For mange nordmenn har hytta en spesiell betydning. Likevel - eller kanskje nettopp derfor? - er det bygget opp lite aggregert kunnskap om fritidsboligene i Norge. Det er først de siste åra det fins samlet statistikk for lokaliseringskommune. I denne artikkelen tar vi utgangspunkt i kommunefordelte tall fra 1970, og tegner lokaliseringsmønsteret fram til i dag. Framstillingen er primært deskriptiv, men inviterer også til en diskusjon om hvem vi er som eiere av fritidsboliger.

Kunnskapen om fritidsboliger i Norge er fragmentarisk. Fram mot slutten av 1990-tallet fantes lite statistikk om fritidsboliger. Den statistikk som forelå var fokusert på ferie- og rekreasjonsperspektiv. Næringsmessige og demografiske synsvinkler ble vist liten oppmerksomhet, i kontrast til den økende oppmerksomhet fritidsboliger ellers har fått i offentligheten, både som fenomen og i omfang. Kystnatur og fjellnatur er attraktive områder for fritidsboliger som enkelte steder gir bekymring for en aggressiv arealutvikling, både i forhold til økologi og mer allmenne natur- og miljøgoder (tilgang til natur, fri ferdsel, ubebygde områder med mer). Dette er tema som både har vært diskutert lenge (eks.vis Sømme 1965), også internasjonalt (Halseth og Rosenberg 1995, Williams and Hall 2000). Det er i Norge en gryende oppmerksomhet omkring fritidsboliger og migrasjon, et tema som internasjonalt har fått mer oppmerksomhet (Willams and Hall 2000, Williams et al 2000). Romslig personlig økonomi, lavere pensjonsalder, større fleksibilitet i arbeidslivet og bedret somatisk helse muliggjør en aktiv friluftsbasert fritid i høyere alder enn tidligere. Sammen med den økte tekniske standarden som moderne fritidshus kan tilby, kan dette gjøre fritidsboligen til en livsfasebolig hvor vi, som Kaltenborn uttrykker det, kan se på "Seniorer - som distriktsinnvandrerne" (Kaltenborn 2002).

Underlig nok har det imidlertid forelagt lite tall for hvor de nye fritidshusene bygges, hvordan de brukes og av hvem. I denne artikkelen skal vi konsentrere oss om hvor fritidsboligen er, hvor mange de er og hvordan utviklingen har vært fra 1970 til i dag. Framstillingen er primært deskriptiv, og tar først og fremst sikte på å gi et bilde av utviklingen i de 30 åra.

Fritidsbolig

Skikken med å skifte oppholdssted etter sesong har fulgt mange fastboende kulturer, også vår egen, gjennom historien. Dels er det betinget av næringsmessige hensyn, og husvære i form av koier, buer, boder, naust, rorbuer og vær som benyttes (ble benyttet) i næringsutøvelse eller i en tilstøtende ikke-rekreativ jakt-, samle- og sankesammenheng. Dette segmentet av sesongboliger og midlertidige oppholdssteder har, som en sidebemerkning, ikke noe samlebegrep.

En annen grunn til å skifte oppholdssted avhengig av sesong er motivert av rekreasjon, helse og fritid (forstått som livet utenfor og/eller etter arbeidslivet). Det er dette som har utløst framveksten av fritidsbebyggelse.

Det er fortsatt vanlig å bruke hyttebegrepet om denne typen bygninger, men allerede i 70-åra ble begrepet fritidshus brukt (SSB 1972). Fritidshus dekker flere typer bygninger enn hytter, og omfatter på den ene sida de enklere typene husvære som er nevnt ovenfor, men også landsteder, tidligere småbruk og våningshus som brukes i fritidssammenheng.

Etter den tid har standarder og størrelser på nybygde fritidshus nærmet seg den faste boligmassen. I de senere åra har en, framfor alt ved de store vintersportsstedene i innlandet, fått en utbygging preget av appartementer og leiligheter. Denne utviklingen fører med seg at verken "hytte" eller "fritidshus" er fullt ut dekkende for det som nå vokser fram av bygninger beregnet på opphold i fritida. Vi har derfor funnet det mer hensiktsmessig å bruke fritidsbolig, for å inkludere disse nye formene, men utelukker ikke de tradisjonelle formene for fritidshusvære av den grunn. Det er imidlertid et poeng å, i mest mulig grad, utelukke "hytter" som i praksis er bedrifter, enten det gjelder Turistforeningens fjellhytter, andre pensjonatliknende etablissementer eller tradisjonelle utleiehytter. Disse gruppene inngår ikke i vårt materiale.

