Innledning

Høsten 2002 gjorde Stortinget bl.a. følgende vedtak i forbindelse med budsjettbehandlingen:

Stortinget ber Regjeringen innen 1. oktober 2003 komme tilbake til Stortinget med en sak om bærekraftig bruk av utmark og fjellområdene i Norge. I den forbindelse skal bl.a. spørsmålet om nærmere retningslinjer for økt turistmessig bruk av disse områdene utredes nærmere, både på arealer utenfor og innenfor større verneområder opprettet etter naturvernloven. Initiativ som bidrar til utvikling av kvalitetsturisme, med respekt for det naturlige, økonomiske, sosiale og kulturelle miljøet i fjellregioner, bør dyrkes frem og støttes.

Med bakgrunn i dette vedtaket har Vestlandsforsking på oppdrag fra Miljøverndepartementet laget en utredning om kvalitetsturisme (Aall mfl 2003). Den sentrale delen av utredningen var en internasjonal litteraturgjennomgang av hva næringen, offentlige myndigheter og forskningen legger i begrepet kvalitetsturisme. Det grunnleggende spørsmålet departementet ønsket å få besvart var hva kvalitetsturisme kan være i en norsk sammenheng.

Den debatten som Stortingets budsjettvedtaket høsten 2002 er en del av, kan i første omgang virke tilforlatelig og lite kontroversiell om man tar utgangspunkt i formuleringen om å legge til rette for økt "bærekraftig bruk av utmark og fjellområdene i Norge". Går man bak disse formuleringene framstår imidlertid debatten som langt mer kontroversiell, der det er interesser som ønsker å gi økte muligheter for etablering av nye turistanlegg og motorisert ferdsel innenfor større verneområder. Dette kan i sin ytterste konsekvens innebære en omlegging av norsk vernepolitikk og profileringen av norsk reiseliv. De samme interessene synes også å ha en forestilling om at slike omlegginger er viktige i "kampen" for å beholde bosettingen i utsatte deler av distrikts-Norge.

I det videre vil jeg knytte diskusjonen omkring turistmessig bruk av vernede områder til begrepet "kvalitetsturisme", og vise med eksempler fra utlandet hvordan dette begrepet fylles med høyst ulikt innhold. Avslutningsvis vil jeg så gi mine synspunkt på hva "kvalitetsturisme på norsk" kan innebære.

EU politikk om kvalitetsturisme

I 2000 vedtok EU retningslinjer for den romlige utviklingen i Europa ("Prinsipper for en planleggingspolitikk for bærekraftig utvikling i Europa")(sluttnote 1). Retningslinjene er ikke bindende, og er derfor ikke ment å overstyre nasjonal politikk. I forordet til retningslinjene står det at de er ment å "tjene som en mangfoldig kilde til inspirasjon og fornyelse, der planmyndighetene i det enkelte land finner impulser for sin egen hjemlige debatt og videre utvikling". Samtidig er de ment å bidra til prioriteringer for EUs strukturfond. Retningslinjene er oversatt til norsk og utgitt i publikasjonsserien av veiledere fra Miljøverndepartementet (veileder T-1357)(sluttnote 2) . EU sin forståelse av kvalitetsturisme knytter begrepet eksplisitt til målet om en bærekraftig utvikling og andre former for alternativ turisme. Det å ta hensyn til lokale tålegrenser blir omtalt å være en sentral utfordring for å utvikle ulike former for kvalitetsturisme, og det gis prioritet til utvikling av reiseliv i vanskeligstilte regioner.

Norsk nasjonal politikk om kvalitetsturisme

Kvalitetsturisme er så langt ikke fanget opp eksplisitt av norske myndigheter eller innarbeidet i overordnete mål for norsk reiseliv. Den eneste konkrete tilvisingen vi har funnet er fra Riksantikvaren og omtale av turisme i tilknytning til områder på UNESCO´s liste over verdenskulturarven (World Heritage List - sluttnote 3) .

I den siste stortingsmeldingen som handler om reiseliv - Stortingsmelding 15 (1999-00) "Lønnsomme og konkurransedyktige reiselivsnæringer" - er det flere tilvisninger til betegnelsen "kvalitet ". Det er to betydninger av kvalitet som omtales:

• Vektlegging av kvalitetssikring, der det bl.a. står: "Hensynet til kvalitet og kundeorientering må i økende grad vektlegges. Den offentlige innsatsen på sentralt og lokalt nivå må støtte opp om dette".
  

• Vektlegging av å utvikle en høy miljøkvalitet, der det bl.a. står: "Dersom bedriftene ikke tilfredsstiller markedets forventninger til miljøkvalitet, kan de tape i konkurransen".
  Det er imidlertid ingen henvisning til eller omtale av kvalitetsturisme i meldingen.

Andre lands reiselivspolitikk

I flere utviklingsland knyttes begrepet til det å utvikle høystandard nisjeprodukter, samtidig som det ofte legges vekt på å minimere de lokale miljøbelastningene (sluttnote 4).

