Skogen i folks hoder
Hvordan vi skal forvalte våre skoger er både et viktig, men også omdiskutert tema. Kanskje kan noe av striden rundt skogforvaltningen komme av hva vi oppfatter at skogen egentlig er? Slik jeg ser det blir skogen ofte oppfattet som egentlig å være natur, mens en alternativ forståelse kunne være å se på skogens om et kulturlandskap. I denne artikkelen forsøker jeg å gjøre meg noen refleksjoner rundt dette temaet
I denne artikkelen retter jeg søkelyset mot folks forestillinger av skog, og de verdier som ligger bak disse forestillingene. De forestillinger vi har om skogen er med på å formulere hvilke problemer vi fokuserer på i skogforvaltningen (både offentlig og næringens egen forvaltning). Andre forestillinger ville gi andre problemer og forvaltningsutfordringer. I forhold til skog omfatter ofte de mest sentrale forvaltningsutfordringene forestillinger rundt aksen kultur - natur, dvs. mellom skogen som naturlandskap kontra skogen som kulturlandskap. Mange av utfordringene, både de som tas opp i skogbrukets satsning på levende skog, og i forhold til den offentlige naturforvaltningens fokusering på inngrepsfrie områder handler om skogen som naturlandskap. Det tas da ofte utgangspunkt i forestillinger om et tidligere naturlandskap som i vår tid endres til å bli et moderne kulturlandskap. I en undersøkelse av begrepsbruken i den statlige naturforvaltninga (Aasetre 1999) ble det sett på hvordan denne kategoriserer hva som er natur. Et interessant funn var at tyngre tekniske inngrep brukes som indikator på menneskelig ødeleggelse av natur. Det problematiske ved denne måten å tenke på er at man ikke får med seg de mindre og mer tradisjonelle inngrep som har preget det tradisjonelle kulturlandskapet i Norge. Dette har fått meg til å reise spørsmålet om ikke mye av diskusjonene og motsetningene rundt skogbruket i Norge er knyttet til at skog i motsetning til jordbruksland blir kategorisert som "natur". En alternativ kategorisering kunne vært å se på skogen som "kulturlandskap". Kanskje hadde dagens forvaltningsdebatt vært annerledes om man oppfattet skogen som et kulturlandskap? Skogen i Norge har vært brukt og påvirket av mennesker i lang tid (Tvete 1964). Bare blant forskere som primært fokuserer kulturlandskap generelt finner man skogen betraktet som kulturlandskap. Som eksempler kan det nevnes at Asheim (1978:114-128) sin bok om kulturlandskapets historie og kompendiet til Jones (1999:34-36) om kulturlandskapet utvikling i Norge har begge egne avsnitt om skogen.
Den offentlige naturforvaltningen argumenterer ofte for at vi trenger en kunnskapsbasert forvaltning. Når man drøfter forestillinger om skog er det derfor naturlig å starte med et kunnskapsteoretisk utgangspunkt. I denne artikkelen gjøres det et poeng av at forestillingene om skogen er med på å forme hvordan vi behandler skogen. Et annet problem er samsvaret mellom det fysiske skoglandskapet og de mentale bildene vi danner oss av skogen. Begge disse spørsmåla går på samsvaret mellom 'skogen i hodet' og 'skogen som landskap'. Tanken med denne artikkelen er å belyse nettopp dette forholdet. Dette er et vanskeligere spørsmål enn man først kan tenke seg. I vitenskapsfilosofien finnes en rekke posisjoner i forhold til graden av samsvar mellom den vitenskapelige beskrivelsen av virkeligheten og den reelt eksisterende virkeligheten (ikke alle regner med at denne finnes). For enkelhets skyld kan man (som Demeritt (1994:31)) orientere disse ulike syna etter motpolene 'relativisme' og 'objektivisme'. Relativismen kan beskrives som en retning hvor det antas at det ikke eksisterer noen samsvar mellom mentale konstruksjoner og virkeligheten (om den finnes). Objektivismen fremhever at et slikt samsvar eksisterer dersom "kunnskapen" blir fremskaffet på en metodisk riktig måte. Mitt utgangspunkt når jeg snakker om samsvar mellom 'skogen i hodene' og 'skogen i landskapet' er det som kalles "kritisk realisme" (Sayer 1984). Den kritiske realisme ser på "sosiale konstruksjoner", medregnet forskningsbasert kunnskap, som følge av:
Fra et 'kritisk realistisk' ståsted er det derfor interessant å forske på samspillet mellom sosiale konstruksjoner, og hvordan ulike fag oppfatter endringene av skoglandskapet. En slik problemstilling vil ikke gi en endelig 'sannhet', men vil belyse ulike forståelsesformer ved dette samspillet. Problemet med en slik tilnærming er selvsagt at man aldri fullt ut kan befri seg fra sin egen sosiale kontekst. Ethvert forsøk på å beskrive hvordan "skogen som landskap" har endret seg vil være preget av forskerens eget ståsted. Man vil aldri få en fullstendig objektiv beskrivelse av skogen. En måte å nærme seg en slik beskrivelse kan være gjennom å beskrive skogen ut fra flere ulike ståsted. Da kan man ut fra ulike retninger sine sammenfallende beskrivelser nærme seg kjernen av hva som er "skogen som landskap". Likevel vil jeg hevde at slik forskning vil gi større refleksjon rundt hvordan vi tolker skog og skoglandskap. Slik innsikt vil forhåpentligvis gi en mer reflektert debatten om hvordan norsk skog bør forvaltes.