På attraktive turiststeder er det nå ikke uvanlig med utbyggingsformer, der leiligheter og hytter selges til privatpersoner, men der selger beholder en disponeringsklausul - "sale-and-lease-back". Det er en slags kårheftelse med todelt formål: spredning av risiko, reduksjon av eksternt kapitalbehov og økning av markedsgrunnlaget til skiheiser/aktivitetsbedrifter. Disse fritidsboligene er med i vår begrepsforståelse, selv om de i perioder brukes kommersielt. Det er altså en kombinasjon av formål med bygningen (fritidsbruk) og eierform (privat eie) som avgrenser våre fritidsboliger. Bedriftshytter som i hovedsak brukes av ansatte i fritida, gratis eller mot rimelig leie, er definert inn i denne sammenheng.

Vi prøver å bruke begrepet fritidsbolig konsekvent om slike husvære, men der vi bruker fritidshus eller hytter er substansen den samme.

Datagrunnlag: GAB-registeret

I Norge er det først med opprettelsen av det elektroniske GAB-registeret (Grunneiendommer, Adresser og Bygninger, registrert av Statens kartverk) det har vært mulig å få oppdaterte kommunefordelte tall for fritidsbosetting. I 70-åra, da interessen for forskning om fritidshus var mer framtredende, ble det utgitt flere kilder fra Statistisk sentralbyrå som omhandlet hytter og fritidshus (jfr NOS Fritidshusundersøkelsen 1970). Disse var likevel ikke gode nok for å tallfeste antallet fritidshus på et gitt tidspunkt, særlig ikke fordelt på kommunenivå. Folke- og boligtellingen 1970 ga imidlertid det beste utgangspunktet, men også den hadde enkelte feilkilder:

• fritidsboliger eid av juridiske personer (foreninger, bedrifter, osv.) er ikke med
• fritidsboliger eid av utlendinger er ikke med
• fritidsboliger eid av flere husholdninger ble registrert som ett fritidshus for hver av eierhusholdningene: ett fritidshus eid av tre husholdninger ble registrert som tre fritidshus (hele 12% av husholdningene i 1970 var medeier i et fritidshus)

Vonlanthen (1979) foretok imidlertid korreksjoner og beregninger ut fra aktuelle og tilgjengelige kilder, og kunne fremlegge pålitelige tall for det samlede antallet fritidsboliger i Norge 1970 fordelt på kommune. Det var da registrert om lag 191.000 fritidshus. Disse tallene er utgangspunkt for oversikten vår. Tallene for 1977 er basert på registrert tilvekst på kommunenivå (Marketing Assistanse 1978), og forholdsvis pålitelige. I 1983 foretok MA en mer skrivebordspreget oppdatering av tallene fra 1977, men disse tallene er ikke så gode (Marketing Assistanse 1983). Framskrivningen til 1983 ble basert på de vekstrater som MA hadde registrert i perioden 1970 til 1977, men fordi en i mellomtida noen steder "satte bremsene på" (særlig i utbygde, sentrale kystkommuner), er 1983-tallene mer å betrakte som anslag over størrelsesorden enn presise tallanslag. Feilkildene er mest framtredende i attraktive kystområder.

Fra 1997 foreligger det statistikk over antallet bruksenheter til fritidsformål gjennom GAB-registeret. Det har vært usikkerhet om klassifisering av bygninger, og tallene kan være misvisende på dette punktet. Antallet bygninger med ukjent bruksformål er imidlertid vesentlig redusert på landsbasis de siste åra, og de unøyaktigheter som evt. fortsatt måtte finnes i registeret er uten avgjørende betydning for de aggregerte lokaliseringsmønstre som framkommer i artikkelen.

Tallene presenteres på kommunenivå. Ikke fordi kommunen som organisasjon nødvendigvis har stor forklaringsverdi, men fordi det er dét vi med sikkerhet vet om lokaliseringen. Vi kan med andre ord ikke knytte lokaliseringskriterier til selve fritidsboligene, men til de kommunene der fritidshusene ligger. Så langt om datagrunnlaget.

Situasjonen 1970: Hytte ved sjøen, hytte i (høy-)fjellet

I 1970 fantes det i underkant av 200.000 fritidsboliger. Over halvparten var lokalisert på Østlandet, vel en fjerdedel i fylkene fra Agder til Nord-Vestlandet, og 10-12% i Trøndelag og Nord-Norge til sammen. (Jfr. Figur 1).

Figur 1: Antall fritidshus etter landsdel. Norge 1970. Kilde: Vonlanthen 1979

Lokalisering på Østlandet var altså helt dominerende, og med en klar to-deling (Figur 2):

1. Kystbeltet er framtredende, særlig nær de store befolkningskonsentrasjonene rundt Oslofjorden og Vestfold/Telemark, samt
2. de Oslo-nære feriefjellområdene i Telemark (Vinje og Tinn), Hallingdal (særlig Hol/Ustaoset, innenfor rekkevidde også for Bergens-befolkningen), Valdres samt Ringerike og Sjusjøen/Ringsaker.

