Kunnskapsreiseliv er av mange sett på som et vekstområde. Men når besøket for å skaffe seg kunnskap også omfatter det å se truede dyrearter på meget nært hold, blir mange engstelige for at dette er ”et skritt nærmere total utryddelse”. Det finnes heldigvis flere eksempler på at det ikke behøver å være slik. Formålet med dette notatet er å vise noen vellykkete eksempler på møtet mellom turister og dyr, og trekke på de erfaringene som produsentene har.

En diskusjon om hvordan ville dyr kan plasseres inn i reiselivsproduktet – også som lokal inntektskilde – har vært vanskelig å få til i Norge. Med unntak av hvalsafari i nord (Vorkinn 1993) og noen elgsafarier, er det få egentlig deler av vårt rike dyreliv som har vært “fornuftig kommersialisert”. Samtidig er TV-program om dyreliv noe av det mest oppskattete - etter sport og vold! Det burde altså være et stort marked for å trekke noen av de norske villdyrene mer direkte inn i de reisendes opplevelsesmuligheter enn det som finnes i dag – og samtidig skape lokale inntekter!

Mitt utgangspunkt er en serie tilbud utviklet på New Zealands sørøy. De fleste av disse har jeg sjøl hatt anledning til å observere og i noen grad også snakke med driverne av. Oftest er det kollegaer og studenter ved Centre for Tourism, University of Otago, Dunedin som har stått for de mer systematiske intervjuene og datainnsamlingen. Mange av disse prosjektene er uferdige, så flere av mine referanser baseres enten på foreløpige manuskripter eller på muntlige presentasjoner.

En diskusjon om dyrelivets plass i reiselivet bør være omfattende, og dette innlegget blir derfor kun å se på som et lite bidrag, mest fokusert på å vise noen muligheter til produktutvikling innenfor et tilnærmet bærekraftig økosystem.

Som Reyolds & Braithwaite (2001 !) understreker bør utgangspunktet ikke alltid tas i dyrelivet, men i stedet i hvordan menneskenes atferd overfor dyrene kan styres. De siterer Leopold som i 1966 skrev:

“The problem of game management is not how we shall handle the deer – the real problem is human management. Wildlife management is comparatively easy; human management difficult.”

Der for vinkles dette notatet mot de menneskelige aktivitetene, men i bakgrunnen må naturligvis et bærekraftig perspektiv på hele økologien ligge. Erfaringene fra New Zealand viser imidlertid at dette ikke alltid behøver å være konfliktfyllt. I flere tilfeller har truete dyrebestander økt etter at anleggene er åpnet for publikum.

Til tross for de enorme investeringene i skapte attraksjoner som temaparker og aktivitetsanlegg, så blir naturen en stadig viktigere del av reiselivsproduktet overalt i verden. En viktig årsak er at det urbaniserte og virtualiserte mennesket av i dag også trenger ekte naturopplevelser. Det er defor mange muligheter til å skape næringsvirksomhet innenfor naturbasert reiseliv. Noen av disse består av å la turistene (og lokalbefolkningen) få se på dyrelivet (oftest mot betaling) i en tilnærmet naturlig tilstand; ”dyrskue” , eller ”wildlife viewing” som er den engelskspråklige betegnelsen.

Det tas i artikkelen utgangspunkt i noen ulike ”dyrskueprodukter”, som kompletteres med studier av hvalsafarier og ”delfinsvømming”. Avslutningsvis vil spørsmålene kommenteres mer allment. Siden forfatteren av denne artikkelen for tida befinner seg i New Zealand har han hatt rik anledning til å følge et prosjekt som tar for seg hvordan små operatører i New Zealand har utviklet tilbud på dette feltet. Offisielt skal dette prosjektet se på hva operatører innenfor ”økoturisme” gjør, men prosjektleder Higham understreker at det dreier seg om naturbasert reiseliv. I det offisielle New Zealand er, imidlertid, ”økoturisme” innført som et viktig begrep og må brukes eksplisitt i prosjektsøknader. Bruk av det mer riktige begrepet ”naturbasert reiselivsproduksjon” oppfattes ikke å ha like stor markedsapell.

I New Zealand deles det årlig ut en pris til beste økoturismeanlegg, med diplomer til de som ble nominert. De fleste av de anleggene som omtales her har en eller annen gang mottatt slike priser, eller har vært nominert til denne.