Et perspektiv som direkte gjenspeiler våre forestillinger og verdier, er den måte skogen verdsettes på som ressurs. Skog er en viktig ressurs både i økonomisk og ikke- økonomisk forstand. Utenom å gi rene materielle goder, spiller skogen også en viktig rolle for menneskers livskvalitet og for å bevare mangfoldet av livsformer på jorda. Dette mangfoldet av bruksformer og verdier gjør skogforvaltning til et konfliktfylt forhold. En av de viktigste konfliktlinjene i skogforvaltningen har vært mellom økonomisk utnyttelse på den ene siden og interesser knyttet til rekreasjon, jakt og naturvern på den andre. Den viktigste økonomiske bruken av skogen i Norge i dag er uttak av tømmer. Historisk har imidlertid norske skogområder hatt en viktig rolle også som beiteressurs. Forvaltning av skogressurser har i økende grad både i Norge og internasjonalt tatt inn over seg at en også krever en flerbruksforvaltning. Fagdebatten på flerbruk har trukket frem at samfunnet har behov for flere av skogens funksjoner. Dette dreier seg om: Tømmer, bær, økologiske funksjoner, flomkontroll, jakt, beite, rekreasjon, genetiske ressurser, vern av biodiversitet med mer. Prinsipielt kan dette deles i følgende tre hovedtyper: Økonomisk utnyttelse, ikke økonomisk bruk og vern av biodiversitet. I et samfunnsmessig perspektiv er skillet mellom økonomisk utnyttelse styrt av markedstransaksjoner og behov som faller utenfor markedet knyttet til livskvalitet og vern av biodiversitet viktig. Når det gjelder rene økonomiske goder, såkalte "private goder" kan man til en viss grad stole på markedsmekanismen som styringsinstrument. Når det gjelder goder som rekreasjon og landskapsopplevelse som er viktige for allmennhetens livskvalitet vil dette i stor grad være såkalte "fellesgoder". Også vern av biodiversitet kan regnes som et "fellesgode" knyttet til det moralske ansvar mange mennesker føler for våre medskapninger på jorda. Samtidig som biodiversiteten som sådan også har betydning både økonomisk og i forhold til immateriell bruk som rekreasjon. I forhold til framtidas skogforvaltning vil en av de store utfordringene være å kombinere den økonomiske utnyttelsen med å ivareta immaterielle verdier knyttet til livskvalitet og vern av biodiversitet. Det er ut fra erkjennelsen av betydningen til de ikke økonomiske godene at jeg ønsker å fokusere på spenningen mellom "skogen i våre hoder" og "skogen som landskap", mellom skogen som kognisjon og som fysisk virkelighet. Verdisettingen av mange av godene fra skogen, ikke minst de "ikke-økonomiske" godene vil bestemmes av folks oppfatninger like mye som skogens "objektive" egenskaper. Det er derfor minst like viktig å forstå skogen i folks hoder som skogen som fysisk "realitet". Min drøfting her bygger på kjennskap til miljødebatten, egen forskning på holdningene i naturforvaltningen (Aasetre 2000), debatten rundt miljøhensyn i skogbruket og refleksjon rundt kulturlandskapsbegrepet (Jones 1997).
