I aviser, tidsskrifter og media forøvrig er det med jevne mellomrom oppslag om fysisk aktivitet, friluftsliv og naturbruk. På den ene siden får vi høre at nordmenn blir stadig latere, at de unge svikter langrennssporten, og at i fjellbygdene i Nord-Gudbrandsdalen er det blitt så få unge som jakter, at fjellstyrene tilbyr både gratis jegerprøver og jaktkort. På den andre siden meldes det at “alle” nordmenn er interessert i å kjøpe seg hytte på fjellet eller ved sjøen, og at selv blant pensjonister er strikkhopping og paragliding det eneste saliggjørende en kan ta seg til i ferien. Midt oppe i det hele er det nok mange som å registrerer at de ikke er alene om å dra på skitur i helgene, eller å rusle seg en ettermiddagstur i skogen. - Så, hva er det egentlig som skjer?
Fra et forskningsmessig synspunkt, er det svært begrenset hva vi har av data som belyser endringsprosesser i friluftslivet i Norge. Fra 70-tallet og fram til i dag er data om deltakelsen i ulike aktiviteter det eneste som finnes av tidsseriedata. Sammenligner vi med Sverige og Danmark (jfr. artiklene i dette nummeret) ser vi at svenskene i tillegg har tidsseriedata om preferanser for naturmiljøer, mens danskene har data også om en rekke andre forhold, som varigheten på skogsbesøkene, transportform til områdene, gruppestørrelser, m.m. Det vi stort sett kan si noe med sikkerhet om her i landet, er hvor stor andel av ulike grupper i den voksne befolkningen som utøver ulike friluftslivaktiviteter i løpet av et år, og hvor mange ganger de ulike aktiviteten er utøvd siste år. De målene vi har er ikke bare få, men også svært grove.
De landsomfattende friluftslivundersøkelsene som har vært gjennomført fra 1970-årene viser at det har vært betydelige endringer i nordmenns deltakelse i ulike friluftslivaktiviteter i den siste 30-års perioden (Vorkinn et al. 1997). Bare fra én generasjon til en annen, ser en altså at det skjer betydelige endringer i utendørsaktivitetene. Et eksempel er utviklingen innen alpinkjøring. I 1970 var det 4% som drev med denne aktiviteten . Siden har det vokst opp en “skog” av alpinanlegg, antall utøvere har økt voldsomt, og i tillegg har en fått en utvikling av alpinkjøringen og nye aktivitetsformer som telemarkskjøring og snøbrettkjøring.
Ved siden av at en får et større mangfold i typen av utendørsaktiviteter, er det et annet hovedtrekk at en har fått en betydelig økning i andelen som deltar i ulike aktiviteter. Dette gjelder både tradisjonelle aktiviteter som skiturer og fotturer i fjellet og fotturer i skog og mark, og det gjelder “moderne” aktiviteter som kjøring i alpinanlegg og jogge- og sykkelturer i naturomgivelser. Andelen som tar tur til fots i fjellet (dagstur) er f.eks. over fordoblet i denne perioden, fra 25% til 57%. Mens turaktivitetene og “moderne” aktiviteter har styrket sin stilling fra 70-tallet, har deltakelsen i de tradisjonelle høstingsaktivitetene enten holdt seg forholdsvis stabil eller tapt terreng. For jakt og fiske har deltakerandelen vært forholdsvis stabil fra 70-tallet og fram til i dag, mens bærplukkingen er preget av en klar nedadgående trend. Nedgangen i bærplukking er i samsvar med utviklingen i Sverige, der volumet av bær plukket for husholdningskonsum i Sverige sank med 70% i en 20-årsperiode fra 1977 til 1997 (Lindhagen & Hörnsten 2000). At en finner de samme utviklingstrekk i Sverige, tyder på at nedgangen er en konsekvens av generelle moderniseringsprosesser.
Mens det er betydelige endringer å spore mht. deltakerandel for flere aktiviteter, synes hyppigheten i liten grad å endre seg. Dvs. at de som utøvde en aktivitet i 1996, gjorde det like ofte/sjeldent som de som utøvde aktiviteten tidligere.
