1. Innledning.

Det blir fire hoveddeler i dette innlegget. Jeg vil først si noe om hvorfor det er viktig og nødvendig å åpne før større og mer allsidig bruk av nasjonalparkene. Så vil jeg gå gjennom noen ulike grunner til at mange av oss bruker disse parkene forholdsvis lite. Det er det vi gjerne kaller brukerterskler i en del av faglitteraturen.

For det tredje vil jeg forsøke å få fram at friluftsliv ikke er noe enkelt og entydig begrep, og at brukertersklene må sees i sammenheng med dette. Folk er forskjellige også her i Norge, og bruker derfor naturen i fritida på ulike og mangfoldige måter. Til slutt vil jeg nevne noen tiltak som kan gi mer variert og derfor også større bruk av nasjonalparkene.

2. Hvorfor åpne nasjonalparken for flere brukere?

Norges Turistråd har nå fått gjennomslag for en mer enhetlig og gjennomtenkt strategi for markedsføringen av norske turistprodukter. Her er ”merkevaren” Norsk Natur svært sentral.

Nå er kanskje ikke dette noen helt ny tanke. Mange har nok både her i fjellbygdene og andre steder hatt en klar forståelse av at det er naturen som er det mest særpregede og mest tiltrekkende av det vi har å tilby tilreisende og ferierende. Men når dette nå eksplisitt settes inn i markedsføringen som det sentrale, så skaper dette bestemte forventninger hos dem som nå inviteres hit som turister fra både inn- og utland. Det viktige her er at de nye gjestene selvsagt vil regne med at naturen i Norge er tilgjengelig for dem, både fysisk og informasjonsmessig.

De vil for det første ha grunn til å tro at når de inviteres til den norske naturen, så vil de faktisk få tilgang til de mest spennende og aktuelle områdene der og de opplevelsene disse kan gi. Dette kan stå i et visst spenningsforhold til deler av en norsk turtradisjon, hvor god fysisk form og evne til å greie seg i fjellet med egen kompetanse står sentralt.

Vi må derfor forberede oss på nye former for etterspørsel, som forutsetter mer tilrettelegging for ferdsel enn det vi er vant til i norske fjell. For eksempel vil god tilgjengelighet for barn, eldre, funksjonshemmede og andre uten særlig evne til fysiske prestasjoner kunne bli sentralt. Enkle småturer til fots kan bli mer etterspurt enn prestasjonspregede langturer, og nye kundegrupper vil ønske seg transport ”helt inn i parken”.

De nye gjestene vil også regne med at nødvendige informasjonstiltak er på plass, slik at de er sikret et best mulig utbytte også av korte opphold uten rom for tidkrevende opplæring eller egenutvikling. Sentrale tiltak i denne sammenhengen kan være gode informasjonssentre. Bedre kartmateriale fra Statens Kartverk og nye håndbøker peker også i riktig retning. Men mange turistverter har merket seg at tyske reisehåndbøker om Norge på enkelte punkter kan være både mer detaljerte og bedre ajourførte enn det vi selv har. Kundevennlige turer med vekt på guiding, førere, og lokal ekspertise vil trolig bli langt mer aktuelle enn i det norske markedet, som tradisjonelt har lagt vekt på fjellvandrerens egen kompetanse og ”fjellvett”.

En annen grunn til å forberede større bruk av nasjonalparkene er ganske enkelt at de faktisk brukes forholdsvis lite også av vanlige nordmenn. De fleste steder i fjellet kan vi oppleve at det er god plass både til oss selv og til andre brukere, og at verken fysisk eller sosial bæreevne er noe nærliggende problem. Det nasjonale gjennomsnittet for antallet flerdagers fotturer er lavt (Ca. 1 tur pr. år), selv om det er noe høyere (Ca. 2 pr. år) for enslige under 45 år og for folk med lang utdanning (Vorkinn, Aas, & Kleiven, 1996). Og de fleste lengre dagsturer i fjellet går ikke i de tre store nasjonalparkene sørpå, men i andre områder (Teigland, 2000).

Dette kan selvsagt henge sammen med at nasjonalparkforvaltningen foreløpig har måttet prioritere sitt ansvar for vern av naturområdene, og i mindre grad har vært i stand til å tilrettelegge for økt bruk og bedre tilgjengelighet (Claudius, 2002).

