Dette innlegget er skrevet som en utvidelse av et innlegg jeg hadde i en av debattene på fjellkonferansen i Lom i januar i år, etter oppfordring fra redaksjonen. Utgangspunktet er at vi i andre land ofte finner tung tilrettelegging inne i nasjonalparkene. Norske vernemyndigheter finner det lite aktuelt i våre nasjonalparker, noe som igjen ofte medfører forvirring og konflikt. Innlegget er ment som en utfordring til å utvikle temaet videre – ikke som en faglig gjennomgang av temaet.

Nasjonalparkbegrepet – Norge og internasjonalt

I Norge brukes betegnelsen ”nasjonalpark” annerledes - langt mer puristisk- enn internasjonalt. Årsaken ligger i definisjonen av nasjonalpark i naturvernlovens § 3 som hjemler vern av ”større urørte eller i det vesentlige urørte eller egenartede eller vakre naturområder”. Altså relativt urørte områder som gis et strengt vern. Størstedelen av en nasjonalpark må ligge på statsgrunn, men tilgrensende arealer av tilsvarende verdi i privat eie kan inkluderes.

Internasjonalt betegner ”nasjonalpark / national park” større områder som undergis et differensiert vern, der grad av urørthet varierer innen området og der man normalt finner tung tilrettelegging i randsonene eller i områder inne i parken der det enten var inngrep før opprettelsen, eller der en har vurdert de negative konsekvensene som begrenset i forhold til gevinsten ved å vise publikum verdiene i parken og å konsentrere trafikken.

I internasjonal terminologi ligger våre nasjonalparker nærmere det som normalt omfattes av begrepet ”villmarksområder” (”Wilderness areas”), selv om kulturinnslagene er sterkere her i landet enn for i eksempel i nordamerikanske wilderness areas - på grunn av sterkere kulturpåvirkning fra jordbrukssamfunnet gjennom de siste par tusen år. Områder med nyere tekniske inngrep av noe omfang innlemmes normalt ikke i våre nasjonalparker, og nye inngrep tillates ikke i eksisterende parker.

Verneområder ellers - Norge

Også lovtekstene som gjelder landskapsvernområder (NL § 5 - ”egenartet eller vakkert natur- eller kulturlandskap” og naturreservater (NL § 8 – ”[områder med] urørt, eller tilnærmet urørt natur eller [som] utgjør spesiell naturtype”) setter krav til urørthet. Begge disse verneformene kan i sin helhet opprettes på privat grunn, naturreservater er som regel små, og utløser erstatning som ved ekspropriasjon. På grunn av reglen om at brorparten av en nasjonalpark skal ligge på statsgrunn, er noen norske wilderness-områder vernet på denne måten, fordi de utelukkende ligger på privat grunn.

Med den sterke legalistiske kultur vi har i norsk forvaltning, blir praksis når verneområder opprettes og forvaltes nær opp til lovens bokstav. Det er viktig å merke seg at dette gjør at våre verneområder i de fleste tilfelle ikke inneholder arealer som egner seg som offerområder (se nedenfor) – disse ligger oftest utenfor nasjonalparkens grenser.

Verneområder og offerområder

I debatten om forvaltning og bruk av våre nasjonalparker i reiselivssammenheng, vises ofte til forholdene i nasjonalparker i andre land, der man ofte har tung tilrettelegging inne i selve parkene - jfr. for eksempel Flogenfeldt (som trigget debattinnlegget dette innlegget er en videreføring av). Filosofien i mange utenlandske naturparker er å ofre en liten bit av verneområdet for å gi det store publikum en sjanse til å oppleve natur og verneverdier uten store krav til erfaring, kompetanse eller anstrengelse, og for å skåne mer sårbare områder for ødeleggende ferdsel. Dette gjøres gjerne områder i tilknytning til inngrep og infrastruktur etablert før vernet, eller i områder der man kan vise fram verneverdiene for et stort publikum uten for store negative effekter. Betegnelsen ”sacrificed areas” (”offerområder” - min betegnelse) brukes på disse. Resten av nasjonalparkene (eks. fra New Zealand – Flogenfeldt: 90% av arealene) er uten tilrettelegging – og med svært liten ferdsel og inngrep.

Begrepsforvirring

Bruken av samme betegnelse på forskjellige begreper gir problem når utlendinger kommer til våre nasjonalparker. De forventer å finne tilbud med høy grad av tilrettelegging, men finner det motsatte. Det oppstår også konflikter når næringsutviklere innen reiseliv ser på våre nasjonalparker som arenaer for tilsvarende reiselivssatsing som man kan finne i offerområdene i andre lands nasjonalparker. Et eksempel kan være reiselivsutviklere som ønsker å etablere virksomhet i en av våre nasjonalparker tilsvarende den man finner i national parks i andre land. De får avslag fra forvaltningen ut fra et regelverk for forvaltning av en wilderness area og konflikten er et faktum. Dette kunne vært unngått om betegnelsene på norske vernekategorier ble endret i samsvar med internasjonal praksis, men tross alt har vi både et lovverk og en praksis som har lang hevd nasjonalt og som det ikke er ønskelig eller mulig å endre – i alle fall ikke over natta.