Når vi gjennom de landsomfattende undersøkelsene har registrert at det har forekommet endringer i aktivitetsmønsteret, har et nærliggende spørsmål vært hvorfor vi har hatt slike endringer. Videre kan en spørre seg om det er sannsynlig at endringene vil fortsette i årene framover, og om det har forekommet endringer ved andre sider av friluftslivutøvelsen enn bare aktivitetsaspektet. Dette var bakgrunnen for en undersøkelse som ble gjennomført i Trøndelag i 1999, der i overkant av 900 trøndere deltok (Vorkinn et al. 2000). Hovedmålsettingen med undersøkelsen var å belyse mulige kortsiktige endringer i friluftslivet, både i forhold til aktiviteter og i forhold til andre aspekter ved friluftslivet, som interesse, holdninger og verdier. Mulig framtidig utvikling er kun belyst indirekte ved å sammenligne ulike befolkningsgrupper i forhold til alder, utdanning og bostedsstørrelse. Mye tyder på at grunnlaget for friluftslivvanene i voksen alder legges i barndommen/ungdommen (se bl.a. Søndergaard Jensen, 1995 og Aas & Bjerke 1993). Ved å vurdere yngres friluftsliv opp mot eldres, vil det kunne være mulig å si noe om en mulig framtidig utvikling Det er også forventet at både utdanningsnivået og urbaniseringen vil øke i årene framover. Dersom høyt utdannede og bosatte i større sentra utøver friluftsliv på en annen måte enn henholdsvis lavt utdannende og bosatte i spredtbygde strøk, er det sannsynlig at dette vil medføre endringer i friluftslivutøvelsen på sikt.
Resultatene som fra undersøkelsen er strengt tatt bare gyldige for Trøndelagsfylkene. Ser en på den landsomfattende undersøkelsen om friluftsliv som ble gjennomført høsten 1996, synes trønderne å være vel så ivrige friluftslivutøvere som befolkningen for øvrig, og de synes også å være mer interessert i høstingsfriluftsliv . De endringstendenser en ser i retning av et mer "moderne" friluftsliv, kan derfor være sterkere i andre deler av landet enn det som er påvist i Trøndelagsfylkene.
Resultatene fra Trøndelag tyder på at den negative utviklingen for bærplukking vil fortsette. Det er her færre yngre enn eldre som utøver aktiviteten. Når de eldste i dagens utvalg faller fra, vil det med andre ord ikke være så mange til å ta over. Økende sentralisering vil virke i samme retning. Ikke bare er det færre deltakere i tettbygde strøk i dag, undersøkelser tyder også på at rekrutteringen til bærplukking blant barn er langt dårligere i byer enn i spredtbygde strøk. I en undersøkelse blant 4. og 7. klassinger i Trøndelag viste det seg at mens nesten alle i Selbu og Oppdal hadde vært på bærtur, var det "bare" mellom 1/3 og 1/2 av barna i Trondheim som hadde vært på en tilsvarende tur (Mjaavatn 1999).
Ut fratidligere undersøkelser vil en forvente at en forholdsvis stabil deltakerandel i fiske de nærmeste årene, eller en svak nedgang. Resultatene fra Trøndelag tyder på at det er større grunn til å bekymre seg over rekrutteringen til jakt. Selv om andelen som jakter har vært forholdsvis stabil de siste tiårene, kan økende sentralisering føre til en nedgang i antall jegere (særlig storviltjegere) på sikt. Mens 12% av de som var bosatt i spredtbygde strøk i Trøndelag svarte at de hadde vært på storviltjakt foregående år, gjaldt dette bare 3% i større tettsteder og mindre enn en halv prosent i Trondheim.
For fotturer og kortere spaserturer er deltakerandelen jevnt høy for alle aldersgrupper, og det er derfor ikke grunn til å forvente noen større endringer for disse aktivitetene. For skiturer er det større usikkerhet knyttet til anslagene for framtidig deltakelse, men tidligere landsomfattende undersøkelser kan tyde på at økningen i alpinkjøring fra 70- til 90-tallet har gått på bekostning av skiturer i skog og mark blant de yngste. Det kan ikke spores tilsvarende nedgang i andelen som går på ski på fjellet, slik at det muligens er “hverdags”-skigåingen som har gått noe ned blant de yngste. Det er mulig at dette vil føre til en nedgang i andelen som går på ski på sikt. Også undersøkelser blant barn peker i samme retning. I den nevnte undersøkelsen blant 4. og 7. klassinger i Trøndelag, var det bare ca. halvparten av de totalt 374 barna som ble intervjuet, som svarte at de hadde vært på skitur sammen med foreldrene sist vinter (Mjaavatn 1999).
