Det er noe nytt på gang i norsk rovdyrforskning. Samfunnsforskere og viltforskere etablerer reelle samarbeidsprosjekt, og skal i fellesskap prøve å bidra med nyttig kunnskap og konstruktive løsninger til den svært så kompliserte norske rovviltforvaltningen.

Målet er selvfølgelig en bedre forvaltning av store rovdyr i Norge. Selv om Norsk Institutt for naturforskning (NINA), har et overordnet ansvar for alle delprosjekter, er prosjektet Rovvilt og Samfunn – ROSA, et samarbeidsprosjekt mellom NINA, Høgskolen i Hedmark (HiHM), Norges Landbrukshøgskole (NLH) og Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA). Prosjektet har fått penger fra Norges Forskningsråd for perioden 2000-2004.

Prosjektet springer ut av en erkjennelse av at konfliktene rundt de store rovdyra ikke bare handler om at økonomien i saueholdet står mot nasjonale miljømålsettinger. De handler om mye mer, og faktisk mye mer enn jaktbart vilt og jakthunder også. Her står ulike natursyn mot hverandre, det er et element av by-land konflikter her, og trolig gjør også generasjonsforskjeller seg gjeldende. Ikke minst har vi en konflikt mellom ulike typer kunnskap – mellom lokal, erfaringsbasert kunnskap på den ene sida og vitenskapelig kunnskap på den andre. Ofte kan en få inntrykk av at folk befinner seg på helt forskjellige planeter, og ikke kan si noe som helst uten å snakke forbi hverandre.

ROSAs målsetting
Det vi må være oppmerksomme på er at det innen forvaltningen av de store rovdyra ikke finnes helt riktige løsninger, kun mer eller mindre akseptable kompromiss. ROSA ønsker å tjene en aktiv rolle på veien mot slike kompromiss løsninger. I tråd med dette har ROSA formulert følgende målsetting for prosjektet:

Å skape en brei samfunnsmessig aksept for levedyktige rovdyrstammer gjennom en kunnskapsbasert og fleksibel forvaltning, som en integrert del av de Skandinaviske flerbrukslandskap.

ROSA-prosjektet består av fire ulike elementer som til sammen skal kunne danne grunnlag for oppnåelse av målsettingen:

1. Opprettelse av en rådgivningsgruppe
2. Gi forslag til tiltak som sikrer en fleksibel forvaltning
3. Bedre kommunikasjon mellom ulike aktører.
4. Gjennomføre viltbiologiske og samfunnsfaglige undersøkelser.

Vi tar disse elementene i tur og orden:

ROSA’S rådgivingsgruppe
Spesielt for ROSA er opprettelsen av en rådgivningsgruppe , bestående av prosjektmedarbeidere, forvaltere og representanter for interessegrupper. Rådgivningsgruppen vil være en sentral del av hele prosjektgjennomføringen. Den skal tjene som en ”smeltedigel” for synspunkter fra interessegrupper, forvaltere og forskere, samt legge grunnlaget for samarbeid mellom samfunnsvitenskap og naturvitenskap. Rådgivningsgruppen består nå av prosjektledere for forskningen på ulv, bjørn, gaupe og de samfunnsvitenskapelige prosjektene. Videre er det representanter fra Direktoratet for Naturforvaltning (DN), Verdens naturfond WWF, Fylkesmannen i Østfold, Norges Jeger & Fiskeforbund, Norges bonde- og småbrukarlag, Norges bondelag og Norges skogeierforbund. Dessuten deltar ordføreren i Våler, som er en av de berørte kommunene i Østfold.

Målsettingen er at rådgivningsgruppen skal bli en synlig del av den offentlige debatt, og bidra til at ikke bare ”svart – hvitt” holdninger og uttalelser blir enerådende.

Hvordan skal vi få til en fleksibel forvaltning?
I USA har det i lengre tid pågått forsøk med det som kalles ”adaptive management”. Det betyr egentlig ”tilpasningsdyktig forvaltning”, men det er nok bedre å bruke det kortere navnet ”fleksibel forvaltning” på norsk. Hovedtanken er at naturforvaltningen skal tilpasses både biologisk kunnskap og samfunnsmessige forhold, og kunne endres ettersom både biologiske og samfunnsmessige forhold tilsier det. Dette kan høres innlysende ut, men som mange vet, har ikke naturforvaltningen alltid formådd å kombinere samfunnshensyn med en biologisk kunnskap som er i stadig endring. Og det har den vanligvis ikke klart i andre land heller, som for eksempel i USA. Den fleksible forvaltningen skal forsøke å bygge bru over gapet mellom viltforskning og forvaltning på den ene sida, og ulike interessegrupper som jegere og husdyrbrukere (og kanskje folk flest) på den andre.

