Forvaltning av villaks i Norge er en spennende arena der viktige samfunnsinteresser brytes mot hverandre. På vektskålen ligger den videre skjebnen for vår mest sagnomsuste fiskeart. Etter to gyldne lakseår løper kremmere og spekulanter igjen omkring, og grunneiere snur opp ned på gamle tilvante ordninger. Endringene må til om villaksen skal få økt legitimitet og tyngde, fiskerne de opplevelsene de etterspør og landbruksnæringen sterkere ben å stå på. Norsk bygdeturisme basert på villaks står ved en skillevei.

Laksefiske i Norge har vært turistnæring i 150 år. Turismen har gitt våre laksedaler hardt tiltrengt kapital og mange impulser. Tidligere drev de britiske gjestene regelrett uhjelp med kirkebygging, sosialomsorg, skolebygging og agronomisk opplæring. I dag kan de norske, svenske og danske gjestene som dominerer markedet skape nye arbeidsplasser og skaffe det hardt pressede norske landbruket nye ben å stå på. I tillegg representerer laksefiskerettighetene en stor formue for norske grunneiere, en verdi som sannsynligvis vil øke i takt med liberaliseringen av konsesjonsreglene i landbruket.

En helt sentral forutsetning for en sterk lakseturisme er gode laksebestander. Etter de to til dels fantastiske sesongene i 2000 og 2001 har de som ivrer for å videreutvikle norsk laksefisketurisme fått vind i seilene. Mange fiskere som forlot elvene etter de katastrofale 90-årene er på veg tilbake. Andre er bekymret, og hevder at resultatet blir økt klasseskille og utestengte lokale fiskere der lokalsamfunnet i sum vil tape. Og vil spekulantene stikke av med fortjenesten? I denne situasjonen er det avgjørende at grunneierne tar selvstendig ansvar og gjør kloke strategiske valg både for egen bedrift/eiendom, for lokalsamfunnet og for lakseressursen. Da er det ikke sikkert en bør lytte verken til kremmerne eller engstelige lokale fiskere, men ta langsiktig styring for hardt tiltrengt revitalisering av norsk laksefiske som næring.

Omsetning ikke lik verdiskaping.

Før vi tar stilling til de konflikter dette kan skape, la oss se nærmere på enkelte sentrale fakta om laksefiske som næring. Vi har ingen gode tall for den samlede økonomiske betydningen av norsk laksefiske. Men undersøkelser gjennomført opp gjennom årene har imidlertid gitt visse antydninger om hva laksefiskere forbruker under sitt fiske og hva dette skaper av lokale økonomiske verdier. Fra disse er det klart at laksefisket i de store trønderske elvene skaper store inntekter og gir grunnlag for mange arbeidsplasser. I en meget nøktern og grundig undersøkelse fra Namsen i 1989 kom det fram at fisket la grunnlaget for minimum 35 årsverk i kommunene Overhalla og Grong. I tillegg ga fisket mye direkte kapital til grunneierne fra utleie av fiskerett. På landsplan skaper laksefisket trolig verdier i størrelsesorden 500 - 1000 millioner. I mange undersøkelser er det slått stort opp at fiskerne skaper stor lokal omsetning. Kjøp av forbruksvarer som mat, bensin og fiskeutstyr utgjør ofte en stor del av dette. I forhold til lokal verdiskaping er slik omsetning imidlertid lite verdt! En danske som kjøper bensin på Støren til 500 kr støtter jo først og fremst et oljeselskap og den norske statskassen. Men om han kjøper fiskekort og seng på et gårdspensjonat for 500 kr, blir nesten hele summen igjen i lokalsamfunnet. Denne enkle sammenligningen gir en viktig rettesnor for de grunneiere og lokale næringskonsulenter som vil jobbe med laksefisketurisme: Sørg for best mulig utnyttelse av lokale tjenester og ressurser, og tilby disse i "foredlet" tilstand - da skapes det størst lokale ringvirkninger. Disse fakta peker også klart på at lokale fiskere oftest er dårlig butikk for den lokale økonomien - rett og slett fordi disse fiskerne sjelden har behov for matservering og overnatting - de delene av omsetningen som gir stor lokal verdiskaping. Når de i tillegg ofte får billigere fiskekort enn tilreisende blir dette bildet enda tydeligere. Denne kunnskapen må ligge i bunn for satsning på laksefisketurisme.

