Utviklingen av den kommunale vilt- og fiskeforvaltningen på 90-tallet.

Utviklingen av den kommunale vilt- og fiskeforvaltning fra 1988 og fram til i dag har vært preget av endringer i oppgavefordeling mellom sentral og lokal forvaltning, og omfattende omlegginger i prinsippene for kommunal forvaltning. Tabell 1 viser i kronologisk rekkefølge, noen av de viktigste endringene som har hatt innflytelse på kommunen som vilt- og fiskeforvalter. Denne utviklingen har vært i tråd med den politiske målsetningen om innføring av en lokal miljøforvaltning med lokal forankring og ansvar. Kommunen har fra 1988 og fram til i dag fått en stadig mer sentral og formalisert rolle når det gjelder vilt- og/eller fiskeforvaltning. Gjennom MIK - reformen i 1992 ble alle landets kommuner tilført kompetanse i naturforvaltning ved øremerkede statlig lønnsmidler til en administrativ stilling på miljøvern (tabell 1). Samtidig ble det politiske ansvaret for miljøforvaltningen tillagt en egen nemnd eller et hovedutvalg. Den nye loven om lakse- og innlandsfisk og endringene i viltloven i 1992, medførte at kommunene ble en del av den offentlige vilt- og fiskeforvaltningen. Kommunene fikk også samtidig overført omfattende myndighet, oppgaver og ressurser innen viltforvaltning (Østdahl 1997). Først i 1996 ble delegeringen av fiskeforvaltningsoppgaver gjennomført, i hovedsak for innlandsfisk (Dervo et al. 1996). Året etter ble det opprettet en egen post på Statens fiskefond hvor kommunene kunne søke om midler til fiskeforvaltning.

Oppgavene som ble delegert til kommunen innen vilt- og fiskeforvaltning var typisk oppgaver som vilt- og fiskenemndene eller fylkesmannen hadde hatt tidligere, og som det var brukt til dels store ressurser på. Kommunene fikk delegert ansvaret for å innpasse hensynet til vilt- og fiskeinteressene i den kommunale oversiktsplanlegging, arbeide for felles organisering, legge til rette for driftsplanlegging, sikre et best mulig jakt- og fisketilbud for allmennheten og påse hensiktsmessige tiltak for vern og utvikling av vilt- og fiskebestandene. I tillegg var det en rekke spesifikke vilt- og fiskeoppgaver som ble delegert som for eksempel godkjenning av driftsplaner for hjortevilt, tildeling av fellingskvoter for hjortevilt, ettersøk etter skadet hjortevilt, håndtering av fallvilt, tiltak i akutte krisesituasjoner, gjenoppretting av friløpet, dispensasjon fra fiskeravgiften, merking av fisketrapper og fiskerenner, og å ivareta inndratt fisk.

I tråd med de politiske målsetninger om økt kommunalt sjølstyre ble øremerkingen av midler til kommunale miljøvernstillinger opphevet i 1997. Det var da 72 prosent av kommunene som hadde faste administrative miljøstillinger, og ytterligere 6 prosent vurderte en slik stilling (Dervo og Østdahl 1997). Det foreligger ikke noe oppdatert oversikt over status for administrative miljøstillinger, men vi har fått opplyst fra Kommunenes Sentralforbund (KS) at 275 kommuner (63 prosent) er medlemmer i Forum for lokalt miljøvern. I følge KS har trolig de aller fleste av disse kommunene egne miljøstillinger.

Etter innføringen av ny kommunelov i 1992 fikk kommunene selv bestemme den politiske og administrative organiseringen av sitt arbeid, inkludert vilt- og fiskeforvaltning. Dette førte raskt til omfattende omorganiseringer, og dette innbefattet også arbeidet med naturforvaltning. Tidligere hadde de fleste kommuner hatt en egen nemnd eller hovedutvalg for miljøvern. I 1996 viste en registrering at omlag halvparten av kommunene hadde beholdt vilt- eller fiskenemnder (Østdahl og Skurdal 1996), mens det i de andre kommunene var etablert en rekke typer av utvalg som miljø, utmark, landbruk, kultur og landbruk som hadde det politiske ansvaret for vilt og/eller fisk. Navnet på utvalgene reflekterer i stor grad hvilke oppgaver og ansvarsforhold nemndene har og hvilke oppgaver som er plassert til samme nemnd. I noe grad reflekterer dette reelle ønsker om en slik organisering fra kommunens side mens andre ganger var det personalmessige forhold i kommuneadministrasjonen som bestemte organiseringen og nemndstrukturen.