For å få til en slik fleksibel forvaltning, må en sjølsagt vite mest mulig om de artene som skal forvaltes. Bare slik kan en bedømme konsekvensene av forskjellige tiltak som kan settes inn. Det betyr at viltbiologisk forskning må fortsette, og trappes opp. Men skal en slik forvaltningsmodell lykkes, må også at samfunnsforskning inn i bildet. Det er nødvendig for at vi skal forstå de økonomiske og sosiale sidene av rovvilt-konfliktene på en slik måte at forvaltningen kan tilpasse seg. Og viktigst av alt; fleksibel forvaltning krever at det etableres god kommunikasjon mellom forskere, forvaltere, interessegrupper og folk flest i områder med rovvilt. Etter hvert må det utvikles forvaltningsmodeller som gjør det mulig for ulike interessegrupper å delta aktivt og bidra med sin kunnskap, til forskjell fra de sentralstyrte og stive forvaltningsmodellene vi har i dag. Og nettopp denne trekanten – biologisk kunnskap, samfunnsfaglig kunnskap og nye forvaltningsmodeller – er det ROSA-prosjektet vil forsøke å ivareta.

Fra informasjon – til kommunikasjon
Ofte hører vi hjertesukk fra folk på lokalt hold over holdninger og ytringer som kommer fra forskernes og forvalternes elfenbenstårn. Det er en kjensgjerning at informasjon som sådan ofte blir oppfattet som ”ovenfra og ned” : ”nei, nå skal du få høre hvordan det egentlig er i området der du bor..”

I ROSA erkjenner vi at: Informasjon – går normalt fra elfenbenstårnet til grasrota, mens Kommunikasjon – går mellom elfenbenstårnet og grasrota.

I en fremtidig rovviltforvaltning, som vil bli fulgt nøye av både et nasjonalt og internasjonalt publikum, må vi få til kunnskapsbaserte løsninger som virker konfliktdempende. Et overordnet mål vil derfor være å skape en aksept for bruk av ulike typer kunnskap, gjennom bruk av gode kommunikasjonsstrategier. Det er ikke tilstrekkelig å vise til et stort informasjonsbudsjett når man skal beskrive sin egen kommunikasjonsstrategi! ROSA og rådgivningsgruppen ønsker å bidra til at kommunikasjonen mellom de ulike parter i rovviltkonflikten blir best mulig, og basert på både kunnskap og erfaring.

Hva vi må arbeide med de kommende år?
En økt fokus på den ”menneskelige dimensjon” gjennom en styrking av de samfunnsvitenskapelige undersøkelser er nødvendig i tiden framover. I lokalmiljøene, kan resultater fra disse undersøkelsene skal hjelpe forvaltere og politikere til å initiere tiltak som oppnår både lokal støtte og engasjement.

I tillegg trenger vi mer presis kunnskap om hva som bestemmer hastigheten på etablering og vekst av rovdyrbestander, og ikke minst, hvilken effekt store rovdyr har på bestander av hjortevilt og på husdyr.

Nye realiteter, nye utfordringer, nye informasjonsbehov:

Dette er faktorer som ROSA må ta i betraktning i sitt arbeid de neste fire år.

Prosjekter som er involvert
De nye utfordringer kan best løses ved å samarbeide på tvers av fagdisipliner og prosjekter. ROSA’s strategi i tiden fremover vil derfor være å:

Konkret vil de følgende forskningsprosjektene bidra på forskjellig måte:

Internasjonalt har ”økosystem-tilnærmingen” av forskningsaktiviteten vært synlig i noen tid, og vi tror det er riktig å satse på det samme her i Norge. ROSA ønsker derfor å samle en del av aktiviteten innen begrensede geografiske områder, hvor intensiteten i forskningsaktiviteten kan økes. Naturlige studieområder i de nærmeste årene vil derfor være sør-østlige deler av landet, hvor det er re-etableringer av ulv, som i tillegg til gaupe og rødrev ofte kommer i konflikt med jegere og øvrige brukere av utmarka.

ROSA er i ferd med å etablere seg på nettet. Under den enkle og greie adressen www.rosa.no, vil man om kort tid finne nyttig og interessant informasjon fra prosjektet. Linker til ROSA-prosjektet vil man selvfølgelig også finne på alle deltagende institusjoners nettsider.