I denne artikkelen rapporteres resultater fra en undersøkelse av evalueringer av bilder fra jordbrukslandskap i Hamar/Stangeområdet i Hedmark og i Indre Sogn. Resultatene viser at det regionale særpreg i det norske kulturlandskapet er fremtredende i folks opplevelser. Graden av gjenkjennbarhet synes å ha klar betydning for hvor høyt man verdsetter en landskapstype, I denne studien ble dette vist blant annet ved at personer bosatt i Hedmarksområdet tillegger naturpregete landskaper fra Sogn lavere økonomisk nytteverdi enn hva personer bosatt i Indre Sogn gjør, mens personer bosatt i Indre Sogn hadde lave preferanser for åker og moderne veianlegg i Østlandslandskapet. Samtidig antyder resultatene at når landskaper blir altfor velkjent så går preferansen for dem noe ned. Landskap som er typisk for der man bor samt høyt foretrukne landskaper er begge viktig for trivsel.
I denne artikkelen beskrives hvordan folk verdsetter ett sett av kulturlandskapsscener ut fra seks ulike kriterier: visuell preferanse, naturvernverdi, kulturminneverdi, økonomisk nytteverdi, hvor typisk ulike scener er for der man bor, og viktighet for daglig trivsel. Dette er en del av et større materiale samlet inn under prosjektet "Kulturlandskapet som trivselsfaktor", som er en videreføring av en miljøpsykologisk undersøkelse av preferanser for jordbrukslandskaper på Vestlandet (Strumse, 1996). Mye tyder på en økende offentlig anerkjennelse av at opplevelsesverdier i kulturlandskapet er viktige, men vi vet likevel for lite om allmennhetens oppfatninger av disse sidene ved landbruket. Kunnskap om dette er imidlertid avgjørende både for iverksetting av effektive tiltak med sikte på å øke jordbrukslandskapers estetiske og rekreative verdi, og for å evaluere effekten av slike tiltak. Tiltak som kan evalueres i forhold til opplevelsesverdi kan strekke seg fra enkle tiltak som restaurering av steingarder til pleie av slåttemark, restaurering av bygninger, anlegging av stinett gjennom kulturlandskapet og valg av driftsformer. I denne studien ser vi konkret på lokalbefolkningenes oppfatninger av kulturlandskapet i Hedmark og i Indre Sogn. Vi vet relativt lite om legfolks subjektive opplevelse av kulturlandskap, men ved å studere individers subjektive evalueringer av ulike sider ved våre kulturlandskap kan slik kunnskap bygges opp.
Vi skal nedenfor oppsummere noen av hovedkonklusjonene fra psykologisk orienterte studier av landskapsopplevelse.
For det første har man funnet at landskapets konkrete innhold, og særlig forholdet mellom natur og menneske-påvirkning, er viktig for at det skal likes (Gallagher, 1977; Anderson, 1978; Hammitt, 1978; Herbert, 1981; Ellsworth, 1982; Herzog, Kaplan & Kaplan, 1982; Hudspeth, 1982; Miller, 1984). I de aller fleste tilfellene har man funnet at natur gir høye preferanser. Dette er imidlertid ikke en tilstrekkelig forklaring, ettersom ikke alle naturpregede scener er godt likt.. I tillegg synes det viktig at landskapene er preget av (a) forhold som gjør bearbeiding av romlig informasjon lettere, og (b) forhold som gjør denne informasjonen interessant eller meningsfull: Hvis en scene mangler koherens (eller sammenheng), blir den vanskelig å forstå, hvis den mangler kompleksitet blir den uinteressant (Kaplan & Kaplan, 1989).
Kaplan & Kaplan (1989) peker videre på tre hovedfaktorer som kan bidra til skape preferanseforskjeller mellom grupper av individer: familiaritet (dvs hvor godt man kjenner det aktuelle landskapet), kulturell og etnisk variasjon, og formell kunnskap og ekspertise. Flere studier har for eksempel vist at landskapserfaringer og det sted man bodde i barndommen påvirker landskapspreferanser, men slett ikke alltid i positiv retning.
