Ronny Meyer [e-post: ronny.meyer@notteroy.kommune.no]
Nøtterøy kommune [http://www.notteroy.kommune.no/]
Nøtterøy og Tjøme kommuner i Vestfold har nylig utarbeidet en felles kystsoneplan (Nøtterøy kommune & Tjøme kommune, 2001a, b). Forfatteren var engasjert av kommunene til å lede arbeidet. Tidlig i planprosessen ble det bestemt at de store rekreasjonsinteressene i området skulle gis spesiell oppmerksomhet gjennom en egen forvaltningsplan for de sikrede friluftsområdene i skjærgården. Forvaltningsplanen, som er en del av kystsoneplanen, består av to hoveddeler: En systematisk gjennomgang av miljøpåvirkninger i friluftsområdene og en skjematisk oversikt over alle områdene med kart, faktaopplysninger og tiltak. Til den systematiske gjennomgangen benyttet vi den såkalte Visitor Impact Management – modellen (VIM). Vår tillemping av modellen er betegnet som et nybrottsarbeid i forvaltningen av friluftsområder i kystsonen, både i forhold til valg av forvaltningsmodell og den omfattende kunnskapsbasen som ligger til grunn. Planen kan derfor ha interesse for andre som arbeider med forskning, planlegging og forvaltning av kystfriluftsliv, og presenteres her i kortform. Lesere som ønsker flere detaljer henvises til selve planen.
VIM-modellen
Miljøkonsekvenser av friluftsliv er et viktig tema i forvaltningsplanlegging, og flere modeller har vært benyttet i arbeidet med å analysere og håndtere slike konsekvenser (se f. eks. Vistad, Kaltenborn & Aas, 1996, for en oversikt). VIM er utarbeidet på oppdrag av organisasjonen National Parks and Conservation Association, som har som mål å bidra til en best mulig forvaltning av amerikanske nasjonalparker og verneområder. Modellen bygger på et bredt tilfang av eksisterende kunnskap om miljøpåvirkninger i friluftslivet og friluftsområders bæreevne, og kan benyttes på ulike geografiske nivåer. Den representerer en syntese av planleggingsverktøy som ROS (Recreation Opportunity Spectrum) og LAC (Limits of Acceptable Change) med spesiell vekt på forvaltning av brukerpåvirkninger. Både soneringstankegangen i ROS og den systematiske planleggingssekvensen basert på målbare standarder fra LAC finnes igjen i VIM. Utgangspunktet er at god forvaltning er en prosess der både fagkunnskaper og normative/politiske avveininger er nødvendige. En god praktisk veiledning i bruk av modellen finnes i Graefe, Kuss & Vaske (1990).
VIM består av en åtte-trinns prosedyre for å analysere og håndtere miljøpåvirkninger i friluftslivet (figur 1). Denne prosedyren skal bidra til å møte tre viktige utfordringer, nemlig
De første fem trinn i prosessen tar for seg den viktige oppgaven med å klarlegge hva som er problemet. Selv om dette kan fortone seg enkelt, viser erfaringene at mangelfullt arbeid på dette punktet kan være et hinder både for effektiv forvaltning og gode brukeropplevelser. Derfor er denne delen av prosessen gitt stor plass. I den følgende gjennomgangen vil vi for hvert trinn først gi en generell beskrivelse av fremgangsmåten, basert på Graefe et. al. (1990). Deretter redegjør vi kort for hvordan dette er utført i forvaltningsplanen for sikrede friluftsområder i Nøtterøy/Tjømeskjærgården.
Trinn 1: Gjennomgang av overordnede planforutsetninger og eksisterende kunnskap
Mengden av tilgjengelig kunnskap vil variere fra område til område, men det vil alltid finnes noe bakgrunnsmateriale som kan gi en første oversikt over overordnet politikk, eksisterende økologiske og sosiale muligheter, brukernes preferanser og synspunkter, og viktige kjente utfordringer for forvaltningen. I denne fasen vil det også være nødvendig å avgrense området som skal inngå i planen, og eventuelt definere delområder eller soner som representerer ulike forvaltningsmessige utfordringer. Her er det viktig at man avgrenser et område som er forvaltningsmessig håndterbart og som samtidig omfatter kildene til de uakseptable miljøpåvirkningene.
