Artikkelen drøfter hva ulike former for reiselivsmessig utnytting av utmarka kan gi av lokal sysselsetting og verdiskaping. Rapporten bygger på case-studier i Stor-Elvdal, Bjorli og Ringsakerfjellet. De største lokaløkonomiske effektene av utmarksnæringene kommer gjennom den lokale sysselsettingen de genererer. På kort sikt er bygging av høystandard hytter med bruk av lokal arbeidskraft, og helst med lokale underleverandører, den sikreste måten å skaffe lokale inntekter på. Når utbyggingen er avsluttet er de lokale inntektene fra hyttene mer begrenset. De kommer gjennom festeavgifter, vedsalg, bomavgifter, inntekter fra vedlikehold, vakthold, brøyting, mm. I tillegg kommer inntekter gjennom hyttebrukernes kjøp av varer og tjenester. Her er inntektene avhengig av at det at det finnes et bredt spekter av kommersielle tilbud i området. Tradisjonelle utmarksnæringer som jakt og fiske, eventuelt kombinert med utleie av koier, gir relativt små inntekter og liten sysselsetting.

De siste årene har næringsmessig bruk av utmarka fått økt oppmerksomhet fra flere hold. I St.meld.nr 19 (1999-2000) Om norsk landbruk og matproduksjon heter det: "For å styrke inntektsgrunnlaget for landbruket, mener Regjeringen det er nødvendig at landbruksnæringen sikres muligheter til økt næringsmessig utnyttelse av utmarka. Utmarksressursene kan ha stor kommersiell betydning for grunneiere og bygdesamfunn." Også SND har begynt å interessere seg for utmarksnæringene, og la i mars 2002 fram en "Strategisk plan for næringsutvikling i utmark".

Mye av det som faller inn under de tradisjonelle utmarksnæringer er i all hovedsak høsting av grunnrente. Det gjelder vannkraft, mineraler, skogbruk, jakt og fiske og inntekter fra salg og bortfeste av tomter. Samtidig er det klart at en stor og økende andel av utmarksbaserte eller utmarksrelaterte inntekter kommer fra andre aktiviteter enn de tradisjonelle, og at de nye måtene å utnytte utmarksressursene på stiller bygdene og ikke minst grunneierne overfor en rekke utfordringer. Kan grunneierne og rettighetshaverne selv utvikle produkter og distribusjonssystemer som sikrer dem en stor del av verdiskapingen, eller må grunneierne nøye seg med å stille utmarka til disposisjon for eksterne aktører? Slike spørsmål kan være avgjørende for hvor stor verdiskapingen knyttet til utmarka kan bli, og hvor stor del av styring, kontroll og verdiskaping som kan beholdes i lokalsamfunnet.

En stor del av utmarksarealene, særlig i Sør-Norge, er eid av privatpersoner som også eier en jordbrukseiendom. Sevatdal(2001) drøfter eiendomsforholdenes betydning for næringsutvikling i utmark, og sier at: "Eiendomsforholdene i norsk utmark har i overveldende grad blitt formet gjennom utnytting med utgangspunkt i garden og gardsbruket.... Det gjelder i høyeste grad fremdeles; med sterke føringer for næringsdrift. Det er for eksempel fortsatt slik at eiendomsenhetene består av både innmark og utmark, at utmarka stort sett eies av de som eier gardsbruk, og at rettighetesstrukturen er preget av drifts- og bruksformene i landbruket." (Sevatdal 2001, s.38-39)

Den sterke eiermessige koblingen mellom jordbruksarealer og utmarksarealer kan trolig forklare at næringsutvikling i utmark ofte ses som en del av, eller i alle fall i sammenheng med, inntektsgrunnlaget for eierne av dyrka mark. Dette perspektivet preger også det offentliges forhold til utmarksnæringer. Satsing på utmarksnæringer begrunnes ofte med endringer i jordbrukspolitikken, og med nødvendigheten av nye inntektskilder for gardbrukerne.

Gjennom utstrakt felles eierskap for jordbruksarealer og utmarksarealer, vil næringsutvikling i utmark ofte være avhengig av interesser, evne og vilje hos de som eier jordbruksarealene. Husholdningene som eier og bor på gardsbruk får i dag hoveddelen av sine inntekter utenfor bruket. I følge NILFs driftsgranskinger passerte driftsgranskingsbrukene denne grensen i 1996, dvs. fra da av har gardsbrukets bidrag til husholdsinntekten vært mindre enn 50 prosent, regnet i gjennomsnitt over alle driftsgranskingsbruk. Såkalte "driftsgranskingsbruk" er gardsbruk som drives aktivt. Ser vi på alle gardsbruk som har utmark, må vi trolig mye lengre tilbake enn 1996 for at gardsbruket bidro med 50 prosent av husholdsinntekten. De fleste husholdene på gardsbruk skaffer seg inntekter ved lønnsarbeid utenfor bruket. Ser vi bort fra at en del gardbrukere driver som selvstendig næringsdrivende med snekring og maskinarbeid, etc, er det bare et lite fåtall som har næringsvirksomhet utenfor bruket. Grunneierne er derfor sjelden entreprenører, de er ikke gründere og de har ikke mye kapital eller kompetanse som kan settes inn i næringsutvikling. Like fullt er fortsatt politikken for næringsutvikling i utmark knyttet til landbruket og landbruksbefolkningen.