Sentrale funn i en norske studie av visuelle preferanser for jordbrukslandskaper på Vestlandet (Strumse, 1996, Strumse 1998, Strumse & Hauge,1998) var de følgende: Det ble funnet klart høyere preferanse for tradisjonelle enn for moderne jordbrukslandskaper. Aller best likt var tradisjonelle landskaper hvor den menneskelig påvirkning syntes å være i balanse med naturelementene. Det ble videre påvist en positiv sammenheng mellom støtte til miljøvern og preferanse for tradisjonelle, naturpregede landskaper, men en negativ sammenheng med preferanse for landskaper preget av elementer fra moderne landbruk. I tillegg ble det funnet en positiv sammenheng mellom støtte til miljøvern og preferanse for jordbruksaktiviteter. Det ble også påvist positive sammenhenger mellom evalueringer av viktigheten av å verne kulturlandskap, naturlandskap, plante- og dyrearter og visuelle landskapspreferanser. Mens forbindelsen mellom generell støtte til miljøvern og landskapspreferanser var relativt svak, var det en sterkere forbindelse mellom støtte til landskapsvern og visuelle preferanser, slik at oppmerksomhet på et landskaps estetiske verdi synes klart knyttet til et ønske om å verne det. I denne studien fant man relativt få forskjeller mellom grupper og individer. Dette kan til en viss grad skyldes at vi mennesker har medfødte tendenser til å reagere på omgivelsene på bestemte måter, men skyldes nok også det relativt homogene utvalget av deltakere (studenter mellom 20 og 30 år), som i et representativt utvalg sannsynligvis ville blitt mer markert.
I forlengelsen av preferanseforskningen har man undersøkt hvorvidt foretrukne miljøer også er de mest gunstige for helse i vid forstand. og i særdeleshet hvorvidt natur utmerker seg når det gjelder rekreerende effekter. I en norsk studie har man blant annet funnet at hjerteraten hos personer som ble eksponert for naturlandskap var signifikant lavere enn hos de som ble eksponert for bymiljø (Laumann, Gärling og Stormark, 2001). Forskning om landskapspreferanser og om rekreerende sider ved miljøet, representerer bidrag til en gradvis bedre forståelse for hva slags miljøer som er gode for mennesker (se for eksempel Ulrich, 1983; 1984, Verderber, 1986). Vi kommer ikke direkte inn på omgivelsenes helseeffekter i denne artikkelen, men berører spørsmålet indirekte ved å la deltakerne evaluere hvor viktig hvert enkelt landskap er for deres daglige trivsel.
Det fysiske miljøs betydning for trivsel er tidligere lite undersøkt, særlig når det gjelder det fysiske miljø i større skala, for eksempel landskapstyper. MacIntyre, MacIver og Sooman (1993) nevner at forskere sjelden har vært interessert i landskapene i seg selv, og anbefaler direkte studier av sider ved det lokale sosiale og fysiske miljø som kan hemme eller fremme helse og trivsel, og at man da bør fokusere på både stedene og menneskene. Dette kan gi oss bedre forståelse av den relative betydningen for trivsel av psykososiale og fysisk-miljømessige faktorer.
Man bør imidlertid være en relativt behersket optimist når det gjelder hvor mye sosiale og fysiske miljøfaktorer kan bidra med i forhold til trivsel: En grunn til dette er at tidligere studier har vist at trivsel er særlig høy hos personer som vanligvis bedømmer sine omgivelser som i overveiende grad gode, dvs uavhengig av miljøets faktiske tilstand (se for eksempel Vittersø, 1998). I en studie av fornøydhet med egen bolig (Bonaiuto, Aiello, Perugini, Bonnes og Ercolani, 1999) fant man at nærområdet var viktigst, men i tillegg kom hvor lenge man hadde bodd i området, samt sosioøkonomisk nivå.
Hvor typisk en scene oppleves å være for der man bor har trolig betydning for hvor viktig den vil oppleves å være for trivsel. Nasar (1994) argumenterer for at opplevelsen av "typiskhet" kan forstås som et resultat av samsvar mellom omgivelser og kunnskapsstruktur. Moderat samsvar vil føre til involvering eller utforsking fordi dette vil antyde at mer informasjon vil kunne oppnås gjennom kognitiv aktivitet. Svært lavt samsvar vil gi senket involvering fordi det ikke lenger vil gi opplevelse av mening. Moderat samsvar vil derfor trolig være det mest foretrukne fordi det kan bety involvering innen forståelige rammer (dvs en gjenkjennelig kunnskapsstruktur), eller ordnet variasjon. Denne forståelsen av begrepet antyder at det altfor velkjente lett kan oppleves som kjedelig og dermed ikke alltid verdsettes høyest. Forskning på miljøers typiskhet er begrenset, men det fins noe støtte til begrepet (Purcell, 1986; Purcell & Nasar, 1992).
