Undertegnede har blitt bedt om å kommentere Ivar Gjerde’s innlegg om ”Miljøregistreringer i skog” (MiS) i Tidsskriftet Utmark 2/2000. Det skal jeg gjøre, men jeg vil også komme inn på en del av spillet rundt MiS.

I 1992 begynte biolog-gruppen Siste Sjanse å komme med konkrete eksempler på at skogbruket førte til ødeleggelse av leveområder for rødlistearer. Denne dokumentasjonen førte til at skogbruket fikk et behov for å drive mer miljøvennlig. Det minste skogbruket kunne gjøre var å ta hensyn til de miljøene som var påvist å være leveområder for rødlistede arter. Disse miljøene fikk navnet nøkkelbiotoper og ble definert ved å være områder som er særlig viktige for bevaring av det biologiske mangfoldet fordi de inneholder naturtyper, nøkkelelementer eller arter som er sjeldne i landskapet. Etter hvert ble det mange nøkkelbiotoper. Sentrale krefter i skogbruket fikk behov for å gjenvinne kontrollen over hvilke hensyn som skulle tas, og det ble sådd tvil om nøkkelbiotopenes eksistens. I stedet for å sette i gang registreringer valgte myndighetene å sette i gang langvarig forskning. Med denne bakgrunnen fikk NISK 30 mil. kr for å utvikle en metode slik at skogbruksplanleggere kan gjøre jobben.

Hva har MiS lært oss
Fram til i dag har det i hovedsak vært biologer som har registret nøkkelbiotoper. Samtidig har deler av skogbruket hele tiden fornektet nøkkelbiotopenes betydning. I de tilfeller det har blitt registrert nøkkelbiotoper, har det bare i liten grad vært ønske om å lage en helhetlig forvaltningsplan. Stort sett har biologenes mandat vært å fange opp de viktigste leveområdene for rødlistede arter (helst mindre enn 1% av arealet). Derfor tar vi biologer, selv om vi blir kritisert, imot resultatene fra MiS-prosjektet med åpne armer. For kritikken fra MiS går ut på at biologene har valgt ut for få nøkkelbiotoper, i tillegg til at de ikke har kommet med anbefalinger om omfattende hensyn på andre deler av arealet.

Dette MiS-resultatet oppfatter det biologiske miljøet som interessant. Og hvis vi har oppfattet dette feil, er vi spente på å se de vitenskapelige artiklene som forteller noe annet. For her er vi inne ved et sentralt punkt. Ivar Gjerde har blitt tvunget til å legge fram en såkalt vitenskapelig basert metode før det er publisert en eneste vitenskaplig artikkel. Dette har skapt unødvendige diskusjoner om grunnlaget for metoden. Men samtidig har han også presentert lite konkrete konklusjoner om at skogbruket må ta vesentlig mer hensyn, der lukkete hogster, gjensetting av tregrupper og nøkkelbiotoper er vesentlige elementer. Selv om dette ikke er dokumentert, har jeg stor tro på at er riktig. Og det er bra at det kommer fra NISK. Men presentasjonen av dette budskapet har foregått slik at store deler av skogbruket ikke har forstått det. Tvert imot er det en utbredt oppfatning i skogbruket at de på grunnlag av MiS-resultatene vil slippe lettere unna miljøhensyn enn tidligere. Dermed er det startet en unødvendig debatt om hva MiS-resultatene egentlig sier. Dette bør MiS-prosjektet ta ansvaret for å rydde opp i.

Skille mellom registrering og forvaltning
Ivar Gjerde legger stor vekt på å skille registrering og forvaltning. I mange tilfeller er dette riktig. Men når han påstår at det ikke er mulig å skille ut nøkkelbiotoper eller naturreservater i felt er han på villspor. For selv om det finnes gråsoner, er det opplagt at det finnes områder som er så viktige for bevaring av biologisk mangfold, at de må fredes. Enten som nøkkelbiotoper eller som naturreservater. Slike områder, også de som dekker så store arealer at det er naturlig å snakke om naturreservater, lar seg beskrive. Denne beskrivelsen bør Ivar Gjerde gjøre før han anser MiS-metoden for ferdig. Uten at dette er gjort kan et hvilket som helst område med reservatkvaliteter fragmenters i filler med MiS-metodens velsignelse. Dette er uakseptabelt når Norge har et stort udekket behov for vern av skog. Det kan i denne sammenheng nevnes at Sverige og Finland har vernet fire ganger så mye som oss.