Koblingen til landbruket medfører at utmarksnæringer ofte drøftes med utgangspunkt i det mangesysleri som grunneiere gjerne er involvert i. Ambisjonene til disse grunneierne er å utnytte utmarka slik at den kan gi et tilskudd til familiens økonomi, kanskje begrenset til noen få titalls tusen kroner i året. Slike inntekter kan være viktige for husholdøkonomien og for å sikre bosettingen på gardsbrukene. Dette kan igjen være viktig for å opprettholde folketallet og tilbudet av private og offentlige tjenester i mange bygdesamfunn. Det betyr at relativt marginale inntekter fra utmarksnæringer kan være viktige for hele lokalsamfunnet. Likevel må dette primært oppfattes som en aktivitet for å sikre husholdet en rimelig inntekt, ikke som næringsutvikling. Men en stor del av utmarksarealene er å finne i områder der bosettingen ikke kan opprettholdes ved dagpendling til nærliggende sentra. På lengre sikt kan bosettingen bare sikres ved at det skapes arbeidsplasser og inntekter lokalt. I et slik perspektiv kan en tenke seg at utmarksbasert næringsutvikling skal ha en mer ambisiøs målsetting enn å være en del av mangesysleriet til en håndfull grunneiere.

Utmarka og utmarksaktiviteter er viktig for mange reiselivsbedrifter, og ofte brukes utmarka uten at eierne eller rettighetshaverne får noen økonomisk godtgjørelse. Dvs. reiselivsbedriftene utnytter allemannsretten til kommersiell virksomhet. Det er et eksempel på det Kamfjord(2001) kaller reiselivets paradoks: "Den delen av reiselivsproduktet som har stor opplevelsesverdi har ofte liten pengeverdi. .......... Aktiviteten er kjerneverdien i reiselivsforbruket, mens pengestrømmen i all hovedsak er knyttet til overlevelsen eller livsoppholdet. ..... at pengestrømmen i vårt reiselivssystem flyter slik den gjør....... må imidlertid forstås som et av de mest karakteristiske trekk ved et natur-og kulturbasert reiseliv." (s.130-132) Tradisjoner og kultur innebærer, i følge Kamfjord, at kundenes betalingsvilje heller ikke står i forhold til opplevelsesverdien. Derfor vil potensialet for en sterkere kommersiell utnyttelse av disse opplevelseselementene være begrenset. Det betyr at utmarksressursene i seg selv, eller alene, ikke kan gi store inntekter til grunneiere, rettighetshavere eller lokalsamfunnet. Det er gjennom tilbud for "overlevelse og livsopphold" inntektene kommer. Det betyr igjen at utmarksnæring må inkludere overnattings- og serveringsaktivitet knyttet til utmarksaktiviteter.

Utviklingsmodeller og lokal økonomi
Østlandsforskning har i et prosjekt sett på hva ulike måter å utnytte utmarka på kan gi av lokal sysselsetting og verdiskaping. Hvilken betydning har "valg av utbyggingsmodell" for verdiskapingen totalt, og for hvor mye som blir igjen lokalt?

Vi har konsentrert oss om reiselivsnæringen, definert som kommersielle overnattings- og serveringsbedrifter, kommersielle attraksjoner og opplevelses-/aktivitetstilbud, inkl. jakt og fiske, og private hytter. Vi har holdt setring og beiting, skogsdrift og uttak av stein, grus, sand og mineraler utenfor.

Måten reiselivsutbyggingen har foregått på varierer fra område til område. De utbyggingsmønstre vi ser i dag er resultatet av et samspill mellom mange aktører. Det finnes ikke noen få klart definerbare utviklingsmodeller, men vi mener at noen parametre er særlig viktige for å karakterisere hvordan utbyggingen er planlagt og gjennomført og hvordan områdene "drives" i dag. En av våre hypoteser er at utviklingsmodellen, dvs. måten utmarksnæringene utvikles, organiseres, kontrolleres og reguleres på, har betydning for hvilke økonomiske og sysselsettingsmessige virkninger en utmarksnæringene har for lokalsamfunnet. Som én ytterlighet kan en tenke seg at bygda eller lokalsamfunnet den samlende og strukturerende enhet i utviklingen av utmarksbaserte næringer. Planlegging, styring og kontroll over utmarksnæringene beholdes lokalt, og utviklingen baseres, i det minste delvis, på lokal kapital, stedsspesifikk og territorielt forankret kunnskap og kompetanse, tradisjoner, verdier og erfaringer. En slik lokalbasert utviklingsmodell har vært idealet for mange bygdeutviklingsprogrammer.

I den andre ytterenden av skalaen kan en tenke seg at et lokalsamfunn stiller deler av sin utmark til disposisjon for en ekstern investor, for eksempel en hotellkjede. Området utvikles da på samme måte som når et industrikonsern lokaliserer en produksjonsenhet i en kommune. Gjennom en slik utbygging, eller ved at større konsern kjøper opp allerede eksisterende anlegg, kan destinasjonen bli en av mange utmarksfilialer i et stort nasjonalt eller internasjonalt reiselivsforetak. Dette er en utvikling som ligger langt fra bygdeutviklingsmodellen, men det er ikke gitt hvilken av modellene som gir best uttelling for lokalsamfunnet i form av sysselsetting og verdiskaping. Næringsmessig utnytting av utmark er i de fleste tilfeller utviklet etter modeller som ligger mellom de to ytterformene som er skissert.

