Vegaøyene - nasjonalt og internasjonalt verneverdig
En stor del av Vega kommune i Nordland er foreslått som nytt verdensarvområde av en nordisk arbeidsgruppe nedsatt av Nordisk Ministerråd (Nordisk Ministerråd 1996 s. 182-187). Store arealer i kommunen inngår også i kystverneplanen for Nordland (Rofstad & Rosten 1994), se figur 1. Mange av kvalitetene som har motivert forslaget om verdensarvområde og vern i kystverneplanen er knyttet til kulturlandskapet. Både nominasjonsprosessen for verdensarvstatus og det sannsynlige vernet av øygarden vil derfor kreve en forvaltning av området som bevarer natur- og kulturkvalitetene gjennom en aktiv og vel gjennomtenkt bruk av øygarden. I dette ligger store utfordringer for forvaltningen. Vega kommune har valgt å se på vernet og den mulige verdensarvstatusen som en ressurs, og ønsker å utnytte statusen til å sikre kommunen og dens innbyggere si framtid gjennom utvikling av nye og reetablering av gamle næringer knyttet til øygarden. Dette er en prisverdig holdning, men den forutsetter at bruken og utvikling av eventuelle nye næringer skjer i pakt med de kvalitetene som er knyttet til området. I denne artikkelen redegjør vi i korte trekk for egenskapene som ligger til grunn for vern og mulig verdensarvstatus, og hvilke utfordringer og muligheter vi ser i denne sammenheng.

Øykommunen Vega
Vega kommune ligger på Helgelandskysten i Nordland. Vega er en ren øykommune der skjærgården i tillegg til tre relativt store, høye øyer – Ylvingen, hovedøya Vega og Søla – utgjøres av flere tusen mindre og relativt flate øyer, holmer og skjær. Disse ligger for det meste samlet i øygrupper, eller ”vær”, der landarealet samlet ga drivverdige enheter. Dette gav grunnlag for bosetning i øygarden, en bosetning som var tuftet på en økologisk og bærekraftig bruk av ressursene gjennom kombinasjonsbruk med jordbruk, fiske samt egg- og dunvær som de viktigste næringene. Disse tre næringenes relative betydning i forhold til hverandre kunne variere en del fra vær til vær. I noen vær var fiske den viktigste næringa, i andre kunne landbruket være like viktig.

Bosetning
Store deler av skjærgårdslandskapet i Vega har vært bebodd i lang tid. På hovedøya Vega finnes steinalderboplasser som er omkring 10 000 år gamle (Alterskjær 1985). De eldste boplassene ligger omkring 75 moh (Bjerck 1999). Dette skyldes at landhevinga etter siste istid har vært betydelig også på Helgelandskysten - den marine grense på Vega ligger 90 meter over dagens havnivå (Sollid & Torp 1984). Etterhvert som landet steg ble bosetninger etablert lavere, for å ligge i nærheten av sjøen. På Vega har man derfor en gradient i bosetningsmønsteret - de eldste steinalderboplassene ligger høyest oppe, de yngste boplassene lavest.

Flere øyer dukket etter hvert opp fra havet i områdene rundt de tre høyeste øyene. I den første tida ble nok øygarden hovedsakelig brukt til fiske og fangst, kanskje bare i deler av året (Wold 1985). Etterhvert som det ble mer land - og behovet for land også økte - begynte folk å bosette seg ute i øygarden.

På en av de laveste øygruppene, Lånan - der den høyeste øya ligger 8 moh, er første sikre beretning om fast bosetning fra 1660-tallet (Berglund 1995). Bosetningshistoria i denne delen av øykommunen har med andre ord også et relativt stort spenn i tid.

Livet i værene
Det var ressursene knyttet til havet og fuglelivet som lokket folk utover i øygarden. Man måtte imidlertid støtte seg til flere næringer for å overleve og utviklet derfor såkalte kombinasjonsbruk. ”Fiskerbonden” er blitt brukt som betegnelse på dem som levde her ute. Bonden i øygarden var imidlertid oftest kvinnen mens mannen var fisker.