På Østlandet var det "hytte ved sjøen" og "hytte på fjellet" som gjaldt i 1970. I de øvrige landsdelene var det primært innlands-/fjordlokalisering som dominerte. Beliggenheten i forhold til Oslo og Bergen var avgjørende for antallet fritidshus, muligens koplet med politiske holdninger i kommunene.

Også rundt de øvrige byene ser en spor etter bybefolkningens etterspørsel etter fritidshus, men foreløpig er Oslo og Bergen dominerende. (Jfr. Figur 2)

I Nord-Norge var det forholdsvis få fritidsboliger tidlig på 70-tallet. Kun Narvik kommune hadde registrert over 1.000 fritidshus. Også i Nord-Norge var innlandslokalisering av fritidsboligene mer framtredende enn kystlokalisering. (Jfr Figur 1.) Her, som for Norge i sin alminnelighet, er tyngden av bosettingen i en stripe langs kysten. I tråd med bildet for øvrig, etableres fri-livets infrastruktur i et belte i utmarka "bak" bosettingsområdene. I Nord-Norge betyr det på fjell og vidde i innlandskommunene inn mot riksgrensa. Der gir betydelige jakt- og fiskeressurser, og turområdene generelt en attraktiv plattfrom for frilivets friluftsaktiviteter.

Figur 2: Antall fritidsboliger i 1970 fordelt på kommuner. Sør-Norge og Trøndelag. (Det er trukket en ring med sentrum i Oslo som er ca 150 kilometer i radius.) Kilde: Vonlanthen 1979, Marketing Assistanse 1978, 1983, SSB - GAB-registeret, Statens Kartverk

Figur 3: Antall fritidsboliger i 1970. Nord-Norge. Kilde: Vonlanthen 1979, Marketing Assistanse 1978, 1983, SSB - GAB-registeret, Statens Kartverk

Situasjonen i 2002: Fra kyst og høgfjell til dalførene på Østlandet

I dag er antallet hytter og fritidshus nær dobbelt så mange. Pr januar 2002 er det registrert ca 360.000 fritidsboliger i Norge (se tabell 1).

Det er fortsatt er flest fritidsboliger lokalisert til Østlandet (jfr. Figur 4) selv om andelen er redusert fra 55% til 50%. Andre landsdeler enn Østlandet kan etter hvert vise til større vekstrater, det skal vi komme tilbake til. Landsdelsmessig er altså lokaliseringsmønsteret ikke snudd opp ned, men likevel foregår det en del interne omstruktureringer og til dels utjamninger.

Figur 4: Antall fritidshus etter landsdel. Norge 1970 og 2002. Kilde: Vonlanthen 1979; SSB - GAB-registeret, Statens kartverk

Disse endringene kommer klart fram på kartene i Figur 5 og Figur 6. I disse kartene er dessuten nasjonalparker og de store alpinanleggene (NSHF 2002) lagt inn. Nasjonalparkene fordi disse representerer på den ene sida et areal som ikke kan bebygges med fritidsboliger, men på den andre sida kan være vesentlig for attraktiviteten av nærliggende områder. Alpinanleggene er avmerket av samme grunn - det er rimelig å forvente at lokalisering av større alpinanlegg (les:vintersportsområder) også påvirket byggingen av fritidsboliger. På den ene sida er vintersportsområdene attraktive lokaliseringer for fritidsboliger, og på den andre sida blir hyttebrukerne en viktig del av markedsgrunnlaget for aktivitetsanleggene.

I Sør-Norge er lokaliseringsmønsteret fra 1970 konsolidert. For de store dalførene på Østlandet, Telemark og Setesdal har veksten kommet som en utvidelse av områdene som allerede i 1970 hadde mye fritidsbebyggelse. Det er også tydelig hvordan de største alpinanleggene ligger som et belte i ytterkant av det vi kan karakterisere som en rimelig grei helgeavstand fra Oslo. Tilveksten i fritidsboligene brer seg utover fra byene, og særlig nordover på Østlandet (Jfr. Figur 5) Dette bildet hvor fritidsboligene vokser fram i utmarka i byenes bakland som en infrastruktur for fri-livet, er et mønster som og er beskrevet for utviklingstrenden i andre land (Halseth 1993, Williams og Hall 2000).

Også i Nord-Norge speiles urban-strukturen i fritidshuslokaliseringen i 2002. I 1970 var det bare Narvik kommune som hadde en fritidshustetthet sammenliknbar med enkelte kommuner i Sør-Norge. I 2002 finner vi konsentrasjoner også rundt Bodø og Helgelandsbyene Mo, Mosjøen og Brønnøysund samt rundt Tromsø, Honningsvåg og Kirkenes/Vadsø.

