Formålet med dette innlegget:

var først og fremst å betrakte nasjonalparkenes muligheter til å være en slags motor i lokal reiselivsutvikling. Dette må kunne gjøres uten at tilreisendes bruk av nasjonalparkene fører til vesentlig forringing av natur- og rekreasjonsverdier. Ved hjelp av lysbilder og kommentarer skal jeg forsøke å illustrere hvilke løsning noen andre land har på oppgaver som jeg mener norsk nasjonalparkforvaltning og norsk reiseliv står overfor om besøksdelen av parkennes drift tas mer seriøst. Siden jeg ikke drøfter konsekvensene av «allemannsretten» i foredraget, så betyr ikke dette at jeg overser at denne eksisterer. Jeg tror ikke at denne retten er til hinder for en utvikling med mer vekt på lokal jobbskaping, men da må det arbeides ut fornuftige løsninger innenfor hver parks forvaltningsplan. (Dette tas ikke ytterligere opp her!) Det viktigste arbeidsfeltet mitt framover blir å «stimulere til debatt om de muligheter nasjonalparkene kan gi til lokal jobbskaping». Dette var altså hovedidéen bak innlegget.

Grovt sett tar jeg opp følgende temaer til en kort, og dermed overflatisk, diskusjon her:

• Noen tanker om fjellet, fjellbygdene og bærekraft
• Nasjonalparker som begrep og utbredelse
• Naturen i merkevarestrategier for reiselivsutvikling
• Bruk av natur (og nasjonalparker) i Norge og New Zealand, basert på noen personlige erfaringer fra et forskningsopphold - eksempler vist ved lysbilder
• De reisendes atferd som lokal sysselsettingsgenerator; eller hvem skal leve av (besøkende til) våre nasjonalparker – trekkes fram i mon av tid i diskusjonen etterpå.

Bærekraft - for hvem ?

«Alle» er enige i at det bør tilstrebes en bærekraftig reiselivsutvikling. Uenigheten dreier seg mer om «hva» dette innebærer og «hvor» denne bærekraften skal innføres. Rett på nyåret hørte jeg på en diskusjon i NRKs Friluftsmagasin, en diskusjon om utfordringene mot Fjellenes år. Der var representanter fra en rekke organisasjoner med – og det var enighet om å ha et langsiktig perspektiv på utviklingen i fjellene våre. Men i diskusjonen om dette langsiktige perspektivet manglet noe som etter min mening er vesentlig:

Skal det bo mennesker i fjellbygdene våre framover - og hva slags sysselsetting skal disse ha? Skal de ha lov til å høste fjellet – også i framtida?

Jeg skal ikke her ironisere over de urbane organisasjonenes (også Bondelagets) snevre perspektiver på hva utkantene ikke skal leve av, men…… forsøker i stedet å se på mulighetene til å bo og leve godt - også i bygdene - og dermed også til å utvikle nye næringsområder der hvor bruk av naturressurser er sentrale. Siden mange andre land har kommet et stykke lengre på veg enn oss når det gjelder slik utvikling, er det for meg naturlig å fokusere på «hva disse gjør» mer enn å vise til «hva vi alltid har gjort». Det siste særlig når alltid kun dreier seg om den siste tredjedelen av forrige århundre, perioden siden Norge fikk sine første nasjonalparker.

Jeg tror at fjellbygdenes største utfordring ligger i å skape nye og spennende, men samtidig bærekraftige arbeidsplasser som er basert på områdets egne ressurser, og hvor «modernisert reiselivstilbud» kan være ett av disse nye beina å stå tryggt på. Bygdefolk har gjennom århundrer forvaltet sine «nærressurser» godt, og bør derfor ha en stor del av dette ansvaret videre. Men i ansvar for forvaltning bør det også ligge muligheter til en økonomisk utnytting innenfor et bærekraftig perspektiv.