På slutten av 90-tallet har det skjedd en betydelig forverring av kommunenes økonomi (KRD 2000). Samlet hadde kommunene i Norge et underskudd på 10 milliarder i 1999. Dette har ført til stor uro og fokus på ressursrammer til eldreomsorg og skole. I en periode med sterk fokus på økonomi, omorgansiering og innskrenkninger, settes også kommunenes ressursinnsats når det gjelder utmarksforvaltning under lupen. Miljø kan lett bli en tapende part i denne ressurskampen.

Spørreundersøkelsen

Den postale spørreundersøkelsen til alle landets 345 kommuner ble gjennomført i mai 1998. Vi mottok 319 svar (73 %). I tillegg er det gjennomført kvalitative intervjuer i 15 kommuner, med utgangspunkt i det postale spørreskjemaet. For nærmere beskrivelse av metoder og spørreskjema se Dervo og Østdahl (2000).

Kommunenes oppgaver med vilt- og fiskeressursene

I spørreundersøkelsen ønsket vi å belyse hvilke naturforvaltningsoppgaver kommunene arbeidet med. Med kommunen mener vi her både administrasjon, politikerne, kommunale nemnder/utvalg og kommunen som en geografisk enhet. Svarene viste at det var de praktiske oppgavene innen viltforvaltning som flest kommuner (72 %) har arbeidet med i 1998 (figur 1). Det er også flest kommuner som rangerer dette som den viktigste oppgaven for kommunen (49 %). Praktisk viltforvaltning omfatter bl.a. tildeling av fellingstillatelser for hjortevilt, organisering av ordninger for ettersøk, rapportering i forbindelse med jaktstatistikk og arbeide med tilskuddsmidler. Arbeidet er først og fremst knyttet til forvaltning av hjortevilt. Det er 48 prosent av kommunene som oppgir at de har arbeidet med praktisk fiskeforvaltning, og dette er oppgaver som bl.a. utarbeiding av fiskekart, veiledning, fordeling av tilskuddsmidler. Imidlertid er det kun 11 prosent av kommunene som rangerer dette som den viktigste oppgaven, noe som er i sterk kontrast til innsatsen. Årsaken til dette kan være flere. Trolig betyr offentlige tiltaksprosjekt (f.eks. innlandsfiskeprogrammet) og innsatsen og engasjementet fra lokale utmarkslag og brukere mye, når det gjelder å sette dagsorden for arbeidsoppgaver i kommuneadminstrasjonen.



Figur 1. Andelen (%) av kommunene som har arbeidet med ulike naturforvaltningsoppgaver i 1998, og prioriteringen av oppgavene blant de som har arbeidet med den (n=319). Figuren viser et landsgjennomsnitt og vil derfor ikke reflektere alle oppgaver like godt, siden der er stor variasjon mellom kommunene. Den viser heller ikke noe om kvaliteten på og omfanget av arbeidsinnsatsen.

Når det gjelder en viktig oppgave som planarbeid knyttet til vilt og fisk oppgir henholdsvis 52 og 38 prosent av kommunene at de har arbeidet med dette i 1998 (figur 1). Henholdsvis 32 og 11 prosent av kommunene rangerer planarbeid knyttet til vilt og fisk som de viktigste oppgavene. Intervjuene av ansatte i kommunene viser at omfanget av planarbeid varierer mye fra år til år. Arbeidet er først og fremst knyttet til rullering av kommuneplaner. Dette innebærer at de fleste kommuner er innom denne oppgaven i løpet av en 4 års periode. Denne oppgaven er et svært viktig bidrag for sikre vilt- og fiskeressursene i kommunene.

