Landskapsvern etter naturvernloven og arealplanlegging etter plan- og bygningsloven er to ulike miljøpolitiske virkemidler for å bevare verneverdige områder. Landskapsvern er en statlig oppgave som skal ivareta nasjonale hensyn og bygge på faglige vurderinger. Arealplanlegging er delegert til kommunene, og skal søke å finne gode avveininger mellom ulike samfunnshensyn basert på politisk skjønn. De to forvaltningssystemene angripes fra hver sin kant. Naturvernet møter ofte lokal motstand, begrunnet i at vernet legger for sterke restriksjoner på bruken av områdene. Den kommunale arealplanleggingen angripes fra miljøvernhold med at kommunene er for ettergivende overfor lokale utbygger- og næringsinteresser. I denne artikkelen diskuterer vi grunnlaget for disse innvendingene, med utgangspunkt i en studie der vi har sammenlignet forvaltningen av landskapsvernområder med forvaltning av tilsvarende områder gjennom arealplanlegging. Studien er et forskningsprosjekt finansiert av Norges forskningsråd, programmet Marked og samfunn. Prosjektet er gjennomført av Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) i samarbeid med Institutt for landskapsplanlegging ved Norges landbrukshøgskole.

Statlig miljøvern og kommunal arealplanlegging

Offentlig vern av urørte naturområder ble først gjennomført i USA på 1800-tallet. Hensikten var å skjerme naturen mot menneskelige inngrep og fremme friluftslivet. I England utviklet det seg en annen type områdevern der landbruk og forsiktig lokal utvikling ble sett på som forenlig med verneformålet (Nepal & Weber 1995). Disse to vernetypene kan gjenkjennes som hhv. nasjonalpark og landskapsvernområde i vår naturvernlov. Nasjonalparker legger sterke begrensninger på bruk, mens flerbruk er utgangspunktet i landskapsvernområder. Næringsmessig bruk i landskapsvernområder skal imidlertid være underordnet vernehensynene. Naturvernet har tradisjonelt vært ansett som et statlig ansvar, og bygger på naturvitenskapelig kunnskap (McNeely1993, DN 1995). Saksfeltet kan sies å ha vært preget av en "administrativ rasjonalitet", der en har fokusert på utviklingen av en sentral administrasjon, profesjonell ekspertise og hierarkisk styring (Dryzek 1997). Den statlige verneforvaltningen har ofte svak lokal forankring og det kan være store konflikter mellom lokalsamfunnet og miljøforvaltningen (Daugstad et al. 2000). Dette har over tid gitt større fokus på lokal medvirkning og flerbruk i naturvernområder (McNeely 1993, Brandon et al.1998). Internasjonale føringer som Brundtlandrapporten i 1987 med fokus på bærekraftig utvikling og FNs miljøkonferanse i Rio i 1992 med fokus lokal medvirkning og miljøarbeid gjennom Lokal Agenda 21 (LA 21) har også vært viktige i denne prosessen. I Norge ser vi spor av dette gjennom den pågående overføringen av forvaltningsansvaret for vernede områder til kommunene (Moe 2001, Falleth 2002b).

Arealplanleggingen er et kommunalt ansvar underlagt lokalpolitisk styring. Fokus i kommuneplanlegging har tradisjonelt vært planlegging for vekst og utbygging i lokalsamfunnene (Falleth & Stokke 2001). Arealplanleggingen har imidlertid også blitt sett på av nasjonale myndigheter som et viktig redskap for å virkeliggjøre miljøpolitiske målsetninger. Dette kom til uttrykk da ansvaret for denne planleggingen ble overført fra Kommunaldepartementet til det nyopprettede Miljøverndepartementet i 1972. Arealplanleggingen har etter dette gradvis blitt utviklet som et miljøpolitisk virkemiddel gjennom bl.a. rikspolitiske retningslinjer og utviklingsprosjekter som "Miljøvern i kommunene" (Hovik & Johnsen 1994) og LA 21. Koplingen mellom arealplanlegging og miljøpolitikk er for øvrig et internasjonalt fenomen (Owens & Cowell 2002). Kommunene har imidlertid blitt kritisert for å være for utbyggingsvennlige, og for å prioritere lokale nærings- og utbyggingsinteresser på bekostning av natur- og miljøhensyn. Dette kommer bl.a. til uttrykk gjennom et høyt antall innsigelser til kommunale arealplaner fra fylkesmannens miljøvernavdeling (Holsen 1996). Et annet særtrekk ved arealplanlegging er den sterke vektleggingen av åpenhet og deltagelse i forhold til andre forvaltningssystemer.