Nasjonalparker som begrep og utbredelse

Det er nyttig å vite noe mer om hvorfor verden har nasjonalparker (og UNESCO World Heritage Nature Areas) for den som skal diskutere parkenes rolle. Både nasjonalt (Vittersø m.f 1994) og internasjonalt (Butler & Boyd 2000) er dette dekket i faglitteratur og til og med eksisterer det egne fagtidsskrifter.

• Det hersker noe uklarhet om når den første nasjonalparken ble etablert (Banff i Canada, Yellowstone i USA eller The National Park i Sydney, Australia), men omkring 1865-80 var det flere slike parker. Seinere har jevnt og trutt nasjonalparkenes areal blitt utvidet og i dag finnes det slike arealer i de aller fleste land.
• I Norge kom Rondane nasjonalpark først i 1962, sjøl om vi fikk Den Norske Turistforening som organisasjon på et tidspunkt som var noenlunde det samme som tilsvarende organisasjoner i utlandet.
• Forskjellen på norsk og utenlandsk forståelse er derfor hvor lenge det skulle gå før det offentlige kom med, men også på hva det å være nasjonalpark egentlig innebærer.

Hvorfor opprettes nasjonalparker?

Historisk sett ble nasjonalparkbevegelsen startet opp på midten av 1800-tallet:

• Det var ikke trusselen fra masser av besøkende som var grunnlaget for å etablere parkene, men trusselen fra en kommende industrialisering, gruvedrift, stordrifts skogbruk - og seinere kraftutbygging.
• De framsynte nasjonalparktilhengerne ønsket natur som menneskene kunne benytte til rekreasjon
• Det var ikke tilfeldig at ordet «park» var viktig. Det heter ikke «nasjonalt villmarksområde», «nasjonalt verneområde» eller noe liknende.
• Det var ikke tilfeldig at det ble lagt opp til et system med en flerbruk for ulike grupper av reisende og lokalbefolkningen fra starten av i de fleste parkene. Det er heller ikke merkelig at de ulike nasjonene har lagt seg på en forvaltningsplan som er dominert av hvilke lokale behov som tradisjonelt er knyttet til de områdene som nasjonalparkene omfatter
• Urbefolkningens rettigheter og muligheter i nasjonalparkene har i enkelte land kommet i kraftig fokus, men her er det fortsatt mye ugjort.

Norsk nasjonalparkforståelse

Her viser jeg til «den norske nasjonalparkforståelse» slik den framstår utad. Kanskje parodierer jeg parkenes såkalte image noe. De første norske nasjonalparkene ble etablert nesten hundre år seinere enn de på det amerikanske kontinentet. Norge har, som vist tidligere, på mange måter vært i utakt med den internasjonale forståelsen av begrepet. Dette betyr nok mye for at «mens lokalbefolkning og reiselivsnæring i andre land jubler for nye planer om nasjonalparker blir det en aktiv motstand mot slike planer i Norge». Men den lokale motstanden mot nye eller utvidete nasjonalparker her i landet må det være grunn til å reflektere noe nærmere over.

I en stadig mer integrert verden kan slik uklarhet om hva nasjonalparker er, føre til dype misforståelser! Reisende kunder fra andre land som er lokket hit av en aggressiv og sterkt statsstøttet markedsføring basert på den nye merkevarestrategien, vil tro dette naturtilbudet er organisert på omtrent samme måten som de er vante med hjemmefra eller fra andre land hvor de har besøkt parkene.

Hvordan avviker norske nasjonalparker fra andre - grunnsynet?

Den som faktisk nærmer seg en norsk nasjonalpark, enten det er som reiselivsforsker eller som vanlig reisende bruker, vil oppdage at både begrepet og bruken av parken skiller seg fra det du opplever i de fleste andre land. Nedenfor er det satt opp en slags sammenlikningsmal for disse forskjellene. Den generaliseringen som er gjort i tabellen nedenfor har dog i seg store variasjoner. På noen punkter er det enkelte land som nærmer seg den norske praksisen, mens andre avviker stort.