Fiske gav mat, men var også den næringa som først og fremst skaffet kapital. Det var vanlig å dra på Lofotfiske om vinteren, og enkelte dro også på fiske på Finnmarkskysten om sommeren. I tillegg ble det også drevet noe heimefiske. Fra 1930-tallet fikk rusefiske stor betydning i Vega, spesielt for fiskere i øyene med lang vei til fiskekjøper. Rusefiske bidro til å opprettholde bosetningen i øyene (Svendsen 1999).

Til tross for at landskapet mange steder var karrig ble det drevet jordbruk på øyene. Landbrukets oppgave var hovedsakelig å skaffe mat til husholdningene. Flere steder bar man tang opp på land. Slik ble jordsmonnet bygd opp samtidig som den næringsrike tangen gav god gjødsling. Det karakteristiske ved landbruket i øygarden var den differensierte arealbruken (Sickel 1997). Øyene ble brukt på forskjellig måte. På "heimelandet" der gårdene lå, dyrket en korn og poteter og slo store engarealer. Øyer og holmer nær heimelandet samt de med best jordsmonn og avling ble også slått. På de øyene der det var tilstrekkelig med ferskvann beitet storfé. Disse øyene kunne ligge langt unna ”heimelandet”. Kyrne svømte fra øy til øy på eget initiativ. Morgen og kveld rodde kvinnene ut for å melke. På små eller skrinne holmer beitet sau. Fiskerbonden hadde som oftest ikke mange sauene. De kunne derfor flyttes fra holme til holme med båt, etterhvert som holmene ble avbeitet. Ofte ble slåtteholmene etterbeitet med sau. Navnene på øyene i de forskjellige værene gjenspeiler bruken av dem. Slåtterøya, Geitholmen, Sauøyene, Værholmen finnes i de fleste av øygruppene.

Den tredje næringa av betydning var egg- og dunværet. I slutten av april og begynnelsen av mai kommer ærfuglen trekkende og samler seg i sundene for parringslek. For å kunne ta vare på den verdifulle duna, har folk bygd ly som ærfuglhunnene oppsøker for å legge egg. En del av eggene ble også sanket. Dette ble gjort på en forsiktig måte slik at ærfuglbestanden likevel holdt seg oppe. Liksom fisket ga egg- og dunnæringen fremst kapital. Mange av øyboerne var lenge leilendinger og avgifta til grunneieren ble gjerne betalt i form av ærfuglegg og -dun. Dun som ble til overs etter at leilendingsavgifta var betalt, ga ei kjærkommen ekstrainntekt.

Denne ekstensive kombinasjonsdrifta har resultert i mange viktige landskapskvaliteter sett fra både kulturminne- og naturvernsiden. Øygarden på Sør-Helgeland er i så måte et representativt og spesiellt verdifullt kystkulturlandskap. Dette beror på

Kulturhistoriske kvaliteter
Av de kulturhistoriske kvalitetene i øygarden i Vega er kanskje dunværene de mest verdifulle. Både den bygningsmessige helheten og selve ærfuglhusene er verdifulle kulturminner. Ærfuglhusene kan ha mange utforminger – alt fra små hus bygd i stein, ei trekasse eller en avdanket båt snudd opp ned, til mer forseggjorte små ”langhus” eller ”e-baner” (se figur 2) som de kalles på fagspråket.

Ikke alle bolighusene i øygarden er gamle, mange er fra midten eller første halvdel av 1900-tallet, men det finnes fremdeles enkelte eldre og godt bevarte ”Nordlandslåner". Det er imidlertid bare i Skjærvær som det finnes en helhetlig, eldre bygningsmasse som er noenlunde intakt. Et omfattende restaureringsarbeid er derfor satt igang i dette været. I de fleste værene står ellers driftsbygninger knyttet til landbruket for det meste til nedfalls, eller de er allerede borte. Også installasjoner og hus knyttet til sjølivet som kaier, brygger og naust er mange steder forfalne. Alle disse kulturminnene utgjør imidlertid viktige deler av det bygningslandskap som ble skapt av "øylivet". Også inventaret i bolighus og driftsbygninger er verdifulle kulturminner. De fleste værene ble fraflyttet på 1950-, 60- og 70-tallet. I mange av husene har inventaret stått mer eller mindre urørt siden den gang. Det kan være en fascinerende opplevelse å besøke et av disse husene som forteller så mye om vår nære fortid.

