Finnes det et ungdomsperspektiv i friluftsliv? Gjennom media skapes det ofte et inntrykk av at det gjør det, blant annet gjennom reklamekampanjer for salg av alt fra sjokolade, mobiltelefoner, reiser og bensin til ryggsekker og gore-tex klær. Her møter vi aktiv ungdom som (med livet som innsats) jakter på ”den hvite rus” i snøkledte lier, ”adrenalin-kick” i ville fossestryk, ”peak experiences” i loddrette fjellvegger, ”flow” og ”optimale” opplevelser ved bokstavelig talt ”å hoppe i det”. I dette ”skråstilte friluftslivet” er det verdier som fart og spenning, grenseutvidelser og risiko som blir framhevet. Samtidig er det mye som tyder på at disse ”vertikale bildene” skjuler motsetningsfylte prosesser; at det samtidig kan finnes både kontinuitet i lokale tradisjoner og globalt orienterte kulturelle endringer. Intensjonen med prosjektet Natur, ungdom og identitet – mellom lokale tradisjoner og globale trender er nettopp å undersøke slike komplekse forhold ved å rette fokus mot hva utmarka og aktivitetene der betyr for ungdom i 16-25 års alder, som bor i distriktssamfunn preget av markerte og raske samfunnsendringer. Prosjektet er finansiert av Norges forskningsråd gjennom Program for kulturstudier. Det er treårig og i datainnsamlingsfasen. Presentasjonen her vil derfor legge vekt på de spørsmål som reises, og de fortolkningsrammer og metodiske tilnærminger som blir anvendt.
Flere landsrepresentative undersøkelser fra 1960- og fram til begynnelsen av 1990-tallet viser at friluftsliv; det å ferdes i skog og mark, i fjell og på vassdrag, eller langs kysten, enten for å høste eller for rekreasjonens og naturopplevelsens skyld, er viktigste form for fritidsaktivitet i Norge. Slik er det både når en sammenligner over tid, og på tvers av aldersgrupper (Vogt, 1981; Dølvik, Danielsen og Hernes, 1988; Tellnes, 1992; Vaagbø, 1993; Vorkinn, Kleiven og Aas, 1997; Hansen, 1998). Av enkeltaktiviteter er det bare TV-titting og besøk hos slekt og venner som tar vesentlig mer av folks fritid (Gåsdal, 1998). De landsrepresentative undersøkelsene viser dessuten at når kravene til regelmessighet og frekvens i utøvelsen øker, går deltakelsesprosentene ned, og det til dels dramatisk. En ser at en betydelig andel utøver friluftsliv forholdsvis sjelden, og at det er viktige sosiale og kjønnsmessige forskjeller. De grupper i befolkningen som utøver mest friluftsliv er enslige i alderen 16-24 år som bor sammen med foreldrene; det er de som deltar i flest aktiviteter og som drar på flest turer hvert år. Blant disse er studenter og elever de mest aktive, og menn mer aktive enn kvinner. De største kjønnsforskjellene finner en innen jakt, fiske og overnattingsturer ute hvor det er menn som dominerer, og innen kortere mosjonsturer, bær-, sopp- og sykkelturer hvor kvinner er i flertall. Dessuten øker andelen kvinner som slutter å drive friluftsliv markert i alderen 25-34 år. Undersøkelsene viser også at kvinner bruker nærmiljøet og er oftest sammen med familien på tur. På 1990-tallet ser en tegn til at aktivitetsmønsteret er i ferd med å endres særlig nedover i aldersgruppene, blant annet ved at høstings- og vandrefriluftsliv „taper terreng“ til fordel for et utstyrskrevende, aktivitets- og ferdighetsorientert turliv. Bildet er imidlertid ikke entydig, for samtidig viser det seg at at deltakelsesprosenten i vandrefriluftsliv, definert som antall turer til fots, har økt betraktelig siden 1970-tallet. Dette siste sier imidlertid ikke noe om hvorvidt det virkelig er slik, at folk samlet sett går mer i dag enn før!