Det som inngår i tabell 1 er en meget summarisk oversikt som er basert på forfatterens generelle inntrykk. Det hadde naturligvis vært viktig å få denne tabellen systematisk gjennomgått i prosjektform, slik at forskjellene faglig hadde blitt mer veldokumenterte. Noe av dokumentasjonen ble gitt i lysbildeform under foredraget.

Tabell 1. Elementer i nasjonalparkforvaltning i Norge og generelt utenlands.

Noen viktige satsingsområder ?

Våre nasjonale næringsmyndigheter har altså gitt støtte til en nasjonal merkevarestrategi for å trekke større kundegrupper til Norge. Dette innebærer en forandring til en mer aktiv bruk av nasjonalparkene våre også i reiselivssammenheng, som etter vår mening blant annet vil kreve:

• Desentralisert og styrket naturforvaltning og administrasjon; hvor desentraliseringen er noe annet enn flytting fra stat til fylke og hvor styrking betyr at nye faggrupper trekkes inn
• Tilbud til naturbesøkende – også ut over tradisjonell fotturisme i regi av én organisasjon
• Utdanning av nye yrkesgrupper som kan «forklare naturopplevelsene»; gjerne i form av en autorisasjon hvor både fagkunnkap og lokalkunnskap kreves
• En fordomsfri, men konsekvensutredet diskusjon av hva som er inngrep i naturen

Mitt utgangspunkt er at nasjonalparker utmerket kan brukes til å styrke næringsgrunnlaget i de områder parkene er lokalisert, og at det i mange tilfeller er slik at andre land gjør dette på en, etter min mening, mer bærekraftig måte enn vår restriktive forvaltningstradisjon innebærer.

Naturen i den norske merkevarestrategier for reiselivsutvikling

I oppfølgingen av siste stortingsmelding om reiselivspolitikk ble en nasjonal merkevarestrategi for reiselivsmarkedsføring lansert - og en større sum penger er bevilget til å følge opp denne. Denne strategien legger hovedvekten på å lansere norsk natur som primærprodukt – og mye av markedsføringen er allerede i gang. Hvis denne strategien lykkes vil Norge besøkes av et stort antall utlendinger med store forventninger!

Nå kan det diskuteres om dette blir noen suksess, i hvert fall på kort sikt, siden den sterke norske kronen nå, kanskje danner en motvekt mot markedsføringen.

I løpet av 2000/01 utviklet Norges Turistråd en merkevarestrategi hvor natur ble hovedelementet i vår markedsføring overfor utlandet (Se NTRs websider). Denne merkevarestrategien var basert på undersøkelser i flere land; og dermed på hvordan innbyggerne i disse landene oppfatter begrep som «natur» og «nasjonalpark» Store statlige midler blir brukt til å markedsføre «naturlandet Norge» på disse markedene.

Derfor er det viktig at vi kjenner til hva disse utenlandske markedene forventer - både fordi:

• Vi må forhindre framtidige misforståelser – om hva slags elementer som inngår i de produktene som «Norge har solgt».
• Vi må kunne tilpasse våre opplevelsesprodukter til det som markedene vil betale for.
• Vi må kunne utvikle solide opplevelsesnæringer i de bygdene som har slike muligheter; kanskje spesielt i nasjonalparkenes randsoner.

For å kunne drøfte denne strategiens konsekvenser nærmere må noen «krav til naturforvaltning innenfor merkevarestrategiene» kunne lanseres:

• Reiselivsutviklingen må skje innenfor et anerkjent bærekraftig perpektiver - hva er så dette?
• Den aktive delen av naturforvaltningen må skje der hvor naturen er - lokalisert til fjellbygdene.
• Naturforvaltning etter «føre var prinsippet» er ikke alltid i overensstemmelse med kommersielle informasjonsanlegg - tenk på nytt her!
• Naturguiding og naturbasert turoperasjon må foregå innenfor bærekraftige prinsipper, lokalt.