Viktige parametere for å karakterisere en utviklingsmodell er:

• Hvem eide/hadde rettighet til grunnen (små private grunneiere, store private grunneiere, bygdeallmenning, statsallmenning) før utbygging?
• Hvem hadde ideene, hvem stod for planlegging og investeringer i området?
• Hvem er eiere og drivere av de ulike elementene i området i dag?
• Hvilken rolle har offentlige myndigheter spilt i utviklingen av området?
  

Som en del av prosjektet er det gjennomført case-studier i tre områder, Stor-Elvdal, Bjorli i Lesja kommune og Ringsakerfjellet i Ringsaker kommune. Gjennom intervjuer med et utvalg sentrale aktører i de tre områdene har vi skaffet:

• Faktaopplysninger og kunnskap om områdene og om de ulike aktører og interessenters rolle i utmarksbaserte næringer.
• Innsikt i hvilke ideer, strategier og planer aktørene har om utmarksbasert næringsutvikling, og om hvordan de arbeider/har arbeidet for å realisere sine planer. Hvordan samspiller de ulike aktørene, og hvilke muligheter og barrierer ser de for videre utvikling?
• Innsikt i hvordan de ulike bedrifter og aktiviteter er koplet opp mot det øvrige lokale næringsliv gjennom underleveranser og andre typer av nettverk.
• Vurderinger av utmarksnæringenes betydning for kommunen og for lokalsamfunnets økonomi.Karakteristiske trekk ved utbyggingen i de tre studieområdene.
  

Nedenfor gis en kort omtale av de tre områdene vi har sett på.

Stor-Elvdal

Stor-Elvdal har hatt negativ befolkningsutvikling de siste femti årene. I 2002 var folketallet redusert til vel 63 prosent av nivået i 1952. Tilbakegangen skyldes først og fremst de store omstillingene i jordbruket og skogbruket. For femti år siden var det omlag 800 sysselsatte i skogbruket i Stor-Elvdal, mens det i dag er 30-35 sysselsatte. Ny utmarksbasert næringsvirksomhet har på ingen måte klart å kompensere for nedgangen i skogbruket.

Stor-Elvdal har en del store grunneiere, både private og offentlige. De fire største eier 41 prosent av kommunens areal. Ingen av disse har satset på høystandard hytter eller kommersiell reiselivsutbygging. Jakt, fiske og tradisjonelt friluftsliv preger fortsatt Stor-Elvdal. Bare en liten del av jakta selges til høystbydenede. Grunneierne frykter at salg til høystbydende og utenbygds vil medføre konflikter. Utmarka betraktes som en kollektiv ressurs som innenbygds boende skal ha rimelig tilgang til, og som ingen enkelt grunneier skal tjene penger på. Slike synspunkter har også betydning for bruk av den utmarka kommunen selv eier. Kommuneskogen skal tilrettelegge for "allmenheten", det vil i praksis si for innenbygds boende. Med bakgrunn i vedtektene og for å ivareta "bygdefolks interesser" har flere av Kommuneskogens ideer blitt stoppet av kommunestyret. Eksempelvis ønsket Kommuneskogen å utvikle reiselivstilbud av elgjakta, men kommunestyret gikk imot dette. Kommuneskogen har også ønsket å feste bort hyttetomter, men er blitt pålagt å selge tomtene.

Elgjakt selges av noen grunneiere som pakker som inkluderer leie av koie. De koiene som leies ut i forbindelse med jakt har lav standard, og det er ikke noe marked for utleie utenom jaktsesongen. Derfor er lengden på jaktsesongen viktig. Direktoratet for naturforvaltning avslo sommeren 2002 søknad om ytterligere utvidelse av jakttiden.

Noen grunneiere har forsøkt å "foredle" jaktproduktet ved å tilby guiding. Det er et visst marked for dette, men guiding gir for lav timebetaling til å være særlig attraktivt for grunneierne.

Stor-Elvdal kommuneskoger har beregnet sine inntekter fra storviltjakt: "Inntekter fra storviltjakt var 1.75 kroner pr. da. Inntekter fra utleie av husvær var 0.78 pr. da., mens utgifter til vedlikehold av koier, oppsyn, organisering av utleie, markedsføring mm. kostet 1.30 pr. da." (Årsmelding 1999, s.10)

En av de største private grunneierne i Stor-Elvdal driver aktivt og profesjonelt med utmarksnæringer, og tilbyr jakt på elg, rein, rype, skogfugl, og hare, og fiske i vann, tjern, elver og bekker. Han har også utleie av hytter og koier, og tilbyr guidede jakter. Grovt anslått gir denne virksomheten en sysselsetting på knapt 1.5 årsverk og en omsetning på ca. 1 mill kroner, regnet pr. 100.000 dekar utmark. Omsetningen pr. årsverk er bra, sett i forhold til mange andre bygdenæringer, men sett i forhold til de store arealene er både omsetningen og sysselsettingen lav. Tallene fra Stor-Elvdal illustrerer at utleie av jakt og fiske, eventuelt kombinert med utleie av koier, ikke gir store inntekter eller mye sysselsetting, selv i en kommune med store utmarksarealer, og som er kjent for sine gode jakt- og fiskemuligheter. Med dagens priser vil jakt og fiske bare være av næringsmessig interesse for grunneiere som har svært store arealer.

