Hyttebygging har de siste årene vært et sentralt tema på den miljøpolitiske dagsorden. I mange kommuner satses det på hyttebygging som et viktig middel for å styrke turisme, bosetting og lokaløkonomi, men samtidig er det mange konflikter i kjølvannet av økt utbygging. I denne artikkelen gis en oppsummering av ulike miljø- og samfunnsmessige aspekter ved hyttebygging i Norge. Artikkelen begrenser seg til å omfatte fjell- og skogtraktene i Sør-Norge og berører f.eks ikke kystsone-problematikken.

Bakgrunn

Hytteliv og hyttebygging har lange tradisjoner og stort omfang i Norge, og dagens hyttedebatt er preget av mange ulike temaer og ståsteder. Hyttebygging er viktig for turisme og reiseliv og kan være en betydelig faktor for å opprettholde bosetting og styrke lokaløkonomien. Samtidig har man blitt mer og mer klar over de økologiske effektene av hytter og tilhørende inngrep ved at sårbare arealer beslaglegges og dyreliv forstyrres. Viktige kulturmiljøer som f.eks gamle setre kan ødelegges, men også revitaliseres ved at de tas i bruk og vedlikeholdes. Den høye standarden på hytter i store feltutbygginger gir bekymringer i forhold til energibruk. Videre har estetikk knyttet til landskapsutforming og bygninger vært mye debattert. Også balansen mellom hytter og hjem er i ferd med å endres fordi mange ønsker å ta hytta mer i bruk som en bolig nr. to eller permanent bosette seg der. Nye eier- og driftsformer er også i ferd med å vinne innpass i den norske hyttevirkeligheten. Konfliktlinjene er sammensatte og går mellom mange ulike sektorer, nivåer og interessegrupper: lokalbefolkning, rettighetshavere, grunneiere, naboer (eksisterende hytteeiere m.m), andre næringsinteresser, korttidsturister, natur- og kulturminnevern osv. Det er et enormt spekter av lokale forhold som påvirker hvilke konflikter som kan oppstå. Dette tilsier at det er vanskelig å lage ett standardsvar for hva som er en lokalt god hyttepolitikk. God lokalkunnskap er nødvendig. Det som er gode grep for å unngå én konflikttype kan være konfliktfremmende i forhold til andre interesser. Typiske konflikter er: utbygging vs. vern av arealer, nasjonal vs. lokal styring, fortetting vs. utvidelse av hyttefelt, lokale utmarksbrukere vs. hyttebefolkningen, m.m.

På oppdrag fra Miljøverndepartementet (MD) har Norsk institutt for naturforskning foretatt en oppsummering og vurdering av ulike miljø- og samfunnsmessige aspekter ved hyttebygging i Norge (Taugbøl et al. 2001). Arbeidet ble gjort i samarbeid med Norsk institutt for kulturminneforskning, Østlandsforskning, Oppland fylkeskommune og Energiråd Øst AS, og hensikten var å gi MD et bedre faktagrunnlag for utforming av en oppdatert, miljøtilpasset hyttepolitikk. Utredningen begrenset seg til å omfatte fjell- og skogtraktene i Sør-Norge og berørte f.eks ikke kystsone-problematikken. Her gis en kort oppsummering av de viktigste forholdene som utredningen berørte, og våre anbefalinger om tiltak og virkemidler i en ny hyttepolitikk.

Omfang, trender og drivkrefter

Antall fritidsboliger i Norge ved begynnelsen av 2001 var ca. 354.000, og mer enn en tredjedel av disse finnes i Hedmark, Oppland, Buskerud og Telemark - de fleste som fjell- eller innlandshytter. Tilveksten de siste tiårene har vært i gjennomsnitt ca. 3000 hytter årlig, men veksten er økende. I 2000 ble det bygd 4500 nye hytter, hvorav 40% i de fire fylkene nevnt ovenfor. Dagens nye hytter er gjennomgående større og har en langt høyere standard enn tidligere tiders hytter. Planaktiviteten når det gjelder nye utbygginger er også høy og har f.eks i Oppland vært økende siden 1997. Til sammen i Oppland og Buskerud var det i 2001 mer enn 20.000 planlagte hyttetomter. Dette viser at kommuner, utbyggere og grunneiere er optimistiske når det gjelder salg og omsetning av tomter og hytter i framtida.