For å vise hva som ligger i "skogen i hodene" vil jeg peke på en måte å klassifisere skog på som faller inn i aksen 'natur - kultur'. Dette er inndelingen i "urskog", "naturskog" og "kulturskog". Denne inndelingen brukes både av forskning og offentlig forvaltning. I den sammenhengen fremheves det ofte at under 1% av Norges skogareal er urskog, mens 10-20 % av det totale skogarealet er naturskog. De resterende områdene er kulturskog (Direktoratet for naturforvaltning 1998:12). Definisjonen av disse skogtypene er som følger:
Inndeling av skog i urskog, naturskog og kulturskog er en klassifisering av arealer som også sier noe om natursynet til de som bruker denne inndelingen. En slik inndeling peker på at man skiller mellom naturlandskap og kulturlandskap ut fra grad av menneskelig påvirkning. Bruken av inndelingen synes også å peke på en implisitt verdiorientering med urskog som mest verdifull, og kulturskogen som minst verdifull. Et slikt natursyn virker å være ganske utbredt i naturforvaltningen (Aasetre 2000) og samfunnet ellers. Det eksisterer en del litteratur om folks natursyn (se eksempelvis Aasetre 1999). I mye av denne debatten har aksen kultur - natur (eller sivilisasjon - natur) preget debatten. I første omgang vil kanskje mange tenke at denne litteraturen ikke er relevant for folks oppfatninger av skog. Mot dette vil jeg hevde at aksen kultur - natur utgjør et kognitivt "klassifiseringsskjema" som også preger debatt om norsk skogforvaltning. Som eksempel på hvordan dette slår inn i debatten kan jeg jo vise til det alt omtalte eksemplet med inndelingen i urskog, naturskog og kulturskog.
Folks forestillinger og holdninger har stor betydning for hva som kan omsettes på et marked. Kunder står over for en rekke valg ved kjøp av varer, og stil og image spiller en stadig viktigere rolle for våre valg. Også varer sin miljøprofil må forstås i en slik sammenheng. Hva har så ulike image å gjøre med den diskusjonen av flerbruksforvaltning av skog som jeg startet denne artikkelen med? I Norge har skogbruket startet en miljøsertifisering av egen virksomhet. Denne sertifiseringen er knyttet til "levende skog" standarder (vurdert av PEFC) og bruk av ISO14001 eller EMAS sertifisering (Sanness 2001). Årsaken til en slik sertifisering er en frykt for at eksempelvis tyske trykkerier og forlagshus skal unngå å kjøpe norsk papir ut fra at de oppfatter norsk skogbruk som naturfiendtlig. Forestillinger om at norsk skogbruk ødelegger det biologiske mangfoldet i skogen kan redusere markedets interesse for norske skogbruksprodukter. Interessant i denne sammenhengen er at markedet har vært vel så viktig som den offentlige naturforvaltningen for å få skogbruket til å ta miljøhensyn. Hvor vellykket skogbruksnæringens satsing på sertifisering er, avhenger av hvor stor tillit deres sertifiseringssystem har i markedet. Et problem for næringen i så måte er at det har oppstått en konflikt med ulike naturvernorganisasjoner om valg av sertifiseringssystem. Skogeierforbundet i Norge har valgt å bruke levende skog standarder (godkjente av PEFC), mens naturverninteressene ønsker bruk av "Forest Stewardship Council" (FSC) sitt sertifiseringssystem (Kilder: Vernes (2001) og nettsidene til Forest Stewardship Council (http://www.fscoax.org/ - besøkt 12.06.01)). FSC er tilknyttet World Wildlife Fund (WWF) internasjonalt og er på mange måter miljøbevegelsens eget sertifiseringssystem. Makt over sertifiseringssystemet medfører i denne sammenhengen også en definisjon om hva som er viktig i skogen. Uansett realiteter viser eksemplet ovenfor at forestillinger om skogen og hvordan denne utnyttes får effekt på markedstilgangen til norsk skog. Samsvaret mellom forestilling og den fysiske skogen er derimot et meget komplisert spørsmål. En slik miljøsertifisering innebærer at man velger en bestemt type miljøstyring, og bestemt måte å ta hensyn til biodiversiteten på. Man har valgt et styringsverktøy som skal imøtegå grupperingene som ønsker at man skal ta hensyn til biodiversiteten i skogen. Også et styringssystem som miljøsertifisering bygger på et bestemt sett med forestillinger. Dette er forestillinger både om hva som er verdifullt i skogen, og hvordan skogen fungerer som "system". Et eksempel på dette er at "levende skog" standardene fremhever betydningen av såkalte "nøkkelbiotoper" (Jfr. Ivar Gjerdes artikkel om MIS i Utmark 2-2000). Dette standpunkt betyr at man mener det er mulig å skille ut bestemte biotoper som har viktigere økologiske funksjoner enn andre (Levende skog 1998:35-56). Sertifisering kan ses som både en måte å blidgjøre markedet (symbolforvaltning), og som tiltak rettet mot å ivareta biodiversiteten i skogen. Uansett motiv betyr sertifisering en anerkjennelse av at forestillinger har betydning for salg av skogprodukter på markedet. Sannsynligvis er nok skogbruksnæringens motivasjon en kobling av begge deler, dvs. at man også har en genuin interesse for å ivareta viktige biologiske verdier i skogen. Uansett viser eksemplet at våre forestillinger om skog er minst like viktig som isolerte naturfaglige vurderinger.
