Oppfatningene av hva Sameland er og hva som er typisk samisk varierer ganske mye, men folk flest framhever tradisjonsforankringen i sin beskrivelse av kulturen. Det gjelder så vel samer som andre. Denne artikkelen skal vise at dette i særdeleshet gjelder i reiselivssammenhenger. Selv om slik eksponering langt fra er noe nytt har kulturen i de seinere år i økende grad vært gjenstand for slik anvendelse. Samtidig er turistblikkets kulturorientering akseptert de fleste steder. Folk er trygge på og stolte av sin samiske identitet og kan både spøke om den og tåle at kulturen deres blir stilt ut. Men de. er naturlig nok vare for hvordan det gjøres. Særlig blir andres utlegninger om samisk kultur voktet. Som folkegruppe har samene en til dels sår historie og stadig eksisterer det en del fordommer om samene som primitive, mindre moderne og av og til også som mindreverdige. Selv i dag ganske vanlig med utenksom vitsing og fleiping om samene som sårer dem som råkes. Derfor er det å skulle uttale seg om samisk kultur og om samer stadig en vandring i et kulturelt spenningsfelt, både for samer og ikke-samer.
Artikkelen handler om den formidling og fortolkning av Sameland og samisk kultur som skjer i tilknytning til turisme. Slike eksponeringer og fortolkninger fører til oppfatninger om samene som på ulik vis avviker fra samenes egenoppfatning, og kan til dels karakteriseres som stereotype. Det pekes særlig på en overeksponering og -fortolkning av kulturens forankring i tradisjon. Dette har en del problematiske sider. Artikkelen starter med å drøfte kultur, etnisitet og tradisjon som sosiale konstruksjoner av annerledeshet. Den går så over til å vise hvordan både samiske selvpresentasjoner og turistenes fortolkninger preges av overvekt på tradisjon og etniske markører, samtidig som den daglige virkeligheten stadig blir mer og mer utydelig fordi tradisjonene og den etniske særegenheten tilsynelatende svekkes. Til sist i artikkelen drøftes hva overfokuseringen av tradisjon kan ha for konsekvenser for dem det gjelder, og hvordan det kan bli til noe negativt i en politisk sammenheng.
Artikkelen er basert på ulike datainnsamlinger over en seksårsperiode; en kvalitativ undersøkelse av turisme i Sameland i 1995, en markedsundersøkelse foretatt i Tyskland i 1996 i forbindelsen med et studentprosjekt, en spørreskjemaundersøkelse blant turister på Nordkapp i 1999, og en pågående undersøkelse basert på fokusgruppeintervjuer blant samer om turisme og identitet.
Som turister har folk flest blikk for det som er forskjellig fra deres hjemmekultur. Det er den kulturelle annerledesheten som gjør folk og steder interessante for turister, sier van den Berghe (1992:236, jf Dann 1996). Enkelte turister ønsker å kommer på innsiden av denne annerledesheten og forstå den. Noen prøver til og med å leve som de innfødte, "go native", heter det gjerne noe ironisk. Hva slags annerledeshet som søkes vil derfor avhenge hvem turistene er, altså både av markedssegment og de kulturforskjeller som eksisterer mellom turistenes hjemsted og den aktuelle destinasjon. Ofte står historie, kulturarv og tradisjoner sentralt i markeringen av annerledeshet. Etnisitet har også vist seg å være en anvendelig kategori i slike sammenhenger.
Kultur og etnisitet er ikke spesielt håndgripelige størrelser, men er abstraksjoner, oppfatninger eller fortolkninger – det en ofte kaller sosiale konstruksjoner. At kultur oppfattes som sosiale konstruksjoner betyr at det dreier seg om omforente fortolkninger innen en større eller mindre gruppe. Når det gjelder en helhetlig kultur som den samiske, finnes det selvsagt en rekke mer eller mindre autoritative utlegninger av den, både blant samer, i akademiet og i opinionen. Noen må imidlertid kunne karakteriseres som lite korrekte, andre som relativt fordreide. Hva som imidlertid er rett og galt er ikke et spørsmål om objektivitet, men om majoritet og autoritet. Kultur- og etnisitetsoppfatninger er også forbundet med en viss pragmatisme; hvordan samiskheten framstilles og brukes er situasjonsavhengig (Kalstad og Viken 1996). Det som samiske turistverter og -institusjoner presenterer er ikke nødvendigvis i overensstemmelse med hva samer flest eller enkelte samiske grupper mener er riktig kulturbeskrivelse. Og oppfatningene i turistmarkedet – ofte basert på forventinger om noe utpreget etnisk – er som regel tuftet på mangelfull eller fordreid kunnskap. Men også den får en viss autoritet i mange sammenhenger. I allianser med andres fortolkninger er det grunn til å tro at slike oppfatninger bidrar til konstitueringen av bildet av dages samiske samfunn, som etnisk og tradisjonsbundet.