Intervjuene våre tyder også på at kommunene bruker stadig mer tid på nettopp denne oppgaven. Det har også skjedd en utvikling der stadig flere miljøvernlederstillinger kombineres med generelle kommuneplanoppgaver. Resultatet av dette kan på den ene side tolkes som en svekkelse av miljøinnsatsen, mens en alternativ tolkning kan være at miljøhensyn blir bedre ivaretatt i kommunal planlegging på denne måten.

I perioden fra 1996 har Direktoratet for naturforvaltning gjennomført en omfattende prosess for å utvikle driftsplaner som verktøy for forvaltning av vilt og fisk på lokalt nivå. Arbeidet har skjedd i samarbeid med organisasjonene for rettighetshavere og jegere og fiskere. I løpet av de siste årene er det utarbeidet en rekke driftsplaner for hjortevilt, småvilt, innlandsfisk og laksefisk (Dervo og Østdahl 2000). Kommunene understreker de positive erfaringene de har hatt med driftsplaner i forhold til kommuneplanleggingen. Flere kommuner hevder at driftsplaner allerede har avlastet kommunenes arbeide med vilt- og fiskeforvaltning. Det blir også hevdet at driftsplaner er en god og rasjonell måte å sikre vilt- og fiskeressursene i arealforvaltningen i kommunen ved at registreringer og data fra driftsplanene kan nyttes i kommuneplanarbeidet. Rettighetshavere og jeger- og fiskerforeninger er generelt lite engasjert i kommunal arealplanlegging, og driftsplanene vil slik kunne fungere som et nyttig verktøy for å samle nødvendig materiale til kommunens planleggingsarbeid. Erfaringene tyder på at driftsplaner og driftsplanprosesser er en bedre måte å aktivisere og inkludere lokale aktører i vilt- og fiskeforvaltningen på, enn de tradisjonelle prosessene som skjer i forbindelse med utarbeidelse av kommunale planer (grendemøter, temamøter etc.).

Den oppgaven færrest kommuner oppgir at de har arbeidet med er forvaltning av sårbare og truede arter og kalking (figur 1). Hvis man imidlertid ser på de kommunene som har forsuringsproblemer, blir andelen som har arbeidet med kalking langt høyere. Kun 16 prosent av kommunene har rangert truede og sårbare arter som viktigste oppgave. Dette er i motsetning til de nasjonale målsettinger, som har rangert dette som den viktigste oppgaven. Her kan det være nyttig å se nærmere på prioriteringer mellom nasjonal og kommunal miljøforvaltning. Kanskje er det både naturlig og riktig at ulike forvaltningsnivåer har ulike roller, oppgaver og prioritering. Det kan være at en gjennom å kartlegge og evaluere kommunenes innsats, også får et bedre grunnlag for å se nærmere på rollene til lokal og sentral miljøforvaltning. Ikke minst på hva som er den beste fordelingen av oppgaver mellom regionalt og lokalt nivå.

Virkemidlene som er brukt for å involvere kommunen i den lokale vilt- og fiskeforvaltningen har først og fremst vært delegering av myndighet og oppgaver etter viltloven og lakse- og innlandsfiskloven, samt faglig veiledning gjennom fylkesmannens miljøvernavdeling. Mange kommuner oppgir imidlertid at de ønsker seg mindre delegering av "sovende paragrafer " (bestemmelser som svært sjelden eller aldri kommer til anvendelse) og en bedre kobling mellom driftsplanarbeid og kommunal planlegging. Her har de sentrale myndigheter en betydelig utfordring i å definere hvilken rolle kommunene skal ha i vilt- og fiskeforvaltningen. Overføring av oppgaver fra sentral til lokal forvaltning kan mange ganger fungere slik at det bare flytter oppgaver fra ett nivå til et annet. Dette kan fungere utmerket når en beveger seg innenfor statlig forvaltning med aksen Miljøverndepartementet, Direktoratet for naturforvaltning og fylkesmannens miljøvernavdeling. Når det gjelder kommunene blir imidlertid bildet raskt et annet. Her er det mange type oppgaver som er samlet på et nivå, her er det politisk styring og her er det annen kompetanse og ressurser. Det er viktig at en i den framtidige rolle- og oppgaveavklaring evner å utnytte bedre de fortrinn kommunen har som en viktig aktør i framtidig forvaltning av utmark.