Figur 5: Antall fritidsboliger i 2002 fordelt på kommuner. Sør-Norge og Trøndelag. Kilde: Vonlanthen 1979, Marketing Assistanse 1978, 1983, SSB - GAB-registeret Statens Kartverk

Figur 6: Antall fritidsboliger i 2002 fordelt på kommuner. Nord-Norge. Kilde: Vonlanthen 1979, Marketing Assistanse 1978, 1983, SSB - GAB-registeret, Statens Kartverk

Endringen 1970 - 2002

Antallet fritidsboliger er altså nesten fordoblet på landsbasis i denne 30-årsperioden: fra 191.000 i 1970 til 360.000 i 2002. (Jfr. Tabell 1).

Forstsetter utviklingen som nå, er fordoblingen et faktum rundt år 2006 (se Figur 7). Det uttrykkes imidlertid bekymringer, både fra meglerhold og fra myndigheter (Miljøverndept.)om at de siste åras vekst ikke kan vare evig (Nationen 28.06.01; Dagens Næringsliv 06.02.02; Dagbladet 11.02.02; Aftenposten 22.06.01). De senere åra har tilveksten i antall fritidsboliger vært på 2-3 prosent i året (se også Tabell 1 og Figur 1). Hvorvidt denne veksten også speiler investeringsveksten i fritidsboliger er likevel usikkert: antakelsen om standardheving knyttet til nye fritidsboliger tilsier høgre veksttakt i investeringene til fritidsboliger. Dette tema kommer vi imidlertid tilbake til i en annen sammenheng.

Figur 7: Vekst (indeks) i antallet fritidsboliger i perioden 1970-2002. Målpunkter og trend (polynomisk tilpasning - R2=1,0). Prognose for perioden 2003 til 2006. Kilde: Vonlanthen 1979, Marketing Assistanse 1978, 1983, SSB - GAB-registeret

Det mest påfallende er at veksten har vært relativt jevn gjennom hele perioden. Dette er dog en noe usikker påstand, ettersom det er få målepunkter i 20-årsperioden mellom 1977 og 1997 (se Figur 7). Dersom vi legger vekt på de (mer usikre) tallene som foreligger for 1983, kan det synes som om veksten var størst inn mot 1990-tallet, for så å dabbe noe av. Det er en ikke urimelig utvikling tatt i betraktning av hva en vet om den faktiske situasjonen i norsk økonomi i denne perioden: framveksten og sammenbruddet av "jappe-tiden" på midten og slutten av 80-tallet. Mot slutten av 90-tallet har så veksten i fritidsboliger tatt seg opp igjen, også dét i samsvar med den økonomiske situasjonen i Norge i denne perioden.

Andre faktorer som vil påvirke utviklingen er rett og slett etterspørselen: i 1999 var det om lag to tredjedeler av befolkningen som enten eide en eller flere fritidsboliger (38%) eller disponerte (26%) fritidsbolig uten å eie. Kun en tredjedel verken eide eller disponerte fritidsbolig (Teigland 2000). Det blir dermed alt større sannsynlighet for at de som ønsker seg, og har mulighet til å skaffe, fritidsbolig, allerede har effektuert denne etterspørselen.

Fordelt på landsdeler har imidlertid vekstratene vært nokså forskjellig. Særlig i Nord-Norge er det registrert sterk vekst, og antallet fritidsboliger i denne landsdelen er nær tredoblet, sammenliknet med en knapp dobling på landsbasis. Østlandet og Vestlandet (unntatt Rogaland) har ikke vokst så raskt. Her kommer også svakhetene i 1983-tallene fram: i områder der veksten er stoppet opp i forhold til tidligere periode, er 1983-tallene for høge. Den "kuleformede" utviklingen i Hordaland (og i noen grad Østlandet) er neppe rettvisende, men skyldes framskrivningsmetoden (Jfr. Figur 8).

Økningen av fritidsboliger har altså vært størst i landsdeler som i 1970 ikke var så utbygd. I landsdeler der utbyggingen startet tidlig, har en ikke kunnet registrere den samme veksttakten. Muligens kan vi her registrere en regional utjamning på andre områder som også manifesterer seg i eie og bruk av fritidsboliger.

I enkelte kommuner er det registrert en tilbakegang i fritidshusantallet. Mye av dette skyldes trolig omdisponering av fritidsboliger til helårsboliger. Felles for de kommuner som har negativ utvikling er nemlig bynær/sentral beliggenhet i områder med vesentlig bedring i kommunikasjonene. Dette er f.ø. en utvikling i tråd med det som er registrert i andre land, f.eks. Sverige (Müller 1999).
Figur 8: Vekst (indeks) i antallet fritidsboliger i perioden 1970-2002 etter landsdel. Målpunkter og trend (polynomisk tilpasning - R2=1,0). Kilde: Vonlanthen 1979, Marketing Assistanse 1978, 1983, SSB - GAB-registeret