Som ellers vil mye av det som omtales som ”økoturisme” være knyttet til punktopplevelser og ikke spesielt mye til ”en helhetlig økologisk reise” (Flognfeldt 1995). Dette betyr reint praktisk at den samme økoopplevelsen kan ha mange ulike segment som brukere samtidig, altså både være en del av en masseturismereise eller også en meget individuell preget reise.

Noen ulike besøksanlegg – med ulike brukergrupper?

Når beskrivelsen i denne artikkelen begynner med et av de mest velutstyrte besøkssentrene og slutter med et skiltet naturområde område langs hovedvegen, er dette med hensikt. Utviklingen av turistprodukter har de siste årene hatt en slik prioritet – så og si overalt i verden. Men det betyr ikke at opplevelsene på noen måte er gradert – de er alle viktige deler av et produktspektrum. Siden etableringsbetingelsene i Norge har vært gode, har det vært en tendens til å utvikle anlegg som er dyre å besøke. Enkle opplegg som noen av elgsafariene er, har ikke av alle blitt sett på som seriøse prosjekter. Norsk reiseliv mangler derfor ofte kommersielle produkter i den enklere enden av spekteret. Mine mange besøk ute i mindre lokalsamfunn har overbevist meg om at det er tilstrekkelig med lokal kompetanse til å lage gode guidete turen. Lett tilgang på investeringstøtte fører imidlertid til utvikling av ”tyngre” anlegg som informasjonssentra, i stedet for enklere turistprodukter. Først skal vi se litt nærmere på noen av produktene, og da kan et sitat fra Schanzel & McIntosh (2000 pp 37-38) brukes som illustrasjon:

“Off-site benefits may also flow from the beneficial experiences gained on-site. For example, ”increased understanding” realised on-site may lead to ”greater environmental awareness” off-site. It is at this subjective personal level that sustainable wilflife viewing add value to the lives of visitors as a result of and well after their on-site recreation.Long-term benefits may also be benificial to others and society, including, for example, endangered species. Such an approach can give more justification for wildlife viewing tourism attractions, for clarifying visitor demands and needs, and optimising sustainable management by clarifying outputs.”

The Royal Albatros Colony - et velorganisert informasjonssenter

En viktig gruppe anlegg er de noe ”hardere” og mer anleggsbetingete besøkssentra. Noen av disse er kun bygget som opplevelsesanlegg, men svært mange har også en vitenskapelig misjon. Royal Albatros Colony på Taiaroa Head ytterst på Otagohalvøya, er et godt eksempel på et slikt anlegg. Den store ”kongelige albatrossen” hekker her, som det eneste hekkestedet på New Zealands to store øyer. Dermed er dette også det eneste stedet hvor vanlige turister kan se denne kjempefuglen både på nært hold og i flukt.

Her er det både bygget et besøkssenter og et observasjonsanlegg. Fra det siste kan en mindre gruppe se albatrossene – også de som hekker - på ganske nær avstand og ta bilder uten bruk av lys. Observatorieguidene foretar også systematiske og vitenskaplige observasjoner mens de er der.

I prinsippet er det ingen entreavgift til informasjonssenteret, men en bønn som donasjon på minst 10 kroner. Det siste er svært billig om vi sammenlikner med norske informasjonssentra. Guidete besøk på observatoriet og ute i naturen koster imidlertid penger og bør under toppsesongen helst forhåndsbestilles. En slik tur oppfattes som verdt pengene av de som har tatt den.

Informasjonssenteret har også rikelig med salgstilbud, både på bøker og annet informasjonsmateriale, kunst som er inspirert av omgivelsene, mest fugle- og dyrebilder, og på klær og t-skjorter med motiver fra disse omgivelsene samt en rekke suvenirer av andre typer.

