Artikkelen er opprinnelig skrevet på engelsk 
,
men oversatt til norsk av redaksjonen, etter tillatelse fra forfatteren.
Rundt om i hele verden strever forvaltningsmyndighetene av verneområder for å oppnå tilstrekkelige bevilgninger for å gjennomføre de forvaltningsoppgavene som er ønskelige. Selv om dette problemet gjør seg gjeldende både i rike og fattige land, så er det likevel generelt slik i rike land at bevilgningene muliggjør et forholdsvis høyt forvaltningsnivå. Derfor er det forunderlig at Norge, som er et av de rikeste landene i verden, målt pr. innbygger, kun har en forvaltning av verneområder på et nivå som er vanlig blant land i middelsjiktet når det gjelder velstand. Når en tar i betraktning den vekt som legges på distrikstpolitikk og regional utvikling i Norge, samt endringer i bruksmønster av verneområdene, blir situasjonen desto mer bemerkelsesverdig.
Dette innlegget presenterer en utenforståendes syn på spørsmålet om forvaltning av verneområder, basert på forfatterens personlige erfaringer ved å bo i Norge en to-års periode, i tillegg til diskusjoner både med “legfolk” og profesjonelle innen naturforvaltningssektoren i Norge. Innlegget pretenderer ikke å være en vitenskaplig analyse, men å presentere et perspektiv utenfra som kan bidra til å stimulere diskusjonen om forvaltningen av norske vernområder. Fokuset er på fraværet av forvaltning (og finansiering) av offentlige verneområder som nasjonalparker, med særlig vekt på forvaltning av de besøkende til disse områdene.
De synspunkter som presenteres i denne artikkelen er basert på påstanden om at bevilgningene til forvaltning av verneområder i Norge er utilstrekkelige. Anderssen (2001) konstaterer at majoriteten av Norges 18 nasjonalparker på fastlandet er “papir-parker” og anbefaler at Norge øker forvaltningsinnsatsen i disse områdene. Jotunheimen nasjonalpark, som er blant de best kjente og mest besøkte verneområdene i landet, har en forvaltningsinnsats kun bestående av 3 årsverk, dvs. svært minimalt sammenlignet med gjennomsnittet på 66 årsverk i Europeiske nasjonalparker generelt. En undersøkelse om verneområder på verdensbasis bekrefter disse tallene (James 1999), som vist i tabellen under (kun europeiske og andre utvlgte land blir presentert her).
Disse tallene indikerer at Norge er blant de land som bevilger minst til forvaltning av vereområder, og som også har klart færrest ansatte i forvaltningen. Med US$833 pr km2 er Norge godt over gjennomsnitettet i utviklingsland som er $157, men betydelig under gjennomsnitett i i-alnd på $2,058.
Som Dybwad og Reite (2000) bemerker, er slike sammenligninger noe villedende, fordi fovaltningsansvaret for norske nasjonalparker ivaretas av langt flere enn Statens Naturoppsyn (SNO), med omfattende og økende innsats bl.a. for loakle myndigheter og frivillige organisasjoner. Men også med disse forbeholdene, er både de økonomiske og menneskelige ressursene som avsettes til å forvalte norske verneområder, bemerkelsesverdig mye mindre enn i mange sammenligbare land. Ett resultat er mindre planlegging og forvaltning for friluftsliv og turisme, så vel som mindre konkret tilrettelegging og servicetilbud som guidede turer og informasjonssentra.
Det er derfor betimelig å reise spørsmålet om bevilgningene til forvaltning av verneområdene bør økes. Det er fastslått at bevilgningene er lave, men er de utilstrekkelige? Svaret på dette spørsmålet avhenger av om en opplever at det er et behov for økt 1) Tilretteleggingstiltak og andre former for service overfor de besøkende, 2) Planlegging og forvaltning, 3) Forksning, eller 4) andre behov for økt forvaltning. Ønskeligehten av slik virksomhet varierer fra perosn til person, men man kan i Norge identifisere i hvert fall tre viktige interessegrupper: 1) Den norske befolkning som helhet, 2) Lokalbefolkning bosatt rundt verneområdene, og 3) Besøkende til verneområder.
På det mest grunnleggende nivået, kan det argumenteres for økt forvaltningsinnsats fordi verdier, holdninger og preferanser hos interessegruppene kan endre seg over tid, og forståelsen for disse endringene er antakelig dårlig forstått. Selv om det er gjennomført verdifull samfunnsfaglig forskning på disse temaene i Norge, som både omfatter generelle befolkningsundersøkelser og besøkende til bestemte områder, så forblir det et ungt og underfinansiert forskninsgfelt sammenlignet med en del andre land. I USA har for United States Forest Service (USFS), som forvalter de nasjonale skogene, en forsknings- og utviklingsavdeling med egne bevilgninger. Innen denne forskninsg- og utviklingsavdelinegn er det om lag 12 forskere som arbeider primært med rekreasjonsforskning, mens USFS som helhet bruker om lag $3.15 million årlig på rekreasjonsforksning, og da er tilleggskontrakter med lokale universiteter ikke inkludert. De amerikanske verneområdene har selvsagt både flere besøkende og større arealer enn de norske, men innsatsen over refererer seg kun til ett statlig organ. I tillegg kommer fiansiering via National Park Service and en rekke andre offentlige organer.