Nøtterøy/Tjømeskjærgården ligger i ytre Oslofjord, ca. 100 km sør for Oslo (se kartvedlegg). Området er ca. 22 km fra nord til syd og ca. 15 km fra øst til vest. Skjærgården er fra naturens side godt egnet til båtliv, med en rekke øyer, holmer og skjær. 46 øyer og holmer på til sammen ca. 4 800 dekar er særskilt sikret for friluftsliv. Det totale arealet av utmarksområder i skjærgården er imidlertid langt større, i tillegg til at selve sjøflaten med få unntak er allment tilgjengelig. Området kan deles i tre økologiske soner: Innskjærgården med store, skogkledte øyer, midtskjærgården med busk- og grasvegetasjon på holmene, og den vegetasjonsfattige utskjærgården der sporene etter de geologiske prosessene som har formet landskapet er iøyenfallende.
I de fem kommunene som omkranser skjærgården (Nøtterøy, Tjøme, Tønsberg, Stokke og Sandefjord) er det til sammen registrert i underkant av 16 000 fritidsbåter, noe som indikerer et totalt antall på ca. 20 000. Om sommeren blir imidlertid området også besøkt av mange tilreisende båtfolk, spesielt fra de indre delene av fjorden. Bruksintensiteten er derfor til tider svært høy. Kunnskapen om bruksmønster og brukere var relativt god ved starten av planarbeidet. Det geografiske bruksmønsteret var dokumentert gjennom flyfotografering sommeren 1990 (Meyer, 1991). Brukernes oppfatninger og preferanser i forhold til miljøet, opplevelse av tilknytning til skjærgården, utstyrsvalg, erfaring m.m. var allerede undersøkt gjennom to spørreskjemaundersøkelser i 1990 og 1993 og publisert i ulike sammenhenger (Meyer, 1993-97; 1999a-d).
I denne delen av planen gjennomgås også natur- og kulturfaglige verneverdier, samt overordnede politiske mål fra Agenda 21, bærekraftmeldingen, friluftslivsmeldingen, fylkesplan og kommuneplaner. På bakgrunn av naturgitte forhold, friluftsbruk, brukernes preferanser og eksisterende tilrettelegging konkluderes det med at det er hensiktsmessig å dele inn de sikrede friluftsområdene i skjærgården i to typer: Tilrettelagte utfartsområder og naturområder (tabell 1). Gjennomgangen viste også at det ville være hensiktsmessig å la planen omfatte det nærmeste sjøområdet rundt friluftsområdene, i tillegg til selve områdene. Grunnen var først og fremst at aktiviteten i sjøområdet åpenbart har stor innvirkning på dem som benytter friluftsområdene.
Trinn 2: Valg av målsettinger
Annet trinn i prosessen er å gjennomgå eksisterende målsettinger for området, og eventuelt utarbeide nye der situasjonen krever det. En gjennomgående svakhet ved mange forvaltningsplaner er mangel på målsettinger som uttrykkelig beskriver hvilken miljøsituasjon man ønsker at områdene skal ha og som senere gjør det mulig å vite om målene er nådd.
Tabell 1. To hovedtyper friluftsområder i Nøtterøy/Tjømeskjærgården basert
på naturgitte forhold, bruksmønster og tilretteleggingsgrad. 