Bosetning i øygarden og beliggenheten rett ved hovedleia langs norskekysten gav også grunnlag for fremvekst av flere handelssteder langs kysten. I Vega var Rørøy et viktig handelssted. Også handelsstedet Skålvær (i Alstahaug kommune) med et kapell som mange i øygarden soknet til, var viktig for øyværingene.

Kunnskap knyttet til livet i øygarden er både et verdifullt kulturminne og en viktig ressurs. I dagens samfunn møter vi stadig uttrykket ”kunnskapsbasert” som brukes om alt fra næringsutvikling til forvaltning. Livet i øygarden var uten tvil kunnskapsbasert. Der drev de en bærekraftig ressursutnytting basert på kunnskap ervervet gjennom erfaring. Kunnskapen øyværingene hadde om landskapet sitt er kanskje den kulturlandskapskvaliteten som er i størst fare for å forsvinne, og et av de kulturminnene det er viktigst å ta vare på.

Naturkvaliteter

Bruken, havet, topografien og kalkrik berggrunn har gitt høye naturkvaliteter. I kalkområdene finnes kalkenger som er svært rike på arter av både karplanter og moser (Sickel 1997), mange av dem sjeldne eller på tilbakegang i Norge. I disse engene finnes både lavlands- og fjellplanter, flere av dem kalkelskende. Arter som bakkesøte, ormetunge og marinøkkel er vanlige i disse engene (se figur 3).

I enkelte av de ytterste værene finnes fuglegjødslet vann- og sumpvegetasjon med plantearter som er regionalt eller nasjonalt sjeldne (Elven m. fl. 1988). Arter som akstusenblad, småvassoleie og flere vasshår-arter har gode forekomster på flere øyer. Trolig er mange av disse artene kommet hit med fugler (Hatten 1997). Islandskarse, som har sine eneste forekomster i Norge langs Nordlandskysten, har sin norske hovedutbredelse på øygruppene Lånan og Skjærvær. Med unntak av noen få forekomster litt lengre nord på kysten er nærmeste forekomst på Island. Forekomstene av denne spesielle vann- og sumpvegetasjonen har vært en av motivasjonsfaktorene for arbeidet med kystverneplanen i Helgelandsskjærgården.

Fuglelivet i området er også rikt. Øygarden er viktig som både hekke-, myte-, raste-, og overvintringsområde for sjøfugl, ender og vadere. Vega kan skilte med Nord-Europas største hekkekoloni av storskarv. Grunnet dunværene er hekkeforholdene for ærfugl gode. Det har også vært gode hekkeforekomster av den truete nordlige rasen av sildemåke, men dagens situasjon for arten i området er ikke tilstrekkelig kjent. Kommunen er ellers viktig som både hekke- og myteområde for grågås og som rasteområde for kvitkinngås på vårtrekk. Blant annet av disse årsaker er Vega ett av ialt 52 viktige fugleområder ("Important Bird Areas") i Norge som står oppført i BirdLife Internationals liste over viktige fugleområder i Europa (Lislevand 2000).