Enkelte industrialiserte land gir eksempler på en nær sagt motsatt tilnærming, i den forstand at man utelukkende fokuserer på spørsmålet om kvalitetssikring uten koblinger til innholdet i opplevelsene eller konsekvenser av å utøve reiseliv. Storbritannia er ett slik eksempel. I den nasjonale turistpolitikken er det sterk fokus på kvalitetssikring i alle ledd av produksjonen av varer og tjenester innen reiselivet - både de mobile og stedfaste aktivitetene - uten at kvalitetsbegrepet er eksplisitt koblet til miljøspørsmål (sluttnote 5):

Så har vi en tredje kategori land der man kobler spørsmålet om kvalitetssikring og miljøbelastning, og dermed nærmer seg det som i kvalitetssikringsterminologien kalles Total Quality Management. (sluttnote 6):

Felles for de refererte nasjonale eksemplene på reiselivspolitikk er at i den grad miljøkonsekvenser av reiselivet er definert som et kvalitetsaspekt er det lite eller ingen referanser til konsekvenser av reisen til og fra destinasjonen.

Lokale myndigheter om kvalitetsturisme

Internasjonalt er det relativt få eksempler på bruk av kvalitetsturisme innen lokal forvaltning. De eksemplene vi finner viser en relativt bred tilnærming men med særlig vekt på at kvalitetsturisme skal innebære at reiselivsnæringen bidrar til lokal verdiskaping (Kaspar 1991).

Et eksempel på en lokal forståelse av kvalitetsturisme som skiller seg vesentlig fra det vi har omtalt når det gjelder det internasjonale og nasjonale nivået, finner vi representert ved et nettverk av destinasjoner som arbeider for "myk mobilitet" (Network for Soft Mobility in European Tourism: NETS)(sluttnote 7) . NETS har medlemmer fra en rekke destinasjoner og transportselskap.

Formålet med organisasjonen er å bistå medlemmene i å utvikle en lokal strategi for kvalitetsturisme som legger vekt på å redusere omfanget av og miljøbelastningen fra transport, både innen og til destinasjonen.

Reiselivsnæringen om kvalitetsturisme

I denne sammenhengen er det interessant å ta for seg de mange eksemplene på ulike "charter" eller "code of conduct" som til stadighet utarbeides av ulike sammenslutninger og konferanser innen reiselivet. Det fins en lang rekke slike der spørsmålet om kvalitet blir omtalt, og vi kan dele disse i to kategorier ut fra om de utelukkende retter seg inn mot spørsmålet om kvalitetssikring eller også spørsmålet om miljøbelastning fra reiselivetDet etter hvert store antallet av ulike "charter" og "code of conduct" for bærekraftig turisme gir eksempler på kombinasjonen av en spørsmålet om kvalitetssikring og miljø.I de fleste tilfeller er det også eksplisitte henvisninger til kvalitetsturisme (sluttnote 8).

I andre tilfeller er det bare vist til "kvalitet", uten at ordet er koblet til "turisme" (sluttnote 9).

Flytter vi oss til Norge finner vi det same forholdet som påpekt under gjennomgangen av eksempler på nasjonal reiselivspolitikk: kvalitetsturisme er ikke omtalt av sentrale aktører innen reiselivsnæringen. Det som likevel er relevant å peke på i denne sammenhengen er arbeidet til Norges Turistråd med å utvikle en merkevare for Norge som ferieland (se under). I det arbeidet er naturbasert turisme identifisert som et hovedsatsningsområde for markedsføring av norsk reiseliv i utlandet, med vekt på kvaliteter som urørthet , ro, stillhet og ren natur.

Kundene om kvalitetsturisme

Stortingsmelding 15 (1999-00) "Lønnsomme og konkurransedyktige reiselivsnæringer" omtaler kundeundersøkelser som viser at nesten 90 prosent av de spurte oppgir "uberørt natur" og "å se vakre landskaper" som viktige motivasjonsfaktorer for valg av Norge som feriemål. Norges Turistråd har siden 2000 arbeidet med å utvikle en egen merkevare for Norge som ferieland (sluttnote 10).

I den forbindelse har Norges Turistråd fått gjennomført utenlandske markedsundersøkelser (sluttnote 11). Disse undersøkelsene viser bl.a. at utenlandske turister er mindre opptatt av det vi i Norge kjenner som tradisjonelt friluftsliv. I enda mindre grad synes det å være et utbredt ønske om mer ekstreme former for friluftsliv eller utstrakt grad av teknisk tilrettelegging for å oppleve vill og urørt natur. Det å supplere naturbasert turisme med bymessige tilbud som shopping og et omfattende natteliv er også blant de kvaliteter som får minst oppslutning. Mer synes det som om flertallet er innstilt på en mer avslappet og "rolig" form for naturbasert turisme. Det er relativt sett stor tilslutning til det å se på vakkert landskap, få mye frisk luft, oppleve lokale matskikker og komme i kontakt med lokalbefolkningen. Samtidig ønsker man å oppholde seg i trygge omgivelser og bo komfortabelt.