Stor-Elvdal har knapt 1.900 private hytter, og det bygges årlig ca. 35 nye hytter. Felles trekk ved hyttene i Stor-Elvdal er at

• De ligger langt fra regionsenter eller kommunesenter.
• De bygges uten strøm, vann og avløp. (Unntak finnes)
• Det er få vare- og tjenestetilbud i nærheten av hytteområdene.
• Det er få kommersielle aktivitetstilbud i områdene.

Både lokale og eksterne firma er involvert i hyttebyggingen i Stor-Elvdal. Med det omfang hyttebyggingen har i dag, er anslagsvis 15 personer sysselsatt med dette. Etter at byggeperioden er over, bidrar hyttene relativt lite til den lokale verdiskapingen. Hytteeierne bidrar til økt varhandelsomsetning på Koppang, men den sysselsettingsmessige effekten av dette er liten. Det dreier seg om noen få årsverk pr. år.

Etterspørselen etter hyttetomter i Stor-Elvdal er langt mindre nå enn for 10-20 år siden.
Grunneierne i Stor-Elvdal har ikke hatt noen felles strategi for å utvikle tilbud knyttet opp mot hyttegjestene. Stor-Elvdal har noen få, små reiselivsbedrifter som kan sies å være basert på utmark og opplevelser. Det gjelder en fjellskole, et par opplevelses/aktivitets-bedrifter, et par pensjonater med utleiehytter og noen campingplasser. I tillegg er det noen gardsbruk som leier ut rom for overnatting.

Det som karakteriserer den næringsmessige utnytting av utmarka i Stor-Elvdal er:

• Ingen sterke eksterne aktører
• Ingen felles plan for utvikling
• Separat satsing på to hovedmarkeder, jakt og fiske og hyttebygging. Dette skjer i stor grad i ulike deler av kommunen.
• Ingen felles satsing innen hvert av disse to markedsområdene. Hyttebygging i flere områder i kommunen.
• Utmarksbaserte næringer drives i all hovedsak av grunneiere som har utmarksinntektene som supplement til familieinntekten som ellers kommer fra jordbruk, skogbruk og lønnsarbeid. Dvs. utmarksnæringer drives som en del av mangesysleriet som er vanlig i slike kommuner.

Stor-Elvdal kommune, og trolig også et flertall av innbyggerne, har hatt har ønske om å styre utmarksnæringene, og særlig de rekreasjonsbaserte delene av næringen. De har ikke ønsket storskala utbygging, de har ikke ønsket alpinanlegg, de har ikke ønsket eksterne investorer. De har satset på en småskala, lokalbasert utbygging, med en villmarksprofil i sentrumsfjerne områder og uten kommersielle aktivitetstilbud. Satt på spissen kan en si at Stor-Elvdal har fulgt en utviklingsmodell som ikke prøver å oppheve det Kamfjord (2001) kaller reiselivets paradoks: "Den delen av reiselivsproduktet som har stor opplevelsesverdi har ofte liten pengeverdi." (Kamfjord 2001, s.130) Det er bare i svært begrenset grad bygd opp overnattings-, serverings- eller aktivitetestilbud som gir inntekter og sysselsetting i lokalsamfunnet. Hyttebyggingen gir inntekter og sysselsetting i byggeperioden. Jakt gir inntekter og noe deltids sysselsetting for et lite antall store grunneiere. Utover dette gir de store utmarksarealene i Stor-Elvdal grunnlag bare for noen få årsverk knyttet til drift og vedlikehold av hyttene og innen varehandel.

Bjorli

Lesja har, som Stor-Elvdal, hatt en sterk nedgang i folketallet. De siste femti årene er folketallet redusert med 30 prosent. Bjorli var tidligere en liten grend lengst vest i kommunen, men er nå mer kjent som en vinterdestinasjon med alpinanlegg, høystandard hytter og lange, snøsikre vintre. En alpindestinasjon som Bjorli er kanskje ikke det en forbinder med utmark, men det som trekker folk til Bjorli er naturen, turmulighetene og alpinanlegget. Og alpinanlegget på Bjorli er, som andre alpinanlegg i Norge, i all hovedsak utmark.

I dag har Bjorli tre hoteller med til sammen ca. 500 senger. Ett av hotellene drives nå (2003) som asylmottak. Bjorli har også over 100 utleiehytter med til sammen ca. 500 senger. Ser vi hoteller og hytter samlet, har Bjorli ca. 1.000 kommersielle senger. Flere kommersielle senger kommer i et leilighetskompleks som er under oppføring (2003). I tillegg kommer ca 20 hytter som leies ut på åremål, og mer enn 50 caravanplasser. Ca. 500 av Lesjas vel 1.300 private hytter ligger på Bjorli. Det spesielle med Bjorli som hytteområde er at det ligger i nær tilknytning til et eksisterende grendesenter, der infrastruktur som vann, avløp og renovasjon allerede fantes før den store hytteutbyggingen startet.

