Bokmelding
Ottar Brox.
Vår felles eiendom – Tar vi vare på allemannsretten?
Pax Forlag
Endelig er det kommet en hel bok som vier seg til beskrivelse og diskusjon av allemannsrett. Som den første i sitt slag er boka til Ottar Brox banebrytende. Den bidrar med en mangfoldig belysning av allemannsretten til ferdsel i utmark. Den drøfter rettens juridiske, politiske og økonomiske konsekvenser. Den setter begreper og beskrivelser umiddelbart inn i en diskusjon. Boka er et forsvar for allemannsretten, men ikke forenklet og reservasjonsløst og ikke uten kreativitet og klokskap når det gjelder løsninger. Boka trekker linjer til andre land og til andre temaer. Stort sett bidrar dette til illustrasjon av bokas hovedpoenger, men jeg er i tvil hvilken direkte relevans konfliktene rundt kystfiske og rovdyrkonflikten har i denne sammenheng.
Boka er lettlest, språklig grei og spekket med interessante opplysninger, refleksjoner og problemstillinger. Først og fremst er dette en debattbok eller en omfattende kronikk. Det skulle også bare mangle - med Ottar Brox som forfatter.
Som lærebok kan nok boka anvendes for et kritisk, voksent publikum. Den oppsummerer foreliggende kunnskap mer rikholdig enn noe annet norsk bokverk. Den som vil bruke boka som strukturerende, begrepsavklarende og kunnskapsformidlende læreverk, må imidlertid ha brukbare slalåmevner for å finne det prinsipielle idealsporet blant meningsytringer og påstander (slalåm kjøres som kjent gjennom porter (par av stenger) – og ikke utenom).
Boka gir, ved sin kunnskapsoppsummering, tematiske strukturering og utvikling av problemstillinger, også et forskningsmessig bidrag. Her er det lagt ned mye arbeid i kunnskapsinnsamling og refleksjon over et bredt felt. Sett som forskningsprodukt er boka stundom for upresis i sine beskrivelser og referanser til undersøkelser, skrifter og utsagn – både forfatterens egne og andres. En fagdisiplin alene kan neppe evne å få grep om et fenomen som allemannsretten. Brox tar da også utgangspunkt i flere fag, blant annet juss, grunnrenteteori, politikk og planfag. Innenfor jussen finnes det skriftstykker som er mer presise, men da også tematisk snevrere. Purister innenfor andre fag vil sikkert bemerke tilsvarende, men kanskje ville for sterke presisjonskrav verken vært formålstjenlig eller fornuftig for dette prosjektet.
Stundom føres i Norge gymnasiale prinsippdiskusjoner av typen ”ja eller nei til allemannsrett”. Tilsvarende dukker det jevnlig opp argumentasjon basert på tilfeller av anormal oppførsel, slitasje eller worst case scenarier (noen sølete partier på Beseggen ble oppfattet som bevis på et generelt slitasjeproblem i norsk utmark). Stort sett viser Brox en klok distanse til slikt og påpeker faren ved ”kollektiv avstraffelse” ved generelle regelendringer ut fra isolert teori eller hypotetiske problemeksempler. Han viser den smule overbærende toleranse og inkluderende humor som trolig må til for å beskrive, diskutere og finne løsninger på feltet - ja , kanskje for å bevege seg i utmarka i det hele tatt. På den annen side røper også Brox sine sære kjepphester; Han liker slett ikke kombinasjonen ”tysker, stor fiskelykke og fryseboks”, og han liker ikke at utenlandske reisebyråer tjener penger på å organisere ferdsel i Norge!