Målsettinger som ”bevare naturen” eller ”sikre gode opplevelser” blir i den sammenheng noe vage. I stedet bør man ta stilling til hvilke typer opplevelser man ønsker å fremme på de ulike delene av området, gjerne definert gjennom økologiske og sosiale kriterier. Dette kan innebære at man på et gitt sted prioriterer en type brukerinteresse på bekostning av en annen, noe som kanskje kan virke uvant i forvaltningen av norsk kystfriluftsliv. Alternativet er imidlertid at de bruksformene som i sitt vesen lettest legger beslag på ressurser som plass, stillhet og ro vil dominere området. Spørsmålet om hvilke opplevelsesmuligheter som skal prioriteres i de ulike deler av skjærgården, kan være vanskelig. Likevel vil informasjonen som er gjennomgått i trinn 1 kunne gi et grunnlag.
Med basis i kommuneplanene for Nøtterøy og Tjøme ble følgende overordnede mål satt:
Enhver bruk av friluftsområdene vil føre til miljøendringer. Målsettingens fokus på bevaring av det fysiske miljøet må derfor knyttes til ønsket miljøtilstand eller hvor stor grad av miljøendringer man er villig til å akseptere. Samtidig fører bruken av områdene både direkte og indirekte også til påvirkninger på andre brukeres opplevelser. Målet om gode friluftslivsopplevelser må derfor knyttes til hva som er akseptable påvirkninger på andre brukere, det vil si det sosiale miljøet. På denne bakgrunn ble følgende hovedmål satt:
I tillegg ble følgende delmål satt for de to hovedtypene av friluftsområder:
Trinn 3: Valg av indikatorer
Tredje trinn består i å finne målbare indikatorer for målsettingene, slik at man senere kan vite om de er nådd. De beste indikatorene er direkte observerbare, enkle å måle, direkte knyttet til målsettingene, følsomme for endringer i miljøtilstanden, og praktisk og økonomisk gjennomførbare for forvaltningen å måle. Fra litteraturen kjenner vi en rekke mulige indikatorer på fysiske og sosiale påvirkninger i friluftsområder. Når man velger indikatorer er det også nødvendig å bestemme hvilket detaljeringsnivå de skal måles og vurderes på. For eksempel kan vegetasjonsslitasje måles på mange måter, fra sofistikerte økologiske analyser til subjektive observasjoner med grove slitasjeklasser. Valget avhenger blant annet av økonomiske og personellmessige ressurser, størrelsen på området som skal undersøkes og hvor ofte undersøkelsene skal gjøres. Det beste er å bruke flere meningsfylte indikatorer for hver målsetting og måle disse med så presise teknikker som forvaltningen har mulighet til.
De mest vanlige fysiske miljøpåvirkninger i Nøtterøy/Tjømeskjærgården er ulike former for slitasje og forsøpling etter friluftsbruk. De valgte indikatorene for slike påvirkninger er vist i tabell 2.
Som indikator for sosiale miljøpåvirkninger legger planen opp til å måle i hvilken grad brukerne selv opplever ulike påvirkninger fra andre som et problem i skjærgården. De mest aktuelle påvirkningene er identifisert gjennom de tidligere brukerundersøkelsene i skjærgården (tabell 3).
Trinn 4: Valg av standarder for indikatorene
Når indikatorene er plukket ut, er neste trinn å velge standarder for disse. Dette trinnet representerer en reformulering av målsettingene i kvantitative termer. Standardene skiller seg fra målsettingene ved at de mer presist uttrykker ønskede nivåer eller akseptable grenser for indikatorene. Den eksisterende miljøtilstanden kan så sammenlignes med disse standardene for å avgjøre om man oppfyller målsettingene. En stor utfordring når standarder skal settes, er å bestemme hvilke nivåer som er ønskelige/akseptable, eventuelt uakseptable dersom man velger å formulere standarden negativt. Dette er i stor grad en verdibasert oppgave som krever politiske beslutninger.