En tredje grunn til å arbeide for økt bruk av nasjonalparkene, er at den nåværende bruken er sosialt skjevfordelt. Mange har opplevd at trafikken på hytter og fjellstuer domineres av en liten ”stamme” av byfolk med god helse og høy utdanning. Ikke alle føler seg like hjemme i denne spesielle kulturen. Det er derfor ikke problemfritt at Den Norske Turistforening i flere sammenhenger får representere det alminnelige norske friluftslivet i forhold til offentlige myndigheter, samtidig som den har egne interesser knyttet til hytter og løypenett.

Turistforeningen er imidlertid selv klar over at den tradisjonelt har hatt et utilsiktet preg av spesielt interesserte bymennesker. Det arbeides derfor aktivt for å sikre en bredere rekruttering, og Barnas turlag, spesielle ungdomstiltak og kontaktspalten i ”Fjell og vidde” er gode eksempler på dette.

Ser vi mer generelt på tilgang til rekreasjon i fjellet som et offentlig gode, så synes dette å være ujevt fordelt på flere måter. Også antallet dagsturer i fjellet øker med økende utdanning. Og antallet slike turer er klart lavere i områdene rundt Oslofjorden og i Agder, som rimelig kan være (Vorkinn et al., 1996). Det kan i denne sammenhengen også være grunn til å merke seg at antallet lengre fotturer i fjellet i perioden 1974-1999 økte mest på Vestlandet og i landsdelene nord for Dovre (Teigland, 2000).

Her kan det være på sin plass å minne om at rekreasjon i fjellet ikke bare er et gode eller et mål i seg selv, men at den også medfører andre goder. Opplevelser av flott natur, av flora, fauna og landskap er selvsagt noe av det vi umiddelbart setter pris på under tur til fjells. Men også godt selskap og kameratskap har betydelig verdi for de fleste av oss. Turene vil som regel også gi fysisk trening og en merkbar helsegevinst. Men også mindre åpenbare gevinster som opplevelse av mestring og et styrket selvbilde kan være viktig utbytte av en fjelltur. De mulige godene er mange, og det er neppe rimelig at de skal forbeholdes de tradisjonelle brukerne av fjellet. Også ut fra et sosialt rettferdighetsperspektiv er det et problem at fritidsbruken av fjellet og nasjonalparkene er ujevnt fordelt.

Her kan det også være viktig å være klar over at små interessegrupper er sårbare, og lett vil kunne overkjøres av andre i konflikter om rettigheter og arealbruk. Store og stabile bruker- og pressgrupper kan vise seg å være en nødvendig forutsetning for fortsatt nasjonal politisk aksept av vedtak om nasjonalparkene. Også dette utgjør derfor en begrunnelse for en bredere og større bruk av disse områdene.

Men også en lokal politisk aksept er blant de nødvendige forutsetningene for nasjonalparkene. Dette sikres trolig best gjennom at fjellbygdenes næringutvikling knyttes opp mot disse naturområdene også i framtida, slik at også det lokale næringslivet ser seg tjent med at de opprettholdes og videreutvikles. Her er det sannsynlig at reiselivsnæringene kan spille en sentral rolle, og kan bidra til å styrke den lokale tilslutningen og interessen for nasjonalparkene og verneområdene.

Samlet sett kan dette gi et økt press i retning av større bruk, og jeg ser altså dette som ønskelig. Men en utvidet bruk må uansett avveies mot naturvern og andre legitime hensyn. Jeg har tro på at både den regionale naturforvaltningen og de lokale myndigheter vil kunne gjøre disse avveiningene på en tilfredsstillende måte.

3. Brukerterskler

Det er trolig mange og sammensatte grunner til at mange bruker nasjonalparkene forholdsvis lite. Noen har med fysiske begrensninger å gjøre. Klima og vær i høyfjellet setter konkrete grenser for bruken i noen tilfelle. Også den fysiske tilgjengeligheten kan være et hinder for bruken av mange områder, ikke minst i kombinasjon med manglende transportmuligheter, dårlig fysisk form og manglende gangførhet hos mulige brukere.

