Når vi snakker om turister og reiser til andre steder, snakker man ofte om erfaring av den ytre verden, i form av naturattraksjoner, steder og natur. I denne artikkelen er det den indre reisen, og reisen som oppdagelse av indre steder, som er i fokus. For de av oss som lever av å tilrettelegge for turisme i Norge, er det viktig å huske at den reisende også har en indre reise å gjøre, og et indre sted å skape. Om man glemmer dette, vil man ikke ha noe å tilby reisende på lang sikt. I denne artikkelen skal vi møte en kvinnelig reisende som har noe å fortelle om forholdet mellom indre og ytre reiser.

Innledning

Våren kunne vi lese i norske aviser om en spansk kvinne som skulle gå til fots fra Oslo til Nordkapp. 26 april 1997 ankom hun Trondheim og Adresseavisen beskrev henne som ”den første pilegrim på 450 år”. Hun hadde fått plass på forsiden av Adresseavisen allerede et par uker tidligere, da en journalist rapporterte om vandringen mellom Oslo og Trondheim. Da jeg så artikkelen om reisen hennes, ble jeg med en gang veldig nysgjerrig og tenkte at henne må jeg snakke med . Det skulle gå flere måneder før jeg klarte å få tak i henne.

Det året – 1997 – var det mye skriverier om pilegrimer og pilegrimsreiser i norske medier. Bøker ble utgitt om betydningen av å gjøre pilegrimsreiser for moderne mennesker, avisene skrev om pilegrimsreiser, og serier og dokumentarer om pilegrimsmål i inn- og utland ble vist. Den ett tusen år gamle pilegrimsleden mellom Oslo og Trondheim ble gjenåpnet, og Nidarosdomen ble gjenstand for ny interesse blant reisende (Blom 1992). Interessen for hva det betyr å være en pilegrim var altså svært stor. Så stor at det ble interessant å spørre hvorfor. Hvorfor denne oppblomstringen nettopp i vår tid, mot slutten av det tyvende århundre eller det andre årtusenet? Er det mulig å spore en bestemt moderne form for mening med pilegrimsreisene? Er dette et fenomen som har ny betydning i en moderne verden, eller er det en måte å skyve den moderne verden unna? En første innvending for en samfunnsforsker opptatt av moderne samfunn vil vel være å tolke pilegrimsreiser som et nostalgisk utskudd og en bevegelse vekk fra den moderne, sekulariserte verden. For meg har det vært interessant å se pilegrimsreiser som et fenomen som kan fortelle oss noe om menneskers forhold til sted i dag. Er det for eksempel mulig å tolke enkeltmenneskers reiser i lys av pilegrimsmotivet, og hvilken betydning har det at denne reisen ble gjort av en kvinne? Hva har vi å lære av henne om det å reise i dag, i vår tid, som vanlige turister og feriereisende? Hva er det ved hennes reise som taler til det vi kan kalle ”den turistiske lengsel” i oss – drømmen om et annet sted?

En annerledes reise

Nesten et halvt år senere fikk jeg anledning til å møte den spanske kvinnen. La oss kalle henne Sofia. Jeg hadde klart å få en avtale med henne i Oslo mens hun var på vei tilbake til Spania etter vandringen til Nordkapp. Jeg intervjuet henne, og kjørte henne til Fornebu. Da fortalte hun meg at det ventet et stort oppbud av journalister som ville gjøre stas på henne i Spania, men Sofia var ikke interessert i slike ting. Hennes vandring var hennes egen reise, og den hadde ingen andre noe med.

Et års tid forut for vår samtale var hun kommet til et punkt i livet hvor hun ikke lenger følte at det hun gjorde var viktig og meningsfullt. Hun visste ikke hva hun skulle gjøre, men hun kunne ikke fortsette slik hun gjorde. Dermed sa hun opp jobben sin i et datafirma, og det gjorde man ikke i Spania i 1997 uten ramaskrik. Arbeidsledigheten var stor, og om man får en fast ansettelse, er det ingen som har lyst til å gi slipp på den. Venner og familie mente hun hadde gjort en stor feil, og dypt rystet tok moren tak i henne og spurte: ”Har du mistet ditt Nord?” Sofia fortalte meg at dette var en uttrykksform i Spania, og at det betød noe i likhet med å spørre noen: ”Har du gått fra vettet”?. Hun fortalte at i Spania blir det sett på som viktig å kunne orientere seg etter nord-punktet i verden. Vet man hvor nord er, så vet man hvor øst, sør og vest er også. Man vet hvor man er i verden, men ikke slik vi vanligvis tenker på verden, som geografiske punkter i et ytre, abstrakt, geometrisk verdensbilde. Sofia viser at nord handler om et indre punkt i en subjektiv geografi, i subjektivitetens landskap.