Et naturlig utgangspunkt når man skal konkretisere målsettingene til målbare standarder, er friluftsloven. Loven hjemler fri ferdsel både på sjøen og i friluftsområdene. Av spesiell interesse er lovens § 11, som stiller krav til ferdselskultur: Enhver som ferdes eller oppholder seg på annen manns grunn eller sjøen utenfor, skal opptre hensynsfullt og varsomt for ikke å volde skade eller ulempe for eier, bruker eller andre, eller påføre miljøet skade. Han plikter å se etter at han ikke etterlater seg stedet i en tilstand som kan virke skjemmende eller føre til skade eller ulempe for noen. Grunnens eier eller bruker har rett til å vise bort folk som opptrer hensynsløst eller ved utilbørlig atferd utsetter eiendommen eller berettigete interesser for skade eller ulempe.
Tabell 2. Indikatorer for fysiske miljøpåvirkninger i friluftsområdene.
Alle indikatorene refererer til tilstanden ved sesongslutt.
Tabell 3. Forhold som kan brukes som indikatorer for sosiale miljøpåvirkninger.
For å sette standarden for fysiske miljøpåvirkninger, tar planen utgangspunkt i at ferdselen skal være hensynsfull og varsom slik at miljøet ikke påføres skade eller etterlates i en tilstand som virker skjemmende. Påvirkningsgrad 4 (jf. tabell 2) overskrider etter de to kommunenes oppfatning utvilsomt det som er tillatt etter friluftsloven. Man mener også at tilstandene i påvirkningsgrad 3 er noe i overkant både av hva loven tillater og av hva man bør kunne forvente av miljøbevisste friluftsfolk i skjærgården. Som standard for fysiske miljøpåvirkninger foreslår planen derfor:
Når det gjelder sosiale miljøpåvirkninger, er enhver atferd som ikke er hensynsfull i strid med friluftsloven. En komplikasjon er imidlertid at folk er forskjellige, slik at en gitt atferd av noen vil oppfattes som tilstrekkelig hensynsfull, mens andre kan oppfatte den som hensynsløs. Forvaltningen har dessuten begrenset kapasitet, slik at det er behov for å prioritere innsatsen. Et praktisk grunnlag for en standard kan være antall brukere som opplever en påvirkning som et problem av en viss størrelse. I tråd med dette foreslår planen følgende standard:
Summen av de som mener påvirkningen er et ganske stort, stort eller svært stort problem skal altså utgjøre mindre enn en femtedel av brukerne. Denne standarden er skjønnsmessig satt på bakgrunn av det vi vet om situasjonen i friluftsområdene i dag. Standarden kan kanskje fortone seg liberal, spesielt når vi vet at de fleste brukere har erfaring med friluftsområdene og dermed en realistisk basis for sine forventninger. Imidlertid bør standarden også være mulig å nå med de virkemidler og ressurser det er realistisk å bruke i forvaltningen av skjærgården. Det foreslås derfor å nytte 20 %-standarden i første omgang, og eventuelt innføre mer ambisiøse standarder ved senere rulleringer av planen. Ferdsel på sjøen reguleres for øvrig også av annet lovverk, noe planen omtaler nærmere under tiltak.
Standarden foreslås lik for alle friluftsområdene. Grunnen er at selv om det skulle være objektive forskjeller i påvirkningsgrad områdene i mellom, viser undersøkelser at folks oppfatninger og preferanser i stor grad er tilpasset disse ulikhetene. Dessuten er flere av påvirkningene, for eksempel båtatferd, av en slik karakter at de skiller lite mellom områdene.
Trinn 5: Sammenligning av standarder og eksisterende situasjon
Dette er siste fase i den problembeskrivende delen av planen. Etter at de fire første trinnene har klargjort hvilken miljøsituasjon man ønsker, kan den eksisterende situasjonen sammenlignes med den ønskede for indikatorene fra trinn 3. Dette krever ikke nødvendigvis kostbare undersøkelser, men det er viktig at observasjonene av dagens situasjon faktisk gjør det mulig å sammenligne med standardene som er satt. Hvis dagens situasjon er innenfor standardene, fungerer området etter hensikten og gir muligheter for de opplevelser man ønsker det skal gi. Da trenger man bare å overvåke situasjonen slik at man kan oppdage eventuelle fremtidige endringer. Overvåkingen bør omfatte både de indikatorene som er mest utsatt for endringer og de bruksmønstre som sannsynligvis vil endre nivået på indikatorene. Hvis undersøkelsene derimot viser at situasjonen for noen indikatorer ikke er innenfor de standardene som er satt, har man avdekket et problem. I så fall må man gå videre og forsøke å finne årsaken til de uakseptable påvirkningene.