’Etnisitet’ er langt på vei det gamle rasebegrepet i en modernisert og tidsmessig utgave. Det er en sosial kategori som er brukt til å skille og markere grenser mellom folkegrupper og kulturer (jf. Barth 1968). I henhold til et sosialkonstruktivistisk perspektiv vil hva som vektlegges i slike sammenhenger være tids- og situasjonsavhengig. Etnisitet er dermed noe dynamisk som rommer forskjellige ting på ulike tidspunkt, og en instrumentell og politisk størrelse som i vesentlig grad bestemmes gjennom eksterne relasjoner (Jenkins 1997:23). Både hverdagspolitikken og turismen er kontekster som gir farge til etnisiteten. Noen vil imidlertid hevde at etnisitet ikke bare er en konstruksjon, men noe som alltid har vært der og som i hovedsak utvikler seg innenfra, for eksempel at det finnes et samisk etos som er nedfelt i språk, tankesett, historie og tradisjoner, ritualer og andre kulturuttrykk (jf. Epstein 1978). Et slikt essensialistisk syn på etnisitet eller kultur tenderer mot å være fortidsorientert og kulturkonservativt.
Etniske minoriteter og særlig urfolk blir gjerne identifisert gjennom at de knyttes til noen særegne tradisjoner. Tradisjonsbegrepet kommer fra de latinske termene 'tradere' som betyr å overføre eller å overlate noe i en annens forvaring (jf. Giddens 1999), eller 'traditio' som betyr overlevering (Nyíri 1992:61). Tradisjoner arter seg som repetisjoner av handlinger, men dreier seg like mye om videreføring av underliggende verdensanskuelser, prinsipper, teorier og verdier (Boyer 1990). På denne måten gir samtiden sine handlinger et skinn av kontinuitet og stabilitet. Som Giddens (1999:42) har mange ment at tradisjoner representerer et konservativt kulturelement. Boyer (1990) drøfter også dette, og mener at selv om folk velger å holde på gamle kulturuttrykk betyr det ikke nødvendigvis at de er konservative. Slik moderniteten har fart fram, har det til tider vært radikalt å påkalle tradisjoner, og tradisjonsbevaring er et postmoderne fenomen. Det er imidlertid betimelig å spørre om det er tradisjoner som bevares. Det er ofte bare et skinn av tradisjon, fordi det en henviser til som overlevering fra fortiden har skiftet form eller innhold. Reindriften er en tradisjonsnæring, men drives mye godt etter moderne prinsipper. Mange av de tradisjonsuttrykkene som vises for turistene har også mistet eller skiftet betydning i den samiske hverdagen – lavvoen er fritidsredskap, kofta er bunad, joiken er massekommunikasjon – det er bare de ytre tegnene som overlever fordi de er eksotiske eller verneverdige som kulturarv. Ofte er tradisjoner også noe en plutselig begynner å påkalle, ved at man oppdager at en handling har røtter i fortiden, eller til og med fordi det i seg selv gir legitimitet. Derfor er også tradisjon blitt betraktet som sosiale konstruksjoner, det er ikke en underliggende og vedvarende struktur, men fortolkningen av en nåtid.