Mange kan nok sikkert kjenne seg igjen i det å ikke ha mål og mening med livet en periode, men det er nok de færreste som velger å gå så drastisk til verks som Sofia. Sofia hadde mistet sitt Nord, og hun måtte finne igjen nord-punktet sitt. Hun fikk en innskytelse til å reise til Norge. Hvorfor det ble Norge har hun ingen forklaring på. Men Norge betød jo veien til nord. Kanskje hun kunne finne igjen Nord-punktet sitt i Norge. Hun reiste til et lite sted i Sør-Norge, arbeidet frivillig på en ungdomsinstitusjon, men fant lite tilfresstillelse i det. Hun gjennomgikk en periode med mye fortvilelse og var ganske deprimert. Hun mistrives med arbeidet, var trøtt og lei. En natt i februar 1997 våknet hun og visste hvordan hun skulle finne sitt Nord. Hun skulle gå til Nordkapp.

Det var noe som inspirerte henne til å reise mot nord, og hun måtte vandre veien selv. Siden hun ikke hadde penger måtte hun jo gå, men hun ønsket også å bruke en ”naturlig” måte å reise på – som er å bruke kroppen og føttene. Sofia hadde reflektert mye på dette. Kroppen er det beste redskapet å bruke for å reise, og lager en naturlig rytme gjennom bevegelse, fortalte hun meg. Alle andre reisemåter er menneskeskapte oppfinnelser. Hester, biler, tog, sykler, alt. I vårt samfunn handler alt om å reise fortere, fortest mulig, men dette er ikke naturlig, utbryter Sofia. Kroppen har en naturlig bevegelse og rytme som tar utgangspunkt i å gå, å vandre.

Det gjør en forskjell om man reiser ved å gå eller om man bruker moderne transportteknologi. Kroppen formidler opplevelser og erfaringer av omverdenen på en annen måten enn bilen, toget, flyet gjør. Moderne feriereiser avhenger som oftest av transportteknologi, og formidlingen mellom menneske og sted påvirkes av dette. Sofias reise åpner opp for nye måter å få kunnskap om menneskers forhold til steder i verden. Når man vandrer så blir opplevelsen av naturen, og av steder, mer kroppsnært. Man kan stoppe opp når man vil, man kan høre og lukte, og fremdeles være midt i sitt eget liv og midt i verden – uansett hvor man er i verden. Men det tar tid å vandre – sakte går man langt. Et moderne arbeidsliv er ikke lagt opp til muligheter for å reise på ferie i seks måneder for å se Nordkapp eller andre reisemål.

Tidlig på våren i 1997 begynte Sofia å gå. Hun hadde en ryggsekk med alle eiendelene sine på til sammen 25 kilo. Hun gikk ca 30 km hver dag i omtrent 6 måneder, men hadde noen korte stopp underveis. Hun hadde ikke mer enn 150 norske kroner med seg, og i løpet av disse månedene og ukene overnattet hun og spiste i private hjem. Men hun overnattet også mye ute i telt. I tillegg skaffet hun seg litt ekstra kontanter ved å ta småjobber her og der. Hun gikk først til Trondheim, så mot Stiklestad, Steinkjer, Namsos, Brønnøysund, Trofors, Hattfjelldal, Korgen og Mo i Rana. Da hun ankom Mo i Rana var planen å gå over Svartisen, men hun fant ut at det var for mye snø og smeltevann på grunn av en snørik vinter slik at hun måtte finne en annen reiserute. Derfor valgte hun å gå langs kysten, til Bodø, Moskenes, Svolvær, Sortland, Andenes, Senja, Tromsø, Kåfjord, Reisadalen, Alta, og endelig mot Nordkapp. For det meste fulgte hun aldri hovedveiene, hun unngikk asfalt og valgte i stedet å følge de mindre veiene, gå gjennom skoger og krysse mindre fjellområder. Hun sa at hun hadde blitt frarådet å vandre alene over større ubebodde områder og større fjellpartier. Dette rådet forsøke hun å følge.