Slike landsrepresentative undersøkelser kan også skjule forskjeller som for eksempel kan relateres til regionale forhold. Undersøkelser av friluftsliv i Finnmark på 1980-tallet viser at et overveiende flertall av lokalbefolkningen oppfatter de rike mulighetene til å dyrke natur og turliv som en sentral del av levekårene og livskvaliteten. Videre viser de at tradisjonell høsting for nytte - jakt, fiske og bærplukking - står sterkere enn i landet forøvrig (Aase, 1982; Bysveen, Strand og Østensen, 1987). Også på 1990-tallet refererer folk i 30 til 70 års alder stadig til utmarka og aktivitetene der når de skal begrunne hvorfor de bor i landsdelen. Utmarkas betydning for husholdsøkonomien er riktignok blitt sterkt redusert, samtidig som det innen turlivet har skjedd en økende differensiering og spesialisering. I dag kan utmarka sies å være oppdelt i ulike „arenaer“ for opplevelser og utprøving av nye aktiviteter, identiteter og former for sosialt samvær. Dessuten er det mulig også i distriktssamfunn å velge naturen og aktivitetene der bort i det daglige. Dette står i skarp kontrast til tidligere tider der ferdselen ute var dominert av arbeid og nødvendig virksomhet hvor viktige lokale kunnskaper og ferdigheter ble videreformidlet fra far til sønn, mor til datter gjennom daglige gjøremål. De sosiale og kulturelle endringer som overgangen fra primærnæringer til tjenesteytende samfunn representerer, innebærer en „frigjøring“ fra naturen ved at den risiko og avhengighet som naturen tidligere representerte, (tilsynelatende) er redusert. Det betyr også at valgmulighetene både for jenter og gutter har økt, samtidig som vilkårene for hvordan virkelighetsfoståelser blir skapt er endret (jfr. Melhus, Rudie og Solheim, 1992). Selvforståelsen skapes i dag i spennet mellom lokal forankring og global orientering. I ungdomsforskningen kommer dette til uttrykk ved at ungdomskultur gjerne blir assosiert med det urbane og globale, med individuelle valgmuligheter og grenseutvidelser (Ziehe, 1989; Heggen, Myklebust og Øia, 1993); med livsstiler hvor forholdet til naturen som livgivende materielle ressurser er lite framtredende. Over flere år har en i distriktene erfart hvor vanskelig det kan være å rekruttere ungdom til regionale naturbaserte næringer (se for eksempel Paulgaard, 2000).
I friluftslivsforskning rettet mot ungdom kommer slike prosesser og tendenser som her er skissert til uttrykk ved at fokus blir rettet mot sosiale og kulturelle endringer, som enten blir oppfattet som en trussel mot „den norske turkulturen“ eller som budbærere for løfterike muligheter til selvrealisering (Bischoff, 1996; Skogen, 1999). Også i det prosjektet som her blir presentert vil endringsperspektivet være sentralt, men samtidig vil fokus bli rettet mot kulturell kontinuitet, dvs. at verdier, kunnskaper og ferdigheter også blir overført mellom generasjonene, på tvers av markerte samfunnsendringer. Emprisk vil undersøkelsen være avgrenset til Finnmark. Tidligere studier av endringer i turlivets praksiser og betydninger i lys av modernisering i den nordligste landsdelen viser at de omstillingsprosesser folk inngår i både er motsetningsfylte og smertefulle. Dessuten, disse prosessene preger barn og unge helt fra førskolealderen av, og de er til dels kjønnsspesifikke. Her skal jeg bare trekke fram en dimensjon .