Fortsatt sterk konsentrasjon

Selv om tilveksten har bidratt til å spre lokaliseringen av fritidsboligene, er det fortsatt slik at de 15 største hyttekommunene (som utgjør 3% av kommunene, og har 6% av samlet areal) har 16% av alle fritidsboliger. Av disse ligger 10 kommuner i innlandet og fem ved kysten, samtlige i sørøst-Norge. (Jfr. Figur 9 og Figur 10)

Figur 9: Vekst i antall fritidsboliger 1970 - 2002 fordelt på kommuner. Sør-Norge og Trøndelag. Kilde: Vonlanthen 1979, Marketing Assistanse 1978, 1983, SSB - GAB-registeret, Statens Kartverk

Figur 10: Vekst i antall fritidsboliger 1970 - 2002 fordelt på kommuner. Nord-Norge.
Kilde: Vonlanthen 1979, Marketing Assistanse 1978, 1983, SSB - GAB-registeret, Statens Kartverk

Lokaliseringsfaktorer: Kyst og/eller innland?

Vi har til nå konsentrert oss om å vise mønstre og strukturer kun med utgangspunkt i den geografiske plasseringen. Det er klart en kan gjøre seg enkelte refleksjoner om hva som egentlig ligger bak denne utviklingen. Et opplagt lokaliseringskriterium vil være tilgang til kystlinje. Vi har derfor sett nærmere på utviklingen i kommuner med kystlinje sammenliknet med kommuner uten kystlinje. Det må i den forbindelse påpekes at det ikke uten videre er et så enkelt skille som det ser ut til: I Norge er det mange kommuner som har kystlinje, men det kan likevel være andre forhold som bedre karakteriserer disse enn selve kystattributtet - f.eks. gjelder dette mange av byene. Ytterligere kompliserende er det at vi ikke kan knytte beliggenheten til selve fritidshuset, bare til den kommunen den er lokalisert i. Når det er sagt, syns likevel kommunens beliggenhet i forhold til kysten å være av betydning for antallet fritidshus, om enn på noe forskjellige måter i ulike landsdeler.

I hele 30-årsperioden er det registret flere fritidsboliger i kommuner med kystlinje enn i kommuner uten, men arealmessig står også kystkommunene for ca 54% av samlet areal. Selv etter den tilveksten som er registrert framfor alt i innlandet, er likevel over halvparten av fritidshusene å finne i kommuner med kystlinje. I 1970 var tilsvarende tall imidlertid nær 60%, noe som bekrefter at veksten ved kysten er stoppet opp. (Jfr. Tabell 2.)

I landet under ett er nå tilveksten altså vesentlig lavere i kystkommunene, enn i kommuner uten kystlinje. Særlig i de siste fem-seks åra vises utflatingen i kommuner med kystlinje, men for øvrig er selve forløpet ikke vesensforskjellig. (Jfr. Figur 11) Splitter vi disse tallene på landsdeler (som også gir en indirekte karakteristikk av kystlinja), finner vi imidlertid klare forskjeller.

På Østlandet er det innlandskommunene som har flest fritidsboliger. Det har det for så vidt vært i hele perioden, men det skyldes først og fremst at det er der en har de store landarealene: 93% av landarealet på Østlandet ligger i kommuner uten kystlinje. Likevel har kystkommunene i 2002 over en fjerdedel av fritidshusene, og i 1970 var andelen helt opp mot 40%.

Det er klart at kysten var et viktig lokaliseringskriterium på Østlandet for dem som tidlig investerte i hytte. Forsterkende var nærheten til de store befolkningskonsentrasjonene rundt Oslo-fjorden. Dette har som vi alle vet ført til stor hyttetetthet langs de attraktive og nære områdene. Stor hyttetetthet sammen med innføringen av byggeforbudet i 100-metersbeltet fra strandlinja, har vesentlig redusert - for ikke å si stoppet - tilgangen på areal langs kysten, slik at etterspørselsveksten måtte tilfredsstilles i innlandet. (Jfr. Figur 12)

Et annet moment som har vært viktig for etterspørselsveksten etter fritidsboliger i innlandet er den økende interesse for alpinsporter i Norge, i stadig flere aldersgrupper (NOS Ferieundersøkelser/Friluftslivsundersøkelser). Knapphet på attraktivt og egnet areal langs kysten, kombinert med vekst i alpinmarkedet og tilbudet kan altså trolig forklare mye av veksten i innlandet på Østlandet.

Relativt sett har imidlertid veksten vært større i resten av Norge (unntatt Østlandet), det gjelder både for kyst- og innlandskommuner. Dette henger som sagt mye sammen med utgangspunktet: på Østlandet begynte byggingen tidligere enn i andre landsdeler, som nå er i ferd med å ta igjen dette forspranget, delvis betinget av plassmangel og prisnivå. Men også i resten av landet har kystlokalisering åpenbart vært en attraktiv lokalisering. Kystkommuner i resten av landet har 74% av arealet, men over fire femtedeler av fritidshusene. Også i andre landsdeler vokser imidlertid antallet fritidshus raskere i innlandet enn kystkommunene. (Jfr. Figur 13.)