Hvor er forvaltningen?
Et annet ankepunkt ved MiS-prosjektet er at det kun er registreringsmetodikken som er presentert. Det er skissert noen forslag om lukkete hogster, områder som bør unntas fra hogst og betydningen av gamle trær. Men foreløpig er det ingen som har sett hvilke anbefalinger prosjektet har å komme med når registreringene skal omgjøres til forvaltning. Selv om MiS-prosjektet er i gang med å lage forvaltningsplaner i fire forsøksområder, påstår Ivar Gjerde at dette er politiske avgjørelser. La gå at det er politiske avgjørelser å vurdere hvor mye som må satses. Men da må han som forsker presentere effekten til de ulike tiltakene han foreslår.

Et meget sentralt spørsmål i denne sammenheng er minimumsandelen nøkkelbiotoper. I svensk skogbruksplanlegging og sertifisering har de valgt å legge seg på 5%. Bør dette anbefales i Norge også? Er det gitt at det er den samme prosentsatsen som er riktig for alle naturtyper, eller kan det tenkes at andre tiltak, foreslått av prosjektet, kan være virkningsfulle for noen naturtyper? Dette må prosjektet komme med svar på, for det er de som sitter på det beste materialet til å belyse det. Før det er gjort, er det vanskelig å lage troverdige forvaltningsplaner.

Resten av arealet og politikken
I forbindelse med sertifisering har skogbruket, i løpet av få år, behov for å registrere nøkkelbiotoper i all skog. Noe av dette vil kunne gjøres, av skogbruksplanleggere, med MiS-metoden i forbindelse med takst. Men mesteparten av arealet vil måtte registreres utenom takst. Hvordan dette skal gjøres har MiS-prosjektet foreløpig ikke presentert noen løsning på. Dette er ikke nødvendigvis noe problem. Biologer har jo i flere år gjort et troverdig arbeid med nøkkelbiotopregistreringer. Et arbeid som sikkert vil kunne bli enda bedre ved å nyttegjøre seg anbefalingen fra MiS. Bare registreringen og hensynene som blir tatt er bra nok, er det uvesentlig for det biologiske mangfoldet om metoden heter MiS eller ikke. Men siden Landbruksdepartementet (LD) har signalisert at tilskuddene skal knyttes opp mot bruk av MiS, blir dette et problem hvis det ikke presenteres en metode før kommende feltsesong. Da ryker mange av de tidsplanene skogeierforeningene har forpliktet seg til å følge i forbindelse med sertifisering. LD bør i denne sammenheng huske at det er Levende Skog, og ikke departementet, som bestemmer hva som skal til for å oppfylle sertifiseringsvilkårene slik at skogeierne får solgt sitt tømmer.

Oppgaven NISK fikk av LD var ikke å finne ut hvordan biologisk mangfold kan registreres best og billigst mulig, men å utvikle en metode som kan brukes av skogbruksplanleggere. Dette har NISK gjort, men det er et betimelig spørsmål om det er billigst og best. Det kan synes som om målet har vært å utelukke andre aktører. Inntrykket blir forsterket av koblingen mellom statstøtten til biologiske registreringer og bruk av MiS. I praksis er det bare skogbrukets takstinstitusjoner som kan oppfylle disse. LD mener tydeligvis at det er bedre at ufaglærte skal registrere biologisk mangfold ved hjelp av en indirekte metode, enn at fagfolk gjør det direkte.

MiS-prosjektet har kritisert kvaliteten på rødlistene. Denne kritikken er fanget opp av LD som i sin tur har henvendt seg til Direktoratet for Naturforvaltning (DN) og Miljøverndepartementet (MD) Det er helt riktig at rødlistene kan bli bedre. Men da trenger vi data. I den sammenheng er det forkastelig at DN og MD ikke har stilt krav til kompetanse og kvalitet til MiS, men latt LD styre hele greia. Det er tross alt snakk om at staten skal brukes 12 mill. kr / år til miljøregistreringer, noe som i denne sammenheng er mye. Det er tross alt bare snakk om små justeringer som må til for at det MiS skal genereres nye data for rødlistearbeidet.

Konklusjon
For at skogbruket skal drive bærekraftig, trenger vi en metode for registrering av biologisk mangfold. Det er mye som taler for at MiS-prosjektet har lagt fram en metode som under visse forutsetninger er brukbar i forbindelse med takst. For å sikre kvalitet og troverdig til registreringene må biologisk kompetanse brukes i forbindelse med følgende oppgaver:

For det arealet som ikke skal registreres i forbindelse med takst, må det utarbeides retningslinjer og kravspesifikasjoner som ikke i praksis ekskluderer bruk av biologisk fagkompetanse. Også disse registreringene må ha krav på statsstøtte.

MiS-prosjektet må også bli tydeligere på hva som må til av hensyn og restriksjoner for å ivareta det biologiske mangfoldet i skogen. Vi vet at de har data på dette, men det kan virke som om noen ikke vil at disse dataene skal presenteres.