Når det gjelder betydningen av kvalitet som omfatter spørsmålet om miljøbelastning fra reiselivet, er det gjort flere undersøkelser om hvorvidt turister velger reiselivsprodukter ut fra grad av miljøbelastning. Stortingsmelding 15 om reiseliv viser at utlendinger har en svært positiv oppfatning av Norge når det gjelder vann- og luftkvalitet. Når det gjelder energisparing og gjenbruk, er oppfatningen av situasjonen i Norge mindre positiv. Det er imidlertid få studier som dokumenterer at interesse for miljøspørsmål styrer turistenes valg av destinasjon eller reiselivsprodukter. Riktignok antyder enkelte undersøkelser at folks miljøbevissthet også viser seg i spørsmål knyttet til ferie og fritid. En amerikansk undersøkelse hevder for eksempel at gjennomsnittlig er de reisende i USA villige til å betale 8,5 prosent mer for tjenester og produkter fra miljøansvarlige tilbydere innen transport, overnatting, turopplegg m.m. (TIAA 1992). En tredjedel av de reisende oppga samtidig at de la vekt på produsentenes evne til å ta miljøhensyn når de valgte reiseopplegg. Men det er lite dokumentasjon av miljøbevissthet slår ut i faktisk endret adferd og økt betalingsvillighet (Middelthon & Hawkins 1993, Blamey 1995). Manglende samsvar mellom holdning og adferd blir enda mer tydelig om vi studerer markedet for naturbasert turisme. Selv i de tilfeller der turisten etterspør naturbaserte tilbud, fremstår økoturisten i de fleste sammenhenger verken som mer eller mindre miljøbevisste enn den "vanlige" turisten (Teigland og Holden 1996).

Det kan være flere årsaker til at det er så få studier som dokumenterer sammenhengen mellom miljøholdninger og praksis. Det kan selvsagt være at det er slike sammenhenger, men at forskningen ikke har evnet å dokumentere dette forholdet. Det synes imidlertid lite sannsynlig, all den tid det er stor interesse for å få frem slike eventuelle sammenhenger både fra myndighetene og næringen selv. Mer sannsynlig er det at slike sammenhenger er relativt svake. En årsak til dette kan være at miljøinteressen og bevisstheten er begrenset til kun en mindre del av turistene (Bernt 1992, Middelton & Hawkins 1993). En annen årsak kan være at folk "tar fri" fra sine miljøholdninger når de ferierer (Beioley 1995, Holden 2001). En tredje årsak kan være en kombinasjon av de to første begrunnelsene. Dette skjer ved at turiststrømmene kan tilpasse seg negative miljøendringer, slik at de grupper som er miljøfølsomme, forflytter seg til andre destinasjoner. De kan da bli erstattet av andre turistgrupper, slik at det volummessig kun er mindre endringer i trafikken (Gasperoni & Dall'Aglio 1991, Teigland og Holden 1996).

Nordmenns uforanderlige ferie- og fritidsvaner

Nordmenns samlede uttak av ferie har endret seg lite og innholdet i ferien er også relativt lite forandret i perioden 1986-99 (Teigland 2000b). En vesentlig grunn til dette er nok at sosioøkonomiske forhold har vært relativt stabile i Norge i det samme tidsrommet. Det er likevel forbausende at den økte økonomiske velstanden som de fleste nordmenn har opplevd på slutten av 1990-tallet har gitt såpass små utslag i nordmenns interesse for å reise på ferie målt i volum på årsbasis. Den vesentligste vekstmuligheten for norsk reiselivsnæring på kort og mellomlang sikt synes å være knyttet til innføringen av den femte ferieuka i Norge, og undersøkelser antyder en vekst på rundt 25 prosent i nordmenns uttak av feriedager.Det faktum at mange nordmenn har reist mye i utlandet og i mindre grad i eget land, samtidig som den femte ferieuka åpner opp for ferieturer til fjernere deler av Norge, kan videre innebære en vekst i norske ferieturer til Nord-Norge om sommeren (Teigland 2000b).

Et poeng som er særlig relevant i denne sammenhengen gjelder nordmenns vaner når det gjelder friluftsliv. Undersøkelser viser at det store flertallet (90 prosent) av befolkningen er aktive utøvere av friluftsliv. Det meste av friluftslivet er preget av ikke-kommersielle aktiviteter, men kan like fullt medføre et avledet forbruk knyttet til overnatting og kjøp av ulike varer og tjenester i de områdene der friluftslivet utøves. Interessen for tradisjonelt friluftsliv og nye former for utendørs rekreasjon er omfattende og har dessuten vært i vesentlig vekst de siste 13 årene. Den største veksten målt i antall utøvere er knyttet til fotturer i fjellet, men også nye aktiviteter har vokst betydelig. Antall nordmenn som sykler på stier og i terrenget er for eksempel minst femdoblet de siste 10 årene. En viktig del av veksten er preget av å være en "likestillingsprosess" både mellom aldersgrupper, mellom menn og kvinner, og mellom innbyggerne i ulike landsdeler (Teigland 2000a).