Siden 1990 har kommunen lagt til rette for bygging av høystandard hytter, og i dag bygges det hytter for 30-40 millioner kroner årlig på Bjorli. Mye av dette bygges av lokale entreprenører som også bruker lokale undeleverandører. Hyttebyggingen gir grunnnlag for vel tjue årsverk for lokale håndverkere. Mangel på lokal arbeidskraft gjør at en del håndverkere må hentes fra Møre.

De kommersielle overnattings- og serveringsstedene og alle aktivitetene i heisanlegget er viktige for sysselsettingen på Bjorli. Det er mye sesongarbeid og en del av arbeidskraften hentes utenfra. Men likevel gir reiselivsbedriftene mange årsverk lokalt. Mange kombinerer arbeid i reiselivsbdriftene med arbeid på eget gardsbruk.Utenfor hotellene og heisanlegget er etterspørselen fra turistene relativt liten. Hytteeierne kjøper en del lokalt også etter at hyttene er bygget - dagligvarer, bensin og sportsutstyr, inkl. klær. Men Bjorli har et begrenset vare- og tjenestetilbud, som igjen begrenser etterspørselen. Et hovedproblem er de store sesongsvingningene. I lavsesongene er trafikken så liten at det er vanskelig å bygge opp et tilbud som er tilpasset trafikken i toppsesongen.

På Bjorli, og i Lesja kommune, har det neppe vært noe bevisst "valg av utviklingsmodell". Likevel framstår den i ettertid klart. Det har ikke vært noen organisering av grunneiere eller andre lokale næringsinteresser som i fellesskap har planlagt og utviklet Bjorli. Siden 1960-tallet har Bjorli vært et slags "reiselivets industriområde" i Lesja. Kommunene har lagt til rette med arealplanlegging og infrastruktur (veg, vann og avløp), grunneierne har avstått grunn og eksterne investorer har bygd heisanlegg, hoteller, utleiehytter, serveringssteder, mm. Sett i forhold til områdets størrelse har aktiviteten på Bjorli skapt mange arbeidsplasser og gir i dag et viktig bidrag til verdiskapingen i Lesja. Denne verdiskapingen kommer i form av lønninger til de som arbeider med drift og utbygging på Bjorli. Kapitalinntektene går i hovedsak til Møre. Bortsett fra den regulerende myndighet som tilligger kommunen, styres utviklingen på Bjorli utenfra. Det er store selskaper fra Møre (Wenaas og Berg-Jacobsen) som kontrollerer heisanlegg, hoteller og store arealer i Bjorli sentrum.

Oppsummert kan en si at Bjorli er utviklet etter en modell som minner om den utkantkommuner brukte for å tiltrekke seg industribedrifter på 1960-tallet. Arealer stilles til disposisjon for eksterne selskaper som ønsker å etablere eller kjøpe og videreutvikle en bedrift i området. Bedriften blir en av mange i selskapets samlede portefølje. Alle sentrale utviklings- og styringfunkjoner forblir i morselskapet, mens "filialene" på Bjorli har ledere uten særlig myndighet utover det den daglige driften krever.

Gjennom denne utbyggingsmodellen er det på det avgrensede område som Bjorli utgjør, skapt omlag tre ganger så mange arbeidsplasser (regnet i årsverk) som det de utmarksbaserte næringene (jakt, fiske, kommersielle aktiviteter/opplevelser og hytter) gir grunnlag for i hele Stor-Elvdal kommune.

Ringsakerfjellet.

Ringsakerfjellet er stort område (390.000 dekar) med en helt spesiell grunneiersituasjon. Nesten all grunnen eies av fire bygdeallmenninger og Pihlske Sameie. Selv om området er stort, er de aller fleste kommersielle aktivitetene i Ringsakerfjellet samlet i Sjusjøen sentrum. Det gjelder overnattings- og serveringssteder, varehandel og aktivitets/opplevelsesbedrifter. Det eneste som ligger utenfor sentrum er Birkebeineren alpinanlegg, og det nye alpin/ake-anlegget som nå er under bygging. Sjusjøen har i dag ca.1.300 kommersielle senger, fordelt på hoteller, fjellstuer, vandrerhjem, leirskole, mm. Sjusjøen har også en caravanplass med 300 vogner.

De første overnattingsbedriftene på Sjusjøen ble etablert i begynnelsen av 1900-tallet. Flere av bedriftene drives i 3. - 5. generasjon. Sjusjøen har i dag fire hoteller. Tre av disse har lokale eiere, mens det fjerde er eies av Norlandiakjeden. Et femte hotell er solgt til eksterne investorer og bygd om til leiligheter som skal selges. I tillegg har Sjusjøen fjellstuer, appartementer og utleiehytter. Det er ingen dominerende aktør i reiselivet på Sjusjøen, selv om en av de lokale eierne er involvert i svært mange selskaper og aktiviteter. Denne eieren har 400 senger i ulike overnattingsbedrifter, serveringssted, badeanlegg, maskinfirma, transportselskap, mm.