Selv om vi i denne artikkelen går ut over rammen for estetikk i snever forstand, dvs. forstått som visuelle preferanser eller bedømmelser av skjønnhet, vil vi anlegge et teoretisk perspektiv på materialet, i utgangspunktet foreslått som et nytt paradigme for landskapsestetisk forskning (Bourassa, 1990). Dette kan forsvares fordi perspektivet tar utgangspunkt i grunnleggende psykologiske forhold, og vil dermed kunne antas å gjelde ulike former for atferd og opplevelse. En viktig egenskap ved dette nye paradigme er at det gjør det mulig å forene tilsynelatende motstridende funn.
For Bourassa (1990) har estetisk atferd både biologiske (medfødte, ulærte) og kulturelle (eller lærte) komponenter på samme måte som annen atferd. Hvis både biologi og kultur er separate grunnlag for estetisk atferd, så betyr dette at vi må bevege oss vekk fra både biologisk og kulturell determinisme og i stedet innta en teoretisk posisjon som inkluderer begge. For dette formål foreslår Bourassa, med utgangspunkt i Vygotskys utviklingsperspektiv på menneskelig opplevelse og atferd (se for eksempel Wertsch, 1985), en treleddet teori for estetiske opplevelser. Ifølge denne teorien er det nødvendig å ta hensyn til tre ulike modi (eller former) for estetisk atferd: en biologisk modus en kulturell modus og en personlig modus. Disse antas å representere tre atskilte domener og analysenivåer som ikke må blandes sammen. Oppgavene for landskapsestetisk teori blir da å formulere biologisk determinerte estetiske lover ( gjerne i et evolusjonsperspektiv), kulturelt definerte estetiske regler (her vil konstruktivistiske tolkninger være rimelige) og personavhengige estetiske strategier (innen dette domene påpeker Bourassa at kreativitet vil være et viktig begrep). I dette resonnementet ligger det at ingen av de tre tilnærmingene alene kan forklare hele spennet av estetisk atferd. Videre ser vi altså at denne begrepsmessige rammen integrerer medfødte og lærte aspekter ved estetisk atferd.
Bourassa (1990) gjør seg videre noen antakelser om hvordan de tre modi trer i kraft i forhold til ulike landskapstyper: Naturpregede landskaper vil trolig bli opplevd hovedsakelig gjennom den biologiske modus, altså styrt av evolusjonære psykologiske mekanismer; mens opplevelsen av mer menneskepåvirkede eller av urbane landskaper vil trolig bli dominert av den kulturelle modus, og dermed sterkt påvirket av læring og gruppetilhørighet. Dette betyr ikke at alle tre mekanismer ikke kan fungere samtidig, men at en av dem vil være viktigst i en gitt situasjon. Dette utelukker altså ikke at også kulturelle forestillinger om naturen påvirker hvordan vi opplever den. Endelig kan man tenke seg at enkelte urbane landskaper, for eksempel såkalte restarealer, ikke har noen klar betydning for noen kulturelle undergrupper, for disse landskapene gjelder dermed individuelle preferanser.
Bourassa (1990) trekker fram nevropsykologisk evidens for eksistensen av to perseptuelle modi: Det har blant annet blitt vist at ulike deler av hjernen er spesialisert på henholdsvis medfødt og lært atferd, og at det visuelle og andre sensoriske systemer er direkte knyttet til disse ulike delene (MacLean, 1973). Psykologiske eksperimenter antyder utvikling av preferanser for stimuli uten kognitiv kunnskap om disse preferansene (Moreland & Zajonc, 1977; Wilson, 1979; Kunst-Wilson & Zajonc, 1980), og at affektive bedømmelser kan finne sted uten støtte fra hukommelsen (Seamon et al., 1983; Seamon et al., 1984). To implikasjoner av slike funn er dermed at (a) responser på landskaper kan forstås som uavhengig av bevisste prosesser, og (b) at det er mulig å tenke seg eksistensen av separate medfødte og lærte responser på landskap. Bourassas teori for landskapsestetikk får også støtte fra forskning om landskapspreferanser, som også gir klare antydninger om at medfødte, biologisk funderte mekanismer påvirker visuelle preferanser (se for eksempel Kaplan, 1992; Orians & Heerwagen, 1992).