Forskning om kvalitetsturisme

I innledningen til en temarapport om "Quality Management in Tourism" utgitt i 1997 av den internasjonale sammenslutningen av reiselivsforskere AIEST (sluttnote 12) påpeker presidenten i AIEST professor Peter Keller at forståelsen av kvalitet i en reiselivssammenheng må omfatte flere aspekter enn en kvalitetssikring (Keller 1997, s. 8).

Flere forfattere peker på at kvalitetsturisme anvendt som et begrep i en bredere samfunnsmessig sammenheng, har sitt filosofiske utgangspunkt i 1960- og 1970-tallets miljødebatt (Dragicevic 1991, Kaspar 1991, Seaton 1991). Den praktiske anvendelsen av betegnelsen kvalitetsturisme er da også nært koblet til framveksten av ulike former for alternativ turisme, og er nært koblet til begreper som bærekraftig utvikling, lokalsamfunnsturisme, myk turisme og ansvarlig turisme (Seaton 1991). En gjennomgang av flere ulike forsøk på å definere kvalitetsturisme viser da også et stort samsvar med definisjoner av andre former for alternativ turisme. Et sentralt element er spørsmålet om tålegrenser. Tålegrenseproblematikken dreier seg delvis om antall turister en gitt lokalitet eller destinasjon tåler (Lindsay 1986, O'Reilly 1986, Seaton 1991, Van Houts 1991), men i stor grad også om adferd og sikring av erklærte kvaliteter ved destinasjonen/området (McCool & Lime 2001, og da ut fra fire ulike hensyn:

• det fysiske miljøet

• den lokale kulturen

• sosial aksept hos lokalbefolkningen

• atferd hos turistene

Et annet sentralt element i de ulike forsøkene på å definere og avgrense kvalitetsturisme er spørsmålet om fordeling av økonomisk og annen form for nytte mellom vertskapet, den økonomiske utvikleren (når denne ikke er identisk med vertskapet) og turisten. I praksis viser dette elementet seg gjerne gjennom fokus på å maksimere den lokale verdiskapingen; til forskjell fra andre former for turisme der store deler av fortjenesten tilfaller investorer og selskaper utenfor lokalsamfunnet.

Kvalitetsturisme har blitt rammet av noe av den samme kritikken som gjelder andre former for alternativ turisme når det gjelder manglende faktisk bidrag i forhold til målet om et mer bærekraftig reiseliv. På den ene siden blir kvalitetsturisme beskyldt for å stå for et ideal som er lite anvendelig i praksis. Flere forfattere viser til at riktig nok fins det enkelte studier av tidlige faser i utviklingen av initiativer av typen kvalitetsturisme og andre former for alternativ turisme; men litteraturen preges av framværet på rapporter om suksessfulle prosjekter som strekker seg over et lengre tidsrom (Cazes 1989, Seaton 1991).

På den andre siden blir kvalitetsturisme kritisert for å være for avgrenset i forhold til reiselivets samlede miljøproblematikk. Enkelte forfattere har forsøkt å bringe inn transportproblematikken i forbindelse med kvalitetsturisme. Dette har hovedsakelig vært den delen av transporten som skjer innen destinasjonen (Reiner 2002). Det er likevel enkelte unntak (jf omtalen av Network for Soft Mobility in European Tourism), men det store flertallet av initiativ med betegnelsen kvalitetsturisme og andre former for alternativ turisme har konsentrert seg om miljøutfordringer knyttet til den stedfaste reiselivsaktiviteten; eventuelt supplert med utfordringer knyttet til transporten innen destinasjonen (Aall 1997).

Andre peker på at kvalitetsturisme og andre former for alternativ turisme i enkelte tilfeller kan medføre større miljøproblemer enn den tradisjonelle formen for masseturismen (Butler 1990, Seaton 1991). Argumentasjon går på at kvalitetsturisten verken er mer eller mindre kvalitetsbevisst når det gjelder å velge de mest miljøvennlige alternativene, og at destinasjoner og produkter som tar i bruk betegnelsen kvalitetsturisme ofte medfører særlig lange reiseavstander og bruk av de mest energikrevende transportformene som fly og personbil (Getz og Thomlinson 1996, DFID 1999, Høyer 2000). Andre igjen beskylder kvalitetsturisme og beslektede former for alternativ turisme å fungere som en form for "grønt avlat" slik at resten av reiselivsnæringen kan fortsette som før med å belaste miljøet (Wheeller 1990; 1991).

En forsøksvis oppsummering av de ulike tilnærmingene til kvalitetsturisme

Gjennomgangen over viser at det er mange ulike og dels motstridende oppfatninger av begrepet kvalitetsturisme. I Tabell 1 har jeg forsøkt å få frem forskjeller mellom ulike idealtyper av kvalitetsturisme.
De to første formene for kvalitetsturisme materialiserer seg gjerne som mer generelle utviklingsstrategier for næringen sett under ett:

1. En mer avgrenset strategi for kvalitetssikring (Quality Management) som fokuserer på forholdet mellom forventet og faktisk produkt.