Bevaring av kvaliteter i kulturlandskapet haster!
Vegaøyene har med andre ord et kulturlandskap med høy kvalitet. På samme måte som i resten av Norge er kvalitetene imidlertid sterkt truet av dagens samfunnsutvikling. De ødelegges ved utbygging og ved intensivering og rasjonalisering i jord- og skogbruk, men også ved nedlegging av gårdsbruk, brakklegging av gammel kulturmark, gjengroing og skogplanting. Heldigvis er denne prosessen her til lands noe forsinket sett i forhold til Vest-Europa for øvrig. I Norge, og ikke minst i Vega kommune, har vi fortsatt mye igjen av det gamle kulturlandskapet med sine natur- og kulturkvaliteter. Vi har derfor mulighet for å ta vare på kvaliteter som andre steder har forsvunnet for lenge siden. Å ta vare på eksisterende kulturlandskapskvaliteter er vanligvis både bedre og rimeligere enn å prøve å gjenskape dem når de har forsvunnet. Men klokken er fem på tolv! Mange kulturminner er i dag sterkt preget av forfall og truslene mot det kulturbetingete biologiske mangfoldet øker stadig. Når slåtte- og beitemarker legges brakk har de oftest et tett grasteppe. Dette beskytter mot invasjon av gjengroingsarter. Særlig gamle slåtteenger kan derfor bli liggende i både 10, 20 og til og med 40, 50 år før gjengroingen virkelig skyter fart. Til gjengjeld går det da fort. I Norge befinner restene av det gamle kulturlandskapet seg nå i stor grad i en slik raskt akselererende gjengroingsfase. Det er derfor det haster så, om vi ønsker å ta vare på gamle kulturmarker og det biologiske mangfoldet som er knyttet til dem.

Fraflytting og tap av kvaliteter
I Vega kommune er det først og fremst nedlegging og gjengroing som truer kulturlandskapets kvaliteter. Fraflyttingen fra øygarden fører til at bygninger og tekniske kulturminner forfaller og til at kulturmarkene gror igjen. Det biologiske mangfoldet reduseres. På Vega og de andre øyene nærmest fastlandet er det busker, kratt og etter hvert skog som sprer seg i landskapet. På ytterøyene er det imidlertid for værhardt for skogvegetasjon. På for eksempel øygruppa Lånan er det i stedet eineren som brer ut seg på tørr mark, mens mjødurt og enghumleblom overtar fuktigere kulturmarker. De skygger ut andre arter og danner etter hvert enartsbestander. Når de vissner ned om høsten beskyttes ikke jorda godt nok, men spyles ut i havet av regn og vind (Hatten m. fl. 1995, Sickel 1997). Landskapsforandringene her er med andre ord også en trussel mot selve jordsmonnet som møysommelig er bygd opp på disse øyene gjennom jordbruksdrift i generasjoner.

Utviklingen på ytterøyene skaper også problemer for hvitkinngjessene. De overvintrer i Skottland, hekker på Svalbard og pleide å raste på Lånan under vårtrekket (Gullestad m. fl. 1984). Når kulturmarkene der gror igjen og grasdekket erstattes av mjødurt og einer, blir beitemulighetene forringet også for gjessene (Prop m. fl. 1998). De presses til mer intensivt utnyttede jordbruksarealer (se figur 4). Sammen med den voksende grågåspopulasjonen blir de på denne måten et voksende problem for jordbruket. Forsøk på å løse disse problemene gjennom blant annet koordinert skremming kan føre til en spredning av problemene (Shimmings & Hatten 1997), med både økte beiteskader på innmark og nedsatt hekkesuksess for gjessene som resultat. Fremtidig forvaltning av gåsebestandene bør derfor baseres på en helhetstenkning basert på kunnskap om både gås og kulturlandskap, der også de eldre kulturmarkene ute i øygarden inkluderes.