På grunnlag av Bourassas teori vil man da forvente få og små gruppeforskjeller i evalueringer av naturpregede landskaper og større gruppeforskjeller i evalueringer av tydelig menneskepåvirkede landskaper. Den foreliggende studien gjør det mulig å teste begge disse antakelsene, idet studien omfatter et bredt spekter av landskapsscener fra utmark til gårdsmiljøer og moderne veianlegg.
Området rundt Hamar har betydelige og varierte innslag av jordbruk, verneverdige naturområder og tettbebyggelse. Området ligger i et av Norges viktigste jordbruksdistrikt, som omfatter kommunene Hamar, Løten, Ringsaker, Stange og Vang. Hamar er Hedmarks folkerikeste tettsted. Fordi Hamar tettsted omfatter mer enn Hamar kommune, og fordi man finner relativt lite landbruk innenfor Hamars kommunegrenser, vil studieområdet også omfatte deler av Vang og Stange. Stange er en viktig jordbrukskommune, særlig når det gjelder korn-, potet- og grønnsakdyrking, men en finner også et betydelig skogbruk knyttet til landbruket i kommunen.
Indre Sogn er rikt på et sammensatt tradisjonelt kulturlandskap, hvor man finner ulike stadier fra tradisjonell drift til gjengrodd skog. I den nasjonale registreringen av verdifulle kulturlandskap har enkelte jordbrukseiendommer her, for eksempel i Grindsdalen, har blitt klassifisert som prioritert område (Østebrøt m.fl., 1994) fordi de fortsatt drives etter tradisjonelle metoder, er rike på kulturminner, og har stor forsknings- og pedagogisk verdi og verdi for reiselivet. Videre karakteriseres slike områder som helhetlige, dvs. at de danner en mosaikk av forskjellige kulturmarkstyper som bindes sammen av ulike tekniske kulturminner i en funksjonell helhet. I tillegg er også scener fra mer moderne kulturlandskaper inkludert.
Formålet med denne studien er å identifisere dimensjoner i et sett av landskapsevalueringer av kulturlandskaper fra Hedmark og Sogn, og undersøke hvorvidt disse dimensjonene gjelder på tvers av deltakere fra de ulike lokalitetene. Videre er det av interesse å påvise hvilke landskapstyper som oppnår henholdsvis høy, moderate og lave evalueringer på de ulike kriteriene, samt å undersøke eventuelle sammenhenger mellom de ulike evalueringene. Mer presise delproblemstillinger inkludere de følgende:
Der det faller naturlig vil det bli gjort sammenligninger mellom østlendinger og vestlendinger.
Utvalg og datainnsamling.
Studien ble gjennomført som en postsendt spørreskjemaundersøkelse til to representative utvalg, ett trukket i Hamar og Stange og ett i en rekke kommuner i Indre Sogn. I Hedmark ble deltakerne fordelt med 250 personer fra Hamar kommune, og 250 personer fra Stange kommune unntatt Tangen og Espa. I Sogn og Fjordane ble det trukket deltakere fra et større antall kommuner idet folketallet i hver kommune er lavt. Fra Sogndal kommune ble det trukket 125 personer, mens Luster, Årdal, Lærdal og Aurland kommune deltok med 100 personer hver. Det ble rekruttert tilfeldig i husstandene blant personer over 15 år. Det kom inn 447 svar, noe som gir en netto svarprosent på 43,6 %.
Spørreskjema.
Deltakerne i undersøkelsen ble presentert for 32 fargefotografier av et allsidig utvalg scener fra de to studieområdenes jordbrukslandskaper, presentert i tilfeldig rekkefølge. Deltakerne ble bedt om å rangere scenene ut fra en rekke kriterier:
Resultatrapporteringen tar utgangspunkt i prinsipal komponentanalyser (PCA) av de seks landskapsevalueringene. Dvs. at hver av de dimensjonene som er beskrevet under er en betegnelse for en gruppe av bilder som viste seg å bli bedømt forholdsvis likt av respondentene. Denne grupperingen er gjort i etterkant, basert på svargivningen, og er altså ikke forhåndsbestemte kategorier.
