Miljøregistreringer i skog – fra internasjonale avtaler til lokale skogbruksplaner.

I de senere årene har det blitt gjennomført registreringer av såkalte nøkkelbiotoper (Haugset m.fl. 1996), som vanligvis er mindre flekker av skog som anses for å være særlig viktig for mangfoldet av arter i skog. Metoden ble opprinnelig utviklet av feltbiologer i Nord-Sverige (Karström 1992) som igjen var inspirert av britiske undersøkelser (f.eks Peterken 1974, Rose 1976). Den bygger i stor grad på registrering av såkalte indikatorarter eller signalarter (særlig av lav og vedboende sopp), som skal indikere spesielle skogtilstander og forekomst av sjeldne og truete arter (rødlistearter). Interessen for slike registreringer har vært stor i skogbruket, ikke minst fordi næringen er inne i en prosess med miljøsertifisering, der hensyn til biologisk mangfold i utøvelsen av praktisk skogbruket står sentralt. I skogbruksmiljøene har man naturlig nok også funnet det interessant at man mener å kunne bevare en stor andel av mangfoldet gjennom å bevare en liten andel av skogen som nøkkelbiotoper (ca1% i Sverige, Skogsstyrelsen 1999 ). MiS-prosjektet har lagt ned et betydelig arbeid for å undersøke de faglige forutsetningene for bevaring av biologisk mangfold i skog, og for å videreutvikle en registreringsmetodikk for norske forhold. Arbeidet med å publisere resultatene er nå igang. I denne artikkelen skal jeg ta for meg noen grunnleggende prinsipper for hvordan MiS-registreringene er bygget opp, og hvordan de er knyttet til viktige resultater fra prosjektet.

Artmangfoldets fordeling i skog

I prosjektet har vi studert arealfordelingen av ca 1300 arter av planter og sopp (hvorav 69 er rødlistearter) innen 6 studieområder i forskjellig type skog omkring i landet. Vi stilte oss spørsmålet om en liten andel (1-5 %) velvalgte skogarealer kan fange opp en vesentlig andel av dette mangfoldet. Resultatene viser ganske klart at det ikke lar seg gjøre i praksis. Artene er fordelt på en slik måte at selv om man er i stand til å lokalisere de mest artsrike arealene og arealer med flest rødlistearter, så vil likevel de fleste artene og deres forekomster falle utenfor (Gjerde 1999). Generelt er artene bare i liten grad klumpvis fordelt, og det er kun i lokale situasjoner der artene man ønsker å bevare er knyttet til en liten andel restbiotoper at man kan oppnå en effektiv forvaltning ved å begrense innsatsen til en så liten andel av skogbestandene. Eksempler på dette kan være rester av eldre ravinegranskog i Trøndelag, eller små rester av hogstmoden skog i ekstremt hogstpåvirkete landskap på Østlandet. På landsbasis er imidlertid over 33% av den produktive skogen hogstmoden (hogstklasse 5), og ytterligere 22% står i hogstklasse 4 (Tomter 2000). I begge disse kategoriene skog ble det i våre undersøkelser funnet en relativ utflytende fordeling av sjeldne arter. Vi konkluderer derfor med at en effektiv bevaring av biologisk mangfold i forbindelse med avvirkning i hogstmoden skog forutsetter at artsbevarende tiltak av ulike slag kan settes inn på en relativt stor andel av disse skogarealene. Målrettede tiltak forutsetter videre at det eksisterer miljøregistreringer som dekker en tilsvarende stor andel.

Figur 1:
Funn av 10 ulike rødlistearter (røde prikker) av moser, makrolav og vedboende poresopp i det 2 km² store studieområådet Oppkuven i Ringerike kommune. Prøveflatene dekker en fjerdedel av arealet og de reelle forekomstene. Eldre granskog er angitt med grønt og yngre kulturskog med gult.