Da hun hadde ankommet Nordkapp var det fremdeles kaldt og en god del snø, selv om det var sensommer. Sofia bestemte seg for å returnere med en gang, men nå valgte hun en helt annen framkomstmåte: hun haiket sørover igjen. Hun kom seg først til Lakselv, så til Kirkenes, videre til Karasjok og Kautokeino. I Kautokeino var hun heldig for hun fikk haik med en sjåfør med fisk fra Lofoten som skulle helt til Stockholm. Derfra kom hun seg tilbake med mange biler til Oslo. Hun smiler godt når hun forteller meg dette: ”Ja, jeg kom tilbake med bil….”

Da hun begynte å gå var hun svært deprimert. Hun gjennomgikk en større livskrise forteller hun meg. Hun trengte et nytt nord-punkt. Mens hun vandret følte hun at drivkraften for å komme ut av krisen lå i henne selv, gjennom det sterke ønsket om å gå mot nord. Ved å gå følte hun at hun fikk livsmotet tilbake. Hun fikk også mye hjelp underveis av mennesker hun møtte, i form av måltider og overnatting. Forandringene fant sted i hennes som resultat av det hun gjorde selv, med seg selv, og i møte med naturen, med andre steder og den langsomme bevegelsen av å gå. Langsomt – veldig langsomt – oppdaget hun at hun følte seg bedre. I stedet for å bli mer trøtt og utmattet fikk hun mer krefter og følte seg bedre både mentalt og fysisk. Hvorfor hun følte seg bedre har hun ingen forklaring på. Hun følte bare at hun var på rett spor, hver eneste dag. Om hun møtte problemer, så fant hun alltid en løsning. Men hun møtte aldri noen alvorlige problemer med hensyn til liv og helse, og folk hun møtte tok alltid godt i mot henne.

Ved start var ikke Nordkapp annet enn et punkt i en ytre og abstrakt geografi, og ikke annet enn et punkt på kartet. Hun visste bare at Nordkapp var som et endepunkt for Europa i nord, fortsetter hun og ler! I utgangspunktet visste hun heller ikke så mye om Norge. Fjordene på vestlandet og de snørike vintrene hadde hun lest om, men det hun vet om Norge nå vet hun fordi hun har gått gjennom landet selv. Hun lærte seg dette langsomt, fordi som hun sider, å gå er en veldig langsom prosess. Hun lærte av det hun så og opplevde i naturen, og hun lærte av mennesker hun møtte, og da hun ankom Nordkapp følte hun at hun hadde kommet til et veldig spesielt sted. Men ikke fordi Nordkapp har en spesielt betydningsfull historie eller preges av noen viktige tradisjoner, som man kan ”få” eller ”kjøpe” ved å reise dit. Betydningen av Nordkapp ligger i den reisen man har gjort for å komme dit. For Sofia ble reisemålet tolket i lys av den kroppsliggjorte reisen. Det hun opplevde som betydningsfullt ved Nordkapp tok utgangspunkt i det personlige prosjektet, og ikke i det som andre sier og mener, eller tenker og vet. Sofie hadde mye på hjertet om denne saken:

”Mange mennesker reiser til Nordkapp fordi det er et turiststed. Det er som om de sier: ”Ikke sant, jeg har vært til Machu Pichu, og jeg har vært på Fujiyama….” Så Nordkapp er et punkt å reise til. Bare fordi det er et viktig punkt å reise til. Men det er mange mennesker som har reist til Nordkapp med svært mange og forskjellige grunner, og de har gjort dette på forskjellige tidspunkt i livene sine, og uten noen særlig rasjonelle forklaringer på hvorfor de reiser til et veldig berømt sted. Men da visste de ikke hvorfor de gjorde det, eller så kunne de ikke forklare hvorfor de gjorde det. Kanskje de følte en eller annen tiltrekning til stedet, eller det punktet på jorda. Men ingen av dem jeg har snakket med har fortalt meg hvorfor de selv gjør det, de bare snakker om alle de andres erfaringer….”

