Ufipa-platået i Vest-Tanzania er en ekvatorial fantasi av vår hjemlige Hardangervidde. Eller kanskje helst; av de vidstrakte avskogede seterviddene øvre Telemark, Buskerud, Oppland og Hedmark. Parallellen fortoner seg fjern, men likevel påfallende nærliggende. En påfølgende og intens bruk av terrenget gjennom århundrer (5) har ført til et på mange måter slitt kulturlandskap, ny og annen vegetasjon, mer buskaktig enn den opprinnelige. Senere bruk av terrenget tar form av de endringene som hver epoke av teknikk og kultur har etterlatt. Fingermillet-dyrkingen (hirse) på høydedragenes brannbråter etterlot store trær innimellom et åpent svedjebruk-landskap, der norske almene agrar-betegnelser treffer det øyet ser og det vårt afro-engelske tungemål oversetter: Brachystegia woodland (miombo).


Gjennom hundreår, kanskje årtusener valgte skogene selv ut de trærne som tålte brann og stadig omskiftende åpne flater. Dette åpne skoglandskapet, sammen med de gode boniteter i alle bekkesøkk, ga i sin tur trevirke nok til en utstrakt jernutvinning som også varte i flere hundre år. Fortsatt kan vi strekke parallellen mellom denne delen av høyslette-Afrika og setervidde-Norge. Bare erstatt Brachystegia med bjørk og fingermillet med fjell-eng.

Furua gikk dukken i jernvinna, som tropiske treslag av mer brannsårbare slag, i den kulturpåvirkning i tropene jeg nå skal prøve å fatte.

Historiens spor

Hovedlinjene er kanskje ikke så lette å få tak i under ekvator. Alle utviklingslinjer tegnes hurtigere, krysses hurtigere mot hverandre og viskes raskere ut. I Norges landskaper jobber selv isens, snøens og vannets veldige krefter i roligere rytmer enn den tropiske Mazika, den store regntiden. La historiens viskelær gnikke på tropeskogens tegneark, og sporene blir lett til digre diffuse fargeblyantskitne flater, både for ditt ytre og indre øye.

Landskapsendringene er dessuten så mye mer innvevd i kulturvariasjon og vanskelig fattbare vaner (innbiller vi oss?), og dette kan hindre oss i å bli konkrete. La oss likevel gjøre et forsøk.

Før de små mekaniske maismøllene nådde Sumbawanga landsby-by rundt 1970, frarådet de gamle mennene (wazeene, ofte landsbyoverhodene); ja, nedla nærmest forbud mot å brenne annet enn små jordbruksbråter. Det er sinte kvinner i Wipanga fjell-landsby under Mbizi Mountains i Rukwa som i korte små brokker av utbrudd former en krystallklar kjede av logisk og økologisk sammenheng. For de er sinte på mennene sine, som nå brenner over hals og hode. De får lengre vei å gå etter brenneved til koking. Utmarka er en enorm brannflate over alle hauger hver eneste høst. Ja, tilfeldig ellers i året også.

Kvinnene er derfor forholdsvis ivrige etter å fortelle. Og de får støtte av de gamle waze-ene som fortsatt er igjen. Vekselvise samtaler med kvinner og gamle menn i landsbyen Wipanga (med innvandrerfolket Nyica-ene fra Mbozi-distriktet i Mbeya, noe lenger sør) - nyanserer bildet:

Nyicaene er opprinnelig et jaktfolk (Nyihaene kalt, i sitt opprinnelige distrikt). De store dyrene ble tidlig fåtallige, her nær Sumbawanga regionhovedstad i Rukwa-distriktet. De 3-4 siste generasjonene som har bodd i Wipanga, gikk tidlig over til utbredt tre-felle-fangst av små pattedyr, bl.a. en spesiell gnager, (muntlig gjengitt til undertegnede under navnet Lukoka). Brente en utmarka, gikk fellene laget av tre også med. Det forbød seg nærmest selv.

