Den Norske Turistforening (DNT) har helt siden stiftelsesåret 1868 vært en pådriver for sikring og vern av norsk natur. Vår tidligere formann Yngvar Nielsen tok allerede i 1904 initiativ til å opprette nasjonalparker i Norge. DNT har fulgt opp denne grunnholdningen ved å støtte arbeidet med å bevare vår naturarv samtidig som vi tilrettelegger for gode naturopplevelser i form av merkede stier og turisthytter. Gjennom gode naturopplevelser blir folk glad i naturen, og det man er glad i vil man også verne om. På den måten er naturvern og friluftsliv to sider av samme sak! Innledningsvis vil vi understreke viktigheten av å sikre natur- og kulturkvalitetene i våre verneområder for å bevare områdenes funksjon både som viktig opplevelsesområde for mennesker, og som leveområde for dyr og planter.

Friluftslivets plass i verneområdene

Det er viktig for DNT å understreke at friluftslivets plass i våre større verneområder (nasjonalparker og landskapsvernområder) er politisk forankret gjennom Stortingets behandling av naturvernloven (Ot. prp. nr 65 (1968-69)). Formålet med å opprette nasjonalparker etter naturvernloven er dobbelt. I ”Innstilling om ny lov om naturvern” av 29. mai 1968 heter det:

”Definisjonen av nasjonalparker skulle være klar nok, likeså det dobbelte formål de skal tjene, nemlig å bevare større områder i naturlig tilstand og gi adgang til friluftsliv og rekreasjon i mest mulig urørt natur. Det er denne spesielle form for friluftsliv nasjonalparkene skal dekke.” (Innstillingen s 25).

Da forslaget til naturvernlov ble lagt fram for Stortinget uttalte departementet i proposisjonen at:

”Nasjonalparkene vil nå og i fremtiden være av stor betydning for allmennhetens friluftsliv i store og rike naturområder. Det bør derfor i nasjonalparker kunne forefinnes husvære til allment bruk, og oppmerkning av stier m.v. bør være tillatt der ferdselens omfang eller forholdene for øvrig tilsier dette” (Ot. prp. nr 65 (1968-69) s 18).

Det er svært viktig at denne realiteten kommer til uttrykk både i utformingen av vernereglene og forvaltningen av verneområdene.

I formålsparagrafen i naturvernloven vises det til den nære samhørigheten mellom mennesket og naturen, og avslutningsvis står det at ”…Inngrep i naturen bør bare foretas ut fra en langsiktig og allsidig ressursdisponering som tar hensyn til at naturen i fremtiden bevares som grunnlag for menneskets virksomhet, helse og trivsel”. Friluftsliv gir helse og skaper trivsel, og representerer en livsstil som understreker den nære samhørigheten mellom mennesket og naturen. For å klargjøre denne sammenhengen er det nødvendig, og i samsvar med naturvernlovens intensjon, å forankre utøvelsen av det enkle og tradisjonelle friluftslivet i formålsparagrafen til de større verneområdene. Som eksempel vil vi her foreta et lite resonnement i forhold til opprettelsen av et landskapsvernområde. Her vil formålet i følge loven være å ta vare på et …vakkert natur- eller kulturlandskap. Videre står det: I landskapsvernområder må det ikke iverksettes tiltak som vesentlig kan endre landskapets art eller karakter. Vernet har med andre ord til hensikt å demme opp for de større inngrepene. Stier og løyper må etter DNTs mening være å regne som småskalatiltak som ikke i nevneverdig grad påvirker landskapets art eller karakter. Vernereglene er i utgangspunktet ikke innrettet mot å hindre denne typen tiltak, fordi formålet bl.a. er å tilrettelegge for naturopplevelse og helse- og trivselsskapende aktivitet. Turgåing etter det mønster DNT legger til grunn må derfor anses som en aktivitet fullt ut i overensstemmelse med verneformålet.

Vernereglene må reflektere det ”trussel-bildet” den aktuelle virksomheten representerer i forhold til verneverdiene. Det forundrer oss at stimerking i verneforskriftene for Trollheimen er plassert i samme kategori som flatehogst over 5 daa og etablering av jordbruksveger, kraftlinjer og telelinjer (jfr. vernereglene pkt. 1.3). En sti kan ikke på noen måte sidestilles med en jordbruksveg eller kraftlinje i landskapseffekt.