For alle de seks evalueringene ble det gjort analyser både for hele utvalget og sogne- og hedmarksutvalget separat. For alle evalueringer ble det funnet støtte for at den beste modellen for hele utvalget også var akseptabel for de to regionale utvalgene. Gjennomsnittsverdier for de enkelte evalueringer for hver enkelt scene vil kun bli rapportert for å eksemplifisere. Både for enkeltvariable og indekser vil gjennomsnittlige rangeringer på 3.7 og høyere i det etterfølgende bli ansett som "høye" mens gjennomsnittlige rangeringer under 3.0 vil bli vurdert som "lave". Disse nivåene er basert på erfaringer fra preferansestudier hvor man vanligvis har funnet at rangeringer på 4.0 eller mer og 2.0 eller lavere er svært uvanlig(se for eksempel Kaplan & Kaplan, 1989). Innen hver av de seks evalueringene var gjennomsnittsrangeringene for alle .
Visuelle preferanser.
På samme måte som i tidligere undersøkelser var det også her scener fra tradisjonelle
kulturlandskaper som var de mest foretrukne, mens bygnings- og mer entydig menneskepåvirkede
scener får lavere oppslutning. Det kan spores flere dimensjoner for hvordan
landskapet oppfattes. Disse har vi kalt "Preferanse for åkerpregede landskaper"
(gjennomsnittlig rangering 3,26)(se figur 1), "Preferanse for moderne veianlegg"
(se figur 5) ((gjennomsnittlig rangering 2,29), "Preferanse for innmark preget
av bygde strukturer" (se figur 4) (gjennomsnittlig rangering 3,71) og "Preferanse
for naturpregede tradisjonelle landskaper" (se figur 3.). Her finnes scener
både fra Sogn og Hedmark. Denne indeksen oppnådde den høyeste gjennomsnittlig
preferansen ((gjennomsnittlig rangering 3,81). For de best likte scenene er
det relativt små preferanseforskjeller mellom befolkningsutvalgene i de to regionene.
Høye preferanser i området mellom 3,70 og 4,00 finnes for tradisjonelle scener
både fra Sogn og fra Hedmark. Her finnes tradisjonelle gårdsmiljøer og husmannsplasser
fra begge regioner, men slike bygde strukturer dominerer ikke naturelementene
i scenene. 
Figur 1. Åkerdominerte landskaper. Eksempler fra Hamarområdet (t.v.) og fra Indre Sogn. Denne dimensjonen gikk igjen på tvers av de fleste evalueringene. Dimensjonen ble gitt i overkant av moderat naturvernverdi, relativt høy økonomisk nytteverdi, moderat estetisk preferanse (betydelig høyere for hedmarksutvalget), og ble vurdert til å ha i underkant av moderat betydning for trivsel (også her var evaluering betydelig høyere i hedmarksutvalget). (Foto: Einar Strumse (venstre) og Leif Hauge (høyre))
Hvor typiske landskapene er for der man bor (se figur 2).
Her ble to dimensjoner identifisert (se tabell 1). Disse har vi kalt "Typisk
Hedmarkslandskap" og "Typisk Sognelandskap". Resultatene indikerer at hedmarkinger
og vestlendinger skiller klart mellom typiske østlands- og vestlandslandsscener:
Mens østlandsutvalget rangerer de typiske østlandslandskapene som i underkant
av "ganske typisk", rangererer vestlandsutvalget disse som i overkant av "Ikke
typisk i det hele tatt". På samme vis får de typiske vestlandslandskapene en
relativt høy rangering av sogneutvalget, midt mellom "endel typisk" og "ganske
typisk", mens hedmarksutvalget synes disse landskapene er i underkant av "litt
typisk", altså en klart lavere rangering.
Figur 2. I dimensjonen Typisk hedmarkslandskap (t.v.) finner vi både tradisjonelle og moderne østnorske gårdsmiljøer og åkerlandskap, samt grusveier og asfalterte veier i åkerlandskap. Dimensjonen Typisk sognelandskap (t. h.) domineres i større grad av tradisjonelle gårdsmiljøer, eng og veianlegg, men inkluderte også noen eksempler på moderne kulturlandskapscener.(Foto: Leif Hauge (høyre) og Einar Strumse)
Landskapenes naturvernverdi.