I vår studie sammenligner vi forvaltning av natur- og kulturlandskap gjennom arealplanlegging og landskapsvern, og hvordan disse to forvaltningssystemene evner å balansere bruks- og vernehensyn. Vi har argumentert for at disse forvaltningssystemene har nærmet seg hverandre de siste 10-20 åra. Arealplanleggingen er i økende grad sett på som et miljøpolitisk virkemiddel, mens naturvern i økende grad har fokusert på medvirkning fra lokalsamfunnene. I tillegg har landskapsvernområder og landbruks,- natur- og friluftsområder (LNF-områder) i kommuneplanens arealdel delvis sammenlignbare rammer for arealutvikling. Det er mulig å drive tradisjonelt landbruk i både landskapsvernområder og LNF-områder. Det kan imidlertid knyttes flere restriksjoner til landbruk i landskapsvernområder enn i LNF-områder. På den andre siden kan kommuner som ønsker bedre kontroll med verneverdier stadfeste reguleringsplaner til dette formålet. I landskapsvernområder er utbygging til andre formål enn landbruk forbudt. Det gjelder også i LNF-områder, så fremt det ikke er gitt "bestemmelser om omfang og lokalisering av spredt bebyggelse og ervervsbebyggelse som ikke er tilknyttet stedbunden næring, og om fritidsbebyggelse" (plan- og bygningsloven § 20-4, punkt c). En viktig forskjell mellom de to forvaltningssystemene ligger i de langsiktige rammebetingelsene. Arealplanlegging er rullerende. Dette innebærer at kommuneplanen skal tas opp til vurdering og eventuelt justeres av kommunestyret minst hvert fjerde år. Etablering av et landskapsvernområde er endelig. Det er imidlertid lagt vekt på å utarbeide forvaltningsplan for verneområder, og denne kan rulleres (DN 2001). Det er forvaltningsmyndigheten - vanligvis fylkesmannen - som har ansvaret for forvaltningsplanen. Vern forvaltes således av et embetsverk, og deres faglige skjønnsutøvelse er basert på en verneforskrift og naturvitenskapelig kompetanse. Ikke vernede arealer forvaltes av kommunepolitikere, som gjennom arealplanleggingen avveier vern mot en rekke andre ulike hensyn.

Herregårds- og kystlandskap som undersøkelsesobjekter

Vi har valgt å se hvordan de to forvaltningssystemene utøves i to sammenlignbare natur- og landskapstyper. Den ene typen er herregårdslandskapet i Østfold. Dette er et åpent jordbrukslandskap omkranset med lauvskog og med en rekke kulturelementer som herregårder, steingjerder, alleer og parker. Denne landskapstypen er representert med Søndre Jeløy landskapsvernområde i Moss kommune og kulturlandskapet rundt Værne kloster i nabokommunen Rygge. Landskapsvernet på Søndre Jeløy (4,5 km2) ble opprettet i 1983, og forvaltes av Fylkesmannens miljøvernavdeling. Landskapet rundt Værne Kloster er også vurdert som verneverdig, og kommunen har nylig vedtatt en kommunedelplan for å sikre dette landskapet. Den andre naturtypen er kystlandskap i Rogaland. Jærstrendene landskapsvernområde ble opprettet i 1977, og omfatter kystområder av Randaberg, Sola, Klepp og Hå kommuner. Området omfatter 13,4 km2 fastland og 2,7 km2 øyer og holmer. Området er ca. 70 km langt. I Hå kommune ble verneområdet med noen utvidelser underlagt midlertidig vern i 1995. Forvaltningen av Jærstrendene sees i forhold til kystlandskap i Karmøy kommune. I Karmøy har kommunen ønsket å bevare naturverdier ved å vedta reguleringsplaner til dette formålet, og å legge til rette for småskala reiselivsanlegg.