Diskusjonen ovenfor tok utgangspunkt i såkalt "green consumerism" og tyske forlagshus som etterspør miljøsertifisert tømmer. Dette er forhold som påvirker etterspørselsiden i skogbruksnæringen. De samme forestillingene påvirker imidlertid også tilbudssiden i skogbruket, om enn indirekte. I Norsk skogbruk har man hatt til dels heftige diskusjoner om barskogsvern. I Trøndelag blusset disse opp rundt verneplan II for boreal barskog, spesielt knyttet til det som av enkelte ble kalt boreal regnskog (Holand 1997). Ett annet konfliktforhold mellom skogbruket og naturvernet har vært knyttet til bygging av skogsbilveier. Temaet skogsbilveier er spesielt interessant fordi det viser hvordan andre tankekonstruksjoner slår inn i skogbruket. Innen naturvernet har et av de mest fokuserte temaene vært hvordan våre villmarksområder krymper i takt med en samfunnsutvikling som innebærer stadig flere naturinngrep. Direktoratet for naturforvaltning har opprettet en inngrepsdatabase, og driver en kontinuerlig kartlegging av hvordan områder med over 1 km fra såkalte tyngre tekniske inngrep krymper. I forhold til skogbruket representerer skogsbilveier et slikt tyngre teknisk inngrep. En stor hogstflate som lages med tunge hogstmaskiner barberer større områder enn hva byggingen av en vei gjør, men regnes likevel ikke som et tyngre teknisk inngrep. Heller ikke inngrep som beiting eller gamle fløtingsdammer regnes som tyngre tekniske inngrep. Igjen så ser man at kognitivt konstruerte klassifiseringer får konsekvenser på hva og hvordan man oppfatter bestemte forvaltningsproblem. Tyngre tekniske inngrep blir en indikator på at vår natur blir redusert. En alternativ forståelse av dette kan jo være hvordan tyngre tekniske inngrep representerer en modernisering av vårt kulturlandskap. Et eksempel er at en tradisjonell norsk seter kan oppfattes å ligge i et inngrepsfritt område. En seter regnes i utgangspunktet ikke med på listen over tyngre tekniske inngrep. Bygges det derimot en bilvei til setra, overføres områdene rundt setra til et inngrepsnært område. Satt på spissen slik som dette eksemplet, vil nok de fleste oppfatte dette som en modernisering av kulturlandskapet og ikke at området går fra å være natur til å bli ikke-natur. Ønskes mer informasjon om begrepet "inngrepsfrie naturområder" kan det finnes på Direktoratet for naturforvaltning sine nettsider under tittelen "Inngrepsfrie naturområder i Norge (INON)". Disse sidene ble brukt som kilder til dette avsnittet. Ser man på skogens rolle som beiteressurs har også denne endret seg i historisk tid. Noe polemisk kan man hevde at ideen om skogen som natur er en konsekvens av overgangen fra det Moen (1998:156) kaller "jordbruk med innmark og utmark" til det han betegner som "kunstgjødsels-jordbruket". I det tradisjonelle jordbruket med innmark og utmark skjedde en betydelig transport av plantenæring fra utmarka til innmarka gjennom naturgjødsel. Næringen ble hentet ut fra utmarka gjennom beiting, utmarksslått, lauving med mer. I det moderne "kunstgjødselsjordbruket" er utmarka sin betydning for jordbruket kraftig redusert, og bruk av kunstgjødsel har overtatt den rollen utmarka før hadde. Satt på spissen kan man betrakte ideen om inngrepsfrie områder som et "kulturprodukt" som har utviklet seg uavhengig av den fysiske situasjonen i skogen. Endringer i folks forestillinger om skogen som ikke nødvendigvis har sammenheng med hvordan den "faktisk" har utviklet seg. Slike endringer har da