I arealplanleggingsstudiet ved Norges landbrukshøgskole ble studentene på 80-tallet spøkefullt introdusert for en lite påaktet arealkategori, nemlig såkalte LOAP’s. Betegnelsen var en forkortelse for områder som var “Left Over After Planning”, og det skjedde nok mer enn en gang når veger, boligområder og næringsdrift var innplassert på plankartene, at de resterende LOAP’s ble farget grønne.
De store utmarksarealene i Norge synes også til en viss grad å ha blitt behandlet som LOAP’s. Over 90% av Norges arealer er verken tettbebyggelse eller verneområder. I dag er mesteparten av disse “resterende” områdene klassifisert som Landbruks-, natur- og friluftsområder i henhold til bestemmelsene i Plan- og bygningslova. LNF-områder er imidlertid en samlekategori for flere brukerinteresser, og i tillegg finnes det en rekke sektorlover, som skoglova, som også er virksomme i disse områdene. En helhetlig forvaltning av disse områdene mangler med andre ord. Det økende presset på utmarksarealene de siste tiårene har imidlertid etter hvert ført til et behov for økt forvaltningsinnsats, og behov for bedre styringsmuligheter for disse arealene.
Planleggingssytemet i Norge er nå under revisjon. Planlovutvalget, som ble opprettet ved kgl. res. 23. oktober 1998, skal vurdere hvorvidt planleggingsbestemmelsene i plan- og bygningsloven og tilgrensende lover kan endres, slik at det blir lettere å ivareta viktige samfunnsinteresser. Et viktig element i planlovutvalgets mandat, er “samordning mellom plan- og bygningsloven og annet lovverk som vedrører arealbruk og samfunnsplanlegging”. I den første artikkelen i dette nummeret av UTMARK beskriver Terje Skjeggedal hva som har skjedd i et utmarksområde i Lierne kommune fra 1958 til 1999 uten en slik samordning. Skjeggedal diskuterer også hvor egnet ulike eksisterende forvaltningsregimer er i forhold til å forvalte LNF-områdene i framtida.
Det er et økende krav om at planlegging og forvaltning skal være kunnskapsbasert, og tre artikler i dette nummmeret belyser dette temaet. Johan Edman diskuterer i sin artikkel hvilken kunnskap og hvilke perspektiver som er nødvendige for å kunne forvalte miljøet, i spennet mellom natur og samfunn. Utmarka er et komplekst system, og for å belyse aktuelle forvaltningssspørsmål er det gjerne behov for tverrfaglig/flerfaglig forskning. Erik Framstad presenterer et pågående, tverrfaglig prosjekt, som tar for seg landskapsstrukturens betydning for biologisk mangfold, kulturminner og landskapsopplevelser. Kunnskapsnivået om mange utmarksspørsmål er imidlertid såpass begrenset at det i tillegg til slike store tverrfaglige prosjekter, i høyeste grad også er behov for undersøkelser med et mer begrenset fokus.
Vistad m. fl. diskuterer i sin artikkel om dyrka mark er en alvorlig barriere for friluftsliv i sentrale jordbruksområder. Antakelig overraskende for mange, viser undersøkelsen at det slett ikke er i de mest bynære områdene at disse problemene trenger å være størst.
Også det nylig avsluttede forskningsprogrammet om “Bruk og forvaltning av utmark”, i regi av Norges Forskningsråd, har frambrakt et bedre kunnskapsgrunnlag for forvaltningen av utmarksområdene. Programstyrets leder, Erik Revdal, oppsummerer aktiviteten på programmet i sin artikkel.
Hvordan vi planlegger og forvalter er mer preget av tradisjonelle tankemønstre enn kanskje godt er. Å komme utenfor landets grenser og se andre tilnærmingsmåter gir alltid perspektiv på egne løsninger. Det samme kan en oppnå gjennom utlendingers besøk i Norge. I dette nummeret har vi derfor bedt Kreg Lindberg, som har vært bosatt i Norge i to år og arbeidet med forvaltningsmodeller, om å vurdere forvaltningen av verneområder i Norge, sett med en utlendings øyne. Gjennom arbeidet med oversettelsen ble kulturforskjellene tydeliggjort; Mens en i mange andre land snakker om servicetilbud til de besøkende til nasjonalparker, er vi her ofte mer opptatt av å begrense de skadelige effektene brukerne til nasjonalparker medfører.Vi håper innlegget kan provosere til debatt om forvaltningen av våre verneområder!
Perspektiver fra utlandet blir også presentert i den siste artikkelen i dette nummeret, der Tor Arnesen refererer fra en konferanse om utvikling av europeiske landskaper, arrangert av IALE (International Association for Landscape Ecology).