Ettersom maisdyrkingen bredte seg mot sin klimatiske grense i fjellene, fulgte også en annen attraktiv gnager-art (lokalnavn, muntl. gjengitt; Ilina) med. Den ble imidlertid en trussel mot mais-høsten. Mange mener den ved menneskets hjelp indirekte fortrengte den første arten. For glad i mais som den nye arten er, er den lett å fange ved å grave groper i marka nær eller på maisfeltene, gjerne med et par maiskolber som agn i bunnen. Så brenner en i vide områder rundt, for å jage dyra i gropene. Maisdyrkingen som økonomisk faktor er så sterk at sanksjonene mot å ødelegge trefellene nærmest er falt bort, samtidig som både den jaktbare arten Lukoka og de gamle jaktveteranene blant mennene er blitt fåtallige.

Men enkelte sanksjoner mot skog- og bush-brenning er fortsatt virksomme, ja til dels sterkere enn før. Kvinnenes press på mennene (også i formelle saker i landsbyrådet) av hensyn til vedsankingsområdene, er et eksempel på det. Dessuten er andre kulturelt nedarvede krefter fortsatt virksomme i samme retning: Dette gjelder f.eks. Kavua, den hellige skoglunden som sies å gi vann og liv. Dit en ofrer en hvit høne eller en hvit geit når regntid uteblir eller sykdom truer. Ved Kavua er det et oppbygd alter av ca 25 teglstein ovenfor landsbyen, på en kolle av bart berg etter jorderosjon ovenfor Wipanga. Stedet får være i fred, liksom i tresettingene i lunden omkring.

Sterke motsatte signaler

I en kulturbrytningstid kan religiøse signaler lett få motsatte fortegn vekselvis og oppheve hverandre. Skogene var og er tildels hellige. Fjellene er hellige, særlig de med synlige store stein og blokker, og der det også er skog. “Misheta”, djevelens skog, der alt blir borte”, var uttrykket som på Fipa-diealekt fulgte pekefingeren til den gamle mannen i landsbyen, som pekte opp mot de bratte vannskille-skogene som ennå sto igjen. Der “alt faktisk ble borte” og det ikke var tilrådelig å beite eller vandre, fordi det ur-lendte terrenget førte til beinbrudd hos dyra. Og ferdes en ikke der, med beite og brann, så trærne heller ble stående, viste det seg som en positiv følge over tid, at landsbybekken, som kom fra vannskilleskogene, beholdt vannet. Elvene er hellige, særlig de partiene som er skjermet av store trær, liksom disse trærne selv, oftest av arten med det lokale navnet Umusu, vanntrærne, “der vannet kommer fra”.

Men brann ser også ut til å være en guddommelig kraft i seg selv. Brenner en vidder og fjell om høsten, går det ikke lang tid, så kommer regnet og alt blir grønt. Det kan se ut til at brann gir regn, liksom skog og trær gir regn. Og i en situasjon der klimaet på grunn av selve den ekvatoriale avskogingen gradvis blir tørrere, er de få gjenstående trærne mindre å stole på av kraft enn den allesteds nærværende mulighet til ild. Etter høstregnskyllene blir fortsatt marka grønn. Intet øye kan over få år måle den utarming av jordsmonnet som skjer. Selv om en som utenforstående prøver å innta et slags afro-europeisk tvisyn i forståelsen, blir det stående som et tankekors hvorfor brann i dag har guddommelig regnskapende kraft. Er det kanskje noe i det forhold, også her, at røyk over store områder kan skape kondensasjonsmuligheter for lokale regnskyll?

Tankekors, ja. Av 25 stykker teglstein. De er ikke brent, men soltørket. Teglstein til et hellig hus, med religiøst, pantheistisk motto: Alt for trærne - og vannet.

De brente beviser

I Sumbawanga står en europeisk-sponset kirkebygning med annekser ferdig, rett ovenfor NORADs campus, ruvende som en hedmarksk storgårdslåve i det gule kornlandskapet. En million sekshundreog femti tusen lokalt brente murstein. Av ca. 2300 kubikkmeter grovt hardwood trevirke hogd rundt de nærmeste skoglandsbyene og fraktet på lorrier av “traders” fra Sumbawanga, mot protestene til avmektige “villagers”.

Murstein lyver ikke. De kan telles, om de er aldri så hellige.