DNTs rolle som tilrettelegger for allmennheten

Stien har en historisk verdi ut fra at den er et spor fra tidligere tider, en arv fra våre forfedre. For svært mange er stien en forutsetning for å komme ut i natur som oppleves som urørt. Stien gir en trygghet for de som ferdes i ukjent område. DNT har et landsdekkende rute- og løypenett, der mange av stiene går i vernede naturområder. Dette stiller krav både til vedlikehold og merking av stier og løyper. I Norsk sti- og løypeplan fra 1990 og Mål og retningslinjer for stier og løyper i fjellet (DN-notat 1994-10) har Direktoratet for naturforvaltning lagt en nasjonal ramme for utviklingen av tilretteleggingen i fjellet. Et mangfold av fjellområder med ulik tilretteleggingsgrad er et gode som gir alle mulighet for fine naturopplevelser. I enkelte fjellområder har DNT ingen tilrettelegging, og det er opp til den enkelte å ferdes med telt eller bruke lokale åpne buer.

I sti- og løypeplanen er DNT og de lokale turistforeningene tillagt en rolle i å tilrettelegge for allmennhetens friluftsliv. DNTs tilbud er åpent for alle, og er helt sentralt for å oppfylle den offentlige friluftslivspolitikken. Det er et ønske at tilrettelegging i fjellet skal medvirke til økt friluftsliv i befolkningen med sikte på bl.a. forbedret helse og trivsel. DNT har således en viktig rolle i å formidle den enkle og miljøvennlige turtradisjonen og lære opp en ny turgenerasjon. Dette gjøres gjennom Barnas Turlag og virksomhet rettet mot skoler og barnehager. Videre er turistforeningshyttene et åpent overnattingstilbud som reduserer utbyggingspresset for nye privathytter i samme område. En naturlig konsekvens burde være at tiltak i regi av DNT rettet mot allmennheten, må gis en annen vurdering av vernemyndighetene enn et privat tiltak (f.eks. egen privat hytte).

Viktig med bredde i friluftslivstilbudet

For å sikre bredden i friluftslivet er det viktig å beholde noen områder uten tilrettelegging, og å tillate at andre områder blir utviklet utover den standard som DNT legger opp til for sine ruter. Hovedtyngden av tilrettelegging bør ligge innenfor det spekteret DNT tilbyr av enkle stier og hytter; ubetjent->selvbetjent->betjent. En nyansering av tilretteleggingen fra ”tung” til ”enkel” kan illustreres i overganger fra f.eks. dagsturområder, innfallsporter og alpinanlegg i randsona, via vanlige ”bruksområder” med mye ferdsel både av hyttefolk, folk fra bygdene og tettstedene, folk som går mellom turisthytter osv. til ”kjernesoner” uten noen form for tilrettelegging.

Friluftsfaglig forankring av forvaltningsplaner

Generelt i verneplanarbeidet etterlyser DNT en bredere og grundigere friluftslivsfaglig gjennomgang av forholdene for friluftslivet. I Norsk sti- og løypeplan ble de ulike fjellområdene kategorisert i forhold til ønsket tilretteleggingsgrad. Gjennom dette nasjonale arbeidet ble fjellområder med få naturmiljøkonflikter pekt ut for videreutvikling. Det er fortsatt et klart overordnet politisk ønske om å øke friluftslivsaktiviteten i fjellet gjennom en videreføring av en enkel, naturtilpasset tilretteleggingsstandard på rutemerking og hytter. Dette er fulgt opp i DNTs retningslinjer for rutemerking i fjellet.

For å utvikle et områdes kvaliteter for friluftsliv er det viktig med en grundig statusrapport om dagens infrastruktur i forhold til friluftsliv (omfang og bruk av ruter og hytter). Dernest bør det ut fra en friluftslivsfaglig vurdering gjennomføres en analyse for å vurdere behovet for nye tilretteleggingstiltak. Her følger noen momenter som bør vurderes ved en videreutvikling av rute- og hyttenettet:

• Tilretteleggingstiltak i utvalgte områder for barn og barnefamiliers bruk
• Forbedre startmulighetene, spesielt med utgangspunkt i kollektive transportmidler
• Etablere forbindelse mellom enkelte fjellområder
• Forkorte særlig lange ruter av hensyn til de som ikke er i stand til å gå lange turer (barn, funksjonshemma, eldre). Dette er grupper som nå skal prioriteres i friluftslivsarbeidet
• Utvikle større deler av enkelte fjellområder med hytter og ruter (gjerne basert på gamle setergrender og ferdselsveger)

Samtidig synes DNT det er viktig å ivareta delområder innenfor verneområdene uten tilrettelegging. Dette må skje i områder som ellers ikke har særlig press fra lokal utfart og virksomhet, og som ikke har tydelige menneskelige inngrep.