Et annet sett av begrensninger kan ligge i gjeldende lover og regler for nasjonalparkene. Naturvern er et sentralt hensyn, og må selvsagt være avgjørende i enkelte områder i deler av året. Men også rettigheter eller bruksbegrensninger av andre slag kan være aktuelle, som for eksempel beiterett, ferdselsrett, fiskerett eller jaktrett. Vi bør heller ikke se bort fra at offentlige lisenser eller løyver kan være et tjenlig virkemiddel for norsk forvaltning, slik det er i andre land. Breføring og rafting kan være eksempler på aktuelle områder for lisenser. Men også enklere naturguiding eller turer for folk med spesielle interesser som ornitologi eller geologi kunne med fordel ha vært drevet av folk med offentlig dokumenterte kvalifikasjoner på feltet.

Et tredje sett med brukerterskler er de sosiale. Ulike befolkningsgrupper har forskjellige holdninger, verdier og vaner i forhold naturbruk, slik at det som kan være selvsagt og naturlig atferd for noen er klart uaktuelt for andre. Hvilke normer vi opplever og evt. retter oss etter er avhengig av hvilke grupper vi føler mest tilhørighet til, også når det gjelder hva vi helst gjør i ferie og fritid. Søndagsturen er ingen selvfølge for alle, og det gjelder i enda større grad for mer krevende turer i fjellet.

Trolig bør vi også regne med psykologiske eller individuelle brukerterskler i forhold til bruken av naturområdene våre. Ikke alle har kjennskap til de mulighetene som nasjonalparkene gir, og mange har interesser og motiver som trekker dem i retning av andre stedere og helt andre aktiviteter. Kunnskaper og ferdigheter kan også sees som et hinder for naturbruk. For eksempel forteller leirskolelærere nå at mange norske barn verken kan gå på ski eller gjøre opp i en vedovn, og at disse barna ikke nødvendigvis opplever dette som noe problem.

4. Det mangfoldige friluftslivet

Her i landet snakker vi gjerne om ”friluftsliv” som noe kjent og alminnelig – og som om vi alle var enige om hva dette er. Men for oss som har forsøkt å tenke faglig på dette, er det klart at virkeligheten er mer mangfoldig (Kleiven, 1993).

For det første har vi jo den urbane vanen med å oppleve naturen gjennom turer, og som kan sammenfattes i frasen naturopplevelse med enkle midler. Mange av oss deltar i denne ”Ut på tur, aldri sur”-bevegelsen i fritida, og trives godt med denne vanen. Denne atferden kan trolig forstås som en sentral del av en særnorsk livsform, og vi har sterke normer om at den er både bra og verdifull. Turkulturen henger nøye sammen med bestemte sosiale verdier, som igjen kan knyttes opp mot den norske nasjonsbyggingen rundt forrige århundreskifte. Nærhet til naturen, fysisk fostring og kompetanse (”fjellvett”) kan være gode stikkord her. Vi bør også være klar over at på litt avstand kan den romantiske Nansen-baserte turtradisjonen framstå som noe pompøs, og at den egner seg godt for godhjertet karikering (Hompland, 1992).

En annen vanlig form for friluftsliv er nytte-orientert. Den bygger i større grad på tradisjonell utmarksbruk på landsbygda, med vekt på å utnytte ressursene ute i naturen. Bærplukking, vedhogst, saueleiting, jakt og fiske er alle eksempler på at mange av oss er vant til å gjøre noe nyttig ute i naturen i fritida. Det betyr ikke nødvendigvis at den reelle nytten er særlig stor. Syltetøy og ved kan vi få kjøpt ganske billig, og det er lett å slå vitser om prisen på de tre rypene far fikk i jakta. Men vi har likevel en god følelse av at vi gjør noe godt og riktig når vi fisker eller ser etter sauen til naboen, og ikke bare går der og driver dank slik som byfolk gjør på sine turer i skog og fjell.

En tredje slags naturbruk i fritida kan vi kanskje kalle ungdoms- og utstyrskulturen. Alpinsporten kan være et eksempel på en gruppe aktiviteter hvor det trolig er fart og spenning som er den bakenforliggende tanken, ikke den urbane naturopplevelsen eller det rurale nyttehensynet. Rafting, snowboard og juving kan kanskje også plasseres i denne gruppen. Om man ønsker å kalle dette for friluftsliv eller ikke, er kanskje ikke særlig viktig. Men det er viktig at også denne formen for uteaktiviteter vil ha behov for plass og rom i den norske fjellheimen i årene framover, selv om den neppe bygger på de samme tradisjoner og normer som andre uteaktiviteter.