Totalt representerer aktiviteten i Sjusjøen sentrum om lag 100 årsverk, hvorav ca. halvparten kan tilskrives sesongansatte. Det betyr at antall ansatte i løpet av et år er langt høyere, i toppsesongen opp til 250 personer. De ansatte ved hotellene og fjellstuene er i hovedsak bosatt i nærliggende områder (Mesnalia, Åsmarka, Lismarka og Lillehammer), og kan dermed sies å være lokal arbeidskraft. Reiselivsbedriftene på Sjusjøen bruker i stor grad lokale/regionale underleverandører for alle varer og tjenester. Hvis en lar begrepet regional omfatte kommunene Ringsaker, Lillehammer og Hamar er det bare en liten del av reiselivsbedriftenes etterspørsel som lekker ut av regionen. Dette har sammenheng med at bedriftene på Sjusjøen er bevisste på å kjøpe lokalt, og at regionen har et vare- og tjenestetilbud som dekker etterspørselen bra.

Selv om Sjusjøen har mange kommersielle overnattingsbedrifter, er Sjusjøen og hele Ringsakerfjellet først og fremst preget av det høye antallet private hytter. Ringsakerfjellet har nesten 5.000 private hytter. Ca. 2.900 av disse ligger i det som vanligvis omtales som Sjusjøen. Tomtereservene i området er store og etterspørselen etter tomter er stor. (Arnesen og Hesthagen, 1998) Det kan derfor ventes en ytterligere økning i antall hytter på Ringsakerfjellet. Som nevnt eies nesten all grunn på Ringsakerfjellet av fire bygdeallmenninger og et sameie som stort sett drives etter de samme prinsipper som allmenningene. En bygdeallmenning er privat eiendom hvor eiendomsretten tilligger jordbrukseiendommene som fra gammel tid har bruksrett i allmenningen. Dersom en bruksberettiget eiendom slutter med jordbruksdrift mister den både bruksretten og eiendomsretten. Allmenningene skiller seg fra andre grunneiere og økonomiske aktører, både juridisk og ut fra tradisjoner. De viktigste forskjellene er:

• Allmenningene kan ikke kjøpes opp av andre selskaper
• Allmenningene kan ikke selge tomter, bare feste bort.
• Allmenningene har eiere som ikke krever stort utbytte. Storparten av overskuddet kan brukes til utviklingstiltak i allmenningen.

Bygdeallmenningen kan gi de bruksberettigede utbytte i form av krone-utbetalinger, men ingen av allmenningene i Ringsakerfjellet gir slik kontantutbytte. Med store festeinntekter og beskjedne krav om utbytte fra de bruksberettigede, får allmenningene økonomisk grunnlag for å videreutvikle reiselivstilbudene i sine områder. Tidligere var mye av allmenningenes oppmerksomhet rettet mot tømmer- og trelastvirksomheten. Denne aktiviteten har fortsatt stort omfang, og er forsatt viktig for sysselsettingen og dermed for den lokale verdiskapingen, men gir bare små bidrag til allmenningenes overskudd. Nå er det hytteutbygging, festeinntekter og finansinntekter som skaper de gode resultatene i allmenningene.

Med dagens utbyggingstakt, gir hyttebyggingen grunnlag for 40-50 årsverk pr. år. Allmenningene er bevisste på at lokal arbeidskraft skal benyttes i størst mulig grad. I "driftsfasen" gir hyttene grunnlag for noe sysselsetting knyttet til brøyting, vedlikehold, tilsyn, salg av ved, mm. Med 5.000 hytter blir denne virksomheten ganske omfattende. Allmenningene har også et stort vegnett som krever vedlikehold og som finansieres gjennom bomavgifter. Likevel kommer den største lokaløkonomiske effekten av hyttene, i driftsfasen ved den etterspørsel de genererer etter varer og tjenester fra butikker, serveringssteder og aktivitetsanlegg. De private hyttene på Ringsakerfjellet har 450-500.000 gjestedøgn pr. år.

Grunneiernes inntekter, regnet pr. dekar, er langt høyere på Ringsakerfjellet enn i Stor-Elvdal. Det er primært festeavgiftene som bidrar til det. Men likevel er bare en liten del av arealene utbygd. Eksempelvis er bare 2-3 prosent av Ringsaker allmennings samlede arealer utbygd. Hyttene medfører selvsagt økt ferdsel, men denne trafikken er begrenset til en svært liten del av allmenningens arealer. Om en tenker seg at all jakt blir fortrengt av den økte trafikken, vil dette rent økonomisk bety relativt lite.

Ser vi bort fra industrivirksomheten (trelast, mm) hadde de de fire allmenningene og sameiet i 2000 førlgende omsetningstall:

Det samlede driftsresultat lå på vel 6.8 mill. kroner av en omsetning på knapt 16 mill. kroner. Inntektene fra tomtefester er større enn inntektene fra skogsdriften.Vi kan også merke oss driftsresultatet, som for bedriftene samlet utgjør vel 43 prosent av omsetningen i 2000.