Andelen som utøver ekstremaktiviteter forventes ikke å øke i vesentlig grad i befolkningen som helhet, selv om andelen som utøver slike aktiviteter er langt høyere blant de yngste enn de eldste. Dette er de aktiviteter som i sterk grad er knyttet til fysisk mestring og nok også til den identitetsmessige utprøvingen som kjennetegner ungdomsfasen. Det vil nok kunne bli noen flere også i eldre aldersklasser som utøver disse type aktivitetene, men med en lav deltakerandel i utgangspunktet, er det lite trolig at ekstremaktiviteter vil få noen stor utbredelse..
Sykkelturer i naturen, løpe- og joggeturer i naturen og kjøring i alpinanlegg er forholdsvis "nye" aktiviteter som har hatt økende oppslutning de seinere årene, særlig blant de unge. En betydelig andel av disse utøverne vil sannsynligvis fortsette å utøve aktivitetene også når de blir noe eldre, slik at deltakerandelen i disse aktivitetene trolig vil øke.
Hvordan andre sider ved friluftslivet enn aktiviteter har endret seg de siste tiårene, har vi som nevnt ikke data for. Det er derfor større usikkerhet knyttet til tolkingen av endringer i interesse, holdninger og verdier, enn det er for aktivitetene.
Undersøkelsen fra Trøndelag bekrefter at friluftsliv fortsatt har en sentral posisjon i folks bevissthet, og at det er knyttet positive verdier til friluftslivet. Det er f.eks. svært stor samstemmighet om at friluftsliv fører til at folk får positive verdier, og at friluftsliv er en naturlig del av barneoppdragelsen. Det synes også som om friluftsliv har stor personlig betydning for mange av de som ble intervjuet. Over tre fjerdedeler av de spurte oppga at friluftsliv er en viktig fritidsaktivitet for dem. De som deltok i undersøkelsen i Trøndelag, uttrykte en sterk interesse for friluftsliv. Dette gjaldt på tvers av kjønn, alder, utdanning og bostedsstørrelse. Resultatene tyder derfor ikke på noen store endringer i interessen for friluftsliv i de nærmeste årene. Andre undersøkelser tyder også på at det er stor kontinuitet blant friluftslivutøverne, dvs. at friluftsliv er en aktivitet folk fortsetter å utøve gjennom livet når de først har begynt (Teigland 2000).
Det er imidlertid ett viktig unntak fra hovedkonklusjonen om stabil interesse, som går på betydningen av friluftsliv som fritidsaktivitet. Blant de yngste er det en langt mindre andel som svarer at friluftsliv er den viktigste fritidsaktiviteten de driver med, sammenlignet med de som er eldre. Mangfoldet i fritidsaktiviteter har økt betydelig de to siste tiårene, både ved en økt spesialisering innenfor eksisterende aktiviteter, og ved at det har kommet til nye fritidsaktiviteter, særlig databruk. Selv om resultatene nok i en viss grad avspeiler livsfaseforskjeller, tyder resultatene på at mangfoldet i fritidsaktiviteter, kan bety at friluftslivets betydning som folks viktigste fritidsaktivitet blir mindre.
Oppslutningen om friluftslivet er stor blant de bosatte i Trøndelag, enten en ser på hva folk gjør eller hva de mener. Stor oppslutning er imidlertid ikke den eneste målsettingen offentlige myndigheter har med friluftslivpolitikken. Andre sentrale målsettinger er at friluftslivet skal være enkelt, naturnært og miljøvennlig, dvs. i samsvar med tradisjonelle normer for hvordan friluftsliv bør praktiseres. Undersøkelsen tyder på at disse normene kan være i ferd med å forandre seg. Spørreskjemaer som sendes ut i posten er kanskje ikke den beste måten å kartlegge slike forhold på, men når en ser at svargivningen på mange ulike spørsmål peker i samme retning, gir dette grunnlag for å tolke mer underliggende prosesser. Artikkelens format gir imidlertid kun mulighet til å trekke fram enkelte eksempler for å illustrere dette.