Pilegrimsreisen som overgangsrite

Reisen mot nord var spesiell for Sofia, i og med at hun var ute etter å finne et annet sted, sitt indre nord-punkt, gjennom å reise, som en pilegrim søker nytt land . På mange måter kan vi spørre om denne reisen på det symbolske planet representerte en overgang fra en levemåte til en annen levemåte? Er det mulig å betrakte Sofias vandring som en moderne pilegrimsreise? Kan pilegrimsreisen forstås som en form for overgangsrite?

Sofia har aldri selv brukt ordet pilegrimsreise om det hun har gjort, dette er en merkelapp som andre har bruk, slik vi så innledningsvis. Det som kjennetegner sammenhengen mellom historiske pilegrimsreiser og reiser i moderne tid er at mange moderne turister reiser for å se historiske pilegrimsmål uten at de nødvendigvis erkjenner seg som pilegrimer (Turner 1974:172). Moderne pilegrimsreiser skiller seg fra historiske pilegrimsreiser ved at de ikke er så integrert i en bredere sosio-kulturell sammenheng slik middelalderens pilegrimsreiser var i Europa og Asia. Sosialantropologen Victor Turner mener at det likevel foregår en reaktivering av pilegrimsmotivet blant moderne mennesker i dag. Det samme har skjedd tidligere i historien i perioder med omstrukturering og rask sosial endring i et langt tidsperspektiv. Turner skriver at ”pilegrimsreiser dukker opp igjen som betydningsfulle og synlige sosiale fenomener” (Turner 1974:172, min oversettelse).

En annen sosialantropolog og turismeforsker, Valene Smith, hevder at turismeforskningen har bidratt til å polarisere turistenes og pilegrimenes erfaringer av å reise (Smith 1992:1). En slik polarisering er vanskelig å opprettholde i praksis, men ordene turist og pilegrim er også etymologisk forbundet med hverandre. I dagligspråket er en pilegrim en religiøs reisende, men den latinske betydningen av ordet framviser en mye bredere forståelse. En pilegrim kan være både en reisende, en utlending eller en fremmed, en vandrer, en som lever i eksil, eller en nykommer, skriver historikeren Grete Blom (1992:5). Opprinnelsen til pilegrimsreisene er svært gammel, og betydningen av å være pilegrim er kjent i alle religioner i både øst og vest. I europeisk kultur kan ikke betydningen av ordet pilegrim løsrives fra de kristne pilegrimsreisene i middelalderen. I Middelalderen var betydningen av det å være pilegrim knyttet til en religiøs leting eller steder der helgener var gravlagt, eller til relikvier fra helgener og andre kristne personer. Den franske feministen og lingvisten Julia Kristeva har i boken ”Strangers to ourselves” gitt uttrykk for at ”civitas peregrina” ble knyttet til betydningen av å være fremmed (Kristeva 1991).

Ordet pilegrimsreise er mer avgrenset i betydning enn ordet pilegrim, i og med at det referer til en reise med et bestemt innhold: et håp om noe bedre, noe godt, noe saliggjørende eller forandrende i forhold til lidelse, sorg og tap. Den klassiske forståelse av pilegrimsreise er knyttet til ønsker som oppfylles ved et besøk på et bestemt sted, et fremmed sted langt unna hjemstedet. I tillegg kreves det som regel ganske mye å reise på pilegrimsreise. Målet nås ikke på enkelt vis. Håpet om det gode, om innsikt og oppfyllelse av ønsker forutsetter en ide om at dette finnes ”et annet sted”. Pilegrimen handler på bakgrunn av inderlighet, håp og tro i forhold til et ønske. En pilegrimsreise er slik sett et uttrykk for ønsket om et annet liv. En pilegrim tror at det gode finnes et annet sted, og at det kan finnes gjennom å reise. Å ankomme det andre stedet, eller målet for pilegrimsreisen, har blitt sammenlignet med en eller annen form for mirakuløs, åndelig erfaring. Pilegrimstemaet kan også gjenfinnes i reiselitteraturen, for eksempel i fortellinger hvor en helt eller en heltinne forsøker å finne ut hvem han eller hun er utenfor hverdagslivet, skriver Victor Turner (1981:182). Opplysning eller innsikt finnes her utenfor hverdagens strukturer og steder, på et annet eller forskjellig sted. Innsikt og sosial endring skapes med utgangspunkt i det Kenneth Olwig beskriver som mennesket historiske og geografiske karakter, altså at mennesker som skapere av historie, også er skapere, bevisst og ubevisst, av steder (Olwig under utgivelse).