Er lokalsamfunnet alltid tjent med at lokale fiskere får god fiskeadgang?

Vi hører ofte at gode fiskemuligheter for lokale er viktige for å beholde bosetting og kompetanse i utkantkommunene, og at laksen er en alternativ trivselsfaktor som erstatning for alt som fins i tettsteder og storbyer av ulike fritidstilbud. Husk da at laksefiske er hobby for en liten gruppe menn. Prioritering av disse kan gå på bekostning av næringsliv og arbeidsplasser i kommunen som andre grupper kunne ha satt stor pris på. Poenget er ikke å argumentere for at lokale fiskere skal utestenges helt fra norske lakseelver, men at en bør se på dagens praksis og tenke gjennom de konsekvenser dagens fordeling på lokale og tilreisende har for lokalsamfunnet samlet sett. I nesten alle tilfeller er det gode muligheter for å sikre lokale fiskere et godt tilbud, samtidig som en vrir fisket mer i retning av turisme og verdiskaping.

Norge ikke lenger reisemål hos de store internasjonale fiskereiseselskaper

Norsk laksefiskenæring står også overfor andre utfordringer enn konflikten med de lokale fiskere. Det dårlige fisket på 1990-tallet har gjort at mange produkter ikke er gode nok og ikke tilbyr det markedet faktisk ønsker seg! Vi kan konstatere at ingen av de store internasjonale fiskereisearrangørene lenger har norsk laksefiske på programmet. I lys av vår tradisjon som storlaksland må dette være et stort nederlag. Vi har tapt kampen om de mest betalingsdyktige segmentene til Islands smålaksfiske og Russlands unike villmarksfiske. Norge sliter overfor disse gruppene med en dårlig merkevare.

"Mellomklasseprofil"

Også overfor store deler av det skandinaviske markedet sliter vi med et image der det gis inntrykk av at vi verken tar laksen eller gjestene på alvor. Dette fortsatt aller viktigste nærmarkedet tilbys fortsatt alt for mye fiske i "1970-talls innpakning" - dvs. køfiske basert på dagskort og overnatting i telt eller kummerlige campinghytter. Fra den ene grøften må vi imidlertid ikke gå direkte over i den andre grøfta og kun lage luksusprodukter for en liten elite som majoriteten av de norske laksefiskeproduktene uansett ikke vil kunne konkurrere om. I hvert fall på kort sikt er norsk og skandinavisk marked det mest naturlige for de fleste norske elveeiere. En balansert utvikling der både fiskeproduktet og boproduktet gis et kvalitetsmessig løft og oftere kobles sammen vil gavne både den jevne skandinaviske fiskegjest og grunneier/turistbedrift!

I lys av en slik "mellomklasseprofil" bør grunneiere og turistbedrifter også stille kritiske spørsmål omkring behovet for kremmere og konsulenter som ønsker å ta hånd om ressurser, markedsføring og salg. For mange laksefiskeprodukter er det selgers marked, og fremveksten av moderne kommunikasjon på internett er skreddersydd for effektiv og god direkte kommunikasjon mellom vert og kunde på et felt som laksefisketurisme. Problemet er at grunneiernes organisasjoner og de statsstøttede turistorganisasjonene har forsømt seg og så langt ikke kommet opp med gode nok fellesløsninger og enhetlige profiler. Dette er et alvorlig problem, og letter arbeidet til useriøse aktører som kan redusere den lokale verdiskapingen.

Så mens villaksen ikke når opp i samfunnsdebatten, de internasjonale høyprisgjestene forsvinner til andre land og de mest ihuga norske fiskerne i økende grad også reiser til Russland, Island og New Zeeland på fisketur står vi overfor et valg: Om vi vil fortsette å krangle om rettigheter og priser i lakseelva, eller om vi skal endre kurs og la grunneiere få utvikle produkter, bedrifter og tilbud som fiskere faktisk etterspør. Dette vil også sette en høyere verdi på villaksen og med det også legge et sterkere grunnlag for å bevare denne fantastiske delen av vårt biologiske mangfold.

Aas er forsker og jobber blant annet med laks og utmarksnæringer. Han er programkoordinator for Norges forskningsråds villaksprogram (www.program.forskningsradet.no/villaks/). Han var tidligere sekretær for Rieber-Mohnutvalget.