Skjærgårdstjenesten gjennomgikk friluftsområdene i Nøtterøy/Tjømeskjærgården høsten 2000 og fant at 21 av (del)områdene hadde fysiske miljøpåvirkninger som overskrider standarden. Bålskader på svaberg/fjell var den mest utbredte påvirkningen, men flere steder ble det også registrert uakseptabel markslitasje, brekkasje og forsøpling. Sosiale miljøpåvirkninger ble undersøkt gjennom en spørreskjemaundersøkelse i oktober 1999 blant 486 båtbrukere fordelt på lokalbefolkning, hyttefolk og båtturister (Meyer, 2000). Forhold knyttet til andres båtbruk, forsøpling, for mye folk og båter, samt vegetasjonsslitasje møter ikke standarden (tabell 4).
Siden mange forskjellige faktorer kan bidra til en bestemt påvirkning, er utfordringen her å avgrense de viktigste årsakene til problemet. Dette krever at man undersøker sammenhengen mellom bruksmønsteret og de indikatorene hvor standardene er overskredet. Bruksmønster kan beskrives på mange måter, f. eks. type bruk, mengde bruk, tidspunkt for bruk og brukernes atferd. Dette trinnet kan kreve tilleggsundersøkelser for bedre å forstå sammenhengen mellom indikatorene og bruksmønsteret.
Forvaltningsplanen drøfter bruksmønsteret som fører til de ulike fysiske og sosiale påvirkningene, og bakenforliggende forhold som gir dette bruksmønsteret. Det meste av markslitasjen skyldes for eksempel langvarig telting, og ferdsel knyttet til teltene, mens brekkasjen på busker og trær som oftest har sammenheng med behov for bålved. Bak de direkte utløsende årsakene ligger sannsynligvis ulike kombinasjoner av uvitenhet om følgene av atferden og et valg om å se bort fra skadevirkningene.
Når det gjelder forhold knyttet til andres båtbruk, drøfter planen to sett av mulige årsaker. For det første vil egenskaper ved den enkelte båtbruker, som manglende kompetanse og manglende vilje til å ta hensyn, kunne føre til uakseptabel atferd. For det andre vil strukturelle forhold knyttet til selve båtbestanden øke sannsynligheten for at uakseptable påvirkninger oppstår. Vil man for eksempel ha en båt med bokomfort som bare er 30 fot lang, og som samtidig skal kunne holde 20 knop, ender man fort opp med en halvplaner som nesten uansett vil lage store bølger. Muligens er det også lite attraktivt å holde 10-12 knop i en båt som er bygget for høy hastighet, både fordi båten ligger dårlig i vannet og fordi man lett blir utålmodig når fartsressursene er så mye større. Når det gjelder problemet med for mye folk og båter, vil det være naturlig å søke forklaringen i den høye bruksintensiteten sommerstid. Men planen legger også vekt på at oppfatningen om for mye folk også henger sammen med andres atferd – uakseptabel atferd forsterker inntrykket av overbefolkning.