Det er fellestrekk mellom en feriereise og en pilegrimsreise. Både en feriereisende og en pilegrim er ute etter å oppdage et “nytt land” eller et “annet sted”. En reisende som søker det mirakuløse må altså skape et nytt sted. Dette stedet er ikke bare knyttet til et ytre sted, landskap eller natur, men til et indre sted i en subjektiv geografi. For pilegrimen er ønsket om å oppdage et nytt land et uttrykk for å skape et sted, gjenskape noe som er mistet eller oppnå en ny erkjennelse. Denne letingen kan få bestemte uttrykksformer innenfor moderne samfunn.

Det sentrale, slik jeg vil hevde, er at erfaring av et annet sted er svært sentralt. Dette har mange likhetstrekk med betydningen av overgangsriter, rites de passage, som omhandler en endring fra en tidligere leve- og tenkemåte til en ny måte å leve og tenke på, ifølge Victor Turner (Turner 1967 og 1974). Begrepet overgangsrite er fra sosialantropologen Arnold Van Gennep, men begrepet er kjent gjennom flere av Victor Turners arbeider. Ifølge Turner viser Van Gennep at mange ritualer har en bestemt form eller struktur som er kjennetegnet av tre stadier som er avgrenset i tid og rom. Overgangsriter har mening for mennesker og grupper av mennesker som gjennomgår en endring i tilstand eller status, skriver Turner videre. I denne endringsprosessen er den romlige posisjonen eller bevegelsen i rommet svært viktig. Ritene framføres når mennesket endrer status i livssyklusen (fødsel, initiering til voksenlivet, ekteskap, død), men også når mennesket krysser grenser av et eller annet slag, som for eksempel overganger fra en årstid til en annen eller markeringer av ulike perioder av året. Slike riter refererer ikke bare til tilskrevet status men oppnådd status.

Overgangsriter kjennetegnes av tre stadier. Disse er det før-liminale stadiet, det liminale stadiet, og det post-liminale stadiet. I lys av betydningen av pilegrimsreisens motiv om å søke et annet sted, så er det den liminale fasen som er viktigst. Denne fasen kjennetegnes av refleksjon og en form for frihet som stammer fra en paradoksal erfaring av både å finnes og ikke finnes. Man finnes ikke slik man fantes, men man finnes på en ny og fremmed måte. Man er ”betwixt and between”, ikke på den ene siden og heller ikke på den andre siden skriver Turner (1967). Man er på mange måter en reisende som har forlatt hjemmet og ennå ikke kommet hjem igjen. Liminalitet er derfor både en negasjon av den sosiale orden og en bekreftelse av en annen orden. Turner mener at overgangsriter er et viktig kjennetegn ved pilegrimsreiser (Turner 1974:182). Fra en pilegrims ståsted kan et pilegrimsmål representere en grense, et sted og en tid både innenfor og utenfor, og en pilegrim håper her å få direkte erfaring av det hellige, det usynlige, eller noe annet, enten i det materielle aspektet av mirakuløs helbredelse eller i det immaterielle aspektet av en indre transformasjon av selvet, skriver Turner (ibid:196).

Den kvinnelige pilegrimsreisen?

Med utgangspunkt i Turners forståelse av pilegrimsreiser som et overgangsrite, er det et aspekt som hittil ikke har vært drøftet: spørsmålet om pilegrimsreisen har ulik betydning for menn og kvinner. Med utgangspunkt i Sofias reise, er det relevant å se nærmere på utfordringene fra den feministiske vitenskapskritikken som hevder at teorier om hva det vil si å være menneske tar utgangspunkt i mannen som modell (Irigaray 1985 og 1993). Tar forståelsen av overgangsriter utgangspunkt i mannen som modell for den som utfører eller gjennomlever en overgangsrite? Sofia forteller oss at det å reise kan representere en oppdagelsesreise, en form for kvinnelig pilegrimsreise, hvor det som søkes er et kvinnelig sted – en kvinnelig identitet.