Landskapsvern hindrer utbygginger i større grad enn arealplanlegging

En viktig problemstilling for studien var i hvilken grad de to forvaltningssystemene evner å ivareta natur- og landskapsverdier. En konklusjon er at landskapsvern i langt større grad enn arealplanlegging makter å bevare slike verdier over tid ved å hindre utbygginger. Søndre Jeløy og Jærstrendene framstår i dag som like ubebygde som da vernet ble opprettet. I kontrast til de ubebygde verneområdene, har det blitt bygget boliger og næringsbygg i begge studieområdene som er forvaltet gjennom plan- og bygningsloven. Herregårdslandskapet i Rygge har gradvis blitt mer fragmentert gjennom flere mindre utbygginger, tillatt gjennom kommune(del)planer og dispensasjoner. Også på Karmøy har kommunen tillatt en rekke utbygginger. Arealplanlegging ser altså ikke ut til å ha gitt et tilstrekkelig vern mot utbyggingspresset i disse kommunene. Med dette utgangspunktet kan en derfor spørre om det er nødvendig med statlig vern for å sikre verdifulle natur- og landskapsområder mot utbygginger i pressområder.

Bevaring av vernede områder omfatter også skjøtsel slik at verneverdiene blir ivaretatt. Undersøkelsen viser at landskapsvernet har utløst midler til skjøtsel i tråd med verneformålet, mens arealplanlegging ikke har utløst slike midler. Skjøtselen i de vernede områder har imidlertid ikke vært tilstrekkelig for å hindre et visst forfall i kulturminner og gjengroing av kulturlandskapet. Man er derfor også i vernede områder avhengig av grunneiernes initiativ og interesse for å drive skjøtsel og landbruksproduksjon i tråd med verneformålet, bl.a. gjennom bruk av landbruksforvaltningens støtteordninger til dette som f.eks. STILK (Spesielle tiltak i landbrukets kulturlandskap). Grunneierne
har imidlertid ikke vist nevneverdig interesse for å drive slik skjøtsel i våre fire utvalgte områder.

Landskapsvern legger få begrensinger på landbruket

Landskapsvern har i liten grad medført flere begrensninger for tradisjonell landbruksdrift enn arealplanlegging. Men vern har i motsetning til arealplanlegging sikret landbruksarealer mot nedbygging, og dermed medvirket til å opprettholde produksjonsgrunnlaget for landbruksdriften. Fylkesmennene er i utgangspunktet opptatt av å sikre grunnlaget for landbruksdrift i verneområdene, og har utøvet et fleksibelt skjønn i mange av landbrukssakene som har vært til behandling. På Søndre Jeløy har fylkesmannen tillatt modernisering og utvidelse av bygninger. Ofte er det gitt betingelser i dispensasjonene om utseende, størrelse og lokalisering for tiltaket. Dette kan oppfattes som en ulempe. Gårdbrukerne i de vernede områdene mener likevel at vernet ikke har gitt vesentlige begrensninger for landbruket. Enkelte har imidlertid problemer med å skille mellom begrensninger gitt i vernebestemmelsene og begrensninger gitt i andre lover, bl.a. skogbruksloven. Flere gårdbrukere har større problem med å akseptere disse bestemmelsene enn selve landskapsvernet. Den viktigste begrensningen for landbruket på Jærstrendene ligger i forbudet mot nydyrking. Forslag til utvidet vern i 1995 ble møtt med nydyrking i Hå kommune. Miljøvernmyndighetene svarte med å innføre midlertidig vern for å stoppe dette. Hovedinntrykket er likevel at vernet heller ikke har lagt vesentlige begrensninger på jordbruksdriften på Jæren. En analyse av produksjonsdata viser at gårdsbruk berørt av midlertidig vern har hatt en større intensivering av driften enn gjennomsnittet i Hå kommune i perioden fra 1991 til 2000. Nydyrking er heller ikke tillatt på Søndre Jeløy, men her er bøndene i mindre grad enn på Jærkysten interessert i å utvide produksjonsgrunnlaget for tradisjonelt landbruk. Dette har derfor heller ikke vært et konfliktområde. Arealplanleggingen har ikke lagt noen restriksjoner på landbruksdriften i våre studieområder.

