Forskningsprogrammet Bruk og forvaltning av utmark ble igangsatt sommeren 1995 etter et initiativ fra Programstyret for forskningsmidler over Jordbruksavtalen. Programmets økonomiske ramme har vært 37.1 mill. kr, hvorav Styret for forskningsmidler over Jordbruksavtalen, Miljøverndepartementet og Landbruksdepartementet har bidratt med ca en tredjepart hver. En rekke prosjekter har i tillegg hatt finansiering fra offentlige og private kilder, slik at den totale økonomiske ramme for programmet har vært ca 50 mill. kr.
Programmet har hatt en varighet på 5 år. Programstyret har i alt hatt til behandling ca. 160 søknader, og det er igangsatt og gjennomført i alt 35 prosjekter. Det har med andre ord vært stor interesse fra forskningsmiljøene om å delta i programmet.
Programmets aktivitet har vært konsentrert omkring 4 innsatsområder:
Det har vært programmets hovedmål å frambringe ny kunnskap om bærekraftig biologisk forvaltning og optimal økonomisk bruk av utmarksressursene, til beste både for rettighetshavere og allmennheten. Det ble også lagt til grunn at kunnskapsoppbyggingen skulle ta utgangspunkt i den tverrfaglige karakteren utmarksforvaltningen har og behovet for en virkemiddelretta tilnærming.
Bruk og forvaltning av utmark har med andre ord vært et handlingsrettet og anvendt forskningsprogram. Som en hovedkonklusjon vil jeg hevde at utmarksprogrammet samlet vurdert viser og dokumenterer nødvendigheten av at både bruk og forvaltning baserer seg på solid faglig kunnskap og at forvaltningsordninger og virkemiddelbruk må spenne over større geografiske områder enn det vi tradisjonelt er vant til.
Ingen dramatiske og banebrytende konklusjoner vil kanskje noen si. Naturforvaltningen har jo bl.a alltid hatt god kontakt med kunnskapsmiljøene. Allikevel, ikke minst med de organisatoriske endringer bl.a miljø- og landbruksforvaltningen står foran, er det min vurdering at disse mer overordnete konklusjoner er viktige og bør være førende når det nå skal gjennomføres endringer i forvaltningssystemer, -ordninger. Dette inntrykket forsterkes når en dukker ned i de enkelte prosjekter og kan konstatere at disse har til dels betydelige kunnskapsmessige bidrag innenfor de bruks- og forvaltningsområder som er tatt opp, ofte også med direkte forvaltningsmessige implikasjoner.
Bruk og forvaltning av ressursene i utmarka betinger i utgangspunktet grunnleggende innsikter om selve ressursen; biologiske forhold, økologiske sammenhenger og ikke minst hvordan ressursen utvikler seg under forskjellige betingelser, som f.eks ved høsting eller ved fravær eller tilstedeværelse av predasjon for høstbare viltarter. Forskning på effekter av jakt på rype og storvilt i programmet, har eksempelvis dokumentert at jaktutbytte har effekt i tillegg til den naturlige dødeligheten og påvirker utviklingen i bestander som høstes. Dette er kunnskap som en nå har fått vitenskapelig dokumentert.
Utmarksprogrammet har forsøkt å koble natur- og samfunnsvitenskapelige studier for på den måten bedre å kunne stimulere en kunnskapsoppbygging som matcer de sammensatte kunnskapsbehov som næring og forvaltning står overfor. Flere prosjekter har vist at høstingsaktiviteter og forskjellige former for næringsvirksomhet er avhengig av mer enn en god ressurs for å kunne bli suksesser. Et eksempel på dette er den FoU-virksomhet som opp gjennom årene har vært gjennomført i tilknytning til næringsfiske etter sik i Femunden. God innsikt i sikens spesielle biologi og viktige faktorer for bestandsutviklingen, har vært et helt avgjørende kunnskapsgrunnlag for å kunne utnytte denne ressursen næringsmessig. Forskning i regi av utmarksprogrammet viser imidlertid at en god ressurs og god ressursforvaltning ikke er godt nok for å gjøre forretning. Løpende produktutvikling, god markedskontakt og etablerte markedskanaler er pr. dato minst like viktige elementer med hensyn til å få dette fiske til å være næringsmessig interessant.