Den økonomiske suksessen i allmenningene på Ringsakerfjellet ikke har kommet av seg selv. I løpet av ti år er dårlige økonomiske resultater snudd til store overskudd. Dette har skjedd ved at allmenningene har omdefinert sin rolle i fjellet fra å være tradisjonelle og relativt passive høstere av grunnrente gjennom festeavgifter, til å bli svært aktive reiselivsutviklere. De siste årene er det først og fremst allmenningene, ikke bedriftene i Sjusjøen sentrum, som har vært drivkraften i utviklingen på Ringsakerfjellet. Allmenningene har blant annet:

• Lagt ut hyttetomter for feste
• Klargjort tomtene med veg, vann og avløp, mm.
• Levert materialer og bygget hytter. I noen felt er det klausul om å kjøpe hytte fra allmenningen som tomten er festet fra
• Etablert et bookingselskap for hytteutleie
• Etablert en ordning der de som kjøper nye hytter må forplikte seg til å leie ut hytta gjennom allmenningenes bookingselskap, minst åtte uker i året. Dette for å sikre flere bruksdøgn og dermed større bruk av fellesanlegg.
• Eid og drevet et lite alpinanlegg
• Opparbeidet og vedlikeholdt turstier og skiløyper
• Etablert et eget selskap som har planlagt og prosjektert et nytt alpinanlegg som er under bygging (2003).
• Omdannet en myr til et 20 dekar fisketjern, med turstier og ljørkoie.

Allmenningene vil videre bygge:

• Informasjonssenter ved innfallsporten til Sjusjøen.
• Ny skistadion, ny lysløype og opprusting av både konkurranse- og turløypenettet på Sjusjøen.

Bedriftslederne i Sjusjøen sentrum er fornøyde med den innsats allmenningene gjør for utvikling av området. De ser allmenningene som positive og offensive, og vektlegger også den stabilitet og langsiktighet som ligger i å ha slike aktører som allmenningene.

Heller ikke på Ringsakerfjellet ble det "valgt utbyggingsmodell" i en tidlig fase, men den spesielle grunneiersituasjonen har selvsagt hatt stor betydning for hvordan utbyggingen har foregått. Allmenningene har hatt full kontroll med arealene og har i stor grad kunnet styre eksterne aktøreres muligheter i området. Også i Sjusjøen sentrum er det lokale aktører som har styrt utviklingen. De fleste overnattingsbedriftene i Sjusjøen sentrum har greid omstillingen fra hotelldrift til varierende grad av selvhushold, og dette har stort sett skjedd uten eierskifter. Det er forsatt familiebedrifter med lokalt eierskap som dominerer.

Allmenningene har styrket sin posisjon som utviklingsaktører innen fritidsbruk av fjellområde på Ringsakerfjellet på 80- og særlig 90-tallet. Dette har dels sammenheng med overgang fra enkle hytter til høystandard fritidshus. Med dette har allmeningenes inntektsmuligheter blitt større, samtidig som skogressursenes og seterdriftens betydning har avtatt. Allmenningene har i denne situasjonen omdefnert sin rolle. De ser nå på seg selv som profesjonelle aktører innen reiseliv, friluftsliv og rekreasjon, og tar ansvar for å utvikle hele destinasjonen, ikke bare med hytter, men også med aktivitetstilbud. De tar også ansvar for at hyttene får flere bruksdøgn og dermed sikrer drift av aktivitetsanleggene.

Gjennom kommuneplanprosessen som ble avsluttet i 2000 ble det lagt rammer for utbyggingen på Ringsakerfjellet. Det ble fastlagt hvor den videre utbygging skal foregå, det ble satt en "markagrense", og det ble fastlagt prinsipper for hvordan arealene skal forvaltes. Noen grunneiere har mange hytter på sine arealer, mens andre grunneiere har store ubebygde utmarksarealer. I planprosessen ble grunneierne enige om hvordan de økonomiske forholdene mellom grunneierne skal ordnes. Blant annet skal allmenninger som har/får mange hytter på sin grunn betale en større del av fellesutgiftene til utvikling og drift av Ringsakerfjellet, enn allmenninger med færre hytter. Med den aktive rolle allmenningene har inntatt de siste årene, med det samarbeid som er etablert mellom allmenningene, og med de rammer som ligger i kommuneplanen fra 2000, kan en si at det er etablert en utbyggingsmodell for Ringsakerfjellet.

Den utmarksbaserte næringsaktiviteten på Ringsakerfjellet har stor lokaløkonomisk betydning. Den gir grunnlag for 175 - 200 årsverk, uten at ringvirkninger via underleveranser, mm. er regnet med. Jakt og fiske betyr lite for inntektene og sysselsettingen. Det er tomtefestene som gir de største inntektene til allmenningene. De viktigste bidragene til sysselsettingen kommer fra bygging og vedlikehold/drift av hytter og fra de kommersielle overnattings-, serverings- og aktivitetsbedriftene i
Sjusjøen sentrum.

Avslutning

I denne artikkelen har vi gjort et skille mellom grunneiernes mangesysleri der utmarkssysler kan inngå, og utmarksbasert næringsutvikling. Vi har lagt vekt på at næringsutvikling i utmark bør vurderes uavhengig av utviklingen i jordbruket, og uavhengig av grunneiernes kompetanse og økonomiske ressurser. Ambisjonene for utmarksbasert næringsutvikling bør gå ut over det å være en marginal tilleggsnæring for grunneierne.