Vernet begrenser nye næringer mer enn arealplanlegging

Vi har også undersøkt om vern i større grad enn arealplanlegging begrenser eller gir muligheter for å etablere nye næringer. Funnene er ikke entydige. På den ene siden legger vernet flere begrensninger på utvikling av enkelte former for næringer enn en rullerende arealplanlegging, mens vernet på den andre siden kan medvirke til utvikling av andre former for næringer. Næringsvirksomhet i tilknytning til rekreasjon og turisme har dratt nytte av at vakre og verdifulle landskap er bevart. På Søndre Jeløy har fylkesmannen vært positiv til etablering av ny næringsvirksomhet, under forutsetning av at denne ikke har medført oppføring av nye bygninger, eller andre bygge- og anleggstiltak i landskapet. Gjenbruk av driftsbygninger til nye næringer i grenselandet mellom gårdsturisme og kurs- og konferansesenter har også blitt godtatt. Landskapet og bygningsmassen har vært en betingelse for denne næringsutviklingen. Vernemyndighetene har derimot vært negative til konkrete planer om golfbane og utbygging av vegnettet i området. På Jærstrendene har vernet lagt begrensninger på utvikling av reiselivsnæringen. Etablerte reiselivsanlegg ble pålagt restriksjoner mht. utvidelser og drift da vernet ble etablert, og nye reiselivsanlegg er ikke blitt tillatt. Den største uenigheten på Jæren er imidlertid knyttet til etablering av nye reiselivsanlegg rett utenfor vernestripen, noe fylkesmannen har forsøkt å begrense. Dette har skapt en konflikt mellom fylkesmannen og kommunene. Uenigheten er forsøkt løst gjennom en egen fylkesdelplan for Jærkysten. Studien av arealplanlegging indikerer at hensynet til gårdsturisme og reiselivssatsninger veier tungt i forhold til verneinteressene i LNF-områder. På Karmøy har kommunens reiselivssatsning i kystsonen medført flere bygge- og anleggstiltak i LNF-områdene. I Rygge har det vært liten interesse for slik næringsutvikling.

Bruk og vern lar seg kombinere

I hvilken grad er det grunnlag for å hevde at brukerhensyn vektlegges for lite i verneområder, mens vern vektlegges for lite i arealplanlegging? I grove trekk bekrefter undersøkelsen disse holdningene. Styrken til et landskapsvern er at vern effektivt hindrer bolig- og næringsutbygging, og vernet utløser noe midler til skjøtsel av landskapet. Disse to aspektene har vært vanskelig å gjennomføre gjennom arealplanlegging på tross av ønsker om å verne natur- og landskapsverdiene i både Rygge og Karmøy. Arealplanlegging er et mer fleksibelt forvaltningssystem enn vern med hensyn på arealutvikling. Bildet må imidlertid nyanseres. Undersøkelsen viser at verken arealplanlegging eller landskapsvern er en vesentlig begrensing for tradisjonelt landbruk og småskala naturbasert næringsutvikling. En konklusjon kan dermed være at tradisjonelt landbruk og andre småskala naturbaserte næringer i de fleste tilfeller lar seg kombinere både i et landskapsvernområde i tråd med hensikten til denne typen områdevern og i LNF- områder i kommuneplanen. Likevel er det konflikter mellom fylkesmennene, kommunene og lokalsamfunnene, særlig i de vernede områdene. Hvorfor medfører vern konflikter når konsekvensene for naturbasert næringsutøvelse viser seg å være begrensete? For å belyse dette spørsmålet vil vi diskutere to forhold nærmere: framveksten av nye brukerinteresser og utøvelsen av forvaltningsmyndigheten.

