I norske vassdrag er det mange tette bestander av småvokst fisk. Størrelsen på fisken kan ofte økes gjennom ulike tiltak, men dette koster arbeid og penger samtidig som antallet fisk blir mindre. Dessuten blir effekten av tiltakene kortvarig hvis en ikke gjentar dem hyppig eller legger restriksjoner på det ordinære fisket. Undersøkelsene som refereres i denne artikkelen tyder på at folk gjerne vil ha økte fiskestørrelser på bekostning av at bestandene blir mindre, men samtidig viser de også at viljen til å betale for tiltakene som trengs er relativt begrenset, og at de heller ikke er særlig villige til å akseptere forbud mot bruk av garn for å sikre at effekten av tiltakene blir varig.

Problem

I norske vassdrag er det mange tette bestander av småvokst fisk. Størrelsene kan ofte økes gjennom utfisking med teiner og småmasket garn eller i prinsippet også gjennom utsetting av store fiskespisende individer (predatorfisk), men dette koster arbeid og penger samtidig som antallet fisk blir mindre. Dessuten blir effekten av tiltakene kortvarig hvis en ikke gjentar dem hyppig eller legger restriksjoner på det ordinære fisket i form av garnforbud etc. Før en gjennomfører slike tiltak i stor målestokk bør en vite om fiskerne ønsker dem, og også om de er villige til å dekke kostnadene dersom det ikke finnes alternative finansieringskilder. Her refereres resultatene fra en undersøkelse der vi prøvde å få svar på disse spørsmålene1.

Data

Når en spør hvilke fiskemuligheter folk ønsker, er det en fordel å kunne referere til bestemte fiskebestander og til stedene der fisket skal foregå. I tillegg er det en fordel å kunne spørre alle potensielle brukere og ikke bare de som faktisk fisker der. Hvis en spør alle potensielle brukere får en vite hvor mange nye fiskere som eventuelt kan tenke seg begynne å bruke fiskeplassene dersom sammensetningen av bestandene endres, og ikke bare hva de som allerede bruker dem synes. Vi valgte derfor ut to vann, Høysjøen og Mokkavatn, som begge ligger i Nord-Trøndelag. Valget falt på disse fordi at vi kunne få kontakt med nær sagt alle potensielle regulære brukere, og fordi at vi kjente bestandene slik at vi kunne gi realistiske beskrivelser av de lokale forholdene og mulighetene for endring. Begge har bestander av ørret og småvokst røye, og det er hytteeierfamiliene som fisker. Vi sendte først brev med spørreskjema til de 55 medlemsfamiliene i hytteeierforeningen ved Høysjøen, der NINA skulle begynne forsøk med utsetting av fiskespisende individer for å undersøke effektene på bestanden (Forseth et al. 2002.) Dette ble gjort i 1996. Den andre spørreundersøkelsen ble gjort per post i 1999 blant de ca. 90 hytteeierne ved Mokkavatn. Brukerne her hadde da selv organisert oppdrett av røye for seinere bruk som predatorfisk i bestandsregulerende tiltak.

Ved Høysjøen ble skjemaene sendt i flere eksemplarer til hver hytteeier med forespørsel om også å distribuere dem til andre familiemedlemmer. I alt mottok vi 44 utfylte skjema fra 32 familier. Svarprosenten for familieenhetene lå derfor på ca. 60. Ved Mokkavatn sendte vi ut ett spørreskjema til hver av medlemmene i hytteeierforeningen. Etter 2 purringer fikk vi 44 svar. Svarprosenten lå altså på rundt 50.

En ulempe ved å konsentrere seg om to vann med begrenset brukerkrets er selvsagt at antallet personer som spørres blir relativt lite. Med data fra bare to vann å bygge på kan vi heller ikke si noe eksakt om sannsynligheten for at de som bruker andre vann enn disse to vil ha oppfatninger som samsvarer med oppfatningene til våre informanter. To vann er likevel bedre enn bare ett, og siden vi kan sammenligne brukerne av disse gir undersøkelsene muligheter til i det minste å antyde noen generelle konklusjoner. Resultatene fra de to delundersøkelsene var noenlunde ensartede. Det er derfor ikke urimelig å anta at de gjenspeiler en generell tendens blant brukere av tilsvarende vann.