2. En bredere strategi for "total" kvalitetssikring (TQM: Total Quality Management) som også inkluderer hensynet til å redusere miljøbelastningen fra reiselivsnæringen. Fokus på konsekvenser er ofte avgrenset til den stedfaste delen av reiselivsvirksomheten og knyttet til mer utpregede lokale miljøproblemer som lokal forurensning, ressursforbruk (vann, energi) og estetiske forhold.
   De neste formene for kvalitetsturisme har mange fellestrekk med det som i litteraturen gjerne betegnes som alternativ turisme, som igjen er ment å være et alternativ til den såkalte masseturismen I dette ligger forskjeller både når det gjelder omfang og innhold i reiselivsaktiviteten; altså en større grad av småskala turisme som også på ulik måte skiller seg ut innholdsmessig når det gjelder selve opplevelsen. Her er det vanskelig å gjøre klare avgrensninger, og begreper brukes gjerne om hverandre med tillegges i praksis noenlunde likt innhold. I tabellen under har jeg forsøkt å rendyrke noen modeller og "lånt" betegnelser fra ulike former for alternativ turisme. Det innholdet jeg tillegger disse betegnelsene her er i de fleste tilfellene mer avgrenset enn det vi finner i praksis. Poenget er å få frem kjernekarakteristika ved de ulike kategoriene av kvalitetsturisme.
   
   Tabell 1 Ulike former for kvalitetsturisme
   
   Felles for de følgende formene for kvalitetsturisme er at de ikke forholder seg til spørsmålet om kvalitetssikring. Vi kan videre skille ut de formene for kvalitetsturisme som heller ikke forholder seg til miljøproblematikken:

3. Lokalsamfunnsbasert turisme: En betydning av kvalitet knyttet til mål om lokal kontroll med reiselivsutviklingen og mål om å holde mest mulig av verdiskapningen igjen lokalt.

4. Myk turisme: En betydning av kvalitet knyttet til lokale tålegrenser for påvirkning av kultur og sosial aksept for reiselivsvirksomhet. De tre siste kategoriene av kvalitetsturisme har det til felles at de alle relaterer seg til miljøproblematikken, om enn på ulikt vis.

5. Naturbasert turisme: En betydning av kvalitet der produktet består av opplevelser i eller knyttet til natur.

6. Økologisk turisme: En betydning av kvalitet som omfatter den naturbaserte kvalitetsturismen, men i tillegg er knyttet til lokale tålegrenser for miljøbelastning (for eksempel støy, terrengslitasje o.a.). En undergruppe av denne er nasjonalparkbasert turisme.

7. Myk mobilitet turisme: En betydning knyttet til både lokale og globale tålegrenser for miljøbelastning, der fokus på miljøkonsekvensene knyttet til selve reisen er det avgjørende forholdet som skiller denne formen for kvalitetsturisme fra økoturisme.
   

Alt i alt kan vi altså skille mellom syv idealtypiske varianter av kvalitetsturisme som i noen grad er overlappende kategorier. I praksis er overlappet mye større, i den forstand at reiselivsprodukter med likt innhold kan benytte forskjellige betegnelser; eventuelt motsatt - at like betegnelser kan romme høyst ulik praksis.

Hva kan kvalitetsturisme være i en norsk sammenheng?

Jeg har framhevet flere ganger at kvalitetsturisme kan bety så mangt. Det er derfor vanskelig å gi ett svar på hva kvalitetsturisme "er". Spørsmålet i norsk sammenheng må derfor bli hva kvalitetsturisme kan eller bør være.

Én måte å gjøre en nærmere sortering av hva kvalitetsturisme kan være i en norsk sammenheng, er å fortolke gjeldende politiske styringssignaler overfor norsk reiseliv. De sentrale styringssignalene er gjengitt i følgende dokumenter (sluttnote 13):

• Gjeldende politikk i EU om kvalitetsturisme.
  

• Gjeldende reiselivspolitikk i Norge slik denne kommer til uttrykk sist i Stortingsmelding 15 (1999-00) "Lønnsomme og konkurransedyktige reiselivsnæringer".
  

• Norsk reiseliv sin egen overordnede strategi og målsetning slik denne kommer til uttrykk i RBLs Agenda 21 og NTRs merkevarestrategi for Norge.
  

• Gjeldende miljøpolitikk i Norge slik denne kommer til uttrykk i Stortingsmelding 58 (1996-97) om "Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling".
  

EU sin forståelse av kvalitetsturisme gir fire viktige referansepunkter:

1. Kvalitetsturisme knyttes eksplisitt til målet om en bærekraftig utvikling.

2. Kvalitetsturisme knyttes til andre former for alternativ turisme.

3. Forståelse av og ta hensyn til lokale tålegrenser er en sentral utfordring for å utvikle ulike former for kvalitetsturisme.