Med en viss forståelse av hvordan mengde, type og fordeling av bruk påvirker miljøkvalitetene og friluftslivsopplevelsene, er det mulig å peke på en rekke alternative forvaltningsstrategier og –tiltak. På samme måte som mange faktorer kan bidra til at et problem oppstår, kan det finnes flere alternative måter å løse det på. I denne fasen er det viktig å konsentrere oppmerksomheten om mulige årsaker til problemene, og ikke bare de synlige resultatene. Det er også viktig å ha i tankene at man aldri vil få en fullstendig forståelse av alle faktorer som fører til et gitt problem, på samme måte som det aldri vil være mulig å fullstendig forutsi hvordan forvaltningstiltakene vil påvirke problemet. Forvaltningstiltak som er rettet mot en type problem kan virke negativt på andre sider ved miljøsituasjonen eller skape andre problemer for forvaltningen. Det er derfor nyttig å vurdere det enkelte tiltak med tanke på om det er i tråd med forvaltningens mål, om det er vanskelig eller kostbart å gjennomføre, hvor sannsynlig det er at det vil føre til den ønskede effekt, hvordan det påvirker brukernes følelse av frihet, og eventuelle effekter på andre indikatorer. Mest fornuftig vil det nok være å tilstrebe en balanse mellom disse kriteriene når forvaltningstiltak velges.
Forvaltningsplanen drøfter her først viktige forvaltningsprinsipper, som overensstemmelse med målsettingene, frihet til å velge, hensynsfullhet/tid/sted, indirekte fremfor direkte virkemidler, samsvar mellom utfordringer og virkemidler, naturvennlig tilrettelegging og effektiv ressursbruk. Deretter gis en oversikt over aktuelle tiltak og til slutt foreslås tiltak mot de uakseptable påvirkningene som er registrert. Som eksempel på konkrete tiltak vil vi nevne generell fartsbegrensning for å motvirke problemer som følge av høy fart, bølger og støy. Etter modell fra flere kystkommuner i indre Oslofjord ble en felles fartsgrense på 5 knop innenfor en avstand av 150 meter fra fastland og øyer i perioden fra 1. mai til 31. august foreslått. Politiet har uttrykt seg positive til en slik grense, mens blant annet fiskere og seilforening mente den kunne forstyrre deres aktivitet hvis det ikke ble gitt tilstrekkelige unntaksbestemmelser. Den kanskje mest alvorlige motforestillingen var likevel spørsmålet om en slik grense ville bli oppfattet som et så stort inngrep i friheten på sjøen at brukerne ikke ville akseptere den (jf. forvaltningsprinsippene ovenfor). For å belyse dette ble brukerne stilt flere spørsmål om fartsbegrensninger i den nevnte spørreundersøkelsen. Samlet sett var ca. to tredjedeler positive til tiltaket, mens knapt en tredjedel var negative. Planen foreslår på denne bakgrunn å jobbe videre med en konkret fartsgrense med hjemmel i havneloven etter mønster av forslaget.
Gjennomgangen av forvaltningstiltak munner ut i et handlingsprogram der tiltakene er listet opp med beskrivelse av ansvarsforhold og økonomiske konsekvenser.
De utvalgte forvaltningstiltakene bør settes ut i livet så snart som mulig for de områdene som har uakseptable miljøpåvirkninger. Siden både årsakene til og effektene av brukerpåvirkning varierer mye, er det viktig at forvaltningen er fleksibel og kan reagere raskt på endrede forhold. Oppgaven er imidlertid ikke avsluttet når forvaltningstiltakene er satt i verk. Overvåking av viktige indikatorer er svært viktig for å avgjøre om tiltakene fører til de ønskede resultater uten at andre viktige sider ved friluftslivsopplevelsen svekkes. Overvåking med tanke på fremtidige rulleringer er den siste komponenten i planen. Planen representerer dermed en kontinuerlig prosess, der man bygger opp en kunnskapsbase etter hvert som man vinner erfaringer med miljøpåvirkninger og effekten av forvaltningstiltak.
I Nøtterøy/Tjømeskjærgården er det foreslått å prioritere de mest alvorlige miljøpåvirkningene, det vil si fysiske miljøpåvirkninger av grad 4 og de sosiale miljøpåvirkningene som oppleves som problemer av flest brukere. Fysiske tilretteleggingstiltak av mer servicepreget karakter etableres i den takt økonomi og personellmessige ressurser tillater det. De fysiske miljøpåvirkningene foreslås overvåket løpende, med en registrering av situasjonen ved slutten av hver sesong. Når det gjelder påvirkninger på andre brukere vil den løpende overvåkingen måtte begrenses til inntrykk samlet gjennom skjærgårdstjenestens observasjoner, kontakt med brukere gjennom sesongen etc. En fullstendig kartlegging av situasjonen gjennom spørreskjemaundersøkelser og intervjuer foreslås gjennomført ved hver rullering av planen (ca. hvert 6-8 år).