Metoder

Deltakerne i undersøkelsen ble stilt en rekke spørsmål om hvordan de ønsket at fiskemulighetene skulle bli i henholdsvis Høysjøen og Mokkavatn. Vi presenterte dem for alternative muligheter og ba dem om å oppgi hvilke de eventuelt ville ha brukt hvis de kunne velge. I tillegg ba vi dem også om å gi poeng på en skala fra 1 til 10 til et større antall alternativer. Disse to metodene kalles henholdsvis samvalgsanalyse (Louviere et al. 2000) og metrisk conjointanalyse (Louviere 1988). Særlig samvalgsanalyse brukes stadig oftere ved gransking av preferanser for miljøgoder og rekreasjon. Antallet anvendelser av slike metoder innen forskningen om fritidsfiske er likevel foreløpig lite, men noen finnes. Dette gjelder blant annet Teisl et al. (1998), Aas et al. (2000) og Rudd & Tupper (2002).

De alternative fiskemulighetene vi ba folk vurdere inkluderte både de som faktisk fantes i Høysjøen eller Mokkavatn på undersøkelsestidspunktet og diverse hypotetiske alternativer som vi antok kunne bli introdusert de samme stedene. Alternativene ble beskrevet med hensyn til fire ulike egenskaper: 1. Gjennomsnittsvekten pr. fisk. 2. Antallet fisk en kunne vente å få pr. tidsenhet eller garnsetting. 3. Hvorvidt garnfiske tillates eller ikke. 4. Fiskekortprisen. I vår undersøkelse regner vi to fiskemuligheter som forskjellige dersom de har forskjellige kombinasjoner av disse fire egenskapene.

Vi har nyttet svarene på disse spørsmålene på flere forskjellige måter. Vi har for det første beregnet hvor høye poengscorer folk i gjennomsnitt ga (på en skala fra 1 til 10) til de alternativene vi stilte spørsmål om, og satt opp en rangering av alternativene med utgangspunkt i disse gjennomsnittsscorene. For Mokkavatns del har vi også laget en rangering av de samme alternativene med utgangspunkt i svarene på spørsmålet om folk ville bruke alternativene eller ikke hvis de hadde muligheten til det. Disse to rangeringene har så blitt sammenlignet for å sjekke om de bekrefter hverandre eller ikke.

For det andre har vi analysert svarene med statistiske metoder (vanlig lineær regresjon, binær logistisk regresjon og nøstet logitanalyse.) Formålet har vært å finne ut hvordan endringer i hver enkelt av de fire egenskapene (vekt, antall, pris og garnbruksregler) kan ventes å påvirke poengscoren folk gir til et alternativ, eller hvordan de påvirker antallet som kan ventes å bruke de ulike alternativene. Resultatet av disse analysene er blant annet brukt til å anslå hvor mange som ville valgt de ulike hypotetiske alternativene i Høysjøen dersom de kunne velge mellom et slikt og det fisketilbudet en hadde der da undersøkelsen ble gjort. Vi har også brukt dem til å undersøke hvordan fiskekortprisen kan påvirke antallet som vil kjøpe fiskekort dersom en lykkes i å øke gjennomsnittsstørrelsen på røya opp mot maksimum av det som er praktisk mulig. Hensikten med dette har blant annet vært å få vite mer om hvorvidt det er mulig å finansiere inngrep for å regulere størrelsen på røya med fiskekortsalg, og å finne ut hvor mye prisen kan heves etter et eventuelt inngrep i bestandene uten å risikere at antallet som fisker synker i forhold til dagens nivå.

Resultater

I Høysjøundersøkelsen sa 35 av de 44 personene som svarte (79 prosent) at de selv hadde fisket der i 1996. I Mokkavatnundersøkelsen oppga 31 (70 prosent) av de 44 hytteeierne som svarte at de hadde fisket i vannet i 1999. I tillegg har en del av familiemedlemmene deres fisket. Det er størst interesse for ørretfiske, men også betydelig interesse for røyefiske. De fleste foretrekker å fiske ørreten med stang mens garn er det mest populære redskapet ved røyefisket.