Her bør vi særlig merke oss at både interesse aksepten for slike nye aktiviteter er knyttet til yngre aldersgrupper. Fart/spenning-aktiviteter er mest aktuelle for de yngre, og vi må derfor regne med at de vil fortsette å øke i tida framover. Et eksempel på dette kan vi se i figuren under, som gjengir ett av resultatene fra en undersøkelse fra Trøndelag (Vorkinn 2001). På spørsmålet om man er ”… enige i at heliskiing burde ha vært tillatt til noen få fjelltopper?”, ble svarmønsteret slik det framgår av figur 1 under.

Figur 1: Prosentvis andel som er ”…enige om at heliskiing burde ha vært tillatt til noen få fjelltopper, fordelt på seks aldersgrupper.

Jeg har tidligere hevdet at det også finnes en fjerde form for friluftsliv, som fortjener langt større oppmerksomhet. Det dreier seg om ”Den stillferdige turen ut”, hvor vi for eksempel går i parken med barnevogna, lufter bikkja, tar en stille stund med kaffekoppen på kjøkkentrappa, eller tar med ungene på badestranda på ettermiddagen. Slike aktiviteter er klart den mest vanlige formen for norsk friluftsliv. Men de er verken preget av idealer om heltemodig naturopplevelse, stor nytteverdi eller fart og spenning. Slik atferd er derfor heller ikke særlig iøynefallende, og får selvsagt ingen pressedekning eller offentlig oppmerksomhet.

Det er uheldig av flere grunner. For det første er det utvilsomt her det er mest å hente i retning av en ønskelig påvirkning på befolkningens helse og fysiske form. Det er imidlertid mer relevant for vår nåværende sammenheng å minne om at ”Den stillferdige turen ut” trolig også er svært vanlig i skog og fjell. Når vi går en tur fra hytta, så er det ofte en begrenset tur uten større ambisjoner, klart i slekt med rusleturene hjemme. Jeg forstår dette som et svært stabilt mønster, og mener at det også burde tilrettelegges for dette i nasjonalparkene våre. Det kan åpne for både større bruk og en bredere sammensatt gruppe av brukere.

Sist, men ikke minst, vil jeg minne om at også den helt passive opplevelsen av natur er svært vanlig. Vi kan gjerne smile overbærende av dem som opplever Jotunheimen eller Dovrefjell fra bilvinduet eller fra hotellverandaen, men det er mange av dem. Ikke alle er slike passive tilskuere som følge av eget valg. Det å begi seg ut i naturen til fots er ikke mulig for alle, og det er ingen liten del av befolkningen som må ta hensyn til sine egne fysiske begrensinger. Det gjelder ikke bare folk med uførhet eller spesielle handicap, men også småbarn og eldre i stor grad.

Men også de som kunne ha valgt å begi seg ut i terrenget, må ha lov til ikke å velge dette. Folk er forskjellige, har ulike verdier og preferanser, og de fleste av oss er vel enige om at et heterogent, fargerikt fellesskap er ønskelig. Når vi skal forberede oss på å ta imot større grupper fra utlandet, må vi dessuten innse at det også her vil komme mange uten evne til eller ønske om fysisk krevende turer. For meg blir det derfor noe moralistisk å hevde at det bare er de aktive opplevelseformene som er viktige eller ønskelige i nasjonalparkene. En ureflektert og ubegrenset prioritering av den tradisjonelle, aktive turkulturen i skog og fjell bryter med viktige sosiale likhetsprinsipper. Etter mitt syn bør vi nå vurdere kritisk om ikke også mer passive former for naturbruk og –opplevelse bør få en større plass i planlegging og tilrettelegging. Det kan være ønskelig for relativt mange, og kan derfor åpne for både utvidet bruk og for nye brukergrupper.