Selv om forfatteren som forsker, i større grad ser nytteverdien av forskning enn flertallet, så synes det opplagt at det er nødvendig å forstå og overvåke endringer i prioriteringene hos de mest sentrale interessegruppene, for å kunne ta hensyn til interessegruppene i forvaltningen av verneområdene – for tross alt er verneområdene til syvende og sist “eid” av Norges befolkning. Ønskeligheten av tilretteleggingstiltak og andre former for service overfor de besøkende synes mer uklar. Det er indikasjoner på at det har vært endringer både i etterspørsels- og tilbudssida når det gjelder besøk i norske naturområder. For eksempel har en de siste tiårene hatt en 1) økning i antall besøkende, 2) en endring i sammensetningen av besøkende (dvs. økende andel urbane og utlendinger) og 3) en større diversitet i forhold til aktivitetstyper (for eksempel terrengsykling) (MD 2001; Teigland 2000; Vorkinn 2001). Slike endringer må forventes å fortsette, gitt Norges turistråds vektlegging av naturen i sin merkevarestrategi for å trekke utenlandske besøkende til Norge.
“Den norske friluftslivtradisjonen” inkluderer DNTs (Den Norske Turistforenings) anlegg og tilrettelegging, men ellers synes den ikke å omfatte tilrettelegging, andre former for service eller grelt, moderne utstyr. Men med en økning i antall utenlandske besøkende, og besøkende fra stadig flere ulike land, vil kunne føre til en større dievrsitet i holdninger, vedier og preferanser. Som Vistad og Vorkinn (1995) bemerker, er utlendinger mer vant til ulike fromer for tilrettelegging, og dette fører til press om økt tilrettelegging i Norge fra reiselivsnæringen, for å øke attraktivietten av norske reisemål, og dermed muligehtene for økt økonomisk gevinst.
Slike inntekter kan tilflyte ikke bare reiselivsnæringen, men også lokalsamfunenne rundt verneområdene. Flæte (2000:8) hevder for eksempel at “[i] Sogn og Fjordane vert det stadig færre gardsbruk, og i dag er det få gardsbruk der garden er einaste inntektskjelde.... Reiseliv er viktig for randsonene [og] [n]aturen er den viktigaste attraksjonen.”. Også i foravltningsplanene for Jotunheimen nasjonalpark blir det fastslått (s. 28) at “Det er riktig at bygdene som ligg inntil ein nasjonalpark som Jotunheimen på ulike måtar drar nytte av denne også i reiselivsamanheng.”
Planlegging og forvaltning er imidlertid viktig ikke bare i forbindelse med tilrettelegging og service overfor de besøkende, men også for å redusere de negative effektene av økt bruk både på naturgrunnlaget og i forhold til de besøkendes opplevelser. For eksempel kan sonering brukes for å skille potensielle konfliktgrupper , mens informasjon kan brukes for å redusere negative effekter på naturmiljøet. Faktisk vil effektiv planlegging og forvaltning kunne være en forutsetning for å kunne tillate økt bruk i et område. Som et resultat vil deler av de interessegruppene som er nevnt over dra nytte av økt finansiering som bidrar til ulike former for konkret tilrettelegging eller mer overordnet planlegging og forvaltning. Dette inkluderer besøkende som deltar i ikke-tradisjonelle aktiviteter, så vel som lokale og ikke-lokale reiselivsaktører som drar nytte av turismetrafikken til verneområdene.
Derfor ser det ut til å være minst en prima facie (opplagt) grunn til å finansiere en økt forskningsinnsats for å forstå prioiteringene hos ulike interessegrupper, og potesiell innsats nødveindg for å respondere på disse prioriteringene, forutsatt at de avviker status quo. Hva er så årsaken til at bevilgningene til forvaltning av verneområder fortsatt er så små i Norge? Gitt at Norge er ett av verdens rikeste land (med BNP pr. innbygger på 324,000 kr in 2000), og tilsynelatende det landet i verden med størst overskudd på statsbudsjettet (oljefondet er antatt å utgjøre 1.5 trillion kr in 2005), er problemet ikke mangel på økomnisk handlerom (Stoltenberg 2001).