Vern gjennom bruk
Å finne måter å utnytte i hvert fall en del av øygardens gamle kulturlandskap på vil derfor være positivt sett fra flere synsvinkler og forvaltningsmessige utfordringer. Med velvalgte og riktige driftsmetoder vil en slik bruk både kunne bidra til å opprettholde kulturlandskapskvaliteter (Norderhaug m. fl. 1999) og bidra til en positiv næringsutvikling. Bruk av beiteressursene på øyene vil kunne stoppe gjengroingen, ivareta det biologiske mangfoldet og gi kulturminner av forskjellig slag en fin og "ekte" innramming. Det vil også kunne bidra til å redusere konflikten mellom beitedyr og rovdyr og redusere gåseproblematikken gjennom å flytte gjessene fra kultureng til mer tålig natureng lenger ut i øygarden. Gjenopptatt bruk vil i tillegg kunne forhindre at jordsmonnet på ytterøyene går tapt for kommende generasjoner og framtidige valgmuligheter. Samtidig vil utvikling av driftsmetoder kunne gjøre det lønnsomt for gårdene langs kysten å bruke beiteressursene på øyene, og gjennom det bidra til å opprettholde landbruksdriften i disse områdene. Dette belyses i et pågående prosjekt med sauebeite på delvis gjengrodde øyer i Vega og omegn der bl.a. dyras effekt på vegetasjonen og tilveksten på dyra undersøkes (Hatten m. fl. i trykk).

Turisme
Turisme blir ofte nevnt som en mulighet for bruk og vern av verdifullt kulturlandskap. Og kulturlandskapet spiller en viktig rolle i turismesammenheng. Undersøkelser viser at mennesker flest setter spesielt stor pris på rester av det gamle, mosaikkpregete småskalalandskapet (Strumse 1996). Det er til områder som har bevart et slikt landskap som turiststrømmen gjerne går. Reiselivsnæringen begynner også å bli oppmerksom på betydningen av å vedlikeholde kulturlandskapet. I for eksempel Flåmsdalen i Sogn og Fjordane bidrar reiselivsnæringen økonomisk til kulturlandskapsprosjekter. En tur med den berømte Flåmsbanen ville jo ikke være tilnærmelsesvis så attraktiv hvis jordbruksdriften i Flåmsdalen opphørte og dalen grodde igjen!

Turisme er selvfølgelig ikke løsningen for alle som ønsker å kombinere opprettholdelse av kulturlandskapskvaliteter med næringsutvikling. På Helgelandskysten og ikke minst i et eventuelt verdensarvområde burde imidlertid mulighetene for å videreutvikle den turismebaserte næringen være store. Men også her vil da utviklingen i jordbruket og kulturlandskapet ha stor betydning. Vedlikehold av kulturminner og skjøtsel av gamle kulturmarker vil etter vår mening være en betingelse for at en utvikling av turismen i øygarden skal lykkes. En annen viktig forutsetning er at en er bevisst med hensyn til hva slags turisme en bør utvikle og tilrettelegge for. Områdene her egner seg ikke for masseturisme, men for opplevelses- og naturbasert turisme, med turer som gjennomføres på en kontrollert måte og som gir deltakerne ny kunnskap om natur og kultur og dessuten spennende opplevelser. Man kan også legge til rette for øyhopping. Det er imidlertid viktig at turismen kanaliseres på en god måte slik at utviklingen blir positiv og ikke ødeleggende. Ærfuglhuset på Nes på hovedøya Vega er et fint turismetiltak og Øyan Feriesenter på øya Skogsholmen synes å være et godt eksempel på at det finnes et stort potensiale for turistnæringen i Vega kommune. Med tilrettelagt informasjon om kvalitetene i områdene her kan man legge grunnlaget for svært mange naturbaserte opplevelser - gjerne gjennom læring - for turister.

Vegaøyene - et kulturlandskap i forfall og en verdifull ressurs i dagens samfunn

Vegaøyene har de siste tretti-førti årene vært preget av fraflytting og brakklegging med påfølgende gjengroing og forfall. Den økte fokuseringen på øygarden de siste årene innebærer imidlertid håp om bedre tider for det menneskeskapte, verdifulle landskapet i Vega kommune. Fiskerbondens landskap var et mangfoldig og virkelig multifunksjonelt landskap som ga fiskerbonden flere bein å stå på. Dette landskapet, med alle sine kvaliteter og kunnskapen om hvordan det ble brukt, er en ressurs som burde gi "multifunksjonelle muligheter" også i framtiden.