Flere prosjekter har også bidratt til å problematisere de forvaltningssystemene som har betydning for forvaltning av utmarka. I flere av prosjektene i programmet konkluderes det med at de framtidige forvaltningsutfordringer best møtes gjennom områdebaserte forvaltningsordninger, som gjerne må spenne over både kommune- og fylkesgrenser, som ivaretar behovet for flerartsforvaltning og som etablerer forvaltningsrammer rundt store arealbrukere (f.eks villrein og store rovdyr) som samsvarer bedre med disse artenes områdebruk. En slik organisering vil også bedre kunne tilrettelegge og styre de forskjellige formene for menneskelig aktivitet.
Funn og konklusjoner i flere av prosjektene dokumenterer nødvendigheten av at forvaltningsaktørene i tillegg til nødvendig fagkunnskap også besitter prosesskompetanse. En sektorisert forvaltning både når det gjelder funksjonsområder, virkemidler og kompetanse gir ikke alltid de gode forvaltningsløsningene. Dette gjelder ikke minst i forhold til komplekse og sammensatte forvaltningsoppgaver som er konfliktfyllte. Her kan aktører som har innflytelse på utformingen av forvaltningssystemene framover, hente inspirasjon fra flere av prosjektene i programmet. Det er i denne sammenheng viktig at hele systemet, både lov og forskrifter, forvaltningen med sin organisering og kompetanse og virkemidlene samlet får en utforming som sikrer en bedre og mer effektiv forvaltning av miljø- og utmarksressursene.
Utmarksprogrammet har også frambrakt økt kunnskap om ulike former for konkrete forvaltningstiltak og virkemidler. Dette gjelder både i forhold til forvaltning av innlandsfisk, vilt, kulturminner og fritidsbruk av natur. Et interessant område i forhold til å styrke og effektivisere forvaltningens kunnskapsgrunnlag for iverksetting av tiltak, er bruk av datasimuleringer for å vise sannsynlige utviklingstrekk i bestander eller økosystemer der en har god innsikt i enkeltfaktorene. Det er bl.a. utviklet en simuleringsmodell som sannsynliggjør effekten av spesifiserte tiltak i fiskevann. Til en viss grad er modellen også dokumentert gjennom parallelle empiriske studier.
Også den beiterelaterte forskningen som er gjennomført i programmet har gitt ny innsikt om ulike områders beitekapasitet, beitingens effekt i plantesamfunn og i forhold til andre arter som lever i beiteområdene. Forskning i programmet viser også hvordan empiriske studier kombinert med et omfattende eksisterende datamateriale i hovedsak innsamlet for andre formål, kan brukes til å utvikle et Informasjonssystem for beitebruk som kan brukes til praktisk beiteplanlegging både på enkeltbruk og for større beiteområder.
Forskningen i utmarksprogrammet har også gitt oss betydelig bedre innsikt om konflikter i tilknytning til bruk og forvaltning av utmark. Dette gjelder så vel faktisk kunnskap om det temaet konflikten dreier seg om, kunnskap om andre viktige forhold som har betydning for konflikten og som må forstås dersom konflikten skal kunne løses på en tilfredsstillende måte, og kunnskap om hvordan utviklingstiltak og prosesser i tilknytning til naturforvaltningen bør gjennomføres for å unngå unødige konflikter og for at en skal kunne finne fram til omforente og gode løsninger. Resultatene fra programmet er oppsummert i 4 delrapporter, en for hvert av satsingsområdene:
og en oppsummerende rapport der en har forsøkt å sammenstille den kunnskapsoppbygging programmet har bidratt til på tvers av satsingsområdene. Rapportene er tilgjengelige i elektronisk format på Forskningsrådets internett- side, på adressen: http://www.forskningsradet.no/nyheter/notiser/melding.html/12298