ført til at man også har endret fokus på hvordan man betrakter naturen. Flere forskere hevder at det pågår endringer av folk i vesten sine oppfatninger om miljøet (Dunlap & Van Liere 1978, 1984). Tidligere har man her vært preget av et "paradigme" hvor menneskeheten oppfattes å ha rett til å utnytte naturen til sitt eget beste. Mot dette vokser det frem et nytt paradigme hvor menneskeheten sidestilles med andre organismer og hvor man advarer mot å overskride naturens bæreevne. Disse endringene har ikke nødvendigvis skjedd helt uavhengig av endringer i landskapet, men heller ikke nødvendigvis som følge av slike landskapsendringer. En kort oversikt over dettetemaet kan finnes i Aasetre (1999:kapittel 2). Endringer i vårt syn på menneskets plass i naturen slår også inn i vårt syn på næringer som skogbruket. I det ligger en endring fra at folk oppfattet skogbruk som en rettmessig og riktig bruk av naturen, til å bli en næring som lever av å utbytte og ødelegge naturen. Et eksempel på dette er nettopp forholdet rundt inngrepsfrie områder. Her har man nettopp historien om det moderne samfunnet som stadig eter opp mer og mer av naturen i Norge. Eksempelvis er det i Rapport 1995-6 fra Direktoratet for naturforvaltning (1995) fremstilt status for inngrepsfrie områder i 1900, 1940, 1980 og 1992. Denne tidsserien som viser krympinga av inngrepsfrie områder er mye benyttet i ulike sammenhenger. Utviklingen som kartserien viser kan fremstilles som at menneskenes egoistiske forbruk av naturen gjør at disse urørte områdene blir mindre og mindre. I skogbruket er skogsbilveier den fremste synderen fordi disse faller innenfor kategorien tyngre tekniske inngrep.
I denne artikkelen har jeg drøftet enkelte forhold rundt hvordan vi oppfatter skog og skog-forvaltningen. Grunnen til at jeg gjorde dette var inntrykket av at debatten mellom skogbruket og det klassiske naturvernet synes å ta det for gitt at skog egentlig er natur. Eksempelvis nevnes en klassifiseringer av skog i "urskog", "naturskog" og "kulturskog". Et annet konflikttema mellom naturvernet og skogbruket er bygging av skogsbilveier. Begge disse forholda peker på at det ikke bare er skog som natur generelt det siktes til, men spesielt urørt natur. Ut fra slike observasjoner slo det meg at mange oppfatter skog som 'natur', mens alternativet kunne jo være å betrakte skogen som 'kulturlandskap'. I artikkelen refereres det blant annet til den rollen utmarka (som også omfatter skogen) hadde i det tradisjonelle jordbruket i Norge. Til sammen viser disse forholda at hvordan vi oppfatter skogen spiller en viktig rolle for hvordan vi betrakter og forsøker å løse forvaltningsproblemer rundt skogen. Denne artikkelen har ikke hatt til hensikt å komme med noen endelige konklusjon, men heller å fremheve at dette temaet fortjener en større oppmerksomhet i fremtiden. I debatten om hvordan få til et mer miljøvennlig skogbruk har skogbrukets miljøsertifisering vært et virkemiddel som har vært trukket frem. Ser man på debatten om miljøsertifisering fra utsiden, så virker det som denne debatten nettopp er preget av idealet om skogen som natur. Kanskje ville vi som samfunn være tjent med at en større refleksivitet kommer inn i debatten om hva skoglandskapet er og betyr for oss. Man kan da trekke lærdom av den tilsvarende forskningen som har blitt gjort på kulturlandskapsbegrepet i Norge (Jones & Daugstad 1997).
Asheim, Vidar. 1978. Kulturlandskapets historie. Universitetsforlaget.
Oslo.
|