Litteratur

Alterskjær, K. 1985. Eldre steinalder. S. 20-60 i Pettersen, K. & Wik, B. (red.). Helgelands historie, bind 1. - Helgeland Historielag.
Berglund, B. 1995. Tjøtta-riket. En arkeologisk undersøkelse av maktforhold og sentrumsdannelser på Helgelandskysten fra Kr. f. til 1700 e. Kr. - Fakultet for arkeologi og kulturhistorie/AVH, Universitetet i Trondheim. Dr. philos.-avhandling.
Bjerck, H.B. 1999. Steinalderøya. S9 i: Næss, I.E. (red). Vega gjennom 10 000 år. - Vega kommune 1999.
Elven, R., Alm, T., Edvardsen, H., Fjelland, M., Fredriksen, K.E. & Johansen, V. 1988. Botansike verdier på havstrand i Nordland. A. Generell innledning. Beskrivelser for region Sør-Helgeland. – Økoforsk rapport 1988, 2a.
Gullestad, N., Owen, M. & Nugent, M.J. 1984. Numbers and distribution of Barnacle geese Branta leucopsis on Norwegian staging islands and the importance of the staging area to the Svalbard population. - Norsk Polarinst. Skr. 181: 57-65.
Hatten, L. 1997. ”Andemat-elementet” på Helgelandskysten – økologi og mulig spredning med kvitkinngås (Branta leucopsis). - Botanisk Hage og Museum, Oslo. Cand. scient.-oppgave: Upubl.
Hatten, L., Sickel, H., Elven, R. & Norderhaug, A. 1995. Vegetasjonsendringer i et kystkulturlandskap. - Ottar 4-95.
Lislevand, T. 2000. Viktige fugleområder i Europa er kartlagt. - Vår Fuglefauna 3:2000.
Norderhaug, A., Austad, I., Hauge, L. & Kvamme, M. (Red.). 1999. Skjøtselsboka for kulturlandskap og gamle norske kulturmarker. - Landbruksforlaget.
Nordisk Ministerråd. 1996. Verdensarv i Norden. Forslag til nye områder på Verdensarvlisten - UNESCOs World Heritage List. Red.: Jon Suul. -NORD 1996:3. 238 s.
Prop, J., Black, J.M., Shimmings, P. & Owen, M. 1998. The spring range of Barnacle geese Branta leucopsis in relation to changes in land management and climate. - Biological Conservation, 86: 339-346.
Rofstad, G. & Rosten, S. 1994. Utkast til kystverneplanen for Nordland fylke. Ny landsplan for nasjonalparker og andre større verneområder i Norge. Del 1a: Vegaøyan. - Fylkesmannen i Nordland, Miljøvernavdelingen Rapport 4-94.
Shimmings, P. & Hatten, L. 1997. Observations of Barnacle geese in Helgeland during May 1997. Observasjoner av hvitkinngås på Helgeland i mai 1997. - Rapport til Fylkesmannen i Nordland. Upublisert.
Sickel, H. 1997. Kystkulturlandskap i forfall – vegetasjonsdynamikk i et nedlagt øyvær på Helgelandskysten. - Botanisk Hage og Museum, Oslo. Cand. scient.-oppgave: Upubl.
Sollid, J.L. & Torp, B. 1984. Glasialgeologisk kart over Norge, 1:1 000 000. Nasjonalatlas for Norge. - Geografisk insitutt, Universitetet i Oslo, Oslo.
Strumse, E. 1996. The psychology of aesthetics: explaining visual preferences for agrarian landscapes in western Norway. - Ph D Thesis, Research Centre for Health Promotion, Faculty of Psychology, University of Bergen.
Svendsen, N. 1999. Det e håp i hengan snøre. S. 35-41 i: Næss, I.E. (red). Vega gjennom 10 000 år. - Vega kommune 1999.
Wold, H.A. 1985. Utvær - Bilder fra et nordnorsk hverdagslandskap. - J. W. Cappelens Forlag, Oslo.