Som fotballstadion: Nelson Mandela Stadion i Sumbawanga sentrum, åpnet først i 80-årene, ca 815 000 stein, omtrent så mange som i det Norad-sponsede “fylkeshuset”. Industrimursteinsgjerdene rundt nabokvartalet til dette må nøye seg med pene 140 000 stein. Og hvert av de nyrikes mursteinshus i bydelen Katandela når kun opp i 40 000 stein, høyden 50 000. Av slike hus er det kommet vel 400 stykker de siste årene. Et landsbyfamiliehus i ubrent, soltørket murstein ligger på ca 8000 stein, ikke sjelden langt under. Det går med ca 14 kubikkm hardwood trevirke til å brenne ca 10 000 murstein, antallet stein fra en av de mange teglsteinsovnene (“kiln”-er) i landskapet rundt Sumbawanga by. Til det nevnte kirkebygget alene vil det si at det har gått med innpå ½ kvadratkilometer skog, fra skoglommer som vanskelig blir tresatt igjen.



Slik kan de “forsteinede trær” telles som bokstavelig talt fellende beviser: Donor-organisasjonene var dessverre medansvarlige for det meste av den avskogning av grovt hardwood-virke som skjøt fart i 1980-årene rundt en afrikansk by som Sumbawanga. En rasktvoksende tidligere landsby fikk da over kort tid ca 45 000 innbyggere. Region- “hovedstad”, sete for atskillige sponsorer som Norad og mission-er og andre. Prosessen lar seg ikke bortforklare, og ikke resultatet. I en uavvendelig sen fase av “forbrenningen” sendes økologisk orienterte planleggere ut av de samme organer for å forske på årsaker og virkninger, og ender med en murstein i hodet.

Ca 25 000 dekar stort var det rundt 1990 gjenværende sammenhengende skogområdet av den tropiske montane “Mbizi Forest Reserve” ovenfor Sumbawanga by. Hertil kan legges “lommer” av trær på omtrent 1/3 av dette areal, rundt byen, innen en avstand av ca 15 km. Til fratrekk kommer imidlertid allerede uthogde områder innenfor skogreservatet, der svært mye hardwood er fjernet og kun nær ubrukelige treslag som Euphorbia-arter er tilbake over betydelige områder, la oss si ca 5000 dekar. Den praktiske skogreserven av det vi på godt norsk kaller skurtømmer skulle da bli ca 25 000 dekar.

Årstilveksten er betydelig på mange markslag i tropene. Men i denne høydesonen, innpå 2000 meter over havet, og såvidt tørke- og brannpreget endel av de mer isolerte skog-”lommene” er, ligger den neppe på mer enn 0,2 kubikkmeter pr. dekar pr år, dvs. samlet ca 5000 kubikk. Slik sett tok teglsteinsbrenningen med det tempo den foregikk (ca 2000 kubikk pr. år i følge distrikts-skogmyndighetenes registeringer, med et påslag på minst 2000 for ureglementert teglsteinsbrenning), allerede bortimot hele tilveksten i skogreserven. Nå er det bare det at Mbizi Forest Reserve er fredet som verneskog, blant annet for vannreservene i Sumbawanga. Det en egentlig har å ty til, er derfor de isolerte lommene utenom, dersom ikke tømmer skulle fraktes fra andre områder utenom tradernes kontroll. Dette ble da også gjort i stor utstrekning, men mest for trekullproduksjon, som bedre kan tåle, rent økonomisk, en lengre transport. De isolerte lommene og spredte forekomstene av hardwood utenom reservatet, ca 5000 dekar, har altså en tilvekst på ca 1000 kubikk, mens avvirkningen var minst fire ganger så stor, bare til teglsteinsbrenningen.

Test av ansvar - sort og hvit

De forsøkene med teglsteinsbrenning som Norad og bymyndighetene etter hvert gjennomførte, av Rukwas egne kull-leier, er interessante i denne sammenhengen. Omlegging kom nok uansett i seneste laget. Sumbawanga er, sammen med Songea og større byer som Mbeya, av Afrikas og dermed verdens raskest voksende byer: De dobler folketallet sitt på 15 år med dagens takt. Utviklingen er et typisk utslag av at økologiske byproblemer skaper økologiske “bygdeproblemer”. De må møtes begge steder.