Her resulterte PCA-analysene i identifikasjon av tre distinkte dimensjoner (se
tabell 1). Den første av disse fikk navnet "Naturvernverdi av innmark preget
av bygde strukturer" og omfatter 14 scener fra både Hedmark og Sogn som viser
åker og eng, enten med gårdsbygninger eller ulike typer veianlegg (se figur
4). Den konstruerte indeksvariabelen indikerte en "En del" naturvernverdi (gjennomsnitt
= 3,20). Neste naturvernverdi-dimensjon besto av 10 ledd som alle var evalueringer
av tradisjonelle scener i hovedsak preget av vegetasjon, og dimensjonen kunne
derfor benevnes "Naturpregede tradisjonelle landskapers naturvernverdi" (se
figur 3). Dimensjonen som inkluderer naturdominerte tradisjonelle scener i hovedsak
fra Sogn fikk den høyeste gjennomsnittlige naturvernverdien (gjennomsnitt =
4,05). Den tredje av disse dimensjonene inkluderte evalueringer av tre scener
og fikk betegnelsen "Monumentale landskapselementers naturvernverdi" (se figur
6). Dimensjonen inkluderer scener som et svært gammelt steinfjøs fra Hamarområdet,
en stavkirke og en gammel allé og fikk også en høy gjennomsnittlig preferansen
(gjennomsnitt= 3,20). 
Figur 3. Naturdominerte tradisjonelle landskap, her eksemplifisert ved en hagemark fra Sogn og en bjørkehage fra Hedmark. Denne dimensjonen inkluderte med ett unntak scener fra Sogn, både rene naturscener og scener med innslag av bygningsmiljøer eller veianlegg. Fellestrekket var likevel at naturelementene var mest fremtredende. Dimensjonen ble tillagt høy naturvernverdi, lav økonomisk nytteverdi (noe høyere hos sogneutvalget), høy visuell preferanse, og høy viktighet for trivsel. (Foto: Leif Hauge (høyre) og Einar Strumse)
Landskapenes kulturminneverdi.
Her viste en løsning med to dimensjoner seg å være mest entydig Den første av
dimensjonene har vi kalt "Kulturminneverdi av innmark preget av bygde strukturer".
De enkelte scenene er her hentet både fra Sogn og Hedmark og viser åker og eng
med innslag av ulike bygde strukturer fra gamle gårdsveier og gårdsmiljøer til
mer moderne veianlegg og gårdsbygninger. Dimensjonen oppnådde en lav til moderat
gjennomsnittlig preferanse (gjennomsnitt = 2,88) dvs i underkant av "En del
verdi". Den andre dimensjonen ble kalt "Kulturminneverdi av naturpregede tradisjonelle
landskaper". Her finner vi scener i hovedsak fra Sogn, og dimensjonen oppnådde
en kulturminneverdi i overkant av " Ganske verdifullt" (gjennomsnitt= 4,20).
Figur 4. Innmark preget av bygde strukturer, her representert av en tradisjonell og en moderne scene fra Sogn, ble reprodusert i litt ulike varianter på tvers av to evalueringer. Dimensjonen ble gitt høy visuell preferanse, men bare moderat (i hedmarksutvalget) eller lav (i sogneutvalget) viktighet for trivsel. (Foto: Leif Hauge)
Landskapenes økonomiske nytteverdi kunne grupperes i tre klare dimensjoner. Den første av disse fikk navnet "Åkerpregede landskaper økonomiske nytteverdi" og omfattet kulturlandskap fra Hedmark preget av høymekanisert jordbruksdrift. Dimensjonen fikk en gjennomsnittlig økonomisk nytteverdi mellom "En del" og "Ganske stor" nytteverdi (gjennomsnitt = 3,63). Dimensjonen "Naturpregede tradisjonelle landskapers økonomiske nytteverdi" inkluderte scener i hovedsak fra Sogn, men også noen tradisjonelle scener fra Hedmark. Den konstruerte indeksvariabelen ga en gjennomsnittlig økonomisk nytteverdi mellom "Litt" og "Endel nytteverdi" (gjennomsnitt = 2,56) men her forelå en statistisk signifikant regional forskjell, idet sogneutvalget tilla disse landskapene en noe høyere økonomisk nytteverdi enn hedmarksutvalget. Den tredje dimensjonen fikk navnet "Økonomisk nytteverdi av moderne veianlegg" (gjennomsnittlig rangering = 3,35).