Sett i forhold til offentlige myndigheters og frivillige organisasjoners vektlegging av det enkle friluftslivet, er det kanskje noe overraskende at under halvparten av de spurte i Trøndelag var enige i at det er viktig å bevare tradisjonene med et enkelt og lite tilrettelagt friluftsliv. Det kan selvsagt stilles spørsmålstegn ved hva folk legger i begrepet "Et enkelt og lite tilrettelagt friluftsliv", og en skal i tillegg være forsiktig med å tillegge svargivningen på ett enkelt spørsmål for stor vekt. Svargivningen viser seg imidlertid å samvariere på forventet måte med andre spørsmål, bl.a med holdninger til konkret tilrettelegging i turområder.
I forhold til myndighetenes målsettinger er særlig de registrerte forskjellene mellom aldersgrupper i forhold til bl.a. heliskiing og scooterkjøring alarmerende. De yngre er klart mer positive til slik virksomhet enn de eldre (jfr. figur 1). Svært mange (60%) av de yngre (15-24 år) ser det også som naturlig at offentlige myndigheters tilrettelegging omfatter aktiviteter som offroadsykling og snøbrettkjøring. De store forskjellen mellom aldersgruppene i disse spørsmålene indikerer at en kan vente seg betydelige endringer i årene framover i forhold til normer for friluftslivutøvelse. Dette vil kunne medføre et press i retning av økt tilrettelegging/anlegg for moderne aktiviteter, og et press mot at det i større grad åpnes for motorisert ferdsel i utmark. En slik utvikling vil også bety en utfordring for forvaltningen. Hvilke moderne aktiviteter skal innlemmes i forvaltningens ansvarsområde, og hvilke skal det ikke? Mens for eksempel offroadsykling og snøbrettkjøring i stor grad kan ses som en videreutvikling av de tradisjonelle aktivitetene, bryter både heliskiing og scooterkjøring med de politiske målsettinger for friluftslivet.
Figur 1: Andelen som er enige i at “heliskiing (helikoptertransport til fjelltopper
for å kjøre ned på ski/snøbrett) burde være tillatt til noen få fjelltopper”
-sett i forhold til alder
Av andre enkeltresultater kan det nevnes at nesten 70% synes det er OK å ha med mobiltelefon på tur av sikkerhetsmessige grunner. Drømmen om det primitive hyttelivet med ved- og vannbæring synes også å være i ferd med å forsvinne, for nesten 60% synes det er OK med litt komfort som strøm og innlagt vann på private hytter.
Det må understrekes at den framgangsmåten som er brukt i undersøkelsen i Trøndelag, med trendframskrivinger basert på et fåtall kriterier, er best egnet til å forutsi endringer på kort sikt, dvs. et tiår eller to fram i tid. På lengre sikt blir resultatene mer usikre, både pga. kulturelle og institusjonelle endringsprosesser. Det finnes en rekke slike endringer som vil kunne påvirke friluftslivdeltakelsen på ulike måter og i ulike retninger, som individualisering og globalisering, demografiske endringer, økt satsing på natur og friluftsliv i barnehager og skoler, eventuelle klimaendringer, og synkende fysisk aktivitet i befolkningen (se Vorkinn et al. 2000 for en diskusjon) Felles for de fleste av disse endringsprosessene er at de sannsynligvis vil virke gradvis, og over lengre tid.
Hvorvidt en velger å karakterisere utviklingen innen friluftslivet som stabil eller under endring, er derfor avhengig både av hvilket nivå en betrakter friluftsliv på, hvilket tidsperspektiv en benytter, og hvilke aspekter av friluftslivet en velger å fokusere på. De stabile trekkene ligger i at det er en stor andel av den norske befolkningen som utøver friluftsliv (i den forstand at de beveger seg utenomhus i løpet av året) og oppslutningen om tradisjonelle friluftslivaktiviteter som turer til fots og på ski og fiske har vært utøvd, utøves og vil høyst sannsynligvis fortsatt utøves av mange også i årene som kommer. Tilsvarende utviklingstrekk finner vi i Sverige og Danmark (jfr. Søndergaard Jensens og Hörnstens artikler). På den andre siden har vi også sett betydelige endringer innen friluftslivet de siste tiårene, med framvekst av en rekke “moderne” utendørsaktiviteter. Noen av aktivitetene har fått betydelig utbredelse, som sykkelturer i naturomgivelser og alpinkjøring, mens andre aktiviteter er mindre utbredt, som rafting, basehopping og bruk av vindseil vinterstid. Undersøkelsen i Trøndelag gir også klare indikasjoner på at normene knyttet til friluftslivutøvelsen er under endring, ved at det tradisjonelle og enkle friluftslivet er på vikende front.
