I Utmark 2001/2 inneholdt en artikkel om miljøhensyn i skogbruket skrevet av Jan Tore Solstad og Anders Skonhoft (S&S). Jeg har vært litt i tvil om jeg burde kommentere den fordi jeg nødig vil spille rollen som virkeprodusentenes håndlanger, men av hensynet til åpen intellektuell diskusjon er jeg kommet til at en kommentar er på sin plass.
Forfatterne innleder med en påstand om at skogforvaltninga i Norge tradisjonelt ”kun har vært basert på hogstverdien av skogen”. Nå er det litt uklart hva de mener med begrepet hogstverdi, men det kan ikke herske tvil om at påstanden er uriktig. Skogforvaltning har vært et fag ved NLH i over 100 år (Svendsrud 1997), og i denne tida har man aldri forfektet at målet ”kun” har vært å maksimere profitten fra salg av tømmer. I mange sammenhenger har det vært forelest og dokumentert at skogen har en vernefunksjon, at den produserer andre goder enn tømmer, for eksempel vilt, bær og sopp. I de siste 25 år har vi lagt avgjørende vekt på rekreasjon og de siste 10 år er bevaring av biologisk mangfold blitt et sentralt punkt. Nå kan man hevde at skogeierne ikke oppfører seg slik professorene ærer eller slik skogoppsynet prediker. Den praktiske skogforvaltning har vært mindre opptatt av miljøverdier enn akademikerne. S&S har for øvrig en meget god forklaring på det når de omtaler eksterne effekter. Likevel er det slik at skogeierne er opptatt av mange andre ting enn inntekter fra salg av tømmer i sin forvaltning av eiendommen.
Et par andre steder er det også faktiske feil som ikke spiller noen rolle for konklusjonen, men som skjemmer teksten. S&S skriver at miljøsertifisering sikrer skogeierne ”en ikke ubetydelig høyere tømmerpris”. Forskjellen var på 7 kr/m3, eller knapt 3% av brutto pris i den avtalen som ble inngått mellom Viken skogeierforening og Norske Skog i 1999. I praksis er det nå nesten umulig å levere ikke-sertifisert massevirke i Norge dersom man ønsker å omsette tømmer gjennom skogeierforeningene. Videre skriver S&S at ”Norge ligger på bunnen av den internasjonale statistikken for miljøhensyn i skog”. De har ingen referanse på dette, men de tenker antakelig på en statistikk som WWF satte opp for en del år siden og som ble flittig omtalt i dagspressen. For det første har WWF selv korrigert denne statistikken i senere års utgaver, men viktigere er det vel at kriteriene for å rangere land på denne måten var temmelig vilkårlig valgt.
Det er kanskje litt pedantisk å peke på at vi har en vel etablert skogøkonomisk terminologi (se f.eks. Svendsrud 1985) som med fordel kunne vært brukt i stedet for ord som hogstverdi og hogstrotasjon. På fagspråket kaller vi hogstrotasjon for omløpstid, dvs. den tid det tar mellom to sluttavvirkninger på samme areal. Hogstverdi er vanskeligere å forstå. Vi har et begrep som kalles ”rotverdi”. Rotverdien er salgsverdien av trær på rot og framkommer ved at en fra bruttoverdien trekker de kostnader som er nødvendige for å få treet fram til leveringssted. Forfatterne kan imidlertid så mye økonomi at de skjønner at maksimering av rotverdien ikke er noe rasjonelt mål for skogeierne. Da er det mer interessant å tenke på bruksverdien som er lik nåverdien av alle framtidige inntekter minus nåverdien av alle framtidige utgifter. Her er det imidlertid opplagt at man vil trekke inn andre skogprodukter enn tømmer, for eksempel jakt. S&S bruker selvsagt begrepet hogstverdi retorisk. Når de skriver at skogeierne ønsker størst mulig hogstverdi, virker det mindre sympatisk enn om de hadde skrevet ”verdiskapning” slik politikerne antakelig ville gjort. Her ønsker ikke jeg å skifte sol og vind mellom naturvernere og skogeiere, men det er opplagt at valget av begreper og terminologi er preget av verdier.