Gjennom historien har både menn og kvinner reist som pilegrimer. Basert på tilgjengelige kilder om pilegrimsreiser, er det blitt hevdet at omtrent en av tre pilegrimer i middelalderen var kvinner (Blom 1992:5). Det er imidlertid lite kunnskap om kjønnsforskjell mht pilegrimsreiser, og spesielt om vi ser på pilegrimsreisen som en overgangsrite. Fire spørsmål reiser seg umiddelbart. Finnes det forskjeller i pilegrimsreisens betydning for menn og kvinner? Om kvinner og menn erfarer pilegrimsreisen forskjellig, hva skulle denne forskjellen i så fall innebære? Har kvinners pilegrimsreiser samme form og struktur som menns pilegrimsreiser? Bygger vår forståelse av pilegrimsreiser på en mannssentrert forståelse som kan omskrives fra et kvinnelig ståsted? Jeg avslutter denne artikkelen med noen få betraktninger om disse spørsmålene, uten å skulle kunne gi noen omfattende drøftinger her.

Jeg tror det kan være mye å hente ved å tenke i følgende baner: Å være en pilegrim og en reisende handler om å reise et ”nytt land” – eller skapet et nytt sted - i en subjektiv geografi, og dette har en spesiell betydning for kvinner. Dette har sammenheng med det som har blitt kalt subjektivitets-problematikken innenfor den feministiske forskningen og dens fokus på nye måter å skrive kvinnelig subjektivitet på (Braidotti 1994, Birkeland 2001 og under utgivelse). Subjektivitets-problematikken har sammenheng med dualistisk tenkning og alternativer til dette. Dette innebærer for eksempel at forholdet mellom menneske og sted har blitt forstått med utgangspunkt i subjekt-objekt tenkning. Mennesket er subjektet, og stedet er objektet. Det er blitt hevdet at utviklingen av mannlig subjektivitet forutsetter subjekt-objekt tenkning. Om vi tar den feministiske vitenskapskritikken på alvor, vil denne forståelsen av forholdet mellom menneske og sted bygge på en mannlig virkelighetsforståelse. Hvordan ser kvinner på forholdet til sted? Det er interessant å stille spørsmål om forholdet mellom menneske og sted kan tenkes på andre måter, og hva vi kan lære av kvinnelige reisende i lys av et kvinneperspektiv.

Kanskje har vi noe å lære av Sofias vandring. I et kvinneperspektiv kan reisen til et annet sted sees som uttrykk for en søken etter kvinnelig subjektivitet. Reisen mot nord i et kjønnsperspektiv innebærer derfor muligheten for oppdagelse av det kvinnelige som noe forskjellig fra det mannlige, altså ikke som det motsatte av det mannlige, men som noe annet ”annet”. Sofia’s avreise mot nord kan sees som en reise i det grenselandskapet som heter kvinnelig subjektivitet. Som et levende symbol uttrykker denne kvinnens avreise på en veldig fortettet måte det mange kvinner og feminister i dag strever med, nemlig arbeidet med å oppdage det kvinnelige gjennom å skape det kvinnelige.

Men kan en pilegrim være en kvinne? På hvilken måte har Sofias reise noe å gjøre med pilegrimens religiøse reise? Dette handler om at arbeidet med å skape kvinnelig subjektivitet også har en åndelig side, og at det åndelige har sammenheng med å gi det kvinnelige et åndelig innhold. I vår vestlige kultur har det åndelige alltid tatt en mannlig form. De franske feministene Julia Kristeva og Luce Irigaray bidrar her til å nyansere bildet av den kvinnelige pilegrimsreisende. Begge hevder at vi i vesten mangler en diskurs om morskapet og det kvinneliges plass i åndelig forstand. Subjektivitet har i stedet vært forstått gjennom forholdet til far, og dette har uheldige konsekvenser for kvinner. I stedet for å knytte forståelser av subjektivitet til forholdet til far, tar Kristeva og Irigaray opp betydningen av mor for utvikling av subjektivitet (Kristeva 1987, Irigaray 1993a og b, Berry 1993, Birkeland 1999, Birkeland 2000). Spesielt Irigaray er opptatt av mors betydning for utvikling av kvinnelig subjektivitet. Dette får betydning for forståelsen av hva det vil si å være en kvinnelig pilegrim.