Dersom utviklingen blant ungdom følger noen av de trekk som en kan identifisere blant de eldre, vil en for eksempel kunne komme til å oppleve en kulturell mobilisering knyttet til tradisjonelle aktiviteter. I „nord“ kommer dette til uttrykk ved at folk viser stor interesse for laks, multer og snøscooter, men uten at dette handler om matauke ellr ønske om å videreføre de levemåter som var vanlige tidligere da primærnæringene sto sterkt. Det handler heller ikke om å motsette seg modernisering. Det dreier seg om å kommunisere felles historieforståelse, lokal kulturell kompetanse og identitet. Dette skjer gjennom en “mixing” av gammelt og nytt, og av samiske og norske kulturelementer på måter som representerer en omskaping av mening og verdier: Kjente aktiviteter tilpasses nye livsbetingelser og former for samvær ved at det er naturens symbolske betydning som blir framhevet. For det jaktes, fiskes og ferdes ikke for livsoppholdet, men for opplevelsens, spenningens, utfordringens og det sosiale samværets skyld. Det er festmat, ikke hverdagsmat som blir høstet, og det er i like stor grad folk knyttet til tjenesteytende næringer som primærnæringer som slik søker livsutfoldelse og naturopplevelser, tilhørighet og mening. Hvordan snøscooteren er blitt en del av hverdagslivet for svært mange i Finnmark , og det på veldig kort tid, er et godt eksempel på et allment poeng når kultur skapes: Det som vinner aksept som lokale tradisjoner bestemmes ikke av hva som er gammelt eller lokalt, men av hva som gir mening og muligheter for personlig identifikasjon. Situasjonen er slik at den enkelte kan veksle, eller ”zappe”, mellom noe som blir oppfattet som opprinnelig og autentisk, samisk og norsk, og det aller beste og nyeste på markedet. Slik er det mulig å forvalte en identitet som både er lokal og tidsriktig på samme tid; som gjør det mulig å være lokal på en framtidsrettet og global måte. Dette innebærer også muligheter til å forvalte lokal identitet på forskjellige måter, alt avhengig av hvem som samhandler og hvordan den enkelte situasjon blir definert (se også Pedersen og Viken, 1996).
Mot denne bakgrunn er det viktig å understreke at en som forsker, forvalter eller pedagog vanskelig kan forutsi hvilke kulturelle endringer som skjer eller kommer til å skje, eller hva som kommer til å forbli stort sett uforandret. Bare gjennom grundige studier av et mindre utvalg med felles sosiale, kulturelle og geografiske rammer kan en vise hva som foregår i praksis; hva som endrer seg og hva som forblir relativt konstant, og hvorfor. Slik vil en kunne komme på sporet av hvilken betydning utmarka og forskjellige former for friluftsliv får for forskjellig grupper av ungdoms livskvalitet, selvforståelse, stedstilhørighet, utdanningsvalg og framtidsorientering i samfunn der primærnæringene er svekket, og nye næringer, bosettingsmønstre, naturforvaltningsregler og friluftsaktiviteter vokser fram. Prosjektet vil dermed kunne tydeliggjøre hvorvidt det er slik at ungdom i distriktene fristiller seg i forhold til lokale høstingstradisjoner; og om dette skjer ved at de velger bort naturen og aktivitetene der, ved at de skaper helt nye aktiviteter og former for turliv? Eller skjer det i hovedsak en kulturell omforming, ved at lokale tradisjoner blir tilpasset nye ytre betingelser og indre behov, og at det dermed er mer rimelig å snakke om kulturell kontinuitet enn kulturell fristilling og brudd? Eller kan det være snakk om et både-og; at noen grupper av ungdom inngår i prosesser der det skjer endringer og brudd mens andre er opptatt av kulturell kontinuitet og vedlikehold ved å tilpasse tradisjonelle aktiviteter til nye livsbetingelser? Kort oppsummert vil dette prosjektet søke å finne svar på 1) hvilken betydning forskjellige former for friluftsliv har for ungdoms selvforståelse, 2) hvorvidt det skjer kulturelle omformingsprosesser der ungdom skaper ny turkultur, nye naturforståelser og kjønnsidentitet, og 3) hva slags sammenhenger det er mellom endrings- og vedlikeholdsprosesser i friluftsliv og samfunnsmessige endringer og forhold.
For å belyse disse problemstillingene er det valgt en kvalitativ tilnærming som gjør det mulig å følge og analysere samhandlingsprosesser og meningsproduksjon i konkrete situasjoner og innenfor et avgrenset sosialt, kulturelt og geografisk område. En sentral metodisk arbeidsmåte er etnografisk feltarbeid som i praksis betyr at forskeren, så langt det er praktisk mulig, deltar i de gjøremål som forskjellige grupper av ungdom er opptatt av i relasjon til lokalt turliv. En annen metodisk innfallsvinkel er analyser av tekster (stiler og oppgaver) skrevet av ungdom fra 16-25 år om deres bruk og opplevelser av naturen. Gjennom samarbeid med norsklærere i videregående skole og lærere ved noen studieretninger i høgere utdanning er det samlet inn om lag 150 stiler og prosjektoppgaver der ungdom skriver om den betydning naturen har for dem. En tredje tilnæmingsmåte er kvalitative intervjuer med et mindre utvalg nøkkelinformanter. Dessuten vil sammenligning mellom generasjonene stå sentralt. Slik blir det mulig å belyse sosial og kulturell endring og kontinuitet i friluftsliv over tid og innenfor det samme området. Dette siste skjer ved at resultatene fra den nevnte ungdomsundersøkelsen vil bli sammenlignet med resultatene fra en relativt lik undersøkelse gjennomført blant de mellom 25 og 70 år i det samme geografiske område i Finnmark på begynnelsen av 1990-tallet. I den sistnevnte undersøkelsen gikk problemstillingene ut på å undersøke forholdet mellom kjønnene og kulturelle brytninger i friluftslivet sett i lys av etterkrigstidas raske moderniseringsprosesser (Pedersen, 1998a, 1999).