Indikatorer

Da det ikke er mulig å registrere alle artenes forekomst i norsk skognatur, må registreringer baseres på en form for indikatorer. En viktig oppgave i prosjektet var derfor å undersøke om det finnes relativt enkle mål som med tilfredsstillende grad av treffsikkerhet kan lede oss til forekomster av ulike artssamfunn og deres mest sjeldne og truete arter. Bruk av slike indikatorer forutsetter en viss grad av orden i systemet - en helt tilfeldig opptreden av arter vil ikke kunne forutsies ved hjelp av indikatorer. Resultatene viser at det finnes en viss grad av orden, men at det gjelder å finne det rette skala-nivået for en fullgod utnyttelse av dette prinsippet i registreringene.

En viktig årsak til artenes utflytende fordeling er at de er knyttet til ulike typer livsmiljøer som i liten grad overlapper i areal. Dette gjør at artenes fordeling virker mer kaotisk enn den i virkeligheten er. Vår tilnærming var å søke etter livmiljøer med store fellestrekk i sammensetningen av arter. Resultatene viser at skogens strukturelle hovedkomponenter på liten skala for en stor del huser ulike grupper av arter. Artene kunne langt på vei fordeles ut fra en tilknytning til levestedene bakken, trærne, død ved og berg/stein. Videre viser analysene at de to viktigste miljøfaktorene som forklarer artenes fordeling i skogen er næringstilgang og fuktighet. Ved å kombinere levested med miljøfaktorer får man et sett av livsmiljøer som i stor grad er komplementære, dvs at artene som finnes i en type livsmiljø i realiteten bare kan bevares ved å ta vare på denne typen livsmiljø. Næringsfattige, fuktige bergvegger har f.eks helt andre arter enn barken av næringsrike trær i tørre miljøer.

Inndelingen i komplementære livsmiljøer gjorde det mulig å finne indikatorer som kan peke på hvor ulike sett av arter finnes i skogen, men livsmiljøene utgjør jo tilsammen all skog. Neste skritt var derfor å undersøke mønstre i artenes opptreden innen de enkelte definerte livsmiljøene for å finne frem til et eventuelt grunnlag for innbyrdes rangering. Hvis de mest artsrike utgavene av en type livsmiljø inneholder alle arter knyttet til dette livsmiljøet, så kan man fange opp alle artene ved å bevare de beste av hver. Så enkel er ikke naturen, men analyser av artssammensetningen viste at samtlige livsmiljøer hadde en slik mer eller mindre hierarkisk struktur: De sjeldne artene var som oftest å finne i de mest artsrike utgavene av miljøet. Dette åpnet for rangering av hvert livsmiljø ved hjelp av indikatorer.

Praktiske indikatorer kan enten være lett registrerbare arter eller strukturer (Lindenmayer m.fl. 2000). Vi har analysert egnetheten av begge typer indikatorer, og fant at skoglige strukturer kombinert med enkle registreringer av fuktighet og næringsrikhet generelt er best egnet til å lokalisere og rangere ulike livsmiljøer. Bruk av indikatorarter gir imidlertid vesentlig forbedret treffsikkerhet for noen typer miljøer. Livsmiljøet næringsrik bark på trær bør f.eks registreres ved hjelp av lett gjenkjennelige lavarter, mens arter knyttet til død ved registreres best gjennom å registrere kvaliteter av død ved direkte.

Middelmådig + Middelmådig = Middelmådig

I praktisk naturforvaltning er det et behov for å prioritere og målrette innsatsen mot de områder hvor den gir størst effekt. Så også med tiltak for å bevare biologisk mangfold. Hvordan skal man rangere skog når verdiene man skal bevare er så sammensatte som tilfellet er når det gjelder biologisk mangfold ? En vanlig måte å gjøre dette på har vært å gi poeng for ulike typer kvaliteter og summére disse. Arealer med høyest totalsum rangeres således høyest. Resultatene våre viser at dette er problematisk. Så lenge verdiene er hierarkisk forekommende innen hver type kvalitet, så vil summen av flere middels gode egenskaper fortsatt være middel god. Hvis skogbestand som er middels god på flere kvaliteter gis samlet høy poengsum og prioritet, så vil skogbestand som er best på én bestemt type kvalitet - men mangler andre kvaliteter - havne langt nede på listen. For bevaring av arter vil dette bety at mange av de sjeldneste artene ikke fanges opp fordi arealene de er knyttet til havner for langt nede på listen. Miljøregistreringene er derfor bygget opp slik at vi kun rangerer innen hver type kvalitet (livsmiljø). Hvis et høyt rangert areal for en kvalitet samtidig er god på andre kvaliteter så er dette selvsagt et pluss, men dette kommer i annen rekke.

