Dette er andre utgave av en bok som kom ut første gang i 1987. Den er skrevet av i alt 17 av landets mest kjente fagfolk innen fiskebiologi i ferskvann, og behandler norske forhold. Antall sider er økt fra 347 sider i første utgaven til 376 sider.

Redaktør Reidar Borgstrøm innleder godt med fiskeartenes innvandrings-historie etter siste istid. Dette forklarer grovt sett dagens utbredelse for de fleste artene. Fiskeartene har tatt seg oppover i vassdragene fra omkring havnivå, men mange fiskebestander i høyereliggende områder, må ha hatt menneskers hjelp for å komme dit. Ofte er dette ørret og røye, og tilstedeværelsen av disse artene betraktes som positivt. Anneledes er det med gjedde, abbor og sik, som ikke er like populære. Enda verre er de seinere åras spredning av ørekyte. Den er for liten til at den er noe å fiske på, og den forringer vekstforholdene for de populære sportsfiskeartene. Ørekyte spres av ubetenksomme fiskere som tar den med seg levende for å bruke den som agn, for så å slippe fisk som blir til overs ut i vannet etter endt fisking. Karpefiskeartene regnlaue (på Sørlandet) og sandkryper (i Numedalslågen) er de nyeste tilskuddene til faunaen, og spres sannsynligvis på samme måten. En kjent art som regnbueørret, som stammer fra Nord-Amerika, og er tatt hit på grunn av sin raske vekst, og brukes både som oppdrettsfisk, og som sportsfiskeobjekt i dammer og små vatn. Den har ikke hatt særlig suksess med egen reproduksjon, og bra er vel det. Det samme gjelder kanadisk bekkerøye og kanadarøye. Borgstrøm gir også en gjennomgang av fiskets historie og betydning i Norge. Fisket var viktig, og bestemmelser om fiskerettigheter kom inn i lovverket allerede i middelalderen.

Overskrifter som ”Lakse- og innlandsfisket har lange tradisjoner” mer enn antyder at det er en som har stått (og står) over alt, nemlig laksen, gjerne sammen med ørreten. Dette preger til en viss grad boka, selv om også andre arter i laksefamilien, karpefamilien og abborfamilien beskrives grundig i velskrevne underkapitler av fagfolk som i de fleste tilfeller baserer seg bl.a. på egne ferske forsknings-arbeider omkring arten(e) de beskriver. For eksempel er Odd Terje Sandlunds og Tor Næsjes beskrivelse av ”komplekse, laksefiskdominerte fiskesamfunn på Østlandet” et godt eksempel på dette.

Stoffet er i kapittel 2 – 4 organisert etter biotoptyper, der hvert kapittel behandler økologien i en biotoptype; rennende vann, innsjø, anadrome arter (med gyting i ferskvann og kjønnsmodning i havet). Kapitlene inneholder også mye god generell ferskvannsøkologi, og Dag O. Hessens kapittel om spredning av evertebrater (virvelløse dyr) gir innblikk i hvilke følger introduksjon av en art som Mysis relicta (en istidskreps) i nye lokaliteter, kan få for den eksisterende faunaen.

For den som har sitt virke på det indre Østland, blir det litt mye laks og sjøørret. En typisk strømlevende art vi finner i østnorske vassdrag; harren, er nærmest utelatt. Dette til tross for at den både utbredelsesmessig, adferdsmessig, og som ettertraktet sportsfisk er interessant. I Trysilelva, Glomma og Gudbrandsdalslågen er den en viktig art. Den finnes dessuten i Rauma, p.g.a. forbindelsen med Gudbrandsdalslågen over Lesja. Arten har helt nylig vært gjenstand for doktorgradsarbeid (kanskje for nylig i forhold til den tid en bokutgivelse tar), og burde vært viet oppmerksomhet i kapitlet ”Fisk i rennende vann”. Rennende vann er behandlet først og fremst som gyte- og rekrutteringsområder for laks og ørret. Ørreten er, som forventet, grundig og uttømmende behandlet, det er da også den fiskearten som har størst utbredelse i landet. Grundig behandlet er også røye, sik, lagesild og abbor, og ikke minst ålen. Sistnevnte er en fascinerende skapning som ennå greier å holde noe skjult for oss; ingen mennesker har til dags dato sett den gyte. Ei heller har noen sett eggene hans (hennes), bare små larver som dukker opp i Saragossohavet i Mellom-Amerika om våren, sannsynligvis fra store dyp, der de starter sin ferd mot oppvekstområder i Europa, eller i Nord-Amerika.

