Lars Chr.: Sluttrapport Rallarvegen forprosjekt. Kartlegging
av interessekonflikter – forslag til løsninger. Aurland, Hol, Ulvik kommuner
Skogen, Kjetil.: Cultures and Natures – Cultural patterns, Environmental
Orientations and Outdoor Recreation Practices among Norwegian Youth. Dr.polit.
dissertation. Department of Sociology and Human Geography. University
of Oslo 1999
Tordsson, Bjørn.: Om naturforståelse og om friluftslivets egenart. Innlegg
på Naturfilosofisk seminar, Finse 24-26.9.1999
Vaagbø, Ola.: Den norske turkulturen. FRIFO 1993
Vorkinn, Marit.: Er friluftsliv i ferd med å endres. I Naturforvaltning
og samfunnsfag II. Referat fra konferanse 12-13.10.1999. DN-notat 1999-6
Vorkinn, M, Aas, Ø & Kleiven, J.: Friluftslivsutøvelse blant den voksne
befolkningen- utviklingstrekk og statur i 1996. Østlandsforskning-Rapport
nr.07/1997
Ziehe, T & Stubenrauch,H.: Ny ungdom og usædvanlige læreprocesser. Politisk
Revy 1983
|