I mellomtiden vandret Zena, hustruen til Melchio Taliaga i landsbyen Wipanga årlig til de av vanntrærne, Umusu, som ble stående etter landsbysammenflyttingen (Ujamaa) rundt 1970. Hun vandrer dit med sine hvite fjærkre og sverger over by-lorrienes folk som trenger inn i den avskogede landsbysirkelen og ut på den andre siden, ofte før daggry. Og hun ber gamle Simon ta med seg sin hvite geit til topps mot offerstedet Kavua og lære de yngre mennene en lekse: Brenn ikke skogen vår.

- Kavua - den hellige trelunden, har ennå styrke, sier Simon. Men styrken i våre hellige steder avtar. Elvene løper gjennom slettelandet uten trær. Da mister de styrke. Også fjellene, selv om de har store synlige stein, mister styrke når skogen ikke lenger er der. Mange nye mennesker har kommet til Sumbawanga og landsbyene rundt etter de store folkeflyttingene. De forstår ikke helt terrenget vårt. De kan ikke våre historier; vår historie: De tre første kvinnene som trengte inn i Mbizi skog, gikk til kongen som bodde nær, og ba ham vise dem grensene for sitt land. Han pekte mot Mbizi, og de bosatte seg på den riktige siden. En dag så de røyk fra skogen. Det var tre jegere fra Nyiha-folket, som var flyttet inn. De giftet seg med dem, og to av kvinnene fikk barn som siden ble opphav til de grupper av Nyica-folk som i dag lever i fjellene.

I en kulturbrytningstid kan historiske og religiøse tegn skifte betydning, slo vi liksom fast. Kanskje gjelder dette også kunnskap i sin alminnelighet. Ikke minst lokalkunnskap. Man kan spørre seg hvor nyttig det har vært for Tanzania å nivellere og utslette tradisjoner og lokalkunnskap i strevet for nasjonal enhet. Også denne tendensen kan være en kulturarvet tilbøyelighet:

- Ja, jeg tar min del av ansvaret for denne ulykksalige avskogingen, sier sorte, kloke Fader Lamba på kirkestedet Bischofs-haus i Sumbawanga. Og jeg kan fortelle; et fryktelig sagn har sin del av ansvaret, det også. Sagnet kan være sant eller usant, men det har vært virksomt. For ca 60 år siden ryktes det over høysletta at europeiske raseforskere var underveis for å stjele menneskeblod til blodoverføringer og medisinske eksperimenter. Folk hogde og brente skogen ned for fote rundt husene for at blodstjelerne ikke skulle ha noen steder å gjemme seg, når de kom om nettene...

Åpne dører

2000 meter over havet er høyt, selv i tropene. Nattekulda tar. Den tar til og med møbler. Og dører. Den åpner dørene til de små husene i Sumbawanga mot hele verden, også mot Rose Ponje, som er feltassistent for Norad og Institute of Resource Assessment. Hun spør 400 hushold i byen - ikke om de fryser og mangler klær, men kanskje bl.a. etter brente beviser på energimangel: Har dere siste år måttet brenne dører, møbler eller annet inventar som brensel? Testsvarene tydet på at mange hadde, og at barn holdtes hjemme fra skolen på grunn av vedsanking. Og at kvinnene går og går, i alle retninger, etter ved til den rasktvoksende byen. Trekull prøver mange å ha råd til, men her som ellers gjør fattigfolk de dyreste kjøpene. Og sekkeprisen går opp i regntiden når kullene er våtest, trengs mest og det er minst penger blant folk.