Når etnisitet og tradisjoner skal formidles og fortolkes, skjer det gjerne en utvelgelse som langt fra er tilfeldig. For det første er det en tendens til å overfokusere materielle kulturuttrykk (jf Mathisen 2000). Det finnes for eksempel en rekke kulturelementer som er svært konkrete; landskap, hus, veier, gjenstander, mens andre kulturelementer er svært abstrakte; politikk, makt, markedskrefter, kultur, verdier og normer enda mer abstrakte. Mange abstrakte kulturelementer finnes bare i folks bevissthet, eller som fortellinger og diskurser. Jo mer abstrakt, jo mer vil oppfatningene eller presentasjonene være preget av formidlerens sosiale og kulturelle posisjon. I turismesammenhenger hvor det visuelle er så viktig, blir ofte de materielle kulturelementene overfokusert. De tradisjonelle etniske markørene og den delen av kulturen som eksponerer disse, får en framtredende plass på bekostning av andre og mindre synlige kulturtrekk. Tradisjonelle markører knyttet til reindrift blir til samiske markører fordi de er materielle og fordi de mer enn noe annet skiller Sameland fra omkringliggende områder og kulturer. Sjøsamisk kultur er langt fra så distinkt forskjellig fra den norske, og nesten ikke eksponert i turismesammenheng.
For det andre er det i kulturformidlingen en tendens til å vektlegge tidligere tiders kultur på bekostning av dagens. I den moderne verden er det svært mye som er likt, mens fortidens kultur var mer stedsunik. I alle fall avviker som regel et steds fortid mer fra turistenes hjemmekultur enn stedets samtid. Den kulturelle ensrettingen har derfor ført til fokusering på kulturarv og tradisjon innen turismen. Etniske minoriteter og urfolk representerer i manges øyne både kulturarv og bevarte tradisjoner, selv om de i vår tid lever et liv som er mer likt enn ulikt de liv turistene selv lever i sin moderne hjemmeverden. For å leve opp til forventningene om annerledeshet, iscenesettes derfor kulturen i henhold til historie, tradisjoner og myter. Dette gjøres egentlig over alt – man har en stor kulturarvindustri som i hovedsak holder på med å produsere forhistoriske presentasjoner av steder og kulturer. Det er også en tendens til at man da gjør den Andres kultur atskillig mer eksotisk enn den er. Når man iscenesetter, betyr det at man konstruerer en imaginær Andre – en konstruksjon som ofte forfører både turistene og de innfødte, ifølge Lanfant (1995:35). Som vi skal se gjelder også det Sameland.
Samene har lenge vist seg og sin kultur fram for turister eller de er blitt
vist fram, slik tilfellet har vært ved noen anledninger. På verdensutstillingen
i Paris i 1900 var samene en del av den norske utstillingen (!), og så seint
som 1930 var samer “objekter” i et omreisende sirkus i Tyskland (Hætta 1994).
Da cruisebåtene begynte å trafikkere kysten av Nord-Norge i siste halvdel av
19. århundre ble sameleirene tilrettelagt for turistbesøk, blant annet i Tromsdalen
og på Lyngseidet. Seinere, da bilturistene kom, fant samene et marked også i
disse, og sommerboplassene langs veiene ble utstyrt med salgsboder for samisk
håndverk og suvenirer. Turisttilbudene i Sameland er for det første slike vare-
og suvenirutsalg. Dette er en turismevirksomhet som bare i liten grad betyr
tilpasning til turismen som sådan. Andre driver først og fremst forretning og
selger det som lar seg selge og som man tjener penger på enten det er egenprodusert,
eller fabrikkprodusert i Finland, Taiwan eller Korea (gjerne med påskriften
“Greetings from Sapmi”). For det andre dreier det seg om aktivitetstilbud i
samiske områder knyttet til en blanding av samisk kultur, moderne friluftsliv
og underholdningspregede opplevelser. Viktigst i denne sammenhengen er en ganske
omfattende turisme basert på snøscooter. Sameland er et av verdens mest tilgjengelige
“villmarksområder” med vinterløyper (for snøscooter) overalt, noe som turismenæringen
benytter seg av. Sameland er blitt til en tumleplass for turister fra hele verden
(jf. Pedersen og Viken 1996). For det tredje finnes det en rekke profesjonelle
museer og kulturinstitusjoner, men også private selskaper som presenterer samisk
kultur på et mer eller mindre vitenskapelig grunnlag og som selger etnopolitisk
“korrekte” produkter, det være seg suvenirer eller turer til en sameleir. Paradoksalt
noe blir ikke museumspresentasjonene oppfattet som spesielt ekte til tross for
høy gjenstandsautentisitet – museer er fortidsorienterte, og refleksive turister
vet at de ofte er “den hvite manns” verk (jf. Hollinshead 1996). 