Fiskesamfunn i de nordlige landsdelene og Svalbard er kommet med. Martin A. Svennings beskrivelse av Svalbardrøya inneholder viten som er ny for mange vil jeg tro. Røyas livssyklus forsinkes av lave temperaturer, og kjønnsmodning og omslag i vekst som følge av endret næringsvalg, skjer svært seint, men ved en størrelse som ikke er ulik den vi finner i sørligere bestander, også hos ørret.

Nytt i forhold til første utgave er også kapitlet om parasitter av Odd Halvorsen, og dette er et stort pluss. Parasitter kan ha utrolige tilpasninger i sin livssyklus og gir fine eksempler på hvordan evolusjonen finner løsninger (for den som ikke har valgt å tro på kreasjonismen som forklaringsmodell). Genetikk er også viet en stor plass, som seg hør og bør i en modernisert utgave. Her forklares ”slemme” ord som alleler, locus (og loci) på en måte som bør være forståelig for de fleste. Ordene er riktignok ikke å finne i det relativt rikholdige stikkordsregisteret bak i boka. Det dreier seg mye om laks, særlig om uheldige følger av oppdrettseventyret langs kysten. Det burde vært plass til, for eksempel, genetiske analyseresultater brukt som forklaring i innvandringshistorien for flere arter.

Disponeringen av stoffet gjør at kapitlene kan leses uavhengig av hverandre, men dette gjør også at en del temaer gjentas, for eksempel at hardt fiske gir tynnere bestand som gir bedre vekst etc. Fiskekultivering kunne vært behandlet grundigere, spesielt fiskeutsetting og biotopforbedring, gjerne kombinert med beskrivelsen av ørretens biotopvalg/-preferanse. Resultater av fiskeutsettinger er varierende, og her kunne data, innsamlet gjennom tiår fra mange landsdeler, gitt interessante opplysninger.

Alt i alt er dette en velskrevet, innholdsrik og lærerik bok. Velegnet som lærebok i fiskebiologi og –økologi, som den vel også er ment som. Reidar Borgstrøm er professor ved Norges Landbrukshøgskole. Den vil også være et nyttig oppslagsverk i praktisk fiskeforvaltning, ikke minst når en skal gjøre egne beregninger. Her presenteres metoder på en oversiktlig og god måte, på norsk, så man slipper å lese og lete i engelskspråklige bøker/artikler for å finne det en trenger. Mye av stoffet bør være tilgjengelig også for ikke-biologer, og kan trygt anbefales for alle som er opptatt av fisk og fiskestell, i fiskeforeninger eller grunneierforeninger. Den kan hjelpe til å bringe den praktiske fiskeforvaltningen opp på et høyere nivå, og øke bevisstheten om betydningen av å skaffe kunnskaper om fiskebestander. Spesielt vil kapittelet ”Bestandsanalyser” være nyttig. Dette er alene en liten lærebok i hvordan fiskeundersøkelser kan gjennomføres. Riktignok er beskrivelsen av hydroakustisk telling av fisk ikke helt oppdatert. Det finnes nå også ekkolodd som kan registrere fisk nær overflata ved å sende signaler horisontalt, ikke bare vertikalt mot bunnen, som tidligere.

Forvaltningen burde, som i første utgaven, vært gitt en kort presentasjon, ved de ulike forvaltningsorganer og -nivåer; Direktoratet for naturforvaltning, fylkesmennenes miljøvernavdelinger, kommunale nemnder, grunneierlag, fiskeforeninger etc., og endelig; loven om laksefisket og innlandsfisket, samt loven om regulering av vassdrag. Den siste har gitt hjemmel for mang en for- og etterundersøkelse i forbindelse med vassdragsreguleringer, noe som igjen har framskaffet en del av de data som bokas forfattere bygger på.