Drivkraften for hyttebyggingen er først og fremst at det norske folk fortsatt ønsker seg egen hytte og at de også har råd til anskaffelse. Mange skaffer seg en hytte nr. to eller anskaffer seg hytte som bolig nr. to, kanskje med tanker om permanent bosetting på sikt. Nye konsepter i form av utleie- eller time-share hytter, gjerne i tilknytning til resortutvikling, er blitt en viktig del av hyttevirkeligheten. Det er også særlig ved slike reiselivssteder en ser best den nye hyttestilen vokse fram: Felt med luksuriøse hytter tett på alpinbakker. Disse utgjør noe nytt i forhold til den tradisjonelle og enkle norske hytta på fjellet.

Reiselivsnæringen og kommunen er ofte aktive pådrivere når det gjelder hyttebygging fordi de ser dette som en viktig del av næringen og som en styrking av bosettingen og kommuneøkonomien. Enkelte reiser nå spørsmål ved kundegrunnlaget både for alpinbakker og senger som tilbys for salg/utleie i sør-norske fjellområder.

Naturvern-, kulturvern- og friluftslivskonflikter

I forhold til naturverninteresser er bygging av hytter på urørte arealer et stort og irreversibelt inngrep som har effekter på dyreliv langt utover det relativt snevre arealet som hytta beslaglegger. Dette fordi dyr generelt viser unnvikelsesadferd overfor områder hvor de møter forstyrrelser. Spesielt kritisk er situasjonen for villreinstammene våre som er av internasjonal verneverdi. Per i dag utgjør hyttebygging den største trusselen mot villreinstammene i Sør-Norge (jf. Nellemann 2001 og referanser her). For naturverninteressene vil små, enkle hytter eller hyttefelt i spesielt sårbare områder (f.eks vinterbeiteområder for rein) være av større skade enn store, prangende hyttefelt beliggende i områder som i stor grad allerede er utbygd med alpinanlegg m.m.

Når det gjelder kulturmiljøverdier er seterområdene spesielt viktige. Med beliggenhet i øvre dalfører og fjellstrøk blir disse områdene ofte sterkt påvirket av hyttebygging, enten i form av bruksendringer, ombygninger eller nybygging i ytterområder av setervollen. For å ivareta kulturmiljøet finnes flere virkemidler der plan- og bygningsloven (PBL) er det viktigste, men mye tyder på at kommunene ikke utnytter styringsmulighetene her i tilstrekkelig grad. Dette kan skyldes at det ikke finnes god nok kunnskap om kulturmiljøverdiene, men også være vurderinger av at det er bedre at setervollene tas i bruk enn at de forfaller fordi ingen vil eller har råd til å restaurere på "riktig" måte. Et annet stort problem i forhold til hyttebygging og kulturminner i utmark er den store mangelen på oversikt over hvor kulturminnene befinner seg.

Utviklingen de siste år (flere hytter, fortetting av felt, bygging mer bygdenært og nær turistanlegg) kan også bli mer konfliktdrivende i forhold til det tradisjonelle friluftslivet - det ser en mange eksempler på. En griper i stor grad inn i "nærturmiljøet" til mange grupper (lokalbefolkning, korttidsturister, eksisterende hytteeiere og nye hytteeiere). Dette kan for allmenheten ramme den fysiske tilgjengeligheten, redusere opplevelsene og reise ubehag ved å måtte gå for tett innpå hytteveggene.