Lesere med erfaring fra andre forvaltningsverktøy som ROS og LAC vil kanskje undres over at vi kun opererer med to typer områder: Tilrettelagte og ikke tilrettelagte. Et tidlig planforslag hadde tre typer (sterkt tilrettelagte, moderat/lite tilrettelagte og naturområder). Det viste seg imidlertid at eksisterende tilrettelegging i skjærgården er relativt homogen, og at de ”tyngste” innretningene (toalett-/søppelboder) allerede finnes på de fleste av de tilrettelagte områdene. Dette er samtidig de områdene som brukes mest, det vil si gir de mest sosiale opplevelseskvalitetene. Vi fant derfor at en todeling var tilstrekkelig for å ivareta viktige forskjeller i bruksintensitet, opplevelsesmuligheter og tilretteleggingsgrad.
Noen vil kanskje også stusse ved at standardene for fysisk miljøpåvirkning ikke er definert i forhold til nøyaktige geografiske enheter, f. eks pr. m2 eller dekar. I praksis vil imidlertid de fleste friluftsområdene ha et bruksmønster som er konsentrert til et begrenset område rundt en bukt eller andre steder det går an å fortøye. De mye brukte delene av friluftsområdene er derfor ikke så ulike i størrelse. Med henblikk på ressursinnsatsen som er realistisk å bruke i forvaltningen, og kravet til skjønn som uansett må brukes, ble det derfor i samråd med Skjærgårdstjenesten besluttet å bruke ”område” som enhet. Enkelte øyer vil ha flere deler som brukes mye til friluftsliv. I slike tilfeller er det definert delområder, for eksempel nordbukta, vestbukta og Paradisbukta på øya Ildverket.
I enkelte sammenhenger stilles det spørsmålstegn ved bruk av utenlandske forvaltningsmodeller i norsk virkelighet. Det er derfor understreket i planen at det kun er selve fremgangsmåten i VIM som er benyttet. Innholdet er basert på forholdene i Nøtterøy/Tjømeskjærgården og de rammebetingelser tradisjon, lovverk etc. setter for norsk forvaltning. Vi har også påpekt at VIM ikke er annet enn en type rasjonell eller mål/middel-planlegging – en tilnærming som også er utbredt i norsk planleggingstradisjon. Fordelen med modeller som VIM er først og fremst at de er utarbeidet i konteksten naturbasert rekreasjon. Dermed vil både metodelitteratur og planeksempler gi verdifulle faglige impulser ut over de rent praktiske metodegrep.
Utarbeiding av forvaltningsplanen har skjedd i nært samarbeid med Skjærgårdstjenesten, som har ansvaret for skjøtsel og drift av friluftsområdene. Dermed har det vært mulig å innarbeide deres omfattende kunnskap om forholdene i skjærgården. Dette har helt klart styrket planen.
Dette er den første forvaltningsplanen av denne typen i Nøtterøy/Tjømeskjærgården, og det er bare erfaringene fremover som kan vise om denne tilnærmingen gir et bedre resultat enn en mer intuitiv forvaltning. Skjærgårdstjenesten har imidlertid allerede gitt uttrykk for at det er faglig stimulerende å ha en systematisk tilnærming til arbeidet, og at planen også vil være en støtte når man skal formidle informasjon om nødvendige tiltak til publikum.
Merknad: Som følge av endringer i det politiske møteprogrammet var ikke planen endelig behandlet i de to kommunene når artikkelen gikk i trykken. For ordens skyld må vi derfor ta forbehold om eventuelle endringer i løpet av sluttbehandlingen.