Friluftslivet preges med andre både av stabilitet og endringer. Ett av de mest spennende spørsmålene i denne sammenheng er det spørsmålet Kirsti Pedersen reiser i sin artikkel i dette nummeret, om de endringsprosesser en nå ser blant ungdom representerer en kulturell kontinuitet og/eller en kulturell fristilling og brudd? Riktignok er det et ordspråk som sier at “Reven skifter pels, men ikke vaner”, men spørsmål om kulturell kontinuitet eller brudd vet vi fortsatt svært lite om. For friluftslivpolitikere og forvaltning er det viktig å ha forståelsen av at tilsynelatende motstridende utviklingstrekk eksisterer side om side i dagens friluftsliv.
Friluftsliv er utvilsomt en viktig del av vår nasjonale identitet. Det er mange som utøver friluftsliv, det skrives og snakkes mye om friluftsliv, og det er et viktig symbol for hva det er å være nordmann. Det er selvsagt flott at friluftsliv har en så sentral plass i nordmenns bevissthet, men det har også sine problematiske sider. Når noe blir så sterkt integrert i identiteten vår, blir det noe selvsagt vi ikke behøver å diskutere, eller evner å ha en distanse til: Friluftsliv er jo det det er, det synes å ha vært slik det er bestandig, og det er jo så viktig for oss nordmenn at det heller ikke kommer til å endre seg. Friluftsliv er så viktig for mange av oss at vi nesten betrakter det som et naturgitt behov som vil være stabilt, og ikke som et kulturelt fenomen som i betydelig grad påvirkes av samfunnet rundt og endres i takt med dette. Men friluftslivet har alltid vært i endring, og det kommer det med stor sannsynlighet til å fortsette med.
Dersom friluftsliv skal være et offentlig anliggende i årene framover, er det viktig at ulike endringsprosesser overvåkes og analyseres smessig basis, ut fra flere faglige tilnærminger (jfr. Pedersens artikkel i dette nummeret). I en slik overvåking er det viktig å ikke ha et for snevert eller normativt utgangspunkt, men favne både friluftslivet og andre former for naturbruk for å forstå utviklingen. For å sette det på spissen, er det greit at mange ikke ønsker scootertrafikk. Trafikken forsvinner imidlertid ikke om den utelates fra undersøkelsene. Men når det er sagt, er det like viktig å påpeke at en kartlegging av mangfoldet i naturbruk ikke kan eller skal nyttes som legitimeringsgrunnlag for politikk og forvaltning. Frank Søndergaard Jensen påpeker avslutningsvis i sin artikkel om det danske friluftslivet, at “anvendelses- og præferencemålinger kan ikke og bør ikke befri skovforvalteren for det faglige ansvar, som vedkommende har, for at videreudvikle landskabets kvaliteter”. Det bør også tilføyes at slike undersøkelser heller ikke fratar enkeltindividet verken retten eller plikten til å delta i den politiske debatten om hvordan vi ønsker framtidas friluftsliv. Hva er det ved vårt eget friluftsliv som vi finner så viktig og verdifullt at vi ønsker at våre barn og barnebarn skal få anledning til å oppleve det samme, hvilken samfunnsnytte er det ved friluftslivet som tilsier at det offentlige skal bruke ressurser på individuelle fritidssysler, hvilke utviklingstrekk ser vi i friluftslivet som verken vil gagne enkeltindividet eller samfunnet?
Muligens har friluftslivets sterke forankring i den norske nasjonale identiteten i mange år fungert som en bremse for offentlig debatt og problematisering av friluftslivet. De endringsprosesser vi nå ser konturene av både innen friluftslivet spesielt og i samfunnet generelt, tilsier imidlertid at det vi kanskje først og fremst har behov for i årene framover er en levende offentlig debatt.