Økonomi

Når det gjelder økonomi er det ingen tvil om at de lokaløkonomiske effektene av hyttebygging og hytteturisme er betydelige for mange kommuner, men det er fortsatt mangelfull kunnskap om hvordan lokalsamfunn best kan nyttiggjøre seg, utvikle og legge tilrette for hyttenæringen/-turismen. Ved planlagte hytteutbygginger er økonomisk utvikling gjerne en hoveddrivkraft som lett kan føre til at natur- og kulturinteresser blir "glemt" eller nedprioritert. Særlig kan dette være tilfelle der det gjennomføres masterplan-prosesser med reiselivsnæringen som dominerende aktør, gjerne med kommunale nøkkelpersoner som sterke støttespillere i prosessen.

Energibruk

Med høyere standard og størrelse på hyttene utgjør energiforbruket til denne bebyggelsen en stadig større andel av energileveransen i presskommuner. Det høye el-forbruket i mange hytter og manglende styring/regulering undergraver annet ENØK-arbeid. Kommunene har i dag få virkemidler til å gjennomføre en miljøtilpasset energipolitikk, og det har også vært liten interesse fra kommunene når det gjelder å utforme en slik politikk. PBL er mangelfull i forhold til energi og krav til hytters isolasjonsstandard, energiforbruk og valg av energikilder. Dette bidrar til at utbyggere "presser" kommunen til å godkjenne hytter med tildels "ekstrem" størrelse og effektuttak.

Styringsmuligheter

Kommunen har selv ansvar for å kartlegge og ta vare på biologisk mangfold og kulturmiljøverdier og overordna myndigheter har innsigelsesmuligheter overfor kommunene når det gjelder arealplaner og -bruk. Generelt er dette et godt fungerende system, men det kan ikke hindre at det stadig skjer inngrep som forringer viktige verneverdier. Lokale og ofte også regionale interesser/myndigheter vil hevde at utbyggingsverdien er større enn verneverdien, og med stor grad av lokalt selvstyre må det aksepteres at slike vurderinger i hovedsak gjøres lokalt. Men når det er snakk om verneverdier av nasjonal/internasjonal interesse bør det være sterke statlige føringer/virkemidler som i enda større grad enn i dag gir beskyttelse mot lokale, økonomisk motiverte vurderinger og en "bit-for-bit"- utbygging. Ofte er det også et problem at den kommunale planetaten ikke har kapasitet til rullering og oppdatering av kommuneplaner. Nye reguleringsplaner kan godkjennes i forhold til de gamle planene som fortsatt er rettskraftige, men kan komme i konflikt med f.eks nye regionale planer eller verneinteresser som ennå ikke har blitt innarbeidet i ny kommuneplan. Det er eksempler på at fylkesmannen stopper reguleringsplaner, fordi en krever at overordnet kommuneplan må rulleres først.

Dagens utforming og plassering av hytter har skapt konflikter og debatt i forhold til byggeskikk og stedstilpasning. Gjennom PBL kan kommunene stille detaljerte krav til utforming og plassering, og dette gjøres også i stor grad. Likevel bygges det på måter som mange oppfatter som provoserende. Årsakene er flere, f.eks manglende eller dårlige retningslinjer og bruk av dispensasjoner for å "tekkes" viktige/ressurssterke utbyggere, jf. også avsnittet ovenfor om energiforbruk. Byggeskikk og stedstilpasning må imidlertid være et lokalt ansvar som kommunen selv styrer, og verktøyet for å kunne gjøre dette finnes.