Vi fant ingen systematiske forskjeller mellom ulike typer hytteeiere med hensyn til hva slags fiskemuligheter de foretrekker. For eksempel hadde folk med barn eller barnebarn som fisket i vannene, eller de som satte rekreasjon og sportsfiske framfor matauk etc., ikke andre preferanser enn resten av hytteeierfamiliene. Vi ser derfor bort fra slike forskjeller mellom folk i de analysene som presenteres her.

Den statistiske analysen av poengscorene hyttefolket ved Høysjøen og Mokkavatn ga til de ulike alternativene viser at prisen på fiskekortet og muligheten for å bruke garn har klar betydning for hvor gode de mener at fiskemulighetene er. Analysen av svarene fra Høysjøen viser samtidig at vekten på fisken har klar betydning for vurderingen av mulighetene, mens antallet fisk en kan regne med å få har liten eller ingen betydning. Dette gjelder i det minste så lenge vekt og antall ligger innenfor de intervallene vi stilte spørsmål om, det vil si mellom 40 og 90 gram i gjennomsnitt og mellom 2-3 og 6-7 røyer per time når en fisker med stang. I den andre undersøkelsen, ved Mokkavatn, gjorde vi den realistiske forutsetningen at vekten på fisken og antallet fisk ikke kan variere uavhengig av hverandre. Vi kan derfor ikke beregne hvilken separat betydning antallet fisk eventuelt måtte ha for hytteeierne ved Mokkavatn. Undersøkelsen viser imidlertid at vekten (innenfor intervallet 60 til 120 gram i gjennomsnitt) betyr mer en antallet fisk, og at et klart flertall foretrekker gjennomsnittsvekt på 120 gram og 2-3 fisk i timen fremfor 60 gram og 6-7 fisk i timen. Både ved Høysjøen og ved Mokkavatn mente en altså at det beste av de praktisk mulige alternativene er det der en får relativt få fisk med høye vekter, samtidig som det er tillatt med garnfiske og lav pris på fiskekortet. Rangeringen av de ulike alternativene vises nedenfor (figur 1 og figur 2.) En ser også at dagens situasjon, der en har store fangster og lave vekter samt lav pris og tillatelse til garnfiske, kommer minst like godt ut som løsningen der en øker prisen på fiskekortet fra 100 til 300 kroner i året samtidig som en øker gjennomsnittsvekten. Dette indikerer at folk har begrenset vilje til å betale for økningen i vektene.

Figur 1: Gjennomsnittlige poengscorer gitt av hyttebeboerne vei Høysjøen for alternative fisketilbud

Figur 2: Gjennomsnittlige poengscorer gitt av hytteeierne ved Mokkavatn for alternative fisketilbud

I tillegg til å analysere poengscorene folk ga til de ulike alternativene har vi også brukt statistiske analyser for å granske folks utsagn om hva de ville foretrekke dersom de kunne velge mellom flere alternative fiskemuligheter. Resultatene bekrefter i grove trekk resultatene fra analysene av poengscorene som er presentert foran. Høysjøundersøkelsen tyder på at en legger mest vekt på muligheten til å fiske med garn, men samtidig har både fiskekortprisen og gjennomsnittsvekten på fisken klar betydning. Også disse svarene viser at antallet fisk en kan vente å få har liten eller ingen betydning. På samme måte viser den tilsvarende undersøkelsen ved Mokkavatn at folk gjerne vil ha lov til å bruke garn, og at de vil ha lav pris og høyere vekt. Her er imidlertid den negative effekten av en prisøkning på 200 kroner klart større enn den positive effekten av vektøkning fra 60 til 120 gram. Vi får dermed styrket inntrykket av at viljen til å betale for vektøkningen kan være ganske begrenset selv om folk foretrekker vektøkning fremfor å få mange fisk.