Det er noen fellestrekk ved den turistiske presentasjonen av samisk kultur. For eksempel vektlegger nesten alle aktørene det fortidige i sin produksjon. Dette representerer en markedstilpasning – folk reiser som kjent også i tid, og turister er opptatt av tradisjoner og historie. Derfor brukes reindriften mye, enten direkte eller som grunnlag for aktiviteter og fortellinger. Reinbaserte opplevelser som kjøring med tamrein, lassokasting, besøk ved reinflokk, og deltakelse under vårflyttingen, er blant produktene som tilbys. Ulike varianter av lavvo, goahti og gamme (telt og jordhus) benyttes til servering og overnatting – det er det nærmeste mange turister kommer det å "leve som same" for en stakket stund. Som regel er samisk mat et viktig innslag ved slike anledninger sammen med fortellinger om samisk kultur og joik. Den avbildede turistbrosjyren rommer en del av dette – koftekledd same, bål, lavvo, elvebåt – og de fleste andre matrielle samiske symbolene er å finne på brosjyrens bakside. Virkeligheten fortoner seg heldigvis ofte noe mer nyansert, slik en ser på det andre bildet, hvor snøscooteren og scooterdressene gir et mer moderne inntrykk.
Den implisitte selvpresentasjonen – det moderne Samelands landskap og hverdagsliv – står i relativt sterk kontrast til det som her er vist til, og er atskillig mindre særegent enn de iscenesatte turistattraksjonene og opplevelsene. For mange turister er imidlertid dette den eneste eksponeringen av samisk kultur som de blir utsatt for. Da kan man lett få problemer med å oppdage det samiske. De samiske bygdene er relativ like de ikke-samiske nordlige stedene. De fargerike klesdraktene er i vår tid byttet ut med moderne klær, folk bor ikke i lavvoer og gammer, men i vanlige hus, og de samiske kommunesentrene ser ut som andre nordiske bygdesentra og bygdebyer. Ut fra forventninger om et annerledes samfunn fortolkes den moderne samiskheten som relativt utydelig. "Hvordan skal jeg vite hva som er samisk?" spurte en tysk turist som var informant i undersøkelsen i 1995, og "[e]n skulle ikke tro at dette var sentrum av Sameland" sa en svensk turist utenfor Samvirkelaget i Kautokeino (Lyngnes og Viken 1998). En del turister søkte etter det genuint samiske, men kunne ikke finne det. De forventet at den samiske kulturen var mer tradisjonell enn den er. Enkelte innså i møtet med Sameland at dette hadde vært en naiv forestilling. Turister som hadde vært i de samiske områdene tidligere mente at de samiske kulturtrekkene var blitt mindre iøynefallende de seinere årene. De mest reflekterte lurte på hvordan samene takler spenningene mellom tradisjon og modernitet og så en rekke dilemmaer knyttet til turistisk eksponering av samekulturen.
Samekulturen framstår i mange sammenhenger som mer tradisjonsbunden enn den norske (jf. Kalstad og Viken 1996), og særlig gjør den det i utlendingers øyne. I en undersøkelse blant potensielle nordnorgesturister i Tyskland i 1996 ble respondentene bedt om å rangere det tyske, norske og samiske samfunnet med hensyn til hvor moderne de mente disse samfunnene er (upublisert materiale). Materialet viser at Tyskland og Norge vurderes omtrent like moderne, på en skala fra en (minst moderne) til fem (maksimalt moderne) gir de to landene skårer på gjennomsnittlig henholdsvis 3,9 og 3,7, mens det samiske samfunnet får en gjennomsnittsskåre på 2,9. Det er ingen forskjell mellom dem som har satt seg inn i forhold omkring det samiske samfunnet hjemme, og dem som har besøkt landsdelen tidligere. Man blir altså ikke mer overbevist om den samiske moderniteten av å besøke området enn av å lese om det. Kanskje er det omvendt; besøket bekrefter forestillingene man hadde om et mindre moderne samfunn – selvpresentasjonene legger som vist mye opp til det. Grunnen til at tyskerne regner det samiske samfunnet som mindre moderne finner man i hva de forbinder Sameland med. På et åpent spørsmål hvor de ble bedt om å angi tre ting som de forbinder med samer og Sameland nevnte 35 prosent rein/reindrift/nomader, 26 prosent urbefolkning, tradisjoner, annerledes levemåte og kultur. Syv prosent knyttet det samiske til folkedrakter, og åtte prosent forbinder det samiske med landskap og natur. Det var også en rekke andre svar, men ingen som kan forbindes med noe spesifikt moderne. Trolig er det bildet som tyskerne har av det samiske samfunnet ikke langt fra det man jevnt over vil finne i Norge – at samene er sterkere knyttet til tradisjonene enn andre. Det er selvsagt også et bilde som er forbundet med noen realiteter; for eksempel utøver en del samer reindrift, samene har som følge av egen politisk kamp fått status som urfolk, og noen går fortsatt til daglig i kofte.
