Innledning 

Utmarksnæring har vært et satsingsområde i landbruket siden 1960-tallet i en del områder og er det fremdeles. Det er lett å få inntrykket av at de viktigste næringene i utmark er de tradisjonelle landbruksnæringene utmarksbeite og skogbruk mens vekstpotensialet ligger i jakt og fiske. Men er dette riktig? 

Artikkelen er forsøk på å sammenligning økonomisk omsettingsverdi av de forskjellige utmarksnæringene på nivå av et fylke i dag. Regionale forskjeller gjør at vektleggingen av utmarksnæringer vil variere, se eksempelvis variasjonen i skogbrukets betydning i forskjellige fylker. Jeg velger jeg se på størrelsesorden av de forskjellige utmarksnæringene i et fylke, Hedmark, som bl.a. er kjent som Norges største skogfylke. Også innen Hedmark er det store regionale og lokale forskjeller i naturgitte muligheter for forskjellige utmarksnæringer. Tilsvarende beregninger bør kunne utføres på lavere nivåer som kommuner og grunneierlag, for å kunne fange opp hvor næringene står og hvor det kan ligge utviklingspotensialer. 

Historikk 

Betydningen av forskjellige næringer i utmark har også variert opp igjennom historien. De første steinaldermenneskene brukte utmarkas vilt og fisk til ren livberging. Med jordbruket fra yngre steinalder kom beite for tamdyr inn i økende betydning. Dette økte i betydning med voksende befolkning for å kuliminere i slutten av forrige århundre, bl.a. hadde seterbruket en topp omkring 1870 (Reinton 1961). 

Fra jernalderen og fremover til ca. 1870 fikk trevirket omformet til trekull økende lokal betydning for malmsmelting ved myrmalmblestring, og fra ca. 1600 stedvis regional betydning for bergverk og smelteindustrier. Med vannhjulet og oppgangssagene fra 1500 og fremover fikk tømmer til oppsaging økende betydning. Allerede omkring år 1700 hadde den første grovskoghogsten gått over det meste av rimelig tilgjengelig produktiv skog. Fra 1870 og fremover ble den oppløste fiberen fra trærne utvunnet ved sliping eller kjemisk oppløsing fra trestokkene. 

Siden ca. år 1900 har forskjellige former for rekreasjon økt betydelig, økonomisk kanskje mest parallelt med velstandstandsutviklingen etter omkring 1960. 

De siste 70 år har tømmeravvirking og sauetall på utmarksbeite økt noe i Hedmark. Storfeets fôropptak på utmarksbeite har gått tilbake med nedleggingen av seterbruket. Samlet har relativ betydning av skogbruk og utmarksbeite gått markert tilbake. Storviltbestandene er mangedoblet siden 1960-tallet. Rekreasjonsbruken av utmark har økt med økende disponibel inntekt og fritid, særlig etter 1960, konkretisert ved begreper som lørdagsfri, allment bilhold og dobling i disponibel inntekt hvor økingen i forbruket særlig har økt på transport ( herunder bilhold) og hobby/ fritid. 

Bruken av utmark i Hedmark har dermed endret seg til det nesten ugjenkjennelige i historisk tid. Og betydelige endringene har skjedd de siste 50 år. Men karakteristisk er at endringene skjer med tidsskalaer på omkring tiår eller deler av århundrer, fra år til år kan endringene være knapt merkbare. 

Verdiskapingen idag 

Hvilken omsettingsverdi representerer verdien av de forskjellige utmarksproduktene i Hedmark i dag? Oppsettet under inneholder bare delvis sammenlignbare størrelser. Det kan ligge andre verdier inne i ulike næringer enn de som er tatt med. Ringvirkinger og overrisling til andre næringer er også lite vurdert. Pengestrømmene fra utmark burde derfor analyseres på person-/bedrift & samfunnsnivå, ikke minst utfra betydningen for fremtidige vekstmuligheter i bl.a. arbeidsplasser. 

Men følgende verdier er et diskusjonsgrunnlag for innbyrdes forhold mellom verdien av de forskjellige aktivitene i utmark i Hedmark. 
 

Diskusjon 

I sum er fôrverdien av utnyttet utmarksbeite ca. 25 millioner kr og førstehåndsverdien av jakt & fiske i Hedmark ca. 90 millioner kr/ år. I en annen størrelsesorden er førstehåndsverdien av avvirket tømmer med ca. 750 millioner kr, og overraskende for de fleste av oss kan hytter representere et årlig forbruk og nybygging på muligens i hvert fall 740 millioner kr. i skogfylket Hedmark. 

Ser vi på utviklingstrekkene i disse fire utmarksnæringene de siste 50 år, så har beitebruken på landbasis blitt omkring halvert siden 1950, med en liten øking etter et bunnnivå på 1970-tallet ( Moen 1998). Tilgjengelige formengder varierer betydelig i Hedmark. De beste beitene ligger på rik berggrunn ( Haugen 1952), i hovedsak nordover fra Alvdal og vest for Glomma samt i deler av Ringsaker. Disse områdene har i dag langt større tettheter av sau på utmarksbeite enn i resten av Hedmark (Wabakken m.fl. 1995). 

Jakt & fiske har økt i betydning i den samme perioden, delvis pga. økt velstand og økt fritid, for storvilt også pga.sterkt økte avskytinger pga. bevisst bestandsforvalting etter 1970 (rettet avskyting). Verdien av jakt & fiske varierer til dels mye innen fylket, mest med størrelsen på forskjellige vilt- og fiskebestander. De to mest innbringende viltartene er elg og lirype. Elgtettheten er størst i noe lavereliggende områder, mens rypejakta vesentlig foregår i lavere del av snaufjellet. Det er gjort undersøkelser som viser at fiske gir ringvirkninger på 10- 20x førstehåndsverdien dvs. ca. 150- 300 millioner totalt for Hedmark( se bl.a. Navrud 1987). For jakt forventes noe tilsvarende men med lavere multiplikator da jegerne sjeldnere enn fiskere har med andre i familien. 

Skogbruket har i hovedtrekk hatt relativt jevn avvirking etter høykonjunkturen på 1950-tallet, men kjøpekraftverdien av tømmeret er betydelig redusert de siste 50 årene. Her varierer skogverdiene med produksjonsevnen (boniteten), med de beste skogene i lavlandet og de fattigste i høyereliggende skog. Og sysselsettingen i skogbruket har gått sterkt tilbake etter overgang fra øks og sag til motorsag på 1950- tallet, og videre fra motorsag til hogstmaskin på 1980-tallet. 

Antall hytter har økt sterkt de siste 50 år, både med ombygging av tidligere seterhus og skogskoier, og nybygging av hytter i hyttefelt i attraktive områder. Men attraktiviteten av forskjellige områder varierer betydelig, med større vann og vassdrag i skog, skoggrensenære områder og ved fritidsanlegg som bl.a. alpinanlegg som spesielt attraktive lokaliseringer. 

Med forbeholdene som er nevnt, viser tallene for Hedmark at betydningen av flere tradisjonelle utmarksnæringer er mindre enn vanlig antatt. Særlig synes rekreasjonsnæringens betydning undervurdert i de store utmarksområdene med skog og fjell i Hedmark, med betydelige lokale og regionale forskjeller. Det kan synes som rekreasjonsnæring har et større potensiale som utmarksnæring enn flere av de tradisjonelle utmarksproduksjonene.