Soneinndeling av verneområdene

En tydelig sonering av verneområdene er hensiktsmessig for å finne fram til ønskede flerbruksløsninger innenfor de ulike delområdene. Det kan gjelde videreføring av eksisterende tiltak/aktiviteter, og hva som kan utvikles eller aksepteres av virksomhet i de ulike delområdene. For å oppnå en differensiert forvaltning må sonene/inndelingen gjenspeile hvordan folk opplever områdene og de faktiske naturmiljøverdiene. DNT ser positivt på soneringstankegangen, men mener at slik sonekartene fremstår for enkelte verneområder (f.eks. Trollheimen, Rondane) er de lite egnet for en helhetlig og framtidsrettet forvaltning av områdene. For å sikre en soneinndeling som gir funksjonelle forvaltningsenheter bør sonene etter vårt syn dekke enhetlige større områder eller områder som konkret kan avgrenses ut fra i) naturmiljøverdier, ii) verdi for friluftslivet og iii) generelt ferdsels- og virksomhetspress.

Randsoneforvaltning

Inngrep i randsonen vil ofte påvirke natur- og opplevelseskvaliteter innenfor verneområdene. Det må derfor utvikles en mer bevisst arealforvaltning i disse randområdene. Her vil kommunenes praktisering av plan- og bygningsloven (pbl) være avgjørende, og regionale myndigheter (både Fylkesmannen og fylkeskommunen) må spille en avgjørende rolle i å veilede kommunene og være med på å finne fram til gode helhetsløsninger i forvaltningen av fjellområder som strekker seg over både kommune- og fylkesgrenser. For å muliggjøre en miljøeffektiv randsoneforvaltning må pbl utvikles til en mer nyansert naturforvaltningslov.

Ved innfallsportene til verneområdene er det behov for god informasjon om verneformål og -regler, og det er viktig at brukerne av verneområdene får tilstrekkelig informasjon slik at de kan ivareta verneverdiene.

DNTs arbeid med ferdselsregistrering og miljørevisjon av egen virksomhet

DNT har i flere sentrale fjellområder i Sør-Norge gjennomført ferdselsregistreringer for å skaffe til veie mer kunnskap om friluftslivsbruken i fjellet. Det avtegner seg et tydelig mønster fra de ulike undersøkelsene. DNTs løypenett har en svært stor kanaliserende effekt (90-95 % følger merket sti), og de som går fra hytte til hytte følger merkede stier mer lojalt enn andre brukergrupper. Undersøkelsene viser at friluftslivsaktivitet knyttet til DNTs tilbud er konsentrert til påska og to sommermåneder, samt enkelte septemberhelger.

En slik kartlegging er etter vår mening et viktig og riktig skritt i retning av en kunnskapsbasert forvaltning av fjellområder. Presis kunnskap er viktig for å iverksette effektive miljøtiltak med et minimum av ressurser. Følgelig blir bedre kunnskap om både ferdsel og ulike arters sårbarhet og arealbruk svært viktig når forvaltningen skal forene bruk og vern, der flerbrukstanken står sentralt.

DNT har gjennom sine informasjons- og tilretteleggingstiltak en viktig rolle i arbeidet med å stimulere til et naturvennlig friluftsliv i fjellheimen. For å legge til rette for en hensynsfull ferdsel blant fjellvandrerne har DNT og de lokale turistforeningene lagt stor vekt på å informere medlemmer og andre friluftslivsutøvere. Dette gjøres gjennom målrettet bruk av Fjell og Vidde, årbøker, lokale medlemsblad, brosjyrer og plakater slik at konflikten med dyrelivet reduseres. Rute- og løypenettet til DNT bidrar til å kanalisere ferdselen til deler av fjellområdet og til tider av året friluftslivet ikke forstyrrer dyrelivet unødig. Ved å samle ferdselen langs en sti reduseres også tråkkbelastningen på markdekket/vegetasjonen. Ferdselsregistreringene har vist at de T-merkede stiene også kanaliserer den lokale bruken i randområdene.