Rett utenfor albatrossområdet er det et naturreservat hvor det er mange sjøløver og seler samt en rekke fuglearter, som f eks Stewart Island Shags. Her får man rusle fra en parkeringsplass og kan ta fine fotografier. Disse dyrene er ikke redde for mennesker, så den besøkende må være oppmerksom på at dyrene ofte følger etter ham. Siden disse ”mjuke besøksaktivitetene” oftest har sitt utgangspunktet i en privat eiendom og grunneierens ønsker om å skaffe seg langsiktige inntekter, vil den normale situasjonen være at denne gruppen er minst like interesserte i bestandsbevaring som de fleste andre grupper av dyreinteresserte er. Wildlife viewing er derfor i denne situasjonen ikke en aktivitet som skader dyrebestand eller miljø, men ofte er med på å bevare den. Ute på Otagohalvøya noen få km innenfor Royal Albatros Center ligger The Penguin Place. Schanzel & McIntosh (2000) var der i 1998 og intervjuet 40 besøkende. Deler av deres artikkel blir brukt i beskrivelsen her. Utgangspunktet var en 200 ha sauefarm med en isolert strand ligger ute på Otagohalvøya ca 25 km fra Dunedin og kun noen få km fra the Royal Albatros Center. Den gul-øyete pingvinen som går i land her er 70 cm høy og veier 5 – 8 kg. Den lever ikke i kolonier, slik som de andre pingvinene, men i egne reder. I 1985 startet et prosjekt opp med 8 par som daglig gikk i land. I 1998 var det 34 par som hekket her og to år seinere er dette steget atskillig. I dag er dette den største kolonier på New Zealands sørøy. Dette har foregått samtidig med at et wildlife viewing system er bygget opp på kommersiell basis. Anlegget er bygget opp med tuneller hvor det er mulig å se pingvinene komme opp fra stranda og seinere på nært hold ned til 0,5 meters avstand. I 1997/98 sesongen var det 39.500 betalende besøkende, og tallet har økt seinere.

Det er mange dagsturoperatører inne i Dunedin som legger turer til dette stedet. Flere av disse kalles seg økoturismeoperatører, et navn med god klang på oversjøiske markeder.

Guløyete pingviner på Otagohalvøya.

Siden disse ”mjuke besøksaktivitetene” oftest har sitt utgangspunktet i en privat eiendom og grunneierens ønsker om å skaffe seg langsiktige inntekter, vil den normale situasjonen være at denne gruppen er minst like interesserte i bestandsbevaring som de fleste andre grupper av dyreinteresserte er. Wildlife viewing er derfor i denne situasjonen ikke en aktivitet som skader dyrebestand eller miljø, men ofte er med på å bevare den. Ute på Otagohalvøya noen få km innenfor Royal Albatros Center ligger The Penguin Place. Schanzel & McIntosh (2000) var der i 1998 og intervjuet 40 besøkende. Deler av deres artikkel blir brukt i beskrivelsen her.

Utgangspunktet var en 200 ha sauefarm med en isolert strand ligger ute på Otagohalvøya ca 25 km fra Dunedin og kun noen få km fra the Royal Albatros Center. Den gul-øyete pingvinen som går i land her er 70 cm høy og veier 5 – 8 kg. Den lever ikke i kolonier, slik som de andre pingvinene, men i egne reder. I 1985 startet et prosjekt opp med 8 par som daglig gikk i land. I 1998 var det 34 par som hekket her og to år seinere er dette steget atskillig. I dag er dette den største kolonier på New Zealands sørøy.

Dette har foregått samtidig med at et wildlife viewing system er bygget opp på kommersiell basis. Anlegget er bygget opp med tuneller hvor det er mulig å se pingvinene komme opp fra stranda og seinere på nært hold ned til 0,5 meters avstand. I 1997/98 sesongen var det 39.500 betalende besøkende, og tallet har økt seinere.

Oamaru er en tidligere utskipningshavn for landbruksprodukter og dessuten kjent for sin hvite sandstein som fortsatt brytes her. Det bor ca 13.000 mennesker i det bynære området. For nesten ti år siden ble det satt i gang et prosjekt for å vise fram en koloni av blå pingviner, den minste arten. I et gammelt steinbrudd ble det lagt til rette for at pingvinene skulle etablere seg. Det ble bygget noen “huler” for dem, samtidig som en tribune ble satt opp for at folk skulle kunne se entreen fra havet mot betaling. Også et lyssystem ble gjort i stand, med lys som oppfattes av mennesker, men i liten grad av pingvinene sjøl. For å forske på hvordan effektene av et slikt tilbud er, ble det også etablert et referanseområde i nærheten hvor pingvinene skulle leve i fred uten tilskuere.