Nye brukerinteresser - nye utfordringer for landskapsvern

Vi ser bildet av et nytt konfliktmønster mellom bruk og vern som har vokst fram i løpet av de siste årene. Dette er brukerinteresser som i mindre grad baserer seg på utnyttelse av naturressursene på gårdsbrukene til landbruk. Disse konfliktene preger i første rekke forvaltningen av landskapsvernområdene, men i noen grad også forvaltningen av LNF-områdene. I undersøkelsen går det fram at mange grunneiere ønsker å fradele bolig- og hyttetomter eller etablere reiselivsanlegg. I de vernede områdene har dette ikke vært mulig. Konflikter som følge av disse begrensningene blir særlig tydelig i bynære områder med høye tomtepriser, som på Søndre Jeløy. Flere grunneiere ønsker å utvide bygningsmassen og oppføre nye kårhus på gårdsbrukene. Problemet for vernemyndigheten er å vurdere om slike søknader er relevante for gårdens landbruksproduksjon, eller om de i realiteten er en form for skjult urbanisering. Fylkesmannen har i løpet av de siste årene avslått flere slik søknader, og dette har bidratt til å øke konfliktnivået mellom enkelte grunneiere og forvaltningsmyndigheten. En del av grunneierne ønsket også å anlegge en golfbane på Søndre Jeløy, men fylkesmannen signaliserte at dette ikke var forenlig med vernet. På Jærstrendene har konfliktene i hovedsak vært konsentrert til mulighetene for nydyrking, mens konfliktene rundt utbygginger stort sett har vært lokalisert til randsonen til verneområdet. Fra andre undersøkelser kjenner vi til tilsvarende problemfelt knyttet til hyttebygging, blant annet grensegangen mellom hva som er bygninger tilknyttet tradisjonelt landbruk - og dermed forenlig med vern og LNF-formål - og hva som er bygninger til andre formål som fritidshytter, kommersielle utleiehytter og bygninger til industrielt landbruk (f.eks. grisefarmer, reveoppdrett, klekkerier) - og dermed uforenelig med vern og LNF - formål (Falleth 2002b).

Framveksten av nye brukerinteresser aktualiserer en grunnleggende og tidløs konflikt mellom grunneierinteresser og offentlig regulering av privat eiendomsrett. I landskapsvernområdene påpeker grunneiere at innskrenking av deres råderett nå kommer klart til utrykk gjennom de nye brukerinteressene som ikke lar seg realisere i et vernet område. Dette er innskrenkinger som ikke ble økonomisk kompensert da vernet ble opprettet. Arealplanleggingen ser ut til å gi grunneierne større muligheter for å realisere slike nærings- og brukerønsker selv i verdifulle natur- og kulturlandskap. Det er bl.a. planlagt en golfbane på et verdifullt kulturlandskap i Rygge. Landskapsvern er derimot en mer statisk forvaltningsform som vanskelig kan tilpasses denne utviklingen. Da kan fylkesmannens dispensasjonspraksis lett oppfattes som for restriktiv blant grunneiere. En viktig grunn til ønsker om ny bruksutnyttelse av gårdsbrukene er at det har blitt mindre gunstige å drive med landbruk i løpet av 1990-tallet. I tillegg er bøndene gjennom omleggingen av landbrukspolitikken oppfordret til å finne fram til alternative måter å utnytte naturgrunnlaget på sine eiendommer, eller ved å utnytte gården til helt nye formål. Grunneiere kan dermed oppleve at landbruksforvaltningen gir støtte til nye næringsformål, mens miljøvernmyndighetene avslår slike initiativ. Manglende samordning mellom landbruks- og miljøpolitikken svekker både oppslutning om vern, og tilliten til selve forvaltningssystemene.

Interessemotsetningen mellom dagens landbrukspolitikk og vern er ikke lett. På en ene siden er det et nasjonalt mål å sikre levende bygder. Dette krever et næringsgrunnlag som ikke landbruket i dag alene kan gi. På den annen side kan nedlegging av gårdsbruk, en mer ekstensiv landbruksproduksjon og utviklingen av nye næringer være trusler mot natur- og landskapsverdier. Det ligger betydelige utfordringer for både miljø- og landbruksmyndighetene når det gjelder å sikre begge hensynene. Det bør være mulig å samordne landbruks- og miljøpolitikken bedre, og bli enige om betingelser for en bærekraftig utvikling i områder med verneverdier. Man kan også stille spørsmålet om det ikke er på tide å revidere eldre verneforskrifter, og kanskje også naturvernloven, i lys av utviklingen i norsk landbruk. Et utgangspunkt kan være å vektlegge flerbruk gjennom en kombinasjon av lokal- og ekspertkunnskap slik vi ser det legges opp til i internasjonale fora. Det er også behov for å endre arealplanleggingen dersom denne skal være et redskap for å bevare naturverdier. Planlovutvalget har foreslått å styrke verneinteressene bl.a. ved å splitte landbruks-, natur- og friluftsområder (LNF), samt åpne opp for at deler av arealdelen i kommuneplanen kan gis lengre bindingstid enn en kommunestyreperiode (NOU 2001:7). Det kan imidlertid reises spørsmål om nye regulative virkemidler vil være nok, så lenge arealplanlegging utøves innenfor det kunnskaps- og verdigrunnlag den gjør i dag.