Resultatet av disse statistiske analysene er brukt til å beregne hvor store andeler av hyttefolket i de to undersøkelsesområdene som kunne ventes å bruke de forskjellige fiskealternativene hvis muligheten fantes. Før Høysjøundersøkelsens del har vi beregnet hvor mange som ville ha brukt de ulike alternativene dersom de samtidig fikk muligheten til å velge det som var dagens tilbud. Resultatet er vist i figur 3. I Mokkavatnundersøkelsen tok vi hensyn til at folk kan være usikker på om de kommer til å bruke en mulighet eller ikke, og ba dem svare hvorvidt de var henholdsvis "nesten helt sikker" på at de ville bruke alternativet, "noe usikker" på om de ville bruke det, eller "Nesten helt sikker" på at de ikke ville bruke det. Vi viser derfor både hvor store andeler som sier at de nesten helt sikkert vil bruke de ulike alternativene og hvor store andeler som enten sier at de er helt sikker eller noe usikker på at de vil bruke dem (figur 4.)

Både i Høysjøundersøkelsen og Mokkavatnundersøkelsen kommer alternativet med lav pris (100 kroner), muligheter for garnfiske og høy røyevekt best ut, men den svake effekten av fiskevekten i forhold til prisen fører til at dette alternativet ikke står i samme særstilling ved Mokkavatn som ved Høysjøen. Det er også en viss forskjell mellom Høysjøundersøkelsen og Mokkavatnundersøkelsen med hensyn til rangeringen av det som var dagens løsning i forhold til løsningen med høy pris (300 kroner), høye røyevekter, og tillatelse til garnfiske.

Figur 3: Andeler av hyttefolket ved Høysjøen som kan ventes å ville bruke ulike hypotetiske fiskemuligheter hvis de kunne velge mellom disse og det tilbudet som fantes ved Høysjøen på undersøkelsestidspunktet. Beregningene av andelene er basert på resultater fra nøstet logitanalyse

Figur: 4 Andeler av hytteeierne ved Mokkavatn som sier at de vil benytte seg av ulike fiskemuligheter fremfor å la være å fiske etter hvor sikker de er på at de vil benytte seg av mulighetene

Høysjøundersøkelsen er særlig problematisk på ett punkt. Mens nærmere 80 prosent av de som svarte på undersøkelsen sa at de faktisk fisket, så viser modellberegningene at bare vel 60 prosent av dem ville betale 100 kroner i året for å bruke dagens tilbud eller en tilsvarende god løsning fremfor å la være å fiske hvis de kunne velge. Vi hadde forventet at disse andelene var mer lik hverandre. Det kan tenkes at forskjellen skyldes at en del av de som fisker ikke har kjøpt fiskekort tidligere og heller ikke ønsker å gjøre dette. Dette innebærer ikke nødvendigvis noe lovbrudd. De kan for eksempel ha brukt kort kjøpt av andre familiemedlemmer. Vi er imidlertid usikker på om dette er hele forklaringen. Selv om begge undersøkelsene peker i samme retning når det gjelder hva folk foretrekker, stoler vi derfor mer på Mokkavatnundersøkelsen når en skal vurdere de mer eksakte konsekvensene av å endre på bestandssammensetning og priser. En annen grunn til å bygge på Mokkavatnundersøkelsen er at den indikerer at vektøkning bare har moderat positiv effekt på folks vurdering av tilbudene, samtidig som den viser en klart negativ effekt av prisøkninger. Risikoen for overdrevent optimistiske konklusjoner om muligheten for å øke folks fiskeglede ved hjelp av kortsalgsfinansierte økninger i røyevekten blir derfor minst hvis vi bygger på denne undersøkelsen.