Resultatet i besøksområdet har blitt en levedyktig og voksende koloni. Stammen vokser mer her enn i referanseområdet og langt mer enn andre steder. Department of Conservation (DoC) har vurderte årsakene nøye, og kommet til at etablering av et slikt kontrollert område begrenser predatorenes virksomhet sterkt. En sideeffekt er at tilførselen av en så viktig turistattraksjon har åpnet øynene for byens innbyggere og politikere – noe som gjør at de innser hvor viktig en levedyktig pingvinstamme er. Derfor er de fleste nå meget omhyggelige med å holde hunder og katter vekk fra pingvinområdene.

Shag point – kun et informasjonspunkt?

Det tredje alternativet er en slags ”anlegg uten bemanning”, men med opparbeidete vandrestier og informasjonsskilt som både gir innstrukser om hvordan du skal oppføre deg og hva du kan være heldig å se. Slike er som oftest varslet med brune skilt fra hovedvegen og instruksjonsskilting fram til en parkeringsplass. Der vil det være instruksjoner for hvor du skal gå videre. Et slikt sted er Shag Point ved kysten langs State Highway 1 en times kjøretid nord for Dunedin.

Det at man i det hele tatt merker av vegen til slike ”følsomme habitater” vitner om en stort tillit til den besøkende fra Department of Conservation (DoC), noe som ofte savnes i Norge, ihvertfall fra naturvernmyndighetenes side. Uvettig bruk vil naturligvis forekomme, men skiltingen og omgivelsene er lagt opp til å gi den som tar den 2 – 3 km lange avstikkeren med bil og de 2 - 300 meternes vandring, ny kunnskap om pingvinene. Troen på at økt kunnskap også fører til økt respekt er stor. Som ser av bildet ovenfor kan også en utrente besøkende møte pingvinene på meget nært hold, og da trengs kunnskap slik at man varsomt trekker seg tilbake og kun ”etterlater fotografiske spor”.

Undersøkelser av andre tilbud.

Forskning innenfor dette fagfeltet er fortsatt i sin barndom, også i New Zealand. Dette gjelder både for reiselivsforskningen og den mer natufaglige habitatforskningen. Da erkjennes ogå behovet for grenseoverskridende prosjekter.

Michael Luecks arbeider for tiden med doktorgradsarbeid i Dunedin om ”delfinskue med svømming”. Han har intervjuet en rekke turister som er med på slike opplegg samtidig som han har sett på hvordan oppleggene er organisert. Delfinsafarier hvor man enten bare ser på delfiner eller også gis anledning til å svømme sammen med dem, utøves i dag kommersielt av 26 firmaer i New Zealand. I tillegg kommer hvalsafariene som har et stadig større omfang.

I den ekstreme enden av wildlife viewing befinner et prosjekt seg som er nær oppstart. Professor i Marine Sciences P. Mladenov har ledet utviklingen av en undervannssafari i Milford Sound i Fiordland nasjonalpark (info) hvor en spesialbygget ubåt skal bringe fire betalende ned nesten til 300 meters dyp under en hel times opphold. De skal både se helt unike koraller og mange unike fisker og havdyr under oppholdet.

Mladenov og hans partnere har også på trappene et tilsvarende prosjekt i W.sjøen fra Queenstown skal kunne gå ned på et sjødyp på nær 400 meter. Dette kan være spennede vyer for Mjøsa og Toten økomuseum !

Det som går klart fram av både Luecks arbeide og forarbeidene for Milford Sound prosjektet, er at disse naturskueopplevelsene betyr mye for inntrykket av reiselivsproduktet New Zealand. Opplevelsene er slike som huskes, og viderebringes til slekt og venner. De er også med på å befeste inntrykket av landet som er ”grønt reisemål”.

Dyrelivet sett i en videre reiselivssammenheng.

Behovet for ”opplevelse av wildlife” har allerede utviklet seg til en villmarksturisme som næring. Derfor er det viktig å øke mulighetene for positive møter mellom mennsker og dyr. Dette bør helst skje på måter som – særlig på lang sikt - er positive for begge parter. Det ser ikke ut til at dyreartene svekkes når turistene får se dem, vel og merke hvis anleggene er under kontinuerlig kontroll. Flere av de anleggene som vi har besøkt har meldt om økt bestand, da predatorplagen reduseres sterkt.