Figur 11: Indeksert vekst i antall fritidsboliger (1970=1,0) i kommuner med og uten kystlinje. Målepunkt og trendlinje. Hele landet. Kilde: Vonlanthen 1979, Marketing Assistanse 1978, 1983, SSB - GAB-registeret, Statens Kartverk

Figur 12: Indeksert vekst i antall fritidsboliger (1970=1,0) i kommuner med og uten kystlinje. Målepunkt og trendlinje. Østlandet. Kilde: Vonlanthen 1979, Marketing Assistanse 1978, 1983, SSB - GAB-registeret, Statens Kartverk

Figur 13: Indeksert vekst i antall fritidsboliger (1970=1,0) i kommuner med og uten kystlinje. Målepunkt og trendlinje. Norge unntatt Østlandet. Kilde: Vonlanthen 1979, Marketing Assistanse 1978, 1983, SSB - GAB-registeret, Statens Kartverk

Lokaliseringsfaktorer: Fjell og/eller lavland?

Når veksten ved kysten er stoppet opp, er det rimelig å undersøke hvor i innlandet de nye fritidsboligene bygges. Vi har delt kommunene etter hvorvidt de har areal over 900 meter over havet, eller ikke. Denne inndelingen passer antakelig best til reine innlandskommuner, fordi det flere steder, f.eks. langs kysten på Vestlandet er svært korte avstander i luftlinje mellom kyststripa og høgfjellet. Høyde over havet er altså helst en indikator, som ikke kan brukes helt absolutt for å karakterisere kommunene. På alle kartfigurene er imidlertid 800-meters-kota tegnet inn.

I Sør-Norge har veksten vært sterkest på Østlandet, og der i kommuner med areal over 900 moh. Det bygges få nye fritidsboliger i lavlandet østafjells. Det gjelder gjennom hele perioden 1970 til 2002. I Nord-Norge derimot har veksten vært sterkere i lavlandskommuner, enn i kommuner med areal over 900 moh. Dette speiler både topografi og klima i landsdelen.

Nord-Norge skiller seg fra Sør-Norge, både fordi en i utgangspunket hadde få fritidshus, den samlede veksten er så høg og fordi arealfordelingen i seg selv i landsdelen avgjør utfallet her. (Jfr. Figur 14)

Figur 14: Relativ vekst i antall fritidsboliger (1970=1,0) i kommuner med og uten areal over 900 moh, fordelt på landsdel. Kilde: Vonlanthen 1979, Marketing Assistanse 1978, 1983, SSB - GAB-registeret, Statens Kartverk

Nærhet til fritidsbolig og avstand til "storbyene"

Det er god grunn til å anta at veksten i fritidshusmarkedet ikke tok til for alvor før et stykke inn på 50-tallet (Aase 1965), og at mange var husvære som tidligere var knytt til næringsvirksomhet, som støler, naust, jaktkoier, fiskebuer, o.l. Så langt tilbake har imidlertid ikke vi komplette tall. Lokaliseringsmønsteret i 1970 (se Figur 1 og Figur 2) indikerer at det da først og fremst var bybefolkningen som anskaffet seg hytte. Et viktig lokaliseringskriterium den gang som nå var nærhet til fast bolig, slik at hytta kunne benyttes i helgene. Den gang var det fra lørdag ettermiddag til søndag kveld, og da skulle de nåes med sykkel, trikk, buss eller båt. Samme utvikling fant for øvrig sted i Sverige (SOU 1982:23). Fordi bilen ikke var allemannseie, helgene korte og hytta ofte ble brukt som sommerbolig i hele skoleferier for mor og barn mens far pendlet, var avstand en svært viktig faktor for langt de fleste.

Det er etter hvert blitt vanlig i reiselivssammenheng å regne med en reiseavstand på to til tre timer som den ytre grensa for helgeturer, mot kanskje rundt en time i de tidligste fasene for fritidshuslokalisering (Sømme 1965). Splitter vi lokaliseringen av fritidshusene etter avstand til "storby", ser vi hvor mye de store befolkningskonsentrasjonene betyr for framveksten av fritidshusene. At andelen i Nord-Norge er liten skyldes primært strukturelle forhold, men ellers er to tredjedeler til tre fjerdedeler av fritidshusene lokalisert i en reiseavstand inntil 2,5 timer. Denne andelen er for øvrig økende i alle landsdeler unntatt på Østlandet. I Agder og på Vestlandet skyldes høge andeler primært at en fra byene der dekker store deler av fylkene innenfor dette tidsspennet. (Jfr. Figur 15.)