De oppfatningene som hersket blant potensielle tyske turister avviker ikke mye fra det turister i de samiske områdene ga uttrykk for i en undersøkelse sommeren 1999. I denne ble turistene bedt om stikkordsmessig å gi tre karakteristikker av henholdsvis dagens samiske kultur, og det de oppfattet som ekte samisk kultur. Cirka en tredjedel av respondentene unnlot å svare på de to spørsmålene, og særlig de med lav utdanning eller som kom langveis fra. Totalt knyttet 55 prosent av turistene dagens samiske kultur til noe som hadde med tradisjon å gjøre, ni prosent fokuserte på annerledeshet uten å indikere tradisjonsanknytning, mens 19 prosent synes kulturen er kommersiell og 11 prosent oppgir noe som antyder at de oppfatter kulturen som moderne. Altså en klar overvekt av oppfatninger om tradisjonspreg. Svarene på spørsmålet om hva de mener er ekte samisk forsterker dette inntrykket (se tabell 1). De materielle kulturuttrykkene – de ytre og lett synlige symbolene – dominerer turistenes oppfatninger av samiskhet; lavvoen, elvebåten, kniven og koften. Nest viktigste gruppe med svar er sentrert rundt samenes levemåter og næringsveier som reindrivere og nomader, som et folk som bor i telt – også dette relativt iøynefallende, selv om det ikke er så representativt som turistene tror. Den tredje gruppen tradisjonskarakteristika går på ikke-materielle kulturuttrykk som språk, joik og musikk, religion, kunsthåndverksferdigheter og matstell, men nevnes oftest av nordmenn, altså av folk som har større kjennskap til kulturen enn de øvrige turistene. Jo mer det er grunn til å tro at turistene vet om samene, jo bedre fundert er trolig de tradisjonsorienterte forestillingene. Tabellen (1) viser at ”naturnærhet” er noe som nevnes langt sjeldnere enn tradisjonsrelasjonen – trolig sjeldnere enn hva samene selv mener er tilfelle. Som en ser nevnes også en del andre både positive og negative karakteristikker som ekte samiske. Det finnes både dem som beundrer og dem som ser ned på det de mener er ekte samisk.
Tabell 1: Hva som er ekte samisk slik turistene ser det (åpent spørsmål om inntil tre karakteristika). Prosent.
Hovedinntrykket er altså – både blant potensielle turister og faktiske turister i området – at oppfatningene av det samiske samfunnet er at det er mindre moderne og med sterke tradisjoner. Forestillingene er og at kulturen er sterkt knyttet til tradisjoner som i våre dager ikke er sentrale for de fleste samers hverdagsliv. Men en del har også fått "bekreftet" forestillinger som ofte knytter seg til urfolkskulturer i turistisk sammenheng; at det gjøres relativt markante iscenesettelser for å tekkes turistmarkedet og for å gjøre forretning.