Selv om kontakten mellom kommuneadministrasjonen og de lokale aktørene i vilt- og fiskeforvaltningen er god, blir ikke kommunene i tilstrekkelig grad involvert i fagspørsmål av organisasjonene. Ofte skjer faglige henvendelser fra jeger- og fiskerforeninger eller utmarkslag direkte til fylkesmannen, og ikke til kommunen. Bedre involvering og større påtrykk fra utmarkslag og jeger- og fiskerforeninger ville trolig ført til at politikerne i kommunene ville prioritert vilt- og fiskeforvaltning høyere, enn hva som er tilfellet i dag. Tross alt er det mange kommuner hvor nettopp disse interessene i deler av året tar nesten hele befolkningens oppmerksomhet – elgjakta er kanskje det beste eksemplet, men også reinsjakt, hjortejakt og laksefiske har samme status mange steder.

Kommuenes tidsbruk på vilt- og fiskeforvaltning

Vi har også spurt kommunene om tidsbruken på ulike naturforvaltningsoppgaver, og naturlig nok er det er stor variasjon blant kommunene i hvor mye tid de bruker på ulike oppgavene (tabell 2). Kommunene representerer en stor variasjon fra bykommuner til utmarkskommuner, fra sør til nord, og fra kyst til innland. De flest kommuner oppgir at de bruker fra 1 til 3 måneder på viltforvaltning (43 % av kommunene), mindre enn ½ månedsverk på fiskeforvaltning (52 % av kommunene) og ½ - 3 månedsverk på andre naturforvaltningsoppgaver (48 % av kommunene). I gjennomsnitt bruker kommunene omkring 2 månedsverk på viltforvaltning og 1 månedsverk på fiskeforvaltning. I sum blir dette til imponerende 150 årsverk som kommunene bruker på det vi kan kalle utmarksforvaltning.

Ut fra den store variasjon det er mellom kommunene i bl.a. utmarksareal og betydningen utmarka har for næringsliv og verdiskapning, er det helt naturlig at det er stor variasjon i tidsbruk. Det som er interessant å merke seg er at kommunene bruker omfattende ressurser på utmarksforvaltning. At det er viltoppgavene som dominerer er heller ikke noen stor overraskelse, siden kommunene har svært mange praktiske oppgaver som må løses.

Tabell 2. Andel (%) av kommunene som har brukt henholdsvis < ½, ½-1, 1-3, 3-6, 6-12, 12-24 eller 24 månedsverk pr. år på vilt-, fiske- og annen naturforvaltning i 1998 (n=319).

Kommunenes prioriteringer av oppgaver og vurdering av arbeidsinnsats

I vår spørreundersøkelse ønsket vi også å få belyst hva kommunen selv prioriterte når det gjelder vilt- og fiskeforvaltning. Svarene avdekket at kommunene fortsatt prioriterer vilt- og fiskeforvaltning høyt (se figur 1). De fleste oppgir at de har god oversikt over både den offentlige og private aktiviteten i egen kommune. Omkring halvparten av kommunene har opprettet fagråd for vilt og/eller fisk med representasjon fra rettighetshaverlag og lokale brukerorganisasjoner. Mange kommuner er engasjert direkte i driftsplanarbeidet i vassdrag gjennom deltagelse i planutvalg eller som sekretær for driftsplaner. Variasjonen i innsats og kunnskap er imidlertid stor. Størst innsats har kommunene i viltforvaltning, dvs. hjorteviltforvaltning. Viltforvaltningen (hjortevilt) er ofte kun biologisk orientert, mens fiskeforvaltningen i større grad fokuserer på rekreasjon.