Reiseavstandssonene er imidlertid i ferd med å utvides, særlig på Østlandet . På Østlandet fører også lengre avstand til lengre reisetid, mens i de øvrige landsdelene, særlig Vestlandet og Nord-Norge, har kommunikasjonsutviklingen "åpnet" mange nye områder og kortet reisetida til andre.

Figur 15: Andel fritidshus innenfor 2,5 timers reiseavstand til "storby" etter landsdel. 1970 og 2002. Prosent. Kilde: Vonlanthen 1979, Marketing Assistanse 1978, 1983, SSB - GAB-registeret

Vi vet at fritidsboligen av mange fortsatt brukes innenfor en helgefri-syklus, i tillegg til å være en bolig som brukes i lengre ferieperioder. Det er et mønster som har holdt seg forholdsvis stabilt (eks.vis Ericsson og Vonlanthen 1986; Velvin 2000). Det er nå tre hovedgrunner til at reiseavstandene målt i tid øker på Østlandet:

• de (mest attraktive) områdene rundt byene er brukt opp
• veksten i alpinmarkedet fører til at en må reise lengre for å finne passende ressursgrunnlag
• arbeidsmarkedet er blitt mer fleksibelt med tanke på fordeling av arbeidstid og fritid
• tidsbesparelsen ved kommunikasjonsutviklingen har vært større i de øvrige landsdelene, særlig på Vestlandet

Ytterligere forsterkende faktorerer er også

• at kommunikasjonsutviklingen med bedre biler og veger ikke bare fører til at en rekker lengre enn før på to-tre timer, men også at økt komfort i bil og på veg gjør det akseptabelt å bruke noe lengre tid, og
• at drift av den moderne fritidsboligen (med full VAR-standard, veg helt fram osv) blir enklere og mer tilrettelagt for kortere besøk (varme opp, holde frostfritt, oppbevare forråd, komme til osv), enn den tradisjonelle hytta som var mer krevende å "starte opp" og "låse av" ved bruk, slik at en enten kan bruke lengre tid i fritidsboligen, eller ta ut lengre reisetid til fritidsboligen.

Nå må det imidlertid legges til, at reiseavstanden mellom fast bolig og fritidsbolig likevel betyr mye for bruken av fritidshuset, særlig for kortere opphold. Velvin m.fl. (2000) regner med at for hver ekstra reisetime går dagsturbruken ned med 2 dager og helgeturene reduseres med 1,6 turer pr år. (Se f.ø. Velvins artikkel i dette nummer)

Tilveksten målt i antall fritidsboliger har framfor alt funnet sted i omlandsbeltet til "storbyene". Kun 16% av fritidsboligene ligger i dag mer enn 3,5 timers reise fra disse, landet sett under ett. Men det er forholdsvis store variasjoner mellom landsdelene her:

• Øst- og Sør-Norge: 5% av fritidsboligene ligger mer enn 3,5 timer fra storby.
• Vest-Norge og Trøndelag : 14% ligger mer enn 3,5 timer fra storby
• Nord-Norge: 81% ligger mer enn 3,5 timer fra storby

Dette avspeiler storbystrukturen, i den forstand at det vil ha mindre forklaringsverdi å vise til storbyer der det ikke er, eller er svært langt mellom storbyene, men det er altså en bekreftelse på at befolkningskonsentrasjonene som utgjør grunnlaget for fritidshusbebyggelsen og dermed bestemmer lokaliseringsmønsteret.

Av tilveksten på 167.000 nye fritidsboliger i 30-årsperioden, har 80% kommet i kommuner med mindre enn 3,5 timer til nærmeste storby, og over halvparten (56%) kommet i kommuner med mindre enn 2,5 timers reiseavstand til nærmeste store by. Andelen er størst i Agder/Rogaland og Trøndelagsfylkene med over 80%, men det henger selvsagt også sammen med at en rekker langt fra "storbyene" i de fylkene på 2,5 timer. Det samme forhold, men med motsatt fortegn, forklarer like selvsagt at i Nord-Norge er kun 15% kommet innenfor den samme reiseavstanden. I denne landsdelen er kun Tromsø klassifisert som "storby". I Nord-Norge har 80% av veksten kommet i kommuner med mer enn 3,5 timer til næreste storby. Allikevel er veksten i Nord-Norge også preget av at områdene rundt Tromsø vokser forholdsmessig mer.

Målt i absolutte tall har den største veksten kommet i kommuner med mindre enn 2,5 timer fra kommunesenteret til nærmeste store by. Ser vi derimot på den relative tilveksten, så har områdene med mer enn 2,5 timers avstand vokst mer i Øst- og Sør-Norge. Dette er konsistent med at veksten i dette området for det første har avtatt langs kysten og for det andre har økt i de ytre beltene i innlandet.