De største lokaløkonomiske effektene av utmarksnæringene kommer gjennom den lokale sysselsettingen de genererer. På kort sikt er bygging av høystandard hytter med bruk av lokal arbeidskraft og helst med lokale underleverandører, den sikreste måten å skaffe lokale inntekter på. Dette har betydd mye både på Bjorli og Ringsakerfjellet. Når utbyggingen er avsluttet, er de lokale inntektene mer begrenset. De kommer som festeavgifter, vedsalg, bomavgifter, inntekter fra vedlikehold, vakthold, brøyting, mm. I tillegg kommer inntekter gjennom hyttebrukernes kjøp av varer og tjenester i området. Her er inntektene avhengig av at det at det finnes et bredt spekter av kommersielle tilbud i området. Tradisjonelle utmarksnæringer som jakt og fiske, eventuelt kombinert med utleie av koier, gir relativt små inntekter og liten sysselsetting

Utmarksbaserte opplevelser og aktiviteter etablerer en kobling mellom utmarka og grunneieren på den ene siden og bedrifter innen overnatting, servering, varehandel, mm på den andre siden. Sett fra grunneierens side er det tre måter å øke inntektene på:

• De kan avstå mer grunn og/eller øke tomteprisene/festeavgiftene
• De kan kommersialisere aktivitets/opplevelseselementet. Men her er lønnsomheten ofte svak
• Grunneieren kan engasjere seg i kommersielle overnattings- og/eller serveringsbedrifter

Det er ikke uten videre enkelt for grunneiere å gå inn i eller etablere bedrifter som driver overnatting, servering eller kommersielle attraksjoner. Om en ser bort fra store grunneiere som Statskog, store kommunale skoger, store allmenninger og et lite antall store, private grunneiere, vil grunneierne mangle både kapital, kompetanse og ambisjoner for å utvikle kommersiell reiselivsaktivitet utover småskala virksomhet som er en del av mangesysleriet. En kan en derfor ikke forvente at "vanlige grunneiere", dvs. personer som eier gardsbruk og noe gardsutmark skal gå i spissen for reiselivsutviklingen i et område. I områder med mye utmarksressurser vil det ofte være mangel på lokale aktører som har kapital og kompetanse til å utvikle de kommersielle tilbudene, også om en ser utenfor grunneiernes rekker. Med tanke på lokal økonomi og sysselsetting er det heller ikke noe stort poeng at kommersialisering av utmarksressursene skal forbeholdes lokale investorer.

I årene som kommer kan vi forvente økt interesse for kommersiell utnytting av utmarka, og at eksterne investorer i økende vil involvere seg i utvikling av utmarksdestinasjoner. Trolig vil noen områder fortsatt følge bygdeutviklingstradisjonen med mangesysleri og småskala utmarksbaserte satsinger, mens andre grunneiere og kommuner i større grad vil vil åpne for eksterne investorer. Ser vi på områder i Norge som har mye utmarksbasert næringsvirksomhet, er det sjelden at de har spesielle naturgitte kvaliteter som ikke finnes i naboregionen, i nabofylket eller kanskje i andre deler av landet. Det betyr at utmarksbaserte reiselivsprodukter kan finnes eller skapes i mange områder. De er i liten grad avhengig av spesielle naturtyper eller av kultur og tradisjoner som bare finnes i noen få områder. De er trolig heller ikke avhengig av kompetanse eller kunnskap som bare finnes i en eller et lite antall regioner. Det utmarksbaserte næringslivet i en region kan gjerne være basert på steds- eller regionspesifikke egenskaper (natur, kultur, tradisjon, kunnskap, mm), men det vil det også kunne være i konkurrerende utmarksregioner.

Det at utmarksnæringene kan utvikles i store deler av landet betyr at det å skape produkter som etterspørres er viktigere enn å ha spesielle natur- eller kulturkvaliteter. Gitt at etterspørselen er begrenset, vil det ikke være rom for å utvikle utmarksbasert næringsliv i større skala i alle kommuner som har naturgitte forutsetninger for det. En må forvente at bare et begrenset utvalg av kommuner vil få utmarksbasert næringsliv med stor lokaløkonomisk betydning. I andre kommuner vil det forbli en del av mangesysleriet.

Hvilke utmarksdestinasjoner som vil vokse og hvor eventuelle nye destinasjoner vil bli utviklet, er umulig å si på forhånd. Men både grunneiere og offentlige myndigheter har påvirkningsmuligheter. En restriktiv holdning til eksterne investorer og store kommersielle prosjekter vil sikre en langsom utbygging og bidra til å begrense de lokaløkonomiske effektene på lang sikt. Større åpenhet for eksterne investorer vil øke sjansene for at det utvikles bedrifter som kan gi vesentlige bidrag til lokalsamfunnets inntekter og sysselsetting. Utviklingen i Trysilfjellet er et godt eksempel på at lokal styring og kontroll gjerne kan kombineres med stor åpenhet for eksterne investorer.

Referanser

Arnesen, T. og Hesthagen, N (1998): Om utbygging i Ringsakerfjellet. Østlandsforskning. Rapport 1998/24.

Hagen, S.E.(2003) Utmarksbaserte næringer - utviklingsmodeller og lokal økonomi. ØF-Rapport nr. 04/2003.

Kamfjord, G.(2001): Reiselivsproduktet. Reiselivskompetanse AS.

K. F. Stor-Elvdal Kommuneskoger (2000): Årsmelding 1999.

Sevatdal, H.(2001): Eiendomsforhold og næringsutvikling i utmark. Delrapport 4 fra forskningsprogrammet Bruk og forvaltning av utmark. (Kristin Magnussen (red.))

SND(2002): Strategisk plan for næringsutvikling i utmark.

St.meld.nr 19 (1999-2000) Om norsk landbruk og matproduksjon.