Luce Irigaray kritiserer alle ideer om pilegrimsreiser og hva det vil si å være en pilegrim for å ta utgangspunkt i et mannlig virkelighetsbilde. Pilegrimen er en mann som tilber en mannlig ide av det åndelige, kan vi si. Den kvinnelige pilegrimsreisen, slik Irigaray ville ha sett det, innebærer at det må være en kvinnelig ide av det åndelige, som for kvinner vil representere en søken etter det åndelige i steder og i naturen, og i morskapet, og i forholdet mellom mor og datter. Kvinnelighetens åndelige innhold finnes ikke utenfor den levde verden, i et abstrakt rom, men i den konkrete og levde verden, i eller utenfor hverdagslivet. Det er derfor mulig å ha en forståelse av den kvinnelige pilegrimens erfaring med utgangspunkt i en dypere forståelse av forskjellen mellom det kvinnelige og det mannlige. Vi kan kalle det en essensiell forståelse av det kvinnelige og det mannlige, men bare på en måte hvor det kvinnelige og det mannlige ses som prosesser og ikke som faste, absolutte størrelser (Battersby 1998, Birkeland 2001). Det kvinnelige er ikke noe man kan lete seg fram til, som et substansielt grunnfjell under lag på lag av sedimenter, men mer som et hav av bevegelse og strømmer av betydning.

Den kvinnelige pilegrimsreise kan derfor ikke forstås som en leting etter et annet sted, i form av noe fremmed og abstrakt, men som en søken etter et annet sted i form av et potensielt sted. Det andre sted er heller ikke noe mirakuløst annet, men noe konkret og jordnært. Det andre sted skapes i et indre landskap. Man når ikke raskere fram ved å benytte seg av hjelpemiddel som transportteknologi. Man må gjøre jobben selv – man må gå veien selv. Jeg synes Sofias reise og hennes erfaringer eksemplifiserer dette på en fin måte. Samtidig antyder hennes reise – gjennom hennes erfaring av sted – at det finnes muligheter for at kvinners kvinners pilegrimsreiser har en annen form og en annen struktur enn den tre-delte strukturen som Turner viser til, som uttrykker at man enten er innenfor eller utenfor den liminale erfaring. For Sofias reise er det liminale tilstede ved siden av det ikke-liminale, det er ikke noe man ”når” ved å reise til et bestemt sted. Det liminale er en tilstand og alltid i bevegelse, alltid ambivalent. Slik sett kan det virke som om den kvinnelige pilegrimsreisen ikke er så mål-middel orientert, men at den har en annen logikk og en annen rasjonalitet, og at vi uansett ikke har kommet lenger enn til å antyde muligheten for at dette er en mulighet.

Til sist har også Sofias pilegrimsreise noe å fortelle oss om tilrettelegging av turistattraksjoner, slik som Nordkapp. Sofia er en som reiser utenfor den organiserte turismen, hvor alt fra reisemåter, overnattingssteder, spisesteder, attraksjoner og formidling er tilrettelagt og organisert for reisende. Mennesker som reiser på ferie i Norge kan i dag velge om de vil gjøre alt selv eller la andre ta seg av arbeidet med å lage en reise (enten den er standardisert eller ”skreddersydd”). I lys av utviklingen av moderne turisme til Norge, kan Sofias reise minne oss om hva som er det viktigste ved reise-opplevelsen. Dette er den ”indre reisen”, som ingen på noen som helst måte kan ha noen som helst mulighet til å bestemme innholdet av. Dette kan vi kalle reise-opplevelsens autonomi. Den kommersielle tilrettelegging av reiser, transportteknologi og organisering av reisen, virker inn og medierer den indre reisen, men til syvende og sist er det kun den reisende selv som reiser. Den reisende må selv reise. Å reise er å skape steder. Det er på denne måten også organisert turisme har et potensiale for sosial endring, men om man glemmer at den reisende også har en indre reise å gjøre, og et indre sted å skape, vil man ikke ha noe å tilby reisende på lang sikt. Derfor er det grenser for vekst, og grenser for tilrettelegging, for verken reisende eller de som lever av å selge reiser til Norge kan leve med at de reisende ikke får mulighet til å skape indre steder på reise.

Referanser