"International Association for Landscape Ecology" (IALE) arrangerte i perioden 30. juni til 6. juli konferansen "Development of European Landscapes". Konferansen var delt mellom to land, første del i Stockholm (30. juni - 2 juli), en del på ferge fra Stockholm til Tallin (2. til 3. juli) og siste del i Tartu (3. juli til 6 juli) for til sammen 199 deltakere. 16 av disse kom fra norske fagmiljø. Det ligger fremdeles ute en link til konferansen (http://www.geo.ut.ee/IALE2001/) med blant annet fullt program.
IALE er en medlemsorganisasjon som blant annet har som formål "to bring together expertise from different disciplines in solving problems and to continue to research programming." (http://www.crle.uoguelph.ca/iale/). Denne konferansen er organisasjonens årlige europeiske samling. Det var både medlemmer og ikke-medlemmer av IALE ved konferansen.
IALE-2001 var en stor og komplisert konferanse over en drøy uke, med vel 200 personer som fraktes mellom 2 land på ferge. Geografisk institutt ved Universitetet i Tartu, Estland og Avdeling for fysisk geografi ved Stockholm Universitet gjennomførte et godt arrangement faglig sett, og transporten fra Sverige til Estland gikk for så vidt greit. Det kan allikevel stilles spørsmål ved poenget med å gjøre konferansen så logistisk komplisert. Det var ikke var noen åpenbar faglig begrunnelse for delingen som sådan. Da gjenstår andre hensyn, som fag-politiske og hedonistiske. Hva angår hedonismen, hva som var mest lystbetont mest hyggelig på alle måter, gikk Tartu av med seier i alle klasser innen lyst-kategoriene. En svært sjarmerende by, og besøk er med dette anbefalt. Hva angår fag-politikken var det åpenbart et poeng for arrangørene å markere at Stockholm var med. Onde tunger hvisket om at det var stor-svensken som ville vise seg fram før "lille-bror" i Tartu - Academia Gustaviana - etablert av Kong Gustav Adolf II i 1632 - fikk entre scenen. Kan så men godt være det?
Det ble avviklet 187 enkeltpresentasjoner av paper- og/eller plenums-samlinger. To dager var avsatt til ekskursjoner.
Den norske kontingenten på 16 forskere presenterte til sammen 9 paper. 3 paper hadde enkeltforfattere, og resten med 2 eller flere. Til sammen 22 norske forfattere stod bak "våre" 9 paper Dette gir en felles-publiserings-indeks (fpi) på totalt 2,4 forfattere pr paper. Om vi tar vekk tre paper med enkeltforfattere, er (fpi)=3,2. Dette viser at IALE-2001 er en konferanse som bidrar vesentlig til årets internasjonaliseringsprofil i den norske forsknings-andedam - paper-presentasjon er "gangbar mynt". Det ble videre presentert 50 postere, hvorav ingen norske. Kan misforholdet mellom satsing på paper og satsing på poster vise at poster et lavstatus-format i Norge - er det ikke "gangbar mynt" i Norge på samme måte som i øvrige deler av Europa?
En konferanse av denne typen har som formål både å mønstre "stammen" - gi en mulighet for å møte kjente og ukjente, knytte kontakter og drøfte formelt og uformelt spørsmål som opptar fagmiljøene. Konferansen fungerte i så måte etter hensikten, særlig velegnet var dagene i Tartu i så måte. Et oversiktlig og innbydende bysenter gav fremragende muligheter for denne type nettverksbygging. Stockholm derimot ble for stor og deltakerne bodde for spredt til å "myldre" på denne måten.
Men selvfølgelig er det formelle faglige programmet også sentralt.
For en konferanse av et slikt format er det ikke mulig å peke på noe enkelt-tema eller problem som var gjenstand for samlet drøfting eller presentasjon. Til det vil en slik konferanse ha mer preg av en årlig samling hvor forskere presenterer det de har jobbet med i den senere tid, snarere enn at man samles om et tema eller problem. Selve formen med en lang serie av presentasjoner med 20 minutter til innlegg og 5 minutter til spørsmål og diskusjon, gjør at det man i første rekke oppnår er å surfe over et hav av informasjon.
Det foreligger "Conference Proceedings" som inneholder abstracts (Mander, Printsmann og Palang (eds) "Development of European Landscapes. Conference Proceedings" Institute of Geography, University of Tartu, Tartu 2001. ISBN 9985-4-0195-6) (se http://www.geo.ut.ee/IALE2001/kaaned.jpg). Det vil også etter hvert foreligge et spesialnummer av "Journal for Nature Conservation" med utvalgte paper fra konferansen.