Som sagt svarte 44 personer av 90 på Mokkavatnundersøkelsen. Et anslag basert på de statistiske analysene våre tyder på at ca 65 prosent, eller ca. 28 av dem, nesten helt sikket vil fiske i vannet hvis garnfiske er tillatt og vekten på fisken like lav som i dag samtidig som prisen på fiskekort holdes på 100 kroner i året. Samlet inntekt fra salg av fiskekort blir da ca 2.800 kroner per år. Videre viser beregningene at hvis vi øker gjennomsnittsvekten på røya fra ca 60 til ca 120 gram med tilsvarende reduksjon i antallet fisk som resultat, samtidig som vi øker prisen til 160 kroner i året, vil deltakelsen fortsatt ligge på ca 65 prosent, men nå vil inntektene ha steget til ca. 4.500 kroner, det vil si til ca 1.700 kroner mer enn det som er beregnet gitt dagens forhold. Siden bare halvparten av de spurte svarte på spørsmålene våre kan vi dessuten gå ut fra at antallet som faktisk vil fiske er noe større, og at også inntektene dermed vil bli større, om enn langt mindre enn dobbelt så store. Beregningene viser for øvrig at det er mulig å øke inntektene ytterligere ved å sette prisen enda lenger opp, og at de vil nå et maksimum når prisen ligger på ca 240 kroner. Da vil imidlertid andelen som fisker samtidig synke, noe som betyr at en betydelig del av beboerne kommer dårligere ut enn de gjør i dag. Hensynet til disse tilsier at en bør være varsom med å prøve å oppnå maksimal inntekt ved å heve prisene. La oss derfor i stedet anta at en nøyer seg med å sette prisen opp fra 100 til 150 kroner i året. Dette skulle da i teorien gi en merinntekt per år på minst 1.500 kroner i forhold til det antatte utgangspunktet. Et slikt beløp ville ikke vært tilstrekkelig til å betale for utfisking med garn eller teiner i et såpass stort vann som Mokkavatn. Det vil nok heller ikke dekke kostnadene med utsetting av predatorfisk i et slikt vann. Svenning (2002) anslår riktignok at stor røye for utsetting vil kunne leveres fra oppdrettsanlegg for kr. 25 per fisk med transport inkludert. Det er imidlertid innført restriksjoner på transport av fisk for utsetting. En må derfor basere seg på lokale leveranser, og det er grunn til å tro at enhetskostnadene da ofte blir en god del høyere enn 25 kroner per fisk. En vil få oppstartingskostnader med investeringer i merder og fôringsutstyr, og mulighetene for å nyte godt av stordriftsfordeler vil være begrenset. I den grad en kan finansiere oppdrettsanlegget med midler fra andre kilder er det imidlertid slett ikke utenkelig at de seinere driftsutgiftene ved oppdrett av predatorfisk kan dekkes av inntekter på salg av fiskekort i de områdene der en har relativt mange brukere i forhold til størrelsen på vann og bestander. Høysjøen er atskillig mindre og har flere brukere i forhold til bestandsstørrelsen enn Mokkavatn. Ved forsøket NINA gjennomførte her satte en ut 50 fisk ett enkelt år. (Forseth et al. 2002.) Driftskostnadene ved en såpass beskjeden utsetting er ikke større enn at en kunne hatt ha godt håp om å finansiere den gjennom økte fiskeavgifter. Foreløpige resultater tyder imidlertid på at antallet fisk som ble satt ut ikke var stort nok i dette tilfellet. Hvor mye som skal til er trolig avhengig av forhold som en ennå ikke har tilstrekkelig oversikt over. Inntil videre kan vi derfor ikke si noe mer definitivt om økonomien i bruken av predatorfisk og utfisking enn at slike tiltak i det minste delvis kan finansieres gjennom fiskeavgifter uten at dette går ut over velferden til brukerne. I praksis vil dessuten ofte en del av brukerne være villig til å yte atskillig mer for å få opp vekten på fisken enn å betale den marginale økningen av fiskeavgiften som vi har diskutert her. Våre data indikerer for eksempel at opp til 20 prosent av brukerne ved Mokkavatn kunne være villige til å betale mer enn 300 kroner i året. En del av disse kan i stedet for slik betaling engasjeres til ubetalt innsats til beste både for seg selv og resten av brukerne, eller til å bidra til investeringer i oppdrettsanlegg gjennom lokale organisasjoner etc. I de tilfellene der tiltakene ikke kan fullfinansieres gjennom de midlene innehaverne av eventuelle vassdragskonsesjoner er pålagt å stille til disposisjon eller lignende, vil den beste løsningen derfor trolig ofte være en kombinasjon av frivillig innsats med fiskeavgiftsfinansiering.