Enhver ytring om norsk utmarksbruk uten en noenlunde avklart bilde av eiendoms- og eierstruktur, blir lett virkelighetsfjern, Også hos Brox savnes en avklarende gjennomgang. Norsk utmark er i dominerende grad privat eid. I arealstatistikker framstår Staten som stor grunneier, men det aller meste av dette er høyfjell i statsallmenning, der Statens prinsipielle grunneierposisjon er en lokalt dominert restrett, som knapt kan sammenlignes med annen eiendomsrett. At sentrale premissgivere overser dette faktum og dermed utfordrer spenningsforholdet mellom det kollektive (bygdene allmenningen ligger til) og det almene eller offentlige, gjør Brox rett i å påpeke. Fra skogbandet og nedover framstår eiendomsstrukturen ofte som sterkt fragmentert (små, langsmale teiger). I tillegg kan bruksretter ligge på kryss og tvers av eiendomsgrensene. Mens friluftslivet i mange andre land på et vis kan leve med å være henvist til betydelige offentlig eide arealer, ville dette alternativet blitt svært puslete i Norge, i alle fall under tregrensa. De fleste av oss ville blitt henvist til noen få og for turgåing helt aparte arronderte teiger av prestegårdsskog el.. Fordrer en arealomfattende aktivitet grunneieraksept, vil forhandlingskostnadene bli store, og billetterings- og kontrollkostnadene for grunneierne formidable. Det siste er Brox inne på. Han avslutter diskusjonen om allemannsrettenes manglende bidrag til grunneierens grunnrente med påvisning av at allemannsrettens ”produkter” ikke vil være knapphetsgoder. Han kunne dobbeltsikret konklusjonen ved å vise til norsk eiendomsstruktur med de nevnte transaksjonskostnadene, og gjerne påpekt den (samfunns-) økonomiske katastrofen som en overføring av bruksmuligheter til grunneierdomenet ville påført idrett, friluftsliv og eksisterende næringsliv som direkte (høsting) eller indirekte (reiseleiv, utstyrshandel m.v.) lever av allemannsretten.
Mer enn halvparten av norske landbrukseiendommer er eid av personer som ikke driver jord- eller skogbruk. Både dette tallet og antallet utenbygdsboende eiere øker dramatisk. Brox avgrenser sin beskrivelse av nye grunneiertyper til den mediafokuserte, men ellers ganske sjeldne ”mangemillionæren”. Generelt går utviklingen mot en stadig mer mangfoldig grunneiergruppe med hensyn på bosted, interesser, kultur og arealbruksforståelse. Bygdefolk vil også være en stadig mer sammensatt gruppe. Har Brox sjekket ut bakgrunnen til de personer han lar målbære ”bygdeinteressen” i rovdyrspørsmålet? En spenningsbeskrivelse mellom bygdesamfunn (grunneiere) og storsamfunn, er et kart som stadig dårligere stemmer med terrenget fordi arealene i stadig mindre grad er eid av bygdefolk. En firkant med en stadig mer mangfoldig grunneierinteresse, det lokalt kollektive (bygdefolk), det reelt allmenne (også ”byfolk”) og ”det offentlige”, er kanskje et bedre redskap for problemanalyse.
Selv om Brox slett ikke framstår som grunneierfiendtlig, fokuserer han mest på spenningen allemannsrett – eiendomsrett og i mindre grad på konflikter mellom allmenn handlefrihet og offentlig styring. Arealmessig er det nok diverse former for offentlig regulering som i sterkest grad har ekskludert eller vanskeliggjort almen bruk i de siste 50 år. Særlig gjelder dette militærvesen og naturforvaltning - enten direkte (eks. ferdselsforbud i naturreservater) eller indirekte (eks. jaktbestemmelser). Brox er inne på polariseringen mellom en samfunnsfiendtlig, romantisk naturideologi (støttet av størrelser som Næss og Zappfe, sterkt til stede i vår naturforvaltning og rikelig dosert som såkalt ”naturfag” i vårt skoleverk) og former for mer pragmatisk, bruksrelatert og humørfylt tenkning om ”du og jeg og utmarka”, men tar dette i liten grad opp som trussel mot allemannsrettlig bruk via forvaltningen.
Ottar Brox har utgitt en leseverdig bok på et tema som alle snakker om, men svært få har skrevet kvalifisert om. Den framstår først og fremst en oppsummerende diskusjonsbok, som formelig ber om motinnlegg og oppfølgende diskusjoner. Et problem kan være at Brox mener så mye og utfordrer på så mange del-emner at oppfølgingen kan bli problematisk. Like fullt er boka, som nevnt banebrytende – eller bedre ”løypebrøytende”. Løyper som brøytes i kraft av allemannsrett (uten maskin) blir som kjent litt rufsete i kantene. God tur!