S&S hevder at ”målet om å forvalte skogen til beste for samfunnet er med tiden kommet i konflikt med det bestående eiendomsregimet”. Gjennom behandlingen av St.meld.nr17 (1998-99) (Landbruksdepartementet 1998) viste Stortinget klart at denne påstanden ikke er i overensstemmelse med flertallets oppfatning. Når det legitime beslutningsorgan på vegne av ”samfunnet” i hovedtrekkene uttrykker tilfredshet med den skogpolitikk som legger rammebetingelsene for skogeiernes forvaltning av skogressursene, da blir S&S sin påstand stående som en personlig meningsytring. Stortinget (1999) vedtok at det foreløpig ikke skulle innføres egne retningslinjer for miljøhensyn i skogbruket fordi en ville se om Levende Skog hadde den tilsiktede virkning. S&S peker på at skogeiersamvirket ble fratatt miljøsertifiseringen etter flere brudd på denne standarden, men de nevner ikke at skogeierforeningene nå igjen er sertifisert fordi en har skjerpet praksis og kontroll. Stortinget gikk inn for å fortsette tilskuddsordningene for skogsveibygging som S&S argumenterer så hardt i mot. Stortinget gikk også inn for å opprettholde tilskudd og gunstige skatteordninger for treslagsskifte på Vestlandet som andre har vært sterkt i mot. Landbruksdepartementet arbeider nå med et utkast til ny skogbrukslov i tråd med Stortingets ønske under behandlinga av skogmeldinga. Miljøspørsmål vil nok få økt oppmerksomhet i den nye loven, men det er ingenting som tyder på at eiendomsregimet vil bli vesentlig endret slik S&S argumenterer for.
Eiendomsregimet er en sosial konstruksjon slik S&S forklarer. Hvis det ikke tar vare på de hensyn som tillegges vekt i vårt økonomiske og politiske system, blir det endret. En slik endring kunne være å pålegge skogeierne å ta mye større hensyn til miljøverdier i skog uten at de får noen form for kompensasjon for dette. Det er dette S&S går inn for. Man kunne imidlertid speilvende denne argumentasjonen. En alternativ løsning ville være å pålegge konsumentene, brukerne av miljøverdier i skog, å betale skogeierne for å produsere de verdiene man er interessert i. Dette ville også internalisere det som i dag er eksterne effekter. Skogeierne ville få et profittmotiv for å legge om skogsdrifta i miljøvennlig retning. Dette ville by på praktiske utfordringer ved at konsumentene måtte organisere seg på nye måter. Det er vanskelig å tenke seg at turgåere skulle betale individuelt ved bruk av enkeltskogeieres eiendommer. Turgåerne måtte begynne å opptre kollektivt som konsumenter av skogsmiljø. Praktiske løsninger ad denne vei er ikke så vanskelige å skissere.
Verken skogeiere eller naturvernere/friluftsfolk vil ta på seg de fulle kostnadene som knytter seg til innføring av strengere miljøhensyn i skogbruket. Begge fraksjoner ønsker å velte størst mulig av dette over på den andre gruppen. Det som irriterer meg er at begge også griper enhver mulighet til å velte deler av disse kostnadene over på det store flertall som verken er skogeiere eller spesielt friluftsinteressert og som stort sett er fornøyd med den skogforvaltning vi nå har (Hoen og Winther 1993, Veisten og Hoen 1994). For å få dette til argumenterer man nøyaktig slik S&S gjør i sin artikkel; man hevder at det er i ”samfunnets interesse” å endre eiendomsregimet, mens det i virkeligheten er det tause flertall som må bære kostnadene over skatteseddelen – eller i form av redusert tilbud av andre offentlige tjenester som de er mer opptatt av. Skogeierne får statstilskudd og skattelette mens turfolk og naturfriker får sine interesser ivaretatt uten å betale annet enn sitt eget fancy turutstyr.
Går vi tilbake til økonomisk teori, kan vi fastslå at det er behov for å avdekke både tilbuds- og etterspørselskurven for miljøgoder i skog. Først da kan vi vurdere hva som er en effektiv løsning – samfunnsøkonomisk effektiv skogforvaltning. Tilbud og etterspørsel defineres riktignok med utgangspunkt i et eiendomsregime, og det er et resultat av maktforholdene i samfunnet, men foreløpig er S&S sin analyse av dette bare partiell.