Et spennende bidrag til forskningen på området bruk av dyreliv i reiselivsproduktet har kommet fra Reynolds & Braithwaite (2001 !). De har laget et notat som plasserer slik virksomhet inn i en mer prinsippiell ramme og en figur som summerer dette opp (figur 1).

Reynolds & Braithwaite (2001) mener at studier av wild-life turismen må legge større vekt på publikums ønsker og behov for å skape en folkelig opinion omkring temaet. En bedre kunnskap om hvor vitalt det er at mennesker har mulighet til å se det ville dyrelivet er viktig. Det samme er en identifisering av hvilke sosiale og økonomiske gode som kan hentes ut fra det at mennesker – på meget ulike måter (se figur 1) – kan se ville dyr, noe som bør være et viktig forskningsfelt framover. Både menneskene og økologiens (økosystemets?) behov må trekkes inn i den videre forskningen og produktutviklingen her. Dette gjelder både for å finne fram til gode kortsiktige tiltak og for å kunne vurdere de langsiktige konsekvensene.

Figur 1: Erfaring og utbytte av wildlife viewing (Etter Reynolds & Braithwaite 2001)

Figuren bør leses slik:

I seksjon A er det samlet opplevelser med høy effekt på bestanden og sterke virkninger på brukerne. Her kan det hevdes at det må betales god fordi virkningen kan bli store og fordi det trengs en bevisst forvaltning av bestanden.

I seksjon B finner vi at mens interaksjonen mellom turist og dyreliv teller mer på opplevelses- rikhets- og –intensitetsskalaen, så kan produktene enten ha noen negative effekter på habitatene eller ha blitt oppfattet som mindre autentiske.

Seksjonene C og D viser en rekke aktiviteter som kun har små virkninger på habitatene, og som likevel gir turistene verdifulle erfaringer. Det er slike tilbud som det bør oppmuntres til om vi skal holde oss innenfor et bærekraftig wildlife system.

Produktene som er omtalt foran ligger for det meste innenfor seksjon B modellen.

Hva kan så vises fram for de reisende – og lokalbefolkningen?

Svaret er egentlig “alt dyreliv som ikke blir skremt av at mennesker iakttar det”. Men dette svaret blir for overflatisk. Derfor noen poenger gitt av de som arbeider med slike opplevelser:

• Dyr med regelmessig atferd, både når det gjelder bevegelsesmønster og tidsbruk, er lettere og legge til rette safari- og tittestedsaktiviteter (view point) etter. Pingviner som går i land rett før eller rett etter solnedgang er gode eksempler her.
• Dyr som ikke føler seg truet av litt menneskelig trafikk i et område fungerer også bedre som titteobjekter enn de mest vare. Noen delfinarter “tillater” til og med at svømmende observatører klapper dem! Elg er altså bedre egnet for “nærkontakt” enn rein, og bever fungerer bedre en vare vanndyr.
• Dyr som trenger å blir vernet om besøk fra predatorer. Et besøkssenter gir også muligheter for forskere eller naturobservatører til å ha direkte jobb i området, og disse er igjen meget gode guider.

Noen dyr vil dessuten være mer spennende på turistmarkedene enn andre, og dermed viktigere å få fram i produksjonen.

De besøkendes betalingsvilje og muligheter for jobbskaping

Holdsworth (2000) undersøker for tiden hvordan personlige verdier fører til forbrukspreferanser når det gjelder slike high involvment miljøprodukter. Han har brukt studenter ved Otago universitetet som studiegruppe og funnet fram til fire grupper: medlemmer av miljøorganisasjoner, religiøse eller troende, økonomistudenter og realfagsstudenter. I de to siste gruppene er medlemmer av de to første ekskludert. Betalingsviljen for guidete besøk på naturopplevelser er lavest for medlemmene av naturvenorganisasjoner og høyest blant økonomistudentene.

Foreløpige funn tyder på at jo mer du er engasjert i naturvern, jo mindre er du villig til å betale for opplevelsen, sjøl om du vet at inntektene kan være med på å forbedre tilstanden til bestanden. Det kan være mange årsaker til dette: En er at naturvernere kjenner til mulighetene for “gratis opplevelser” og derfor har liten betalingsvilje, og en annen at de mener at slike gode i prinsipp skal være frie. Naturvernerne er dessuten ofte urbane personer uten særlig interesse for jobbskaping i utkantområder.