Det er i dag «tilløp» til å trekke slike tanker inn, f.eks. i INARDO-prosjektet. Men noen total revurdering, slik jeg tror på, ser ikke ut til å komme – foreløpig. Som en konsekvens av disse kraftene foreligger her en, langt frå uttømmende, liste over noen arbeidsoppgaver innenfor «formidlende naturforvalting»

• Naturinformasjonstiltak i og nær nasjonalparken. Kanskje vender vi oss bort fra de store informasjonssentra og inn mot en mer «føre-var orientert infromasjonsstrategi» med flere mindre anlegg og en aktiv skilting ute hvor naturbrukerne er.
• Skiltstrategier må utvikles og systemet vedlike- holdes - av produktvaktmestere som også har ansvaret for ulike tilretteleggingstiltak.
• Guider og turoperatører bør autoriseres lokalt; og dermed gis overordnete rettigheter.

Noen begrep for forståelse:

• «Sacrifized areas» - brukes om områder i nasjonalparkene hvor blant annet bilisme og overnattingsanlegg er tillatt. Mange land har lagt slike arealer til den opprinnelige kjernen i nasjonalparkene, nettopp for å gi muligheter til flerbruk. Her ligger ofte informasjons- og overnattingsanleggene.
• Kanalisering og tilrettelegging – Mange land har lang erfaring av å styre besøkende utenfor spesielt sårbare områder på denne måten.
• Tilrettelagte ortstoppsområder – gjerne i tilknytning til en hovedveg gjennom eller som tangent til parken. Her kan du gå og se på spesielle vekst- eller naturformer.
• Informasjonsstrategi – for hver nasjonalpark må det lages en helhetlig strategi om hvordan informasjon skal gis ulike grupper av brukere. I dette arbeidet inkluderes infosentra, skilting, opplæring av guider, brosjyremateriale, bøker og utstillinger. Her er hovedformålet å øke de besøkendes kunnskap. Jeg har ikke sett noen uttalt informasjonsstrategi for norske nasjonalparker, i alle fall ingen som trekker inn tiltak overfor ulike brukergrupper.

Norge og New Zealand: Noen forutsetninger for sammenlikninger:

Siden jeg hele året 2000 oppholdt meg i Dunedin på New Zealands Sørøy, og da New Zealand kan oppfattes som både en merkevaresuksess og ett av de landene som har høyest vekst i reiselivet, tar jeg utgangspunkt i New Zealand for en sammenlikning. De to landene er på noen punkter ganske like - og på andre svært ulike! Men jeg kunne like gjerne brukt Canada, USA eller Australia i denne sammenhengen, for i grunnstruktur forvaltes nasjonalparkene noenlunde likt – i hvert fall sett fra en brukers synspunkt.

Tabell 2. En sammenlikning mellom New Zealand og Norge

Hva kan læres av New Zealand ?

Sjøl om ikke den som leser dette har sett bildene, tror jeg likevel at konklusjonene mine kan være nyttige.

• En tilrettelagt kanalisering av besøkendes ruter og bevegelser er kanskje det viktigste bevaringstiltaket
• Alternative tilgjengelighetstyper må kunne brukes for å nå nye segment - som øker naturforståelsen
• Tidsbundet stenging av områder og restriksjoner på antallet besøkende har vist seg vellykket
• Kunnskapsformidling er ikke utelukkende et spørsmål å etablere investeringstunge anlegg, men om å ha en bevisst formidlingsstrategi
• Det går an å skape mange kvalitetsarbeidsplasser lokalt med bakgrunn i forvaltning av og formidling /i>i våre nasjonalparker - her kan Norge lære mye av andre lands erfaringer.
• Det går an å snu trenden til lokal motstand mot etablering av ny nasjonalparker, men da må det kreves en helt annen statlig innsats innenfor forskning, forvaltning og formidling.
• Det å få flere brukergrupper inn i nasjonalparkene kan på sikt øke interessen for et realistisk naturvern.

Fylkesmannen i Sogn og Fjordane: Europeisk nasjonalparksamarbeid – Norske nasjonalparkar i eit internasjonalt perspektiv. Notat. http://www.fjordinfo.no/offentleg/fylkesmannen/org/miljo/Europarc/index.htm