Verne- og fylkesdelplan for Dovrefjell – et eksempel

Med verneplan og fylkesdelsplan for Dovrefjell som eksempel, kan vi se hvordan lovverkets begrepsbruk har hatt betydning for klassifisering og vern av områder. Områder med moderat eller høy grad av tekniske inngrep er holdt utenfor områdene som er gitt vern etter naturvernloven, i noen tilfelle er områder av betydning for villreinen vernet, ikke etter naturvernloven, men etter viltloven som biotopvernområder. Dette er områder der det av hensyn til villreinen er viktig å hindre nye inngrep, men der man ut fra eksisterende inngrep og gjeldende tolking av naturvernloven ikke har funnet å kunne anvende naturvernloven.

Det er eksempler på at en kommune har gått inn for vern, men vernemyndighetene har gått i mot. Dette gjelder Mardalsfossene og området rundt. Nesset kommune ønsket området vernet, ikke minst på grunn av markedsføringsverdien i reiselivssammenheng, men også fordi dette er et praktfullt område – selv med fossen redusert til en migstreng i turistsesongen og intet ellers. Vernemyndighetene gikk imidlertid mot vern – området var for skadet av inngrep til at vern etter naturvernloven var aktuelt, og det var ingen viltinteresser som tilsa biotopvern.

Det var i planprosessen tautrekking om hvilke områder som skulle vernes, og hvilke som skulle forvaltes etter plan- og bygningsloven i tråd med fylkesdelplan, og etter særlover. For de fleste omstridte områdene vant vernet fram, bl.a. ut fra vernemyndighetenes holdning om at fylkesdelplanen ikke gir godt nok vern for villreinområdene i og med den ikke er juridisk bindende. I en del områder med moterate inngrep (seterdaler med veier og i noen tilfelle hytteområder) ble imidlertid virkemidlet PBL gjennom at fylkesdelplanen pålegger utarbeidelse av kommunedelplan på nærmere gitte premisser for å ivareta verdiene. Videre omfatter fylkesdelplanen et randområde rundt verneområdet, og gir føringer på en naturvennlig utvikling –deriblant at tyngre nærings- og reiselivsutvikling skal skje i randsonene – inne i områdene kan det etableres småskala reiselivsvirksomhet knyttet til eksisterende jordbruksvirksomhet for å styrke denne.

”Nasjonalparkområde Dovrefjell?”

Området som omfattes av fylkesdelplan for Dovrefjell tilsvarer på mange vis det som i internasjonal terminologi benevnes national park. Innen for dette områder har vi wilderness-områder vernet som Dovrefjell – Sunndalsfjella nasjonalpark, ette gjelder også deler av landskapsvernområdene, andre deler av landskapsvernområdene og biotopvernområdene kommer i en mellomstilling, sistnevnte er uansett sårbare for nye inngrep. Deler av landskapsvernområdene er av wilderness-type – muligens har eiendomsforholdene hatt betydning for valg av verneform.

Med det forhold at det er hele området omfattet av fylkesdelplanen (dvs. verneområdene inkludert) som i funksjon ligger nærmest opp til det internasjonale begrepet ”national park” i bakhodet bør det være mulig å enes om at de aktuelle offerområdene på Dovrefjell i hovedsak befinner seg utenfor selve verneområdene. Å skulle inn i verneområdene og spesielt inn i nasjonalparken med tyngre tiltak og stor ferdsel, vil trolig i de fleste tilfelle redusere verneverdiene i uakseptabel grad. Dette vil også være i strid med retningslinjene for fylkesdelplanen.

For å komme rundt begrepsforvirringen og for å gi reiselivet et salgbart produkt, kunne vi enes om å kalle området omfattet av fylkesdelplanen for ”nasjonalparkområde Dovrefjell” – eventuelt ”nasjonalparkområde Rondane – Dovrefjell” når den utvidede verneplanen for Rondane binder de to sammen, med en tilsvarende fylkesdelplan rundt verneområdene i Rondane. Dette vil muliggjøre en utvikling innen reiseliv som vil gi publikum de opplevelsene de etterspør, uten å redusere verneverdiene.

Naturinformasjonssystemet for Rondane-Dovrefjell – iNARDO – er alt etablert og bygger opp under denne modellen. I stedet for et stort senter for området, satser man her på flere mindre i et nettverk, pr. i dag med etablerte sentre på Otta, Dombås, Folldal og Gjøra, om nye under etablering i Oppdal og Kvikne. En del av utstillingsmateriellet om verneområdene er felles, i tillegg har hvert senter et spesialisert tema. Sentrene er plassert innenfor fylkesdelplanområdet, men utenfor verneområdene.

Fotnoter