Hvem bør forvalte verneområder?

Studien viser at den lokale oppslutningen om verneverdier er sterkere på Søndre Jeløy enn i de andre områdene, både blant grunneiere, i kommunen og i lokalsamfunnet. Hvorfor er det slik? På Søndre Jeløy har fylkesmannen lagt stor vekt på deltakelse fra og informasjon til grunneiere, forvaltere og allmennheten. Tilsynsutvalget, der grunneierne og en rekke offentlige myndigheter er representert, møtes 2-4 ganger i året og har spilt en sentral rolle i forvaltningen. Fylkesmannen har lagt de fleste sakene fram for dette utvalget, man har ønsket å komme fram til en enighet i utvalget, og fulgt innstillingene derfra så langt disse ikke bryter med vernebestemmelsene. Det tilsvarende utvalget for Jærstrendene har spilt en langt mer passiv rolle. Utvalget blir kun hørt i mer prinsipielle saker, og møtes normalt bare en gang i året. Fylkesmannen i Rogaland benytter seg sjelden av andre aktørers kompetanse når dispensasjonssøknader avgjøres. I LNF-områdene er medbestemmelse i hovedsak avgrenset til deltagelse i planprosessen fram til vedtak av planen i tråd med generell planpraksis. Den mer åpne og kontinuerlige forvaltningspraksisen av Søndre Jeløy synes å ha bidratt til gi grunnlag for større tillit til forvaltningen og større aksept for vern fra de berørte grunneierne for beslutningene som fattes, også til aksept for avslag på søknader.

Ofte mener grunneiere og kommuner at arealplanlegging er et alternativ til vern for å ivareta naturverdier. Vår undersøkelse tyder på at dette ikke er tilfelle, i alle fall ikke i pressområder. På den andre siden blir vern ofte møtt med betydelig motstand fra berørte grunneiere, og dette fremmer heller ikke vernehensynene i et område. Å skape lokal oppslutning om vernet oppfattes som en sikkerhet for å bevare verdifulle natur- og landskapsområder (McNeely 1993). En måte å gi bedre oppslutning om vern kan være å samordne bruks- og verneinteresser ved å ta utgangspunkt i både lokal- og ekspertkunnskap gjennom et rådgivende utvalg slik vi ser det praktisert på Søndre Jeløy. Statlig miljøforvaltning er kritisert for å ikke greie dette: "Fordi naturvernloven forvaltes av statlig myndigheter gir det i utgangspunktet et vanskelig grunnlag for å diskutere lokal bruk mot nasjonalt vern" (Skjeggedal 2000:138). Et viktig argument for delegering av oppgaver innenfor naturvernet til kommunene er at kommunene vil greie avveiningen mellom bruk og vern bedre, og at lokal forvaltning ville kunne styrke den lokale oppslutningen om statens miljøpolitikk (MD/KS 2001). Tanken er at et nasjonalt vern i kombinasjon med lokal forvaltning vil kunne kombinere det beste ved begge forvaltningssystemene. I vår undersøkelse finner vi imidlertid et eksempel på at statlige vernemyndigheter gjennom en åpen forvaltning i samarbeid med kommunen og grunneiere har greid å finne fram til omforente løsninger, og at dette har redusert konfliktnivået. Selv om kommunene bør ha bedre forutsetninger for å avveie lokal bruk mot nasjonalt vern, viser undersøkelsen at statlige myndigheter også kan greie dette. Det er kanskje heller et spørsmål om hvilket kunnskaps- og verdigrunnlag man vektlegger, hvilke prosesser og institusjoner ansvarlig forvaltningsmyndighet bygger opp for deltakelse og innflytelse fra berørte, enn hvem som er ansvarlig myndighet og hvilket forvaltningssystem som legger rammer om dette.