Provoserende nok er vi her nær kjernen i den vanskelige norske diskusjonen omkring innføring av jobbskapende kunnskapsturisme i utkantområder. Tidligere frie goder skal ikke kommersialiseres, ikke engang om friheten fortsatt er der. Mange organisasjoner av vernere og av friluftsfolk føler svært lite for at utkantbefolkningen skal få nye inntektsmuligheter.

Det er altså lett å kjenne igjen den norske virkeligheten her. Men det er viktig at vi ser på flere dimensjoner i slike analyser, noe som Holdsworth sjøl understreker. En er betalingsvillighet og jobbskaping, en er generell naturinteresse og en er knyttet til egne inntektsmuligheter. Dessuten må det langsiktige kunnskapsperspektivet understrekes.

Framtida – bare dyre informasjonsanlegg eller flere naturguider og tittesteder ?

Et godt regionalt reiselivsprodukt består av mange rimelige og noe dyrere besøkstilbud. Hva som er akseptabel avhenger av den kvaliteten som oppnås for den prisen kunden har betalt. Gode guidede turer er slike som huskes, også etter at prisen er glemt. Derfor kan det skapes arbeidsplasser basert på kunnskapsrike personer som er villige til å vise fram en naturressurs med basis i lokalt dyreliv.

Mye av dette vil være eksklusive reiselivstilbud fordi det ikke går an å sluse hundre-talls personer igjennom på kort tid, og fordi det meste av naturen fortsatt vil være intakt sjøl om de reisende har brukt den. Det er – etter min mening – ønskelig at en større andel av lokal reiselivsproduksjon blir basert på bruk av menneske- og villdyrressursen direkte og ikke bare på tunge investeringer. Spesielt viktig er dette i de typiske sesongområdene. Problemet er da å finne fram til løsninger hvor guidene har andre lokale arbeidsoppgave utenom toppsesongen. Dette poenget er forøvrig omtalt i Flognfeldt (1998).

Nytte for naturforvaltningen?

“Dyrskuer” er i denne artikkelen i hovedsak vurdert ut fra et næringssynspunkt. Men kan det tenkes at naturforvaltningen kan dra nytte av denne typen reiselivstilbud, utover de positive effekter det vil ha at bestandene kan få bedre vern?

En mulig tilleggseffekt er økt forståelse for miljøvern og/eller naturforvaltning blant de besøkende. Slike effekter er i imidlertid liten grad testet I Australia er det imidlertid gjennomført en undersøkelse for å teste dette på et delfinanlegg (Orams 1997). I en studie av ”mating av delfiner” i Queensland, ble en gruppe gitt omfattende informasjon og undervisning om delfinene, samtidig som en kontrollgruppe uten slik informasjon ble valgt ut. For begge gruppene ble det målt høyere interesse etter besøket. Orams (1997 pp. 304) konkluderer derfor slik:

“The study conducted at Tangalooma showed that interacting with dolphins produce a desire in tourists to change their behaviour and become more environmentally responsible or more ”green”. However, those tourists who were not given the structured education programme seldom carried out these good intentions. Those tourists who were given the education programme became significantly more ”green” in their behaviour. Thus, an education programme, combined with the experience of interacting with dolphins, was an important influence on tourists’ behaviour…..

…The research presented in this paper adds weight to the argument that education should receive greater emphasis in tourism management. ”

Dette gjaldt altså to grupper av turister. Studier av hvordan lokalbefolkningen oppfatter – og lærer om– ville dyrearter i sitt nærmiljø foreligger ikke innenfor et så omfattende opplegg som det Orams (1997) stod for. Men i Oamaru opplyser representanten for DoC at pingvinattraksjonen nå har blitt så viktig for lokalbefolkningen at de har blitt flinkere til å ta vare på bestanden. Om dette kan utvides fra ”søte små pingviner” til mer konfliktfylte ”framvisningsarter” som ulv, jerv og bjørn, har vi enda ingen rapporter som gir god kunnskap om, men det kan kanskje være verdt å prøve?