Figur 5. Moderne veianlegg (t.v) og moderne gårdsmiljøer fra Hedmark utgjorde dimensjoner enten alene eller i kombinasjon. Slike scener ble rangert lavt både i forhold til deres betydning for trivsel og i forhold til visuelle preferanser. Vurdert ut fra økonomisk nytteverdi, fikk imidlertid moderne veianlegg en moderat til høy gjennomsnittsrangering. (Foto: Einar Strumse)
Landskapenes viktighet for trivsel.
Her ble det identifisert hele fem dimensjoner. Den første fikk navnet "Naturpregede
tradisjonelle landskapers viktighet for trivsel", og omfatter i hovedsak evalueringer
av scener fra Sogn, men også noen tradisjonelle scener fra Hedmark. (gjennomsnittlig
rangering = 3,78). De øvrige dimensjonene var "Viktighet for trivsel av moderne
gårdsmiljø og veianlegg i Hedmark" (gjennomsnittlig rangering = 2,35), "Viktighet
for trivsel av moderne gårdsmiljøer i Sogn" (gjennomsnittlig rangering = 3,14).
Her forelå en statistisk signifikant regional forskjell, hvor sogneutvalget
tilla disse landskapene en noe større viktighet for trivsel enn hedmarksutvalget.
Den fjerde trivselsdimensjonen fikk navnet "Monumentale tradisjonelle landskapselementers
viktighet for trivsel" ((gjennomsnittlig rangering = 3,34). Også her forelå
en statistisk signifikant regional forskjell, i dette tilfellet ved at Hedmarksutvalget
tilla disse landskapene en noe større viktighet for trivsel enn Sogneutvalget.
Den siste dimensjonen i trivselsevalueringene omfattet seks scener fra Hedmark
og ble gitt navnet "Åkerpregede landskapers viktighet for trivsel". ((gjennomsnittlig
rangering 2,93). Her fant vi at Hedmarksutvalget tilla disse landskapene en
noe større viktighet for trivsel enn sogneutvalget. 
Figur 6. Momumentale landskapselementer utgjorde en dimensjon for to av evalueringene. Vi ser her et gammelt steinfjøs fra Hamarområdet og en stavkirke fra Sogn. Slike scener fikk høy naturvernverdi og moderat til høy viktighet for trivsel, og i begge tilfeller ga hedmarksutvalget høyest verdi på disse kriteriene. (Foto: Einar Strumse (venstre) og Leif Hauge (høyre)
I denne artikkelen har vi analysert folks oppfatninger av 27 scener fra jordbrukslandskap i Hamar/Stangeområdet i Hedmark og i Indre Sogn, sett i forhold til 6 ulike kriterier. Undersøkelsen viste at folk synes å oppfatte landskapet i forhold til ulike overordnede dimensjoner eller kategorier, og at de ulike dimensjonene verdsettes ulikt. Naturpregede tradisjonelle landskaper var en dimensjon som fikk gjennomgående høye rangeringer. Åkerpregede landskaper fikk gjennomgående moderate rangeringer. Verdsetttingen av Innmark preget av bygde strukturer varierte noe i forhold til hvilke kriterier de ble sett i forhold til. Moderne veianlegg og gårdsmiljøer fikk her gjennomgående lave gjennomsnittsverdier. Endelig ble en dimensjon som fikk benevnelsen Monumentale landskapselementer vektlagt og verdsatt høyt i forhold til trivsel og naturvernverdi. De dimensjonene som her er nevnt synes dermed å være særlig fremtredende i utvalgets landskapsopplevelse. Et annet funn av interesse er en klar tendens til enighet på tvers av de to regionene når det gjelder evalueringer av de naturdominerte landskapene, mens evalueringer av landskaper med større innslag av bygde strukturer viser større regionale forskjeller.