Med til Rukwa på en av feltperiodene der hadde jeg Douglas Chambers, ikke personen, men hans lille erfaringsbok; “Rural development. Put the last thing first” (3). Han hadde sett seg lei på de mange “Rapid Rural Approaches”, der missions fra donor-organisasjoner og myndigheter etter etpar dagers offisiøse besøk lokalt påberopte seg å definere “de egentlige” lokale utfordringene, og etter en rask budsjettering vel hjemme i Dar eller London/Oslo akkvirerte prosjektmakere utenfra. Heller da prinsippet “Put the last things first”, hevdet Chambers: Ut fra Liebigs minimumslov (9) er heller ikke humanøkologiske kjeder sterkere enn det svakeste ledd: Vil en studere følgene av regntid så oppsøk tørketiden, få begrep om lokal sykdom, så oppsøk potensielle helsegivende muligheter; - forsøm ikke å søke i den tilsynelatende periferi, geografisk så vel som saklig og sosialt (2) for å komme på sporet etter grenseoverskridende nye forståelser og handlingsmuligheter. Fridtjov Isachsens fantasi-eggende metodiske tilnærming til regionalgeografien; stedsstudier på basis av virkelig syntese av momenter fra natur og kultur, lansert alt fra slutten av 1950-årene hadde noe av samme hermeneutiske tilnærming, som 40 år senere er “tung trend” i den digre antologien Human Geography (Agnew et alia) (1).

La da ernæringsfysiolog Monica fra Sverige på feltarbeid i Rukwa - på sin måte “put the last thing first”: Hun registrerte også det mange så, at mennene ofte var henfalt til det hjemmelagde, ganske sterke hirse-ølet “Pombe” drikkende dagstøtt, mens kvinnene - ofte med morsmelkmangel og underærnærte spebarn måtte ta nok et tak på shamba`en, eller svedjebruket av hirseåkre, ofte flere kilometer unna. Hun observerte et mønster som ikke lot seg snu over natta. Heller da å snu en dårlig ting til, på kort sikt, en god ting; der det svake og kritiske leddet i første instans var morsmelkmangelen. For bunnfallet av ølet var det B-vitaminrike hirsekornet. Utsilt fra det alkoholholdige ølet og kokt kunne det bli betydelige mengder spebarnmat av det. Forsøkene falt lovende ut.

Slik er det fascinerende nettverksfaget landskapsøkologi, at det til stadighet tøyer grensene for hva som er faglig “relevant” kunnskap, i ethvert prosjekt. Faren er selvsagt at en hovedsak, f.eks. energiproblemet, etter hvert blir stående i sammenheng med alt mulig annet, kommer ut av fokus og dermed fortoner seg nesten uløselig. Stort sett borger en allsidig belysning likevel for de beste løsninger: Medisin som disiplin er f.eks. alt brakt inn i denne artikkelen i minst tre sammenhenger: Vanntrær og Kavua (den hellige lunden) som kan helbrede, sagnet om blodstjelerne, med angst til følge, og folk som fryser nattetid høyt over havet. En fjerde mulige sammenheng mellom avskoging og helsespørsmål i vårt Sumbawanga: Malaria var blitt hyppigste sykdom på få år, og byklinikken kunne melde om innpå 100 tilfeller hvert dag. Statistikken var dårlig, men tendensen helt klar. Her fantes nesten ikke malaria rundt 1975-80.

Var det økt mobilitet og innflytting som brakte flere parasitter til høylandet? Var det monokulturene av mais som etterlater små lunkne vannpytter på alle marker, der mygglarvene trives? Kanskje de stadig flere store åpne leirgropene etter teglsteinsbrenningen, med sitt søppel og sin fuktighet var blitt nye arnesteder? I en by uten sanitærløsninger? Eller er det nådeløs sol over stille kulper i nesten inntørkede bekker, uten skjermede vanntrær med det ikoniske navnet Umusu, som gjør at hele lunden Kavua, mister styrke?

Som planlegger til en viss grad orientert mot vegetasjon og biodiversitet hadde jeg imøtesett utfordringen å friske opp systematisk tropeskogs-botanikk og suksesjonsteorier. Jeg hadde også med meg forestillingene om at kvinnenes evige vedsanking var hovedansvarlig for avskogingen på høysletta. Jeg endte med å telle murstein i Nelson Mandela Stadion og i bl.a. Norad-sponsede bygg i den afrikanske eksplosjonsurbanismen. Jeg ble fristet til, bokstavelig talt, metodisk sett, å snu på flisa: “To put the last things first”.