Stillhet og urørt natur er viktige kvaliteter for friluftslivet

For å kunne drive et tradisjonelt og naturvennlig friluftsliv er stillhet og mest mulig urørt natur faktorer som må tillegges svært stor vekt. Dette er kvaliteter som fremheves i stortingsmeldingen om friluftsliv som svært viktige for å sikre det enkle friluftslivets grunnlag. Betydningen av stillhet og urørthet for en fullgod friluftsopplevelse bekreftes av en rekke undersøkelser. Derfor må friluftslivsområdene, og særlig de større sammenhengende områdene, skjermes mot støy. I dag brukes flere verneområder til Forsvarets lavtflygingsøvelser. Et viktig tiltak for å hindre denne sterkt negative virksomheten overfor friluftslivet, vil være at verneområdene ikke tillates brukt til lavtflygingsøvelser. En viss forbedring kan oppnås ved å heve grensen for all flyging til 1000 m over bakken, og samtidig forkorte vesentlig periodene med lavtflyging. Tilsvarende må det innføres strengere begrensninger for helikopterflyging i turistøyemed, slik man f.eks. finner det rundt Jostedalsbreen.

Arealet med urørt natur blir stadig mindre, og de større verneområdene vil spille en stadig viktigere rolle mht. å sikre den urørte naturen. Det er derfor viktig at verneforskriftene hindrer nye tyngre tekniske inngrep. Videre bør restriksjoner på motorferdsel fortsatt håndheves strengt.

Behov for økte ressurser til gjennomføring av nasjonalparkplanen

DNT vil peke på at det er behov for økte økonomiske bevilgninger til gjennomføring av nasjonalparkplanen og til forvaltning av allerede vernede områder. Det er videre helt avgjørende å styrke den administrative kapasiteten hos miljøvernmyndighetene som gjennomfører verneprosessene, for på den måten å sikre god involvering og medvirkning i prosessen fra berørte grunneiere og organisasjoner. Økte bevilgninger er viktig for å stimulere til en aktiv og positiv forvaltning av verneområdene med naturoppsyn, tilrettelegging for friluftsliv og skjøtselstiltak i landbruket. Mange av områdene er sågar avhengig av aktiv skjøtsel for å ivareta verneformålet/-verdiene. Mer penger til forvaltningen av verneområdene vil følgelig gi positive ringvirkninger i form av nye arbeidsplasser lokalt, og større forståelse for vern i lokalmiljøet.

Oppsummering

Mange av våre fjellområder er preget av omfattende tunge inngrep, som bygging av vasskraftverk, hytteområder og veger. For DNT er det viktig at de gjenværende naturverdiene skjermes mot videre utbygging og påvirkning som kan redusere verneområdenes verdi som friluftslivsområde.

DNT ser behovet for en klarere tydeliggjøring av friluftslivets faktiske stilling og betydning i verneområdene. Verneforskrifter og forvaltningsplaner må gjenspeile den funksjonen hvert enkelt område har som viktige friluftslivsområder. Det er viktig at DNT får driftsmessige rammebetingelser som muliggjør opprettholdelse og utvikling av friluftslivstilbud for allmennheten.

For å nå de friluftslivspolitiske målsettingene som er forankret i St. meld. nr. 39 om friluftsliv blir det svært viktig at forvaltningsmyndighetene utpeker fjellområder og delområder som tåler økt friluftslivsbruk. Ut fra vår erfaring og signaler gitt i friluftslivsmeldingen er det grunnlag for videreutvikling av de fleste fjellområdene med et bredt tilbud av løyper og hytter, samtidig som delområder holdes uten eller med særlig naturtilpasset tilrettelegging.

For å sikre naturforvaltningen legitimitet er det behov for økte økonomiske bevilgninger til nasjonalparkvernet. Aktiv forvaltning av verneområdene vil gi positive lokale ringvirkninger i form av arbeidsplasser, og bedre naturmiljøet og opplevelseskvalitetene for friluftslivet.

I sum burde dette kunne danne grunnlaget for oppstarten til en nasjonal fjellpolitikk, et arbeid som bør se dagens lys i FNs internasjonale fjellår!