De identifiserte dimensjonene grupperer seg ganske tydelig langs dimensjonen natur kontra menneskelig påvirkning, og støtter dermed opp om tidligere funn fra sammenlignbare studier. Videre er det de naturpregede dimensjonene som gjennomgående oppnår de høyeste gjennomsnittsverdiene, både i form av visuell preferanse, naturvernverdi, kulturminneverdi og viktighet for trivsel. Dette representerer også støtte til tidligere funn. Ett unntak fra dette er selvsagt evalueringene av økonomisk nytteverdi, hvor det er de åkerpregete landskapene som blir høyest rangert. En kan dermed ane en motsetning mellom det landskapet folk verdsetter i forhold til ikke-materielle verdier og dermed trolig ønsker å ha rundt seg, og det landskapet man innser gir folk et levebrød. Spørsmålet er om dette er en nødvendig motsetning. Befolkningens trivsel ville uten tvil profittere på at man fant måter å unngå dette motsetningsforholdet.
Det ble funnet få og små regionale forskjeller i evalueringene av naturpregete landskaper, og noen flere og større regional forskjeller for bebygde landskaper. Dette antyder, i tråd med Bourassa (1990) eksistensen av to separate modi for landskapsopplevelse - en biologisk modus som dominerer opplevelsen av naturdominerte landskaper og en kulturell modus som dominerer opplevelsen av mer menneskepåvirkede landskaper. En annen tolkingsmulighet er at det for bebygde landskaper finnes kulturelle modeller på det regionale nivået, mens de kulturelle modellene for naturlandskaper i større grad er felles på et nasjonalt nivå. Resultatene gir likevel ikke noe grunnlag for konklusjoner på dette området.
Evalueringer av hvor typisk den enkelte scene er for landskapet der man bor resulterte i to dimensjoner som ikke passer direkte inn i dette bildet. Her ble det identifisert to kategorier, typiske østlands- og typiske vestlandslandskap, og som ventet var det her store regionale forskjeller i rangeringene av hvor typiske de to kategoriene er for hedmarksutvalget og sogneutvalget. Dette viser tydelig at det regionale særpreg i det norske kulturlandskapet oppleves klart av beboere i ulike regioner.
Korrelasjoner mellom landskapsevalueringene viser dessuten at jo mer positive evalueringer man gir naturdominerte omgivelser, desto mer negative oppfatninger vil man ha av scener som viser dominerende inngrep i landskapet. Videre er det slik at jo mer typisk østlandslandskapet oppleves å være, desto lavere rangeres naturpregede sceners nytteverdi. Det er med andre ord en tendens til at deltakere bosatt i Hedmarksområdet tillegger naturpregede landskaper lavere økonomisk nytteverdi enn hva personer bosatt i Indre Sogn gjør. Et lignende mønster, men med motsatt fortegn, ser man for evalueringen av sognelandskap som typisk for der man bor. Denne dimensjonen er relatert til lave rangeringer av verneverdien av monumentale tradisjonelle landskapselementer, og til lave preferanser for åkerlandskap og moderne veianlegg. Personer bosatt i Indre Sogn verdsetter altså disse landskapene, som er uvanlige i Sogn, lavere enn hva hedmarksbefolkningen gjør. Det ser dermed ut til at graden av familiaritet har stor betydning for hvor høyt man verdsetter en landskapstype.
Den relativt svake sammenhengen mellom evalueringer av hvor typisk et landskap er for der man bor og preferanseevalueringer, synes å gi noe støtte til Nasars (1994) forståelse, hvor en viss forskjell mellom det kjente og det faktiske landskapet synes å gi økt preferanse fordi det inviterer til utforskning. Svært typiske landskap vil lett bli altfor velkjente, de kan dermed oppleves som kjedelige og gi lavere preferanse som resultat.
Som ventet foreligger det i noen tilfeller også sammenhenger mellom trivsel og hvor typisk et landskap oppleves for der man bor. Jo mer typisk østlandslandskapet oppleves å være, desto viktigere for trivsel oppleves østlandsscener (åkerland, monumentale landskapselementer) å være også for trivsel. Jo mer typisk vestlandslandskapet oppleves å være, desto viktigere blir naturpregede tradisjonelle landskap (i hovedsak fra Sogn) og moderniserte vestlandske gårdsmiljøer for daglig trivsel. Endelig er det også klare indikasjoner på at høyt foretrukne landskaper også er viktige for trivsel: Vi ser moderat sterke korrelasjoner mellom visuell preferanse og trivselsevaluering både av naturdominerte scener og av innmark preget av bygde strukturer.
1)Prosjektet er finansiert av Norges forskningsråd