4. Det gis prioritet til utvikling av reiseliv i vanskeligstilte regioner.
   
   Avgrensning (1) er helt sentral. Det viktige er at forankringen ikke dreier seg "bare" om en mer avgrenset miljøforståelse, men altså knytter seg til den videre målsettingen om en bærekraftig utvikling. Det avgjørende blir da hvordan man i denne sammenhengen mer presist skal forstå målet om en bærekraftig utvikling. Avgrensning (2) er viktig i den forstand at den avgrenser og knytter kvalitetsturisme til de former for turisme som ble utviklet som et alternativ til masseturismen. De sentrale begrunnelsene for slike alternative former for turisme har vært å redusere miljøbelastningen, få en turisme som er mer skånsom i forhold til lokal kultur og sikre at en større andel av verdiskapningen blir værende i lokalsamfunnet. Avgrensning (3) kan sees på som en presisering av avgrensning (1) om koblingen til bærekraftmålsettingen. Avgrensning (4) må forstås som en utdyping av den sosiale delen av bærekraftmålsettingen (spørsmålet om sosial utjamning). En slik forståelse finner vi også igjen i ulike former for alternativ turisme.
   
   Går vi så til norsk reiselivspolitikk og reiselivsnæringens egen politikk er det naturlig å bygge på med den gjeldende hovedstrategien for norsk reiseliv:
   
   

5. Satsing på naturbasert reiseliv.

6. Ønske om høy miljøprofil på norske reiselivsbedrifter.
   
   Avgrensning (5) omfatter i prinsippet også vernede områder som ressursgrunnlag for reiselivet. Avgrensing (6) kan forstås som en svekkelse i forhold til kriterium (2), i den forstand at "miljø" kan innebære et lavere ambisjonsnivå enn "bærekraft". Samtidig er det viktig å ta med seg at målsettingen om høy miljøprofil er noe som faktisk har fått bred tilslutning i norsk reiselivspolitikk.
   Tar vi for oss norsk miljøpolitikk, finner vi at avgrensning (3) - lokale tålegrenser - samsvarer med det første av de to overordnede prinsippene for norsk miljøpolitikk: naturens tålegrens og føre-var-prinsippet. Det er da naturlig å ta med det andre prinsippet også her:

7. Kvalitetsturisme skal være i samsvar med føre-var-prinsippet.
   Føre-var-prinsippet er et sentralt element i internasjonal miljøpolitikk. Det er også med som ett av 13 retningslinjer for forvaltning av nasjonalparkene utarbeidet av Direktoratet for naturforvaltning (Direktoratet for naturforvaltning 1996).

De syv referansepunktene omtalt over bør kunne gi et politisk grunnlag for å fastlegge hva kvalitetsturisme bør og ikke bør være. Jeg skal ikke her ta denne diskusjonen noe videre Helt avslutningsvis vil jeg likevel peke på at spørsmålet om hva kvalitetsturisme skal innebære også har en geografisk dimensjon. På alle nivå - internasjonalt, nasjonalt, regionalt, destinasjonsnivå, lokalt og ned til bedriftsnivå - kan spørsmålet om "kvalitet" inngå, og delvis også gis noe ulik vinkling.

I denne sammenhengen er det internasjonale nivået mindre relevant. På nasjonalt nivå er det imidlertid to spørsmål som er helt avgjørende i denne sammenhengen:

• Hvordan ønsker reiselivsnæringen å profilere Norge som ferieland internasjonalt?

• Hvilke former for turistmessig bruk av vernede områder ønsker norske myndigheter?

Det er en sammenheng mellom disse to spørsmålene. Tillater man nye former for bruk innen eller i randsonen av større vernede områder - med større innslag av tekniske anlegg og motorisert ferdsel - og en slik bruk får et visst omfang, vil dette kunne få konsekvenser for profileringen av norsk reiseliv overfor utlandet; i alle fall er det naturlig å regne med at markedets oppfatningen av norsk reiseliv vil bli påvirket. Internasjonalt er nasjonalparker viktigere i reiselivssammenheng enn i Norge, i den forstand at nordmenn på ferie i Norge i stor grad bruker områder utenfor nasjonalparker i ferie- og fritidssammenheng. Måten vi forvalter våre nasjonalparker vil derfor trolig være mer avgjørende og ha en større signaleffekt for utlendingers oppfatning omkring Norge som naturbasert reiselivsdestinasjon enn tilfeller er for nordmenn. Det å åpne opp for økte tekniske inngrep og økt grad av motorisert ferdsel innen verneområder kan derfor gi viktige langsiktige symbol- og signaleffekter i forhold til utenlandsmarkedet, som antakelig er vel så viktig som mer kortsiktige og umiddelbare effekter i form av økte arbeidsplasser lokalt innenfor reiselivet.