Det at datamaterialet er geografisk og kulturelt forankret i Finnmark, skal imidlertid ikke tolkes i retning av at de teoretiske innsikter som vil bli utviklet kun har lokal gyldighet. Etter min oppfatning representerer både dataene og analysene eksempler som bærer i seg lokale, nasjonale og globale erfaringer og utfordringer knyttet til samfunnsendringer og naturbruk der relativt små lokale samfunn blir integrert i globale økonomier, forbruksmønstre og livsstiler.
Flere studier og forskere har de senere årene påpekt at det ser ut til å være slik at sosialiseringen til turliv i den ene eller annen form, er relativt stabil: I den grad barn og unge deltar i friluftsliv, fortsetter de med den form for turliv de har lært hjemme. Det er mye som tyder på at sosialiseringen gjennom familien, og den sosiale og kulturelle rammen som familien lever innenfor, har stor betydning for den overføring av praksis, verdier og holdninger som skjer mellom generasjonene. Dette innebærer at det ofte vil eksistere en kulturell kontinuitet over generasjonene som følger klasselinjer, etnisk bakgrunn og kjønnsgrensene (Skogen, 1999; Pedersen, 1999). Mens det er mye som tyder på at hva venner gjør, har stor og kanskje økende betydning for ungdoms valg av friluftslivsaktiviteter, er det så langt lite som tyder på at profesjonelle sosialiseringsinstitusjoner som barnehager, skoler, organisasjoner og kommersielle foretak, har vesentlig innflytelse på barn og unges læring av/gjennom friluftsliv. Et unntak er kanskje de mange folkehøgskolene som i løpet av de siste årene har spesialisert seg innen friluftsliv. Disse tilbudene har et omfang og en intensitet som sannsynligvis har sterk påvirkningskraft på mange ungdommer. Sett i lys av 1990-tallets læreplanreformer i grunnskole, videregående skole og lærerutdanning, der friluftsliv og ”uteskole” har fått en mer eksplisitt og styrket plass, kan det synes paradoksalt at jeg argumenterer for at en ikke uten videre kan forvente at det allmenne skoleverket vil å få økt betydning for barn og unges læring av ferdsel og overlevelse ute. Dette begrunner jeg med at så langt er det mye som tyder på at undervisning i friluftsliv (fortsatt) er avhengig av spesielt interesserte lærere (jf. Repp, 1993). Hvorvidt formalisert undervisning også vil kunne komme til å få økt betydning for overføring av tradisjoner eller endring av kjønnsrollemønstre eller hva slags aktiviteter som blir utøvd, er derfor foreløpig uvisst. Men det er mye som kan tyde på at vi i friluftsliv, som i kroppskultur og kjønnsrelasjoner, står overfor det som kan kalles for ”trege sosiale og kulturelle prosesser” (Pedersen, 1998b). Selv om samfunnet endrer seg viser erfaringer at verdier, kunnskaper og ferdigheter som blir inkorporert eller ”innskrevet i barn og unges kropper” gjennom primær- og sekundærsosialiseringen, er vanskelige å endre. Dette kan relateres til en viktig innsikt som min tidligere nevnte studie fra Finnmark har gitt: Identitet i friluftsliv kan ikke skapes eller endres etter samme prinsipp som en bruker når en fyller handlekurven. En kan riktignok gå inn i flere roller i friluftslivet for en stund – for eksempel i jakt, fiske, padling eller klatring – uten at dette blir en av flere identiteter som en søker bekreftelse på, eller at det blir en del av ens selvforståelse. Ytre symboler - noen kurs, en fluestang, en spesiell ryggsekk, en spesiell lue eller noe annet som kommuniserer betydning, tilhørighet og hvem en identifiserer seg med - kan aldri erstatte erfaring. Dyp selvforståelse og kyndighet i ferdsel og overlevelse, og ferdighet i spesielle og ”nye” aktiviteter, kan bare opparbeides gjennom sterk indre motivasjon, varig engasjement og øving gjennom gjentatte erfaringer ute. Det krever ressurser og gjerne lang tid. Denne innsikten trenger nødvendigvis ikke å fortolkes i den retning at alle har eller bør ha et spesielt sterkt følelsesmessig engasjement i friluftsliv, eller ha en selvbevissthet eller en klart uttrykt identitet knyttet til en eller annen form for friluftsliv. Også det ”enkle friluftsliv” som er basert på kunnskaper og ferdigheter som må læres spesielt, om en altså ikke bare har blitt sosialisert til dette gjennom familien.