Regionale tilpasninger

En stor utfordring i en verden med stadig større internasjonalt sammarbeid er utviklingen av regionale tilpasninger. Når kjøreregler og standarder for ulike typer virksomhet utarbeidet på internasjonalt eller nasjonalt nivå skal anvendes i den lokale virkelighet dukker det ofte opp problemer. Disse problemene er gjerne av to slag: Overflødige tiltak og uutnyttede muligheter. I vår sammenheng vil dette kunne bety at man med et for grovmasket opplegg på den ene siden ender opp med lokalt å registrere unødvendige ting, og på den andre siden risikerer å ikke fange opp vesentlige kvaliteter for regionen.

I MiS har vi tatt hensyn til dette i utformingen av registreringene. Vi har delt landet i 8 biogeografiske regioner (Gjerde m. fl. 2000), og fordelt alle kjente funn av rødlistearter på livsmiljøer i disse regionene. Ut fra dette har vi plukket ut livsmiljøer som har få eller ingen truete arter i hver region, og nedprioritert disse miljøene i registreringene. Videre har vi i hver region funnet frem til et sett av miljøer som i særlig grad inneholder arter som ikke finnes i andre deler av landet. Disse miljøene bør gis særlig oppmerksomhet, fordi de inneholder arter som bare kan bevares innen den aktuelle regionen.

Figur 2:
Miljøregistreringene tilpasses 8 naturgeografiske regioner basert på kjent utbredelse av rødlistearter i Norge

Skille mellom registrering og forvaltning

I registreringer som har vært utført hittil har det vært en tendens til en sammenblanding av selve registreringer (deskriptivt) og forvaltningavgjørelser (normativt) basert på registreringene. Man har snakket om ”registrering av nøkkelbiotoper” (Levende skog 1999), mens senere års undersøkelser om arter og miljøers fordeling klart viser at en ”nøkkelbiotop” må betraktes som et forvaltningstiltak. Miljøverdier som finnes i nøkkelbiotopene finnes også andre steder i skogen. Man registrerer derfor ikke nøkkelbiotoper, like lite som man registrerer reservater. Arealer som er vurdert som de beste blir plukket ut og merket av på kartet som nøkkelbiotoper. Det foretas altså prioriteringer under registreringene, og man opptrer således som registrator og forvalter på samme tid. Grunnlaget for prioriteringene er ofte uklar, og mangel på data fra de resterende arealene gjør det vanskelig å kontrollere prosessen. En mer ryddig fremgangsmåte vil være å gjennomføre registreringer etter bestemte kriterier, og la de mer politiske avgjørelsene om omfang og valg av tiltak komme i etterkant.

For å bøte på dette problemet har MiS-prosjektet lagt opp til et tydelig skille mellom registrering og forvaltning. For at registreringene skal være praktisk gjennomførbare har vi likevel en nedre grense for hva som registreres, men disse inngangsverdiene er klart definert og kan endres om ønskelig. Råmaterialet for forvaltningen av biologisk mangfold i et planområde hvor det er gjennomført miljøregistreringer vil være rangerte lister med kartfestete skogbestand for de enkelte definerte livsmiljøene. De høyest rangerte bestandene vil gjennomgående være de mest artsrike og ha flest sjeldne arter, slik at utvelgelsen av areal skjer fra toppen av hver liste. Hvor langt man beveger seg nedover hver liste vil avhenge av ambisjonsnivået i forvaltningen.