Vi har også gjennomført en spørreundersøkelse blant fylkesmennene, rettighetshavere og brukere. I sine svar hevder disse at kommunenes innsats og kvalitet i den lokale vilt- og fiskeforvaltningen er redusert etter at øremerkingen av midler til egen fagperson på miljø opphørte i 1997. Forskjell mellom det som kan karakteriseres som "gode" og som "dårlige" kommuner øker. Antall "miljøstillinger" er redusert og det er færre personer med formell fagbakgrunn i de stillingene som er opprettholdt. I tillegg hevdes det at mange av disse arbeider stadig mindre med vilt- og fiskeforvaltning. Mange kommuner er ikke lenger i stand til å gjøre en faglig god jobb, i følge fylkesmannen (Dervo og Østdahl 2000).

Flere kommuner hevder i intervjuene at større forskjeller i den lokale vilt- og fiskeforvaltningen ikke nødvendigvis er negativ, men mer er et utrykk for kommunenes ulike behov og prioriteringer. Det at kommunen kan mangle en miljøvernrådgiver betyr ikke nødvendigvis at de gjør en dårlig jobb. Kommunens hovedoppgave er å produsere tjenester for innbyggerne. Da er det nødvendig med helhetstenkning, hvor ulike behov ses i sammenheng. Kommunens rolle i den lokale vilt- og fiskeforvaltningen blir mer å samordne og stimulere. Planlegging og ”samarbeidsråd” blir nøkkelord i denne sammenhengen. Ofte er det et stort engasjement fra enkeltpersoner lokalt. Alle ideene som ønskes realisert har mange ganger en geografisk plassering som flertallet av innbyggerne i kommune ikke er tjent med. Kommunens rolle blir da å prøve å bevare det lokale engasjementet, men bidra til prosesser som på sikt gir bedre løsninger. Det er i lys av dette at kommunenes innsats og interesse må vurderes, og ikke som en "miljøvernavdeling i miniatyr".

Flere kommuner hevder i intervjuene at for mye av arbeidet i vilt- og fiskeforvaltningen lokalt går direkte mellom fylkesmannen og rettighetshaverorganisasjonene. Kommunene blir ikke tilstrekkelig inkludert. Dette fører til at de ikke greier å fylle sin hovedrolle. Dette fører også til at vilt- og fiskeforvaltningen ikke får den politiske prioriteringen i kommunen som er ønskelig.

Undersøkelser av den kommunale naturforvaltningen viser imidlertid at det ikke er så store endringer i kommunenes prioriteringer eller innsats på 90-tallet (Hovik 1991, Taugbøl 1994, Skurdal 1994, Østdahl og Göncz 1996, Østdahl og Skurdal 1996, Østdahl 1997). Den største endringen er at "miljøstillingene" har blitt bedre integrert i kommunens planarbeid; noe som forøvrig var en av målsetningene med MIK-reformen (Hovik 1991, KS 1991). Kommunenes satsning på LA-21 har også ført til en bredere satsning i miljøarbeidet. En viktig bakgrunn for synet fylkesmannen og organisasjonene har på kommunene, er de lange forvaltnings-tradisjonene privat og offentlig forvaltning har til vilt- og fiskeressursene, og hvor biologisk kunnskap har stått sterkt (Søilen 1995). Det er stor forskjell på rollen som vilt- eller fiskeforvalter og rollen som "samfunnsplanlegger" og produsent av tjenester til kommunenes innbygger. Når kommunen i større grad prioriterer det siste, blir det et stort sprik mellom forventinger hos fylkesmenn, rettighetshavere og brukere, og de faktiske resultater som oppnås. Samtidig har vi lyst til å understreke at det faktisk er når en tar utgangspunkt i kommunenes rolle, at en kan få full uttelling av omleggingen i miljøforvaltningen med en lokal forankring.