Innleggene var samlet i "sessions" - og tittelen på disse kan gi en pekepinn på spredningen av det faglige innholdet i konferansen:
Om vi tolker konferansen som et uttrykk for hva det arbeides med i de miljøene som sogner til denne konferansen, er det noen trekk som etter min mening stikker seg fram:
Et åpenbart trekk ved konferansen var at minst 90% av alle innleggene ble gjennomført ved bruk av PowerPoint. De resterende var med gammeldags plastikk - noe det ikke var lagt til rette for. Kun ett eller to innlegg var uten visuelle hjelpemidler i det hele tatt - men så trenger denne formen for presentasjon ingen særlig tilrettelegging. Så en lærdom er at man drar ikke på konferanse uten en PowerPoint-fil heretter - med mindre du vil gjennomføre et rent "snakke-innlegg".
Hvorfor har det blitt slik? Den åpenbare grunnen for dette forum er at rene elektroniske presentasjoner er bort i mot nødvendige for å ha et brukbart liv med GIS-systemer. For kartpresentasjoner med ymse tema, kurver tekst og bilder innplassert er det i praksis ikke mulig å bruke noe annet. Og det ble mye kart og tema. Etter min oppfatning ble konferansen preget, ja tildels skjemmet, av at GIS-teknologien fungerer som en push-faktor for presentasjonene, uten at det er like klart hvorfor, hvordan, innenfor hvilke rammer og for hvem de enkelte oppslagene var relevante.
Tverrfaglighet er et uttrykt mål for IALE, som for en rekke andre organisasjoner i dagens forskningsverden. Flere presentasjoner nevnte også dette som en målsetning, og redegjorde da gjerne for at forskerne i prosjektene kom fra forskjellige faglige leire. Hvis vi derimot går inn i materien preges tverrfagligheten av at det først gjøres en tradisjonell naturfaglig biolog- og GIS-jobb i bunnen, og så kobles samfunnsfaglige perspektiver til som et spørsmål om hvordan resultatet (svaret) skal formidles til beslutningstakere, til politikere, forvaltere, planleggere og befolkning. Med en forslitt frase kunne vi spørre: hvis bio-GIS er svaret, hva er spørsmålet og hvem stiller spørsmålet? Det er vel strengt tatt her samfunnsfaglig kompetanse kommer inn, og det er vel logisk at spørsmålet stilles parallelt med at man søker svaret. Så langt preges situasjonen av at noen har svaret (biologer, landskapsøkologer), og det gjelder "bare" å få det gjennom til "de som bestemmer". Det er en positivisme å spore i forståelsen av tverrfagligheten som det skal bli interessant å følge utviklingen av fremover. Fristende å kaste inn følgende spissformulering her: På mange måter framstår biologene i samtiden slik ingeniørene framsto i etterkrigs-Norge og til inn på 70-tallet, som grunnleggende sett teknokratiske - eller skulle vi si biokratiske - i sin tenking om forholdet mellom fakta og politikk, mellom det de mener å vite som fakta, og den politikk som bare må gjennomføres.
Landskapsøkologien vokste fram blant annet som et svar på behovet for å finne en arena for å arbeide med biologi og økologi som var relevant for menneskelige inngrep og det gjensidige virkningsforholdet mellom natur og samfunn. Landskapet kan defineres på mange nivå, fra en utstrekning over noen 100-talls meter til kilometer-utstrekning, men alltid slik at det framstår som relevant for vår gjøren og laden. Om vi skal dømme etter innleggene på konferansen, har denne grunnleggende intensjonen bak landskapsøkologien blitt innfridd over all forventning. Det var et gjennomgående trekk ved presentasjonene at de hadde en forvaltningsorientering. De søkte å si noe om hvordan utviklingen er i parametere som forvaltere (politikere, planleggere, brukere) kan gjøre noe med, stort ett med utgangspunkt i virkemidler de allerede rår over (arealplanlegging, arealbruk, fysiske inngrep osv).
Det er slående hvor forskjellig arealbrukssituasjonen er i Skandinavia i forhold til kontinentet. Mens oppmerksomheten på kontinentet naturlig nok er rettet mot innmark og fortettede arealbrukssituasjoner og landskapets utvikling i slike sammenhenger, er situasjonen i Skandinavia svært forskjellige. Om lag en prosent av arealet i Norge er bebygd, og et par prosent er dyrka mark. Problemet vårt er at det bebygde arealet gjerne ligger i samme områdene som den dyrka marka, og interesser presser på for å ta disse arealene i bebygd bruk. Her har vi merkelig nok en type kontinentalt problem. og det kan være mye å lære i et komparativt perspektiv. Men for øvrig er våre arealer svære, og vår arealbruk ekstensiv, og man finner etter min mening ikke mye som er direkte relevant fra studier av situasjonen i Europa - i alle fall Vest-Europa. Til det blir landskapssituasjon, -struktur, -prosesser og -historie for forskjellig, våre endringer og utfordringer er av en annen type enn på kontinentet. Dette betyr at det er viktig å ha et sterkt fagmiljø i Norge innenfor området landskapsøkologi. Hører dere dette i forskningsrådet?