Litteratur:

Brandon, K., K.H. Redford & S.E. Sanderson (1998): Parks in Peril. People, Politics and Protected Areas. The Nature Conservancy/Island Press.

Daugstad, K., B.P. Kaltenborg og O.I. Vistad (2000): Vern - planer og prosesser. Identifisering av kunnskapsstatus og -behov. Notat 3/00. Trondheim: NINA-NIKU og Senter for bygdeforskning.

DN (2001): Områdevern forvaltning. Håndbok nr. 17 - 2001. Trondheim: Direktoratet for naturforvaltning.

DN (1995): Naturområder i Norge 1911-1994. DN-rapport 1995-3. Trondheim: Direktoratet for naturforvaltning.

Dryzec, J.R. (1997): The Politics of the Earth. Environmental Discourses. Oxford: Oxford University Press.

Falleth, E. I. (2002a): Forvaltning av bruks- og verneinteresser på Søndre Jeløy landskapsvernområde i Moss kommune. NIBR-notat 2002:112. Oslo: Norsk institutt for by- og regionforskning. se publikasjoner på www.nibr.no

Falleth, E. I. (2002b): Forvaltningsforsøket i Setesdal Vesthei - Ryfylkeheiane landskapsvernområde og Steinsbuskardet - Hisdalen biotopvern. Kommunenes og sekretariatets arbeid i 2000 og 2001. Delrapport 1 av NIBRs evaluering av forvaltningsforsøket. Arbeidsnotat September 2002. Oslo: Norsk institutt for by- og regionforskning. se publikasjoner på www.nibr.no

Falleth, E.I. & K.B. Stokke (2001): Kommune- og økonomiplanlegging. Hva gjør kommunene? Prosjektrapport 2001:20. Oslo: Norsk institutt for by- og regionforskning.

Holsen, T. (1996): Innsigelser som virkemiddel i arealplanlegging. Rapport 1996:13. Oslo: Norsk institutt for by- og regionforskning.

Hovik, S. & V. Johnsen (1994): Fra forsøk til reform. Evaluering av MIK- programmet. Rapport 1994:23. Oslo: Norsk institutt for by- og regionforskning.

Hovik, S. (2002): Planlegging for bruk og vern. En studie av Karmøy kommunes forvaltning av naturområder. Notat 2002:126. Oslo: Norsk institutt for by- og regionforskning.

McNeely, J.A. (ed.) (1993): Parks for Life. Report of the IVth World Congress on National Parks and Protected Areas. Gland: IUCN.

MD/KS (2001): Styrking av det kommunale miljøvernarbeidet. Om ansvars- og myndighetsfordeling på miljøområdet. Rapport fra en arbeidsgruppe etablert Miljøverndepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet og Kommunenes Sentralforbund.

Moe, S. A. (2001): Delegering av forvaltningsmyndighet for verneområder opprettett i medhold av naturvernloven. Hovedoppgave. Ås: Inst. for landskapsplanlegging, NLH.

Nepal, S.K. & K. E. Weber (1995): Managing resources and solving conflicts: national parks and local people. The international Journal of Sustainable Development and World Ecology, 2 (1), pp. 11-25.

NOU 2001:7. Bedre kommunal og regional planlegging etter plan- og bygningsloven. Planlovutvalgets første delutredning. Miljøverndepartementet.

Owens, S. & R. Cowell (2002): Land and Limits. Interpreting sustainability in the planning process. Routledge Research Global Environmental Change

Skjeggedal, T. (2000): Arealplanlegging og virkelighet i LNF-områdene. I Fiskaa, H. og Skjeggedal, T. (red.): Planlegging og bærekraftig utvikling. Tapir Akademisk forlag, Trondheim.

Stokke, K. B. (2002a): Herregårdslandskapet ved Værne kloster. En studie av Rygge
kommunes arealplanlegging og -forvaltning. Notat 2002:122. Oslo: Norsk institutt for by- og regionforskning. se publikasjoner på www.nibr.no

Stokke, K. B. (2002b): Forvaltningen av bruks- og verneinteresser langs Jærstrendene.
Vernets konsekvenser for naturbasert næringsutøvelse og natur- og landskapsverdier. Notat 2002:123. Oslo: Norsk institutt for by- og regionforskning. se publikasjoner på www.nibr.no