Lokalt samarbeid om vilt- og fiskeforvaltning

Vilt- og fiskeforvaltning er ikke bare en offentlig oppgave, men en oppgave som avhenger av både privat forvaltning og et godt samarbeid mellom offentlig og privat forvaltning. I spørreundersøkelsen ønsket vi å belyse samarbeidet internt i den enkelte kommune. Svarene viste at det var et omfattende samarbeid og at samarbeidet var godt. Andelen av kommunene som vurderer samarbeidet med lokale aktører som svært godt eller nokså godt, er høyt og varierer mellom 56 og 80 prosent, med naturvernlag som eneste unntak (tabell 3). For naturvernlag er det bare 22 prosent av kommunene som vurderer samarbeidet som svært godt eller nokså godt og hele 53 prosent som ikke har noe samarbeid. Forklaringen på dette er flersidig. For det første er det mange kommuner hvor det ikke er naturvernlag og i andre er aktiviteten svært beskjeden. Naturvernlagene arbeider også i mindre grad med praktiske oppgaver og dette bidrar til at kontakt og samarbeid naturlig nok blir mindre omfattende. For de andre aktører varierer andelen av kommunene som ikke har samarbeid, mellom 7 og 30 prosent. Viktige årsaker til mangel på samarbeid er trolig at aktøren ikke er tilstede i kommunen eller at aktøren arbeider mer med andre oppgaver enn naturforvaltning. For alle typer aktører er det slik at hvis kommunene først har et samarbeid, er det svært få kommuner som vurderer dette samarbeidet som dårlig.

Tabell 3. Andel (%) av kommunene som har vurdert samarbeidet med lokale aktører som svært godt, nokså godt, nokså dårlig eller svært dårlig i 1998. (n=319).

Kommunene oppgir også at det er hyppig kontakt mellom kommunen og de ulike lokale aktører (tabell 4). Et flertall av kommunene har løpende kontakt med enkeltgrunneiere og grunneierlag, og nesten halvparten av kommunene har kontakt mer enn 5 ganger pr. år med jeger- og fiskerforeninger. Kontakt med enkeltpersoner gjennom telefon eller personlig oppmøte er den vanligst formen for kontakt kommunene har med lokale aktører (tabell 5).

Tabell 4. Andel (%) av kommunene fordelt på ulik hyppighet av kontakt (1-2, 3-4, 5-10 og løpende kontakt) med lokale aktører og offentlig regional forvaltning i 1998. Andelen er regnet av de som har hatt samarbeid. Antall kommuner er angitt på hver linje.

Tabell 5. Andel (%) av kommunene fordelt på ulik former for kontakt (møter, brev, enkeltpersoner og annet) med lokale aktører i 1998. Andelen er regnet av de som har hatt kontakt. Antall kommuner er angitt på hver linje.

Kommunenes samarbeid med fylkesmannen

Hele 95 prosent av kommunene vurderer samarbeidet med fylkesmannnens miljøvernavdeling som svært godt eller nokså godt (tabell 6). Tilsvarende andel for landbruksavdelingen er 85 prosent. Det er ingen kommuner som oppgir at de ikke har hatt samarbeid med miljøvernavdelingen, mens det er 5 prosent som oppgir at de ikke har hatt samarbeid landbruksavdelingen.

Tabell 6. Andel (%) av kommunene som har vurdert samarbeidet med fylkesmannen som svært godt, nokså godt, nokså dårlig eller svært dårlig i 1998 (n=319).

Løpende kontakt med enkeltpersoner gjennom telefon eller personlig oppmøte er den vanligst hyppigheten og formen for kontakt kommunene har med regional forvaltning (tabell 7 og 8). Det også mange kommuner som har kontakt med miljøvernavdelingen gjennom brev og møter. De kvalitative intervjuene bekrefter at veldig mye av kontakten som kommunen har med andre aktører skjer gjennom konkrete enkeltsaker (personlig oppmøte og telefon) i den daglige saksbehandlingen. Næringsutvikling, organisering, støtteordninger, hjorteviltforvaltning - beiteskader og rovviltforvaltning er de vanligste type oppgaver kommunene kontakter landbruksavdelingen om. Hjorteviltforvaltning, fiskekultivering, viltkartlegging, lover og forskrifter, støtteordninger, inngrepssaker, plansaker er de viktigste typer saker kommunen kontakter miljøvernavdelingen om.

Tabell 7. Andel (%) av kommunene fordelt på ulik hyppighet av kontakt (1-2, 3-4, 5-10 og løpende kontakt) med offentlig regional forvaltning i 1998. Andelen er regnet av de som har hatt samarbeid. Antall kommuner er angitt på hver linje.