Reiselivets selvpresentasjon og turistenes oppfatninger om Sameland er altså nært knyttet til tradisjoner. Dette er imidlertid bare halve sannheten. Den andre delen dreier seg om Sameland som et moderne og vestlig samfunn. Denne delen av virkeligheten har gjort kulturen mer lik andre vestlige kulturer, og mindre synlig. I turismesammenheng er dette en traurig realitet; egentlig er ikke dagens Sameland særlig forskjellig fra andre steder i Norge, heller ikke spesielt eksotisk. Hverdagslivet dreier seg om åtte-til-fire-jobber, familieliv, organisert fritid og fjernsynstitting på nasjonale og internasjonale kanaler. Og landskapet er preget av moderne service, infrastruktur og en marginalisert primærnæring. Derfor kan en gjerne reise gjennom Sameland uten å finne tegnene på den samiskheten en har hørt og lest om – noen turister gjør som nevnt det. For å få et inntrykk av samisk kultur slik den en gang var må en oppsøke museer eller samiske reiselivsaktører. De eksisterende alternativer er altså en iscenesatt samiskhet eller en samisk hverdag som tilsynelatende ikke avviker særlig fra den skandinaviske. Moderniteten har kanskje ikke fjernet særegenheten, men den har i alle fall tildekt den ved at den er mindre knyttet til materielle tradisjonssymboler enn tidligere. Mange turister innser at det er slik, mens andre tror at det fortsatt finnes et tradisjonelt samisk levesett et sted ute på fjellet. De vil ikke forlate myten om den tradisjonelle og eksotiske samen.
Om samenes egen tendens til å vise til tradisjoner når de skal beskrive sin samiskhet er påvirket av medienes og turistnæringens presentasjoner og oppfatningene i storsamfunn og blant turister er vanskelig å si. Samer som konfronteres med denne muligheten, mener at det i tilfelle først og fremst skjer gjennom ubevisste prosesser (data fra pågående undersøkelse). Et sted hvor tilsvarende har vært underkastet analyse er i Setesdalen. Tegnene på at dalen rommer et særegent samfunn er mange; stabburet, sølvsmiene, folkedansen, folkemusikken, søljene og bunadene og en spesiell dialekt – på mange måter en parallell til det en finner i Sameland. De nevnte kulturuttrykkene har i dag fått en langt mer framtredende posisjon i setesdølenes identitetsforvaltning enn de hadde tidligere (Stubseid 1992). Utenverdenens oppfatninger av dalen synes å ha blitt adoptert av lokalbefolkningen. Trolig gjelder dette også i Sameland. Turistenes oppfatninger og reiselivsnæringens produksjon og presentasjon er en del av samenes hverdag og virkelighet, og er en del av den konteksten som former folks identitet. Det er også andre forhold som forsterker reiselivsnæringens tradisjonsbevaringsrolle; suvenirproduksjonen holder liv i kunnskaper om tilvirking av gjenstander fra reinskinn, bein og tre; ferdigheter i å temme og kjøre rein videreføres fordi turistene etterspør opplevelser; og koften utvikles fordi den brukes i en del nye sammenhenger. Reiselivets bidrag til konstitueringen av dagens samiskhet er dermed relativt mangfoldig.
De fleste samer opplever turismens bidrag til tradisjons- og identitetsbevaringen som noe positivt, men er som nevnt vare for andres anvendelse av samiske kulturuttrykk. Det er samene selv som skal stå for formidlingen av denne kulturen, mener de fleste. I og for seg et rimelig krav, men ikke overholdt i finsk Sameland (Ruotsala 1995). I den pågående undersøkelsen (2001-2002) kommer det fram at ikke-samisk eierskap og styring av hoteller og attraksjoner av mange blir oppfattet som en provokasjon selv om det er formildende at profitten er lav. Samme undersøkelse viser også at takhøyden er lav for hva man tåler fra eksternt eide turismeforetak; det ble påpekt flere ”kulturfeil”, for eksempel ved utstilling av kofter og bruk av runebommen (sametrommen). Kritikken er at signalene blir feil fordi de som står bak ikke tilhører og behersker kulturen. Formidlingen (og fortolkningen) kan ikke sees løsrevet fra formidleren og dennes bakgrunn, synes være oppfatningen. Samer har altså ikke mot å bli påvirket av moderne fenomener som turisme og kommersialisering dersom man selv har regien på det og tjener på det. Altså: når turismens tradisjonshang får politiske og økonomiske konsekvenser blir årvåkenheten skjerpet og konstruksjonene mindre likegyldige.