5. Mulige tiltak

1. For det første er det viktig å redusere Nansen-tradisjonens ideologiske overtak. Også brukere med andre vaner og andre normer bør følge seg velkommen i nasjonalparkene, og ikke føle seg som mindreverdige unntak.
2. Forvaltningen bør fortsatt tilrettelegge for jakt og fiske. Det bør imidlertid legges mindre vekt på høsting og materielt utbytte. Naturopplevelsen, det sosiale fellesskapet og samarbeidet med evt. hunder er viktigere for dagens brukere enn mengden kjøtt og fisk man har med seg hjem. Dette bør det tas mer hensyn til ved organiseringen av disse tilbudene. For eksempel legger nå enkelte jakt-områder mer vekt på at mange jegere skal kunne delta med ”bag limit”, enn på at noen få skal høste mye vilt.
3. Fart og spenning er på vei inn også i nasjonalparkene. DNT driver som kjent klatre- og brekurs, og aktivitetsfirma kommer med nye tilbud som for eksempel juving. Også dette er en utvikling om kan trekke nye brukergrupper.
4. Småturer er viktige. Det bør tilrettelegges for flere småturer, gjerne med utgangspunkt i rasteplasser langs bilveg, fra hytteområder og fra overnattingsbedrifter. Huldrestigen i Sjodalen er et godt eksempel på hvordan dette kan gjøres på en god måte.
5. Det bør legges større vekt på mer tilskuerpreget bruk av naturen. Også her kan merking av lite krevende stier være aktuelt. Men også informasjontilbud, tilbud om interpretasjon eller guiding og andre opplevelser med små krav til kompetanse og egeninnsats er mulige tiltak.
6. Eksisterende fysiske terskler bør revurderes. Vading, klatring og passering av myrområder er en naturlig del av turen for mange av oss, og bør selvsagt fortsatt være det normale og vanlige i fjellet. Likevel bør det også utvikles noen turalternativer som unngår slike stengsler, for dem som ønsker det.
7. I tråd med dette bør nasjonalparkene bedre tilgjengeligheten for barn, eldre og andre med begrenset fysisk kapasitet. Noe kan trolig gjøres med fysiske tiltak i form av for eksempel bruer og steinsetting, andre steder bør man kunne tillate mer båttrafikk eller annen motorisert transport enn i dag.
8. Det bør gjøres en kritisk gjennomgang av eksisterende lover og regler, hvor vi stiller spørsmål ved om de faktisk har den virkningen man ønsket og ikke andre. Må for eksempel støyproblem løses med generelle ferdselsforbud for motorisert transport, eller kan støydemping være et mulig alternativ?
9. Opplevelsesnæringen er relativt ny, og kan gi gode muligheter for nærings-utvikling i tilknytning til nasjonalparkene. Her er det rom for mye nytenkning. Det gjelder for det første aktive tilbud som for eksempel ”Reindeer watching” i samarbeid med tamreinlag i Jotunheimen eller fisketurer med kyndige lokale fiskere. Også mer passive tilbud viser stor utvikling. Som eksempler på dette kan jeg nevne mer kurspregede turer, med vekt på lokal mat, botanikk, mineraler eller kultur. Informasjonssentra, gallerier og andre severdigheter har også en plass her.
10. 10. Sist, men ikke minst, vil jeg understreke betydningen av å utvikle lokal kompe-tanse som en forutsetning for å lykkes med forvaltning og næringsutvikling i tilknytning til nasjonalparkene. Mye bra er på gang, ikke minst i Ottadalen, men fortsatt kan mye gjøres i retning av kurs og undervisning for lokale ressurs-personer.

Referanser

• Claudius, D. (2002). Bærekraftig turisme i Jotunheimen nasjonalpark. (Artikkel i denne utgaven av Utmark).
• Hompland, A. (1992). Friluftsliv - kva skal vi med det? I Direktoratet for Naturforvaltning (Red.), Fra ide til aktivitet. Referat fra Friluftskonferansen, Hole i Buskerud 20.22.mai 1992 . Trondheim: Direktoratet for naturforvaltning.
• Kleiven, J. (1993). Normer, vaner, valgmuligheter og barrierer -- hva påvirker omfanget av norsk friluftsliv? I Frisk i friluft. Rapporter fra seminaret om helse og friluftsliv Oslo: Friluftslivets fellesorganisasjon.
• Teigland, J. (2000). Nordmenns friluftsliv og naturopplevelser. Et faktagrunnlag fra en panelstudie av langtidsendringer 1986-1999. (VF-rapport 7/2000). Sogndal: Vestlandsforskning.
• Vorkinn, M. (2001). Norsk friluftsliv – på randen til modernisering. Utmark, 2001:3. (http: www.ostforsk.no/utmark).
• Vorkinn, M., Aas, Ø., & Kleiven, J. (1996). Friluftsutøvelse blant den voksne befolkningen - utviklingstrekk og status i 1996. (ØF-rapport nr. 07/1997). Lillehammer: Østlandsforskning.