Det primærnæringsorienterte perspektivet som har dominert samfunnsvitenskapelige analyser og offentlig tiltakspolitikk overfor distriktenes barn- og unge, er utvilsomt viktig. Men i lys av de akselererende endringer i næringsgrunnlag, yrkesstruktur og fritidsbruk av naturen, bør perspektivet utvides. De omstillinger vi er vitne til innebærer at de fleste i framtida må livnære seg på andre måter enn gjennom tradisjonelle naturbaserte næringer. En konsekvens er at kontakten med utmarka for de fleste bare vil kunne opprettholdes gjennom fritidsaktiviteter. En utfordring for forvaltningen kan derfor være hvordan tradisjonelle aktiviteter i naturen kan videreføres som fritidsaktiviteter på måter som oppleves som meningsfylte for ungdom av begge kjønn, samtidig som deres kunnskaper i og tilhørighet til lokal kultur blir vedlikeholdt. En annen utfordring kan handle om hvordan tradisjonelle kunnskaper om natur og ferdsel ute kan videreføres i yrker som krever formell utdanning, for eksempel knyttet til naturforvaltning, skoleverket, forskning og moderne naturbaserte næringer. For at dette skal kunne skje, er det nødvendig å refortolke ”gitte” oppfatninger av lokal kultur, og av begreper som tid og arbeid, hjemme og ute, kvinnelig og mannlig, tradisjonelt og nytt. Det er altså en utfordring å gjøre naturen og tradisjonelle kunnskaper om høsting, ferdsel og overlevelse ute, relevant for de unge både i øyeblikket og med tanke på framtida. Erfaringer fra Høgskolen i Finnmark over en periode på tjue år viser at når undervisningen i friluftsliv tar utgangspunkt i tradisjonell høstingsbasert naturbruk, kan den bidra til å skape bevisstgjøring omkring lokale kunnskaper og verdier, inkludert egen (sjø)samiske bakgrunn (se også Pedersen, 2001).
Annen forskning fra Finnmark viser at de som best takler de omstillinger mange lokalsamfunn gjennomgår, er de unge som mestrer flere kulturer - både den norske og den samiske, det tradisjonelle og det globale, „gammelt“ og „nytt“ (Stordahl, 1994; Kvernmo, 1999). Med hensyn til utvikling av kunnskaper og ferdigheter i natur og friluftsliv, blir utfordringene slik sett å legge til rette for utvikling av tradisjonelle, lokale kunnskaper og ferdigheter, samtidig som disse knyttes opp mot nye „globalt orienterte“ aktivitetsformer og yrkesmuligheter og likeverdige samhandlingsformer.
For en nærmere beskrivelse og drøfting av dette, se Pedersen (1999).
Her er det nødvendig å minne om at det i Finnmark og Nord-Troms eksisterer særskilte forvaltningstregler for motorferdsel i utmark, noe som blant annet gir kommunene adgang til å opprette snøscooterkjøring som er åpne for allmenn ferdsel.
Friluftsliv er et studiefag innen idrett grunnfag og mellomfag, kroppsøving i lærerutdanninga og fysisk fostring i førskolelærerutdanninga. Fra høsten 2001 blir det ved Høgskolen i Finnmark etablert et årsstudium i friluftsliv som har en regional og kulturanalytisk profil.