Mangelen på bevilgninger til forvaltning av verneområder synes istedet å skyldes mer generelle faktorer, som regjeringens nøling med å øke det offentlige forbruket av frykt for inflasjon og mistillit til regjeringens styringsvilje og -evne. For en utenforstående, spesielt en amerikaner, er denne frykten forståelig, men vekker likevel undring. Den offentlige inngripen i den private sfære er langt større i Skandinavia enn i USA, slik at ønsket om å unngå offentlige restriksjoner i friluftslivkonteksten, er ikke overraskende – naturen er en av de arenaene hvor nordmenn i stor grad unnslipper offentlig innflytelse. Det er likvel bemerkelsesverdig for en amerikaner å oppleve hvor stor innflytelse nordmenn lar det offentlige ha over sitt privatliv. Amerikanere tolerer generelt forholdsvis omfattende restriksjoner på rekreasjonsbruken av mange naturområder, men motsetter seg sterkt offentlig inngripen i personlige spørsmål.
I tillegg til slike generelle økonomiske spørsmål og stat-borger-spørsmål, har en i Norge også en sterk allemannsrett-tradisjonen, som noen føler trues ved økt forvaltning (i realiteten innebærer allemannsretten en priorietering av visse retter, og restriksjoner på andre, og dermed en form for forvaltning, som til og med er nedfelt i norsk lov ). I tillegg finnes andre relaterte årsaksforklaringer. For eksempel blir “utmark” betraktet som et geografisk og konseptuelt rom som ikke trenger forvaltning og tilhørende finansiering. Likedan er det, til tross for DNT og andre former for tilrettelgging i mange naturområder, tradisjonelt en preferanse for å holde tilrettelegging og bruk av “moderne” utstyr i naturområder på et minimumsnivå (selv om dette er i ferd med å endre seg, som diksutert i Vorkinn 2001).
Burde denne situasjonen endres? Burde en i Norge akseptere, ja kanskje til og med etterstrebe, økt forvaltning av naturområdene? Dette er en avgjørelse for nordmenn, ikke for utlendinger. Mange nordmenn betviler at en forandring er nødvendig eller ønskelig. Det er også indikasjoner på at slike synspunkter ikke er universelle. Som nevnt over, kan det finnes medlemmer i de relevante interessegruppene som øsnker endringer. Forksning og forvaltningsprosesser gjør det mulig for disse aktørene å slippe til i debatten. Avgjørelser som bygger på denne typen debatt, vil sannsynligvis reflektere en optimalisering av nytte og kostander, slik at ethvert forvaltningstiltak som medfører kostander for en gruppe, vil medføre enda større nytte for andre.
Slik forskning og slike forvaltningsprosesser forutsetter imidlertid finansiering. Dersom Norge fortsetter å “sultefore” de aktuelle forvaltninsgorganene, vil resultatet sannsynligvis bli en opprettholdelse av status quo, noe som ikke vil være den optimale tilnærmingen, gitt at det finnes grupper i samfunnet som ønsker endringer. Satt på spissen, så kan borgere som foretrekker et alternativ til den norske frilufstlivtradisjonen bli ignorert. Dette vil være uheldig i et land som Norge som liker å skryte av samfunnets egalitaritet og hensyntaken til minoritetsgruppers interesser. Et annet mulig resultat, like uønsket, vil være en utvikling av en forvaltning som forsøker å tilfredsstille ulike interesser, uten en helhetlig vurdering som basis.
For å oppsummere fra en utenforståendes perspektiv, er de nåværende bevilgningene til forvaltning av norske verneområder utilstrekkelige både for å forstå og takle de utfordringer og muligheter som disse områdene i økende grad vil møte, spesielt i forhold til friluftsliv og reiseliv. Motstanden mot enda større offentlig styring av det norske samfunnet er forståelig, spesielt på en arena (naturen) som både er sentral for norsk identitet og som i stor grad har unnsluppet offentlig inngripen så langt. Men forvaltning kan være fordelaktig, noe som sannsynligvis er årsaken til at den offentlige forvaltningen er såpass omfattende som den er innen andre samfunnssektorer i Norge.
Begrepet “villmark” er å mange måter et såkalt “oxymoron”, dvs. selvmotsigende. Villmark er grunnleggende sett et sted hvor naturen burde overlates til sin egen utvikling, uten menneskelig inngripen. Det paradoksale er imidlertid at forvaltning i dag ofte er en forutsetning for å bevare villmarks-karakteren, pga. de endringer menneskelig bruk av områdene medfører. Gitt de endringer som er beskrevet over, kanskje tiden er inne for å vurdere enn økt forvaltningsinnsats for norske naturområder, om ikke annet for å skape et forum for diskusjoner av endrede prioriteringer for bruken av norske naturområder.