Tabell 8. Andel (%) av kommunene fordelt på ulik former for kontakt (møter, brev, enkeltpersoner og annet) med regional forvaltning i 1998. Andelen er regnet av de som har hatt kontakt. Antall kommuner er angitt på hver linje.

Kommunene som vilt- og fiskeforvalter

Det er selvsagt mange spørsmål som er interessante å stille nå nærmere 10 år etter at kommunene ble innsatt som vilt- og fiskeforvaltere og en viktig aktør i naturforvaltningen. De viktigste spørsmålene er kanskje: Har kommunene evnet å ta på seg og utføre disse oppgavene? Har kommunene tilført vilt- og fiskeforvaltningen nye elementer? Har satsingen på lokalt miljøvern ført til en bedre vilt- og fiskeforvaltning med fornuftig prioritering, god ressursbruk og godt samarbeid? Har reformen bidratt til en bedre rolleavklaring og oppgavefordeling mellom offentlig og privat, og mellom sentral og lokal forvaltning?

Det er nå tre tydelige nivåer i vilt- og fiskeforvaltningen, og kommunen er blitt det offentlige forvaltningsleddet på lokalt nivå (figur 2) Undersøkelsen avdekker at kommunene har en imponerende ressursinnsats innefor vilt- og fiskeforvaltning, høyere enn fylkesmennene kunne evne. Arbeidet er imidlertid preget av mange praktiske oppgaver som tidligere ble utført av viltnemnda og innlandsfiskenemnda. Dette er oppgaver som ikke er delegert fra fylkesnivå.


Figur 2. Aktører og samarbeidslinjer i offentlig og privat vilt- og fiskeforvaltning. De tykke pilene viser hvilke samarbeidslinjene som er vanligst for problemstillinger som gjelder lokal vilt- og fiskeforvaltning i dag. NSF: Norges Skogeierforbund, NBL: Norges Bondelag, DN: Direktoratet for naturforvaltning, NJFF: Norges Jeger- og Fiskerforbund, FM: fylkesmannen, JFF: jeger- og/eller fiskerforeninger.

Spørreundersøkelsen avdekker også at fylkesmenn og lokale lag og foreninger i store trekk er fornøyd med kommunen som utmarksforvalter. Spesielt når kommunens samlede innsats vurderes, inkludert engasjementet og innsatsen til utmarkslag og brukere. Det er selvsagt mange som påpeker at det er behov for ytterligere innsats, andre prioriteringer og at alt var bedre før. Størst misnøye er det med det kommunens administrasjon selv utfører. Spesielt mener mange at kommunens administrasjon mangler tilstrekkelig spisskompetanse innenfor vilt- og fiskeforvaltning til å utføre pålagte oppgaver.

Kommunen må vurderes i lys av hva slag forventninger de ulike har, og ikke minst hvem i kommunen som blir vurdert. Vi tror at det er den totale innsatsen i kommunen som må vurderes, og nettopp den store lokale, private innsatsen er et viktig bidrag i lokal vilt- og fiskeforvaltning. Denne innsatsen er delvis er utløst gjennom reformene og den bevisste satsingen på lokalt miljøvern. Det er ikke nødvendig med en stor offentlig innsats på områder der private både ønsker å gjøre en innsats og utfører oppgavene på en god måte. Slik sett har reformen bidratt til en bedre rolleavklaring og oppgavefordeling mellom offentlig og privat, og mellom sentral/regional og lokal forvaltning. Det er naturlig at det tar litt tid før alle finner sine nye roller og samhandler på en optimal måte. Vi tror imidlertid at den nye forvaltningsmodellen er et skritt i riktig retning. Den samlede ressursinnsatsen blir større og plasserer problemene der skoen trykker. Men det gjenstår fortsatt mye, og dette burde være et viktig moment i det videre arbeide. Kommunene representerer store muligheter når det gjelder samfunnsplanlegging og lokal samhandling. Dette krever at sentrale miljømyndigheter og organisasjonene setter seg sammen og ser på sine roller og oppgaver med nye øyne.