I Vest-Norge og Trøndelag er det ikke noe markant skille mellom relativ vekst i kommuner innenfor eller utenfor denne 2,5 timers grensen.

Lokaliseringsfaktorer for fritidsbebyggelse

Vi har nå sett at viktige lokaliseringsfaktorer er:

• avstand til storbyer/byer
• tilgang til kystområder
• tilgang til fjellområder

I tillegg har attraktiviteten av både kyst- og fjellområdene betydning for hvor langt en er villig til å reise. Sørlandskysten er ett eksempel her, og allerede tidlig var dette attraktive områder, selv med lengre reisetid. Indre Oslofjord-området som helhet kan antakelig tilbakeføre sin "tidlige" utbyggingsfase til stort befolkningsgrunnlag i rimelig nærhet, kombinert med slike "solkysteffekter" som hele Sørlandskysten er preget av. Samtidig var distansen til kystkommunene på Agder på den tiden i størrelsesorden fire til fem timer med bil, det vil for praktiske formål si at det gikk bort et par dager med å reise til og fra.

I dalførene på Østlandet finner vi også kommuner med reisetid utover 2,5 timer som ikke har falt i skyggen av den grunn. Allerede i 1970 ser vi at kommuner på det indre Østlandet som lå langt unna Oslo hadde begynt å utvikle et alpintilbud. Det gjeller Hol (Geilo), Hemsedal og Øystre Slidre (Beitostølen), i tillegg til Krødsherad (Norefjell) og Tinn (Blefjell) som mer typiske lokaliseringsmessig. På kartet fra 2002 er det helt tydelig. Her er de største alpinanleggene (målt i omseting) markert, og disse definerer en klar "ytre randsone" av fritidsbebyggelsen på Østlandet. (Jfr. fig. 6 og 10)

Særlig attraktive områder eller aktiviteter syns derfor altså å kunne veie opp for lengre reiseavstand. Lokalisering til steder som også har kommersiell turisme gir dessuten muligheter til å leie ut i perioder av året, som kan gi grunnlag for en større investering enn ellers.

Referanser

Ericsson, Birgitta og Peter Vonlanthen (1986): Hol-prosjektet: Hytteundersøkelsen - en undersøkelse om bruk av de private fritidshusene og forbruk blant hytteeierne. Hol kommune 1983/84., Samferdselsdepartementet/Østlandsforskning:Oslo/Lillehammer.
Halseth G. og Rosenberg M.W. (1995): "Cottagers in an Urban Field" Professional Geographer 47(2):148-159 Marketing Assistanse AS (1978) og (1983): Fritidshusmarkedet i Norge, Oslo.
Kaltenborn, Otto (2002): "Seniorer - som distriktsinnvandring", kronikk Gudbrandsdølen Dagningen 27.09.2002
Müller, Dieter K. (1999): German Second Home Owners in the Swedish Countryside, Vetenskapliga bokserien nr. V 1999:4, European Tourism Research Institute:Östersund.
Norske Skiheisers Forening, NSHF, (2002): Heisomsetning 1991/92 til 2001/02
Statistisk sentralbyrå (1972): NOS Fritidshusundersøkelsen 1970.
SOU 1982:23: Fritidsboende - Betänkande från fritidsboendekommittén, Bostadsdepartementet : Stockholm.
Sømme, Aksel (1965): Fjellbygd og feriefjell, i Fjellbygd og feriefjell, Cappelens forlag:Oslo.
Teigland, Jon (2000): Nordmenns friluftsliv og naturopplevelser. Et faktagrunnlag fra en panelstudie av langtidsendringer 1986-1999., VF-rapport 7/2000, Vestlandsforskning:Sogndal.
Velvin, Jan, Eivind Drag og Lars Petter Soltvedt (2000): En kartlegging av hytteturisme som ledd i utvikling av bærekraftige bygdedamfunn, Rapport nr 17, Høgskolen i Buskerud:Kongsberg.
Vonlanthen, Peter (1979): Fritidshus i Norge 1970 - 1977, notat, Oppland distriktshøgskole:Lillehammer.
Williams A.M.W. og Hall, C.M. (2000): "Tourism and Migration: New Relationships between Production and Consumption" Tourism Geographies 2(1):2-27
Williams et al (2000): Williams A.M., King, R., Warnes, T. og Patterson G. "Tourism and International Retirement Migration: New Forms of and Old Relationship in Southern Europe" Tourism Geographies 2(1):28-49
Aase, Asbjørn (1965): Fjellbygda og turistnæringen, i Fjellbygd og feriefjell, Cappelens forlag:Oslo.

Avisartikler:
Aftenposten 22.06.01: Bråbrems i hyttemarkedet.
Dagens Næringsliv 06.02.02: Byggeboom i fjellet.
Dagbladet 11.02.02: Flykter fra Hafjell.
Nationen 28.06.01: Spår pristopp på hytter.