Konklusjoner

Undersøkelsen viser klart hva slags fiske de potensielle fiskerne setter størst pris på. På toppen av rangstigen ligger løsningen der en beholder en kortpris på 100 kroner, tillater bruk av garn, øker vekten på røya så mye en i praksis klarer, og reduserer antallet fisk en får pr time tilsvarende. Dette rangeres foran situasjonen på undersøkelsestidspunktet, og foran løsninger der en øker vekten på fisken og samtidig øker kortprisen til 300 kroner, eller forbyr fiske med garn. Mer generelt betyr dette at folk foretrekker færre storvokste fisk fremfor mange småvokste fisk, samtidig som de ikke uten videre er villig til å betale særlig mye for dette i form av økte fiskekortpriser eller flere restriksjoner på fisket. Økninger i kortprisene bør være moderate hvis folk skal akseptere dem. Det er vanskelig å gi sikre anbefalinger om hvor høyt en kan gå i pris, men mer enn 50 prosent prisøkning bør en nok være forsiktig med selv om prisen er lav i utgangspunktet. Under visse betingelser finnes det likevel visse muligheter for at de økte kostnadene ved utsetting av predatorfisk for å øke gjennomsnittsvekten på småvokst røye kan finansieres gjennom prisøkninger, og en delvis finansiering av slike kostnader med prisøkninger er i hvert fall innenfor rekkevidde uten at dette vil redusere fiskernes velferd.

Denne undersøkelsen omfatter bare de faktiske og potensielle brukerne av to mindre fiskevann med småvokste røyebestander. Er resultatene også representative for holdningene til de lokale brukerne av andre småvokste røye- og ørretbestandene som det finnes så mange av her i landet? Det vet vi selvsagt ikke, men vi har i det minste to indikasjoner på generaliserbarhet ut over det enkelte undersøkelsesområdet. For det første viser begge undersøkelser noenlunde like tendenser. For det andre tyder begge også på at de lokale brukernes individuelle kjennetegn har relativt liten betydning for hvordan de vurderer de aktuelle inngrepene. At lokale brukere av andre vann kan tenkes å ha andre kombinasjoner av individuelle karakteristika enn brukerne av Høysjøen og Mokkavatn gir derfor ikke i seg selv noen grunn til å tro at de prioriteter særlig annerledes. Unntak der flertallet av brukerne for eksempel er hengivne stangfiskere og derfor motstandere av garnbruk kan nok forekomme, men i vann der røyefisket er viktig er dette neppe noen alminnelig situasjon.

Noter

1 Undersøkelsen ble gjennomført som del av NINAs (Norsk institutt for naturforsknings) prosjekt Bestandsregulerende tiltak for bedret kvalitet i fiskebestander (Forseth et al. 2002). Prosjektet var finansiert av NFRs Utmarksforvaltningsprogram. Jeg takker spesielt Torbjørn Forseth og June Breistein ved NINA for bistand ved utvikling og gjennomføring av undersøkelsen.

Litteratur

Forseth T, Ugedal O, Jonsson B, Fleming I A & Gåsdal O. 2002. Hvordan får vi større fisk? I: Pedersen H C & Jonsson B. red. Bærekraftig høsting av bestander - Sluttrapport. NINA Temahefte, vol 18, Trondheim: Norsk institutt for naturforskning; s. 27-31

Hensher D A, Swait J D & Louviere J J. 2001 Stated Choice Methods: Analysis and Application. Cambridge University Press, Cambridge.

Louviere, J. J 1988. Analyzing Decision Making. Metric Conjoint Analysis. Sage university Paper Series on Quantitative Applications in the Social Sciences 67. Sage, Newbury Park, Cal.

Rudd M A, Tupper M H 2002. The impact of Nassau grouper size and abundance on scuba diver site selection and MPA economics Coast Management 30 (2): 133-151

Svenning M-A. 2002. Alle røyer kan bli kannibaler. I: Pedersen H C & Jonsson B. red. Bærekraftig høsting av bestander - Sluttrapport. NINA Temahefte, vol 18, Trondheim: Norsk institutt for naturforskning; s 22-26.

Teisl M F, Boyle K J & Roe B 1996. Conjoint analysis of angler evaluations of Atlantic salmon restoration on the Penobscot river, Maine. North American Journal of Fisheries Management 16:861-871.

Aas Ø, Haider, W & Hunt L 2000. Angler responses to harvest regulations in Engerdal, Norway: A conjoint based choice modeling approach. North American Journal of Fisheries Management 20:940-950.