Beveger vi oss ned på et lavere forvaltningsnivå, er den nasjonale politikken selvsagt avgjørende for hvordan regionale og lokale myndigheter opptrer. Særlig gjelder det spørsmålet om forvaltning av vernede områder. Pågående forsøk med kommunal forvaltning av nasjonalparker (sluttnote 14) og en mer aktiv bruk av handlingsplaner med utgangspunkt i foreliggende forvaltningsplaner gjør likevel at det kan være et visst regionalt og lokalt handlingsrom for hvordan kvalitetsturisme skal forstås.

Når det gjelder kvalitetsturisme utenom vernede områder er det regionale og lokale handlingsrommet i utgangspunktet større. Her kan man velge å støtte opp om utviklingen av ulike former for kvalitetsturisme, som myk turisme, økoturisme, naturbasert turisme osv. Tilsvarende står destinasjoner og den enkelte reiselivsbedrift som virker utenfor verneområder relativt fritt å velge sin forståelse av kvalitetsturisme. Og det er kanskje vel så viktig å fokusere på områder utenom verneområdene når man bruker kvalitetsturisme som inngang til å diskutere vekstpotensiale for norsk reiseliv. Her vil det kunne være rom for økt satsing på alle former for "kvalitetsturisme" - i prinsippet også de som innbefatter nye tekniske anlegg og bruk av motorisert ferdsel - uten at reiselivsnæringen sager over den greina de sitter på; nemlig symbolverdien som ligger i at vi sikrer en tilstrekkelig stor del av norsk natur som tilnærmelsesvis uberørt av tekniske inngrep.

Sluttnoter

1. www.coe.int/t/e/Cultural_Co-operation/Environment/Cemat/guiding_ppes_P.asp
   tilbake
   

2. http://odin.dep.no/md/norsk/publ/veiledninger/022041-120028/index-hov008-b-n-a.html
   tilbake
   

3. På nettsiden til Rikstantikvaren står følgende: "For Urnes er det laget reguleringsplan som dekker Ornesgrenda med sitt kulturlandskap, og gjennom detaljplaner skal det legges til rette for styring av turiststrømmen i et sårbart miljø. En stedsutvikling basert på kvalitetsturisme kan være nødvendig for å sikre helårsbosetting rundt stavkirken, men den må være styrt og underlagt kulturverninteressene på stedet" (www.riksantikvaren.no/tema/internasjonalt/norsk_verdenskulturarv/index.htm)
   tilbake
   

4. To eksempler er Maurities (http://tourism.gov.mu/overview.htm) og Taiwan (www.tbroc.gov.tw/tbroc99_3w_eng/tour_info/user/m10_right.htm).
   tilbake
   

5. www.culture.gov.uk/tourism/quality.html
   tilbake
   

6. Ett slik eksempel er fra Kariben, der en sammenslutning av i alt 14 land har gått sammen om prosjektet Quality Tourism for the Caribbean (QTC) www.carec.org/projects/hotels/qtc_project.htm
   tilbake
   

7. www.soft-mobility.com/english/start.html
   tilbake
   

8. Et eksempel er "Code for sustainable tourism" utarbeidet av Asie-Pacific Economic Cooperation and Pacific Asia Travel Association www.apecsec.org.sg/loadall.htm?http://www.apecsec.org.sg/workgroup/twg/apec_pata_tourism_code.html
   tilbake
   

9. For eksempel "Charter for sustainable tourism" www.insula.org/tourism/charte.htm
   tilbake
   

10. Lagt ut på www.ntr.no.
    tilbake
    

11. Gjennomført av konsulentfirmaet MarkUp Consulting.
    tilbake
    

12. Association Internationale d'Experts Scientifiques du Tourisme
    tilbake
    

13. I skrivende stund var ikke revidert nasjonalbudsjett for 2003 offentliggjort. Der gir regjeringen bl.a. en gjennomgang av begrepet kvalitetsturisme. Den forståelsen som kommer til uttrykk samsvarer for øvrig i stor grad med det vi her har omtalt som EU sin forståelse av begrepet.
    tilbake
    

14. Dovrefjell - Sunndalsfjella nasjonalpark med tilliggende landskapsvernområder, biotopvernområder og naturreservat; og Forollhogna nasjonalpark med tilliggende landskapsvernområder.
    tilbake
    

Referanser

• Beioley, S. (1995): Green tourism - soft or sustainable. INSIGHT. English Tourist Board. May 1995. pp. 75-89.

• Bernt, D. (1992): "Nutzungsintensität in den Fremdenverkehrsgebieten Österreichs. Problemanalyse und Lösungsansätze". I Pillmann, W. og Predl, S. (eds) (1992): Strategies for reducing the environmental impact of tourism. Proceedings. Envirotour Vienna 1992. International Society for Environmental Protection. Wien.

• Blamey, R. (1995): The Nature of Ecotourism. Occasional Paper no 21. Berau of Tourism Research. Canberra, Australia.

• Brox,. O. (1995). Praktisk samfunnsvitenskap. 2. utgave. Oslo: Universitetsforlaget.
  Butler, R.W. (1990): "Alternative tourism: Pious hope or Trojan horse?", Journal of Travel Research, winter 1990. pp 40-45.