At tradisjonsbærende symboler på en kultur oppfattes som typiske for kulturen, er eksempel på at tegn blir metonymisert. Det skjer når et enkelt tegn tas til inntekt for en helhet. Cohen (1993:24) viser til at mange postkort er metonymer – de viser byen eller stranda slik disse framstår for turistene. Det er som regel ikke slik stedene fortoner seg for lokalbefolkningen. Grønnhaug (1978) bruker måten samisk kultur vanligvis blir presentert på som eksempel på metonymisering. Det særegne språket, kofta, reinen, joiken og andre tradisjonssymboler utgjør samisk kultur i folks øyne. Gjennom sosiale og kulturelle prosesser i alle fall i norsk opinion blir disse tegnene fortolket metonymisk – oppfatningen er at det er slik den samiske kulturen er. Gjennom en metonymisk fortolkning har særlig reindriften blitt et langt mer sentralt symbol på samiskhet enn den fortjener. Sameland framstår altså som både utydelig og usynlig, ikke bare som et resultat av moderniseringens homogeniserende tendens, men også fordi Sameland forbindes med symboler som er lite representative for dagens samiske hverdag.
Metonymisering er et fenomen som ligger tett opp til stereotypisering. En stereotypisering er å tillegge en kategori mening utover det den strengt tatt rommer, det er å overdrive hvilke egenskaper en tillegger en kategori (Pickering 2001:10). Det betyr også gjerne at en tillegger alle mennesker som faller i en kategori bestemte egenskaper, som for eksempel at alle samer driver reindrift, går i kofte, kan joike. Samer er imidlertid ingen homogen kategori. Bare 5-10 prosent av samene tilhører reindriften og mange joiker for eksempel ikke fordi de ikke har lært det, eller fordi det er ansett for å være ukristelig. I utgangspunktet er ikke slike kategorier og stereotypier negative.
Metonymisering og stereotypisering kan ha en del konsekvenser som er etnopolitisk problematiske. Tendensene virker blant annet essensialiserende på folks kulturoppfatninger gjennom at de bidrar til å sementere forestillinger om Sameland som et samfunn sterkt preget av tradisjoner. Som antydet er dette en fordreining eller i det minste en overdrivelse, det tradisjonelle er i beste fall en liten flik av samisk hverdagskultur. Den er i dag omtrent like moderne og dynamisk som andre moderne kulturer. I den grad tradisjonene fortsatt har betydning er det som refleksive identitetsmarkører; også samer med moderne livsførsel viser til forfedrenes levemåter når de skal si hva som er typisk samisk – altså til forhold som først og fremst er en kognitiv referanse. Kanskje er samenes evne og vilje til å ta vare på tradisjonene nettopp et tegn på at kulturen er moderne – eller snarere postmoderne. I andre samfunn er bevaring av tradisjoner og å dyrke kulturarv ansett for å være et postmoderne anliggende (Urry 1996). Men fordi samene har status som urfolk, og fordi noen (relativt få) fortsatt lever slik man gjorde før og ikke bare har et refleksivt forhold til tradisjonene, blir tradisjonsmarkørene overfortolket ; de skaper forestillinger om et liv som stort sett ikke leves lengre. Men ved hjelp av turismens og medienes eksotiske fortellinger holdes slike konstruksjoner ved like. Folk tolker elementer av tradisjonenes formside som innhold, mens realiteten – den forskningsmessige observasjon og konstruksjon av samisk hverdag – forteller at tradisjonenes form og innhold har skilt lag. En annen måte å se det på – en annen konstruksjon – er selvsagt at tradisjonstegnene består, men med ny betydning (jf. Viken og Kramvig 1997).
Mest betenkelig er metonymiseringen og stereotypiseringen når den får politiske konsekvenser, for eksempel ved at steder og aktører blir behandlet annerledes enn norske i politiske og forvaltningsmessige sammenhenger fordi de er samiske. Samer hevder fortsatt at de opplever dette. Særlig brukes kulturhensyn som unnskyldning for utsettelser eller Enkelte frykter at tradisjonstilknytning skal bli brukt som et politisk argument mot motorisert ferdsel i utmark – turistisk rein- og hundekjøring har slått bra an – til tross for at samene har etter hvert også lange tradisjoner for slik motorferdsel. Tradisjonsbevaring kan også brukes som et argument for at man skal satse på turisme i stedet for andre næringer fordi turismen bidrar til kulturbevaring, mens de fleste andre næringer bare virker moderniserende. Dermed vil det også antakelig være lettere å få til turisme basert på tradisjonsmarkører enn på utelukkende moderne konsepter. Å få til et badeland i Kárásjokha, eller å holde i gang et slalåmanlegg har vist seg å være mye vanskeligere enn å få til en attraksjon som spiller på tradisjoner og myter.