Hyttebygging er i stor grad underlagt lokal styring forankret i PBL og generelt gir dette kommunene gode styringsmuligheter (med unntak av energi, jf. ovenfor). Kommunene må selv ta hovedansvar for å vurdere arealbruk, avveie interesser og løse lokale konflikter knyttet til nye utbygginger, i forståelse med fylkesmann og fylkeskommune. Her vil det alltid være grunnlag for konflikter fordi det er snakk om valg mellom ulike verdier. De ulike interessene kan alle ha solide, faglige argumenter, og det blir en politisk sak å velge retning. I denne sammenhengen er det viktig at forvaltningsapparatet har god kunnskap om konsekvenser for miljø- og samfunnsmessige forhold og god kunnskap om hvordan planprosessene bør legges opp for å unngå store og konfliktskapende prosesser. Det er helt vesentlig at prinsipielle holdninger til fritidsboliger diskuteres tidlig i planprosessene, og at det trekkes opp rammer for hyttebyggingen som gir signaler til grunneiere og andre interessenter. I forhold til å styre utviklingen i kommunene i ønsket retning er det viktig med statlige stimuleringstiltak. I forhold til nasjonale verneverdier som trues av hyttebygging og andre inngrep, vil et lokalt/regionalt hovedansvar uten sterke statlige føringer, trolig ikke være godt nok for å sikre verdiene.

Anbefalinger til en ny hyttepolitikk

Nedenfor er de viktigste tiltak og virkemidler som vi mener myndighetene bør vurdere i forhold til en ny hyttepolitikk:

• For å kunne overvåke utviklingen og vurdere konsekvenser er det nødvendig med en løpende registrering av den faktiske hytteplanleggingen og -utbyggingen som foregår. Omfang, lokalisering, standard, størrelse, energiforbruk og energikilde og tilhørende infrastruktur bør registreres. Det samme gjelder hvilke natur- og landskapstyper som blir nedbygd. Metodikk til dette formål må utvikles. Det er naturlig at slik registrering legges til fylkeskommunene og bygger på de erfaringer Oppland fylkeskommune høstet gjennom prosjektet "Fritidsbebyggelse i Oppland 1997-2000".
• Det bør utarbeides en veileder for planlegging av hyttebygging med planleggere, utbyggere og kommunen som målgruppe. Veilederen bør ta for seg alle relevante tema såsom natur-, friluftsliv- og kulturinteresser, lokaløkonomi og energi og fange opp mangfoldet av planløsninger og konfliktpotensialer. Arbeidet bør bygge videre på prosjektet som ble gjennomført i Oppland (se forrige punkt), og eventuell innsats som allerede foregår må samordnes slik at ikke flere fylker sitter på hver sin tue og forsøker å gjøre samme jobben. I forbindelse med en slik veileder må det vurderes å skaffe ny kunnskap på viktige felter der kunnskap mangler (Hvilke endringer er det som skjer i "hytte-Norge"?, Hvor stort er "behovet" for ulike hyttetyper, og hvor?, Hvor er konfliktpotensialet størst og hvorfor?, Hvordan takle ulike konflikter?, osv.). Foreløpig synser vi litt for mye om det meste.
• Villreinstammene i Sør-Norge og kulturmiljøverdier, spesielt knyttet til seterområder, er nasjonale verneverdier som trues av hyttebygging. For å beskytte disse verdiene bør det lages en nasjonal plan/rikspolitiske retningslinjer som blir bestemmende for hvilke områder som ikke tillates bygd ut. For villrein finnes i dag kunnskapen om hvilke områder som er de mest sårbare. Når det gjelder kulturmiljøverdier er det store mangler om hva som finnes.
• PBL bør hjemle punkter som sikrer kommunen et verktøy til å utøve kommunens egen energipolitikk, og det bør være støtteordninger for at kommunene skal kunne utvikle og iverksette egne klima- og energiplaner.

Referanse

Nellemann, C. 2001. Hyttebygging og økologiske effekter. S. 57-64 i: Taugbøl et al. 2001. Hyttebygging i Norge. NINA Oppdragsmelding 709: 1-65.
Taugbøl, T., Vistad, O.I., Nellemann, C., Kaltenborn, B.P., Flyen, A.C., Swensen, G., Nybakken, A., Horgen, B.C., Grefsrud, R., Lein, K., Sivertsen, J.B. & Gurigard, K. 2001. Hyttebygging i Norge. En oppsummering og vurdering av ulike miljø- og samfunnsmessige effekter av hyttebygging i fjell- og skogtraktene i Sør-Norge. NINA Oppdragsmelding 709: 1-65.