Det er også mange som oppgir at de har opplevd en negativ utvikling når det gjelder kommunalt engasjement og innsats i det siste. Svak kommuneøkonomi og press mot politikerne oppleves som en reel trussel mot innsatsen innenfor naturforvaltning. Det blir stadig færre som arbeider med disse oppgavene. Oppgavene ivaretas i stadig større grad av personer som har andre hovedoppgaver. Miljøkompetansen, der den er beholdt, blir i økende grad utnyttet innenfor nærliggende områder som planlegging, turisme, jord- og skogbruk eller teknisk sektor. I noen grad kan dette reflektere kommunens behov, men det er også i mange tilfeller såkalte fattige utmarkskommuner som rammes. Det er mulig at miljøvern blir mer integrert på denne måten, men det hele oppleves som en negativ utvikling styrt av stramme budsjetter.

Gjennom sin inntreden i rollen som utmarksforvalter, har kommunene bidratt til å sette mye større fokus på samfunnsplanlegging. I tid har dette falt sammen med omleggingen til en driftsplanbasert forvaltning av vilt- og fiskeressursene og dette har gitt positive synergieffekter. Lokale lag og foreninger utarbeider driftsplaner for sine områder. Her samles viktig informasjon som bidrar til at den kommunale planleggingen styrkes innenfor disse temaene. Arbeidet med driftsplanlegging har vært en viktig faktor når det gjelder å styrke og videreutvikle lokalt vilt- og fiskeforvaltning og samhandling på kommunenivå. Kommunene uttaler seg svært positive til det engasjementet som lokale lag legger ned i driftsplanene, og at dette brukes som innspill til kommuneplanen.

Trolig vil arealplanlegging og driftsplanlegging, sammen med samhandling mellom dem både føre til økt engasjement, klarere oppgave- og rollefordeling, og ikke minst at vilt- og fisk ivaretas bedre i offentlig plansammenheng. Dette vil også over tid føre til at fylkesmannens oppgaver og rolle endres, og at det blir mindre direkte kontakt mellom fylkesmannens miljøvernavdeling og lokale lag og foreninger (jf. figur 2). For å få til en enda bedre kobling mellom driftsplaner og kommunale planer, vil det være behov for å utvikle metoder og veiledningsmateriell.

Det er allerede etablert et omfattende samarbeid og kontakt mellom aktører i den enkelte kommunene. Her har kommunene være en viktig bidragsyter. Gjennom dette engasjementet er det skapt et stort potensiale for en profesjonell og god forvaltning av våre vilt- og fiskeressurser. Vi kan ikke forvente oss en stor, sentral offentlig innsats i framtiden. Det lokale engasjementet blir derfor det som avgjør om forvaltningen i framtiden blir god eller dårlig. Dette krever at hovedsamarbeidslinjene om lokal vilt- og fiskeforvaltning utvikles til gå langs aksen Direktoratet for naturforvaltning (DN) – fylkesmannen (FM) – kommunen, og langs aksen utmarkslag – kommunen – jeger- og fiskerforeninger (JFF) (jf. figur 2). I dag er innsatsen i for stor grad rettet inn mot et samarbeid på nasjonalt nivå mellom NSF/NBL – DN – NJFF og direkte mellom FM og utmarkslag/JFF (figur 2). Bare gjennom etterspørsel av ”kommunale tjenester” og involvering av kommunen i den lokale vilt- og fiskeforvaltningen, kan man forvente at lokale politikere vil prioritere denne delen av forvaltningen. Delegering av myndighet og oppgaver er viktig, men i se selv ikke tilstrekkelig. Det vil også i mye større grad være behov for å involvere turistnæringen i dette samarbeidet. Det vil gjøre det mer interessant å prioritere vilt- og fiskeforvaltningen for politikerne, når disse ressursene kan knyttes til arbeidsplasser i kommunen. Vi tror imidlertid at vilt- og fiskefaglig spisskompetanse vil kommunene bare i begrenset grad få. Det betyr at fylkesmannens vilt- og fiskeforvaltere fortsatt vil ha en sentral veiledningsrolle også i fremtiden.