Mer indirekte vil tradisjonseksponeringen og -fortolkningen bidra til den almene sementeringen av bildet av Sameland som mindre moderne. Dette kan fort føre til at de samiske områdene ikke behandles likt med andre områder innenfor storsamfunnets politiske systemer. Den pågående undersøkelsen antyder at det foregår en slik strukturell undertrykking. Fordi man representerer noe samisk trengs det argumentasjon for tiltak som anses som selvfølgelige i for eksempel norsk sammenheng, og tidvis kreves det ekstra dokumentasjon og argumentasjon for å oppnå goder som anses som en rettighet i norsk sammenheng. Fordi spørsmålet om retten til land og vann betyr mye for samene og vil ha konsekvenser for det meste, unnlater man å ta stilling til mange spørsmål – man viser til at land-og-vann-spørsmålet må avklares før beslutning kan tas. Det hevdes å eksistere en politisk handlingslammelse. Kategorien same blir en hemsko fordi makten over samisk grunn ikke er avklart, noe som kanskje ikke er avklart fordi storsamfunnet føler seg truet. Kategoriseringen får dermed politiske konsekvenser. Ofte er imidlertid slike sammenhenger, for eksempel mellom turistenes og opinionens tradisjonsoppfatninger, så indirekte at folk flest ikke er oppmerksomme på dem. Derfor er det få som har særlige motforestillinger mot den eksponering som gjøres. Det er mye som tyder på at utviklingen burde underkastes mer debatt enn hva tilfellet er på begynnelsen av det 21. århundret.
Konklusjonen på dette er egentlig todelt. På den ene siden; Turisme, etnisitet og tradisjoner er forhold som går godt sammen. Ikke bare passer etnisitet til turisme, turismen passer også på mange måter til etnisiteten. Turismen gir anledninger til å vise fram, utvikle og eksperimentere med etniske uttrykk. Dette har ikke minst vært framtredende i Sameland. Man har utviklet nye typer lavvoer, gammer og elvebåter, og produserer moderne reinbaserte opplevelser (Viken 2000). Dette har bidratt til å gi den samiske kulturen fotfeste i det moderne samfunnet. Turismepresentasjonene gir også samekulturen et ansikt overfor nye grupper. Rett nok bidrar slike presentasjoner til endringer i kulturen, men det betyr nytt liv, fornyelse og dynamikk. Turismen bidrar til at samfunnet blir revitalisert, revaluert (jf. Viken og Kramvig 1997), og estetisert (Viken 1997). Og det samiske samfunnet satser på turisme på en helt annen måte enn tidligere, næringsutvikling innen reiseliv er blitt en politisk målsetting. På samme måte som etnisitet er et politisk virkemiddel, er det i ferd med å bli en markedsøkonomisk faktor. Dette er den positive konstruksjonen.
På den annen side, den turistiske eksponeringen av etnisitet og tradisjoner kan få negative følger. Den har et konservativt element i seg, og kan brukes som argument for å nedprioritere andre næringsfelt og som argument mot generell modernisering. Turistene forventer å oppleve tradisjonelle og eksotiske kulturuttrykk, og de finner dem når de oppsøker steder som er tilrettelagt for dem. På denne måten sementeres tradisjonsforestillingene. Dette har negative konsekvenser dersom turismen blir en hemsko for utvikling av andre sektorer. Det blir det også dersom det en oppfatter som tradisjoner bare forvaltes av turismen. Skal han fortsatt satse på turisme, er han nødt til å fortsette med rein, sier en reineier. Han mener at tradisjonene ikke kan videreføres med turisme som hovedmotiv, det blir like kunstig som når samiskheten iscenesettes på museum eller teater. Dels er dette alt blitt et problem. Tradisjonene vil ikke lengre ha samme innhold eller mening. Lavvoen (sameteltet) er for lengst blitt til fritidslavvo, guksien (trekoppen) og reinskinnet suvenirer, og siida-livet eksisterer bare som eksotiske utstillinger og fortellinger. Å vise seg fram for turister, er snart den eneste tradisjonen som ikke har blitt tømt for innhold; det foregår ofte på samme måte i dag som for hundre år siden.