• Cazes, G.H. (1989): "Alternative tourism: Reflections on an ambiguous concept". In Singh, T.V., Theuns, H.L., Og, F.M. (eds): Towards appropriate tourism: The case of developing countries. Frankfurt am Main: Peter Lang, pp 117-126.

• DFID. (1999). Tourism and poverty elimination: untapped potential. Report by Deloitte & Touche, the International Institute for Environment and Development, and the Overseas Development Institute for Department for International Development (DFID). London.

• Direktoratet for naturforvaltning (1996): Forvaltning av nasjonalparkar. DN-rapport 1996-3. Trondheim.
  

• Dragicevic, M. (1991): "Towards Sustainable Tourism". In AIEST (1991): Quality Tourism. Concept of a Sustainable Tourism Development, Harmonizing Economical, Social and Ecological Interests. Raports présentés au 14 ème Congrès de I'AIEST du 17 au 23 novembre 1991. Publication de Association Internationale d'Experts Scientifiques du Tourisme. Volum 33. St-Gall, Sveits. pp 29-62.

• Gasperoni, G. & Dall'Aglio, S. (1991): "Tourism and the Environmental Crisis: The Impact of Algea on Summer Holidays along the Adriatic Riviera in 1989". I ESOMAR (1991): Seminar on Travel and Tourism in Transition, The research Challenge. Dublin (Irland). May 1991. pp. 99-116.

• Getz, D. og Eugene Thomlinson (1996): "The Question of Scale in Ecotourism: Case Study of Two Small Ecotour Operators in the Mundo Maya Region of Central America". Journal of Sustainable Tourism, vol. 4:4, s. 183-200.

• Holden, E. (2002): Boligen som grunnlag for bærekraftig forbruk. Dr.ing. avhandling ved Norges tekniske og naturvitenskapelige universitet, Trondheim.

• Høyer, KG (2000): "Sustainable tourism or sustainable mobility? The Norwegian case". Journal of Sustainable tourism, vol. 8, no 2. 147-160.

• Kaspar, C. (1991): " Quality Tourism. Concept of a Sustainable Tourism Development, Harmonizing Economical, Social and Ecological Interests. Introduction ti the General subject of the 41st AIEST Conference". In AIEST (1991): Quality Tourism. Concept of a Sustainable Tourism Development, Harmonizing Economical, Social and Ecological Interests. Rapports présentés au 14 ème Congrès de I'AIEST du 17 au 23 novembre 1991. Publication de Association Internationale d'Experts Scientifiques du Tourisme. Volum 33. St-Gall, Sveits. pp 21-25.

• Keller, P. (1997): "Quality management in tourism: Areas of inquiry". In AIEST (1997): Quality Management in Tourism. Raports 47th Congress, Cha-Am (Thailand). Publication de Association Internationale d'Experts Scientifiques du Tourisme. Volum 39. St-Gall, Sveits. pp.8-14.
  Lindsay, J. J. (1986): "Carrying Capacity for Tourism Development in National Parks of the United States. Industry and Environment, vol 9, no. 1, pp 17-20.

• McCool, S. F. & Lime. D. W. (2001): Tourism Carrying Capacity: Tempting Fantasy or Useful Reality? Journal of Sustainable Tourism, vol. 9, No. 5, s. 372-388.

• Middelton, V. & Hawkins, R. (1993): Practical Environmental Policies in Travel and Tourism. Part 1: The hotel sector. EIU Travel and Tourism Analyst no. 6 1993. pp. 63-78.12. Part 2: Airlines, tour operators and destinations. EIU Travel and Tourism Analyst no. 1 1994. pp. 83-97

• Miljøverndepartmenetet (1991): Ny landsplan for nasjonalparker og andre større verneområder i Norge. Stortingsmelding 62 (1991-92). Oslo.

• Miljøverndepartmenetet (1996): Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling. Stortingsmelding 58 (1996-97). Oslo.

• Nærings- og handelsdepartementet (1999): Lønnsomme og konkurransedyktige reiselivsnæringer. Stortingsmelding 15 (1999-00).

• O'Reilly, A. M. (1986): "Tourism Carrying Capacity - Concept and Issues". Tourism Management, vol 7, no 4, pp 254-258.

• RBL (1998): RBLs Agenda 21- forstudie for Reisebedriftenes Landsforening. Forslag utformet av Rådgivningsfirmaet LAURA og Stiftelsen Lillehammer Miljø.

• Reiner, K. (2002): "Sustainable transport in European tourism". European Conference on Mobility Management, 15.-17. May 2002, Gent.

• Seaton, A.V. (1991): "Quality tourism sustained! A small island case from the Shetlands". In AIEST (1991): Quality Tourism. Concept of a Sustainable Tourism Development, Harmonizing Economical, Social and Ecological Interests. Rapports présentés au 14 ème Congrès de I'AIEST du 17 au 23 novembre 1991. Publication de Association Internationale d'Experts Scientifiques du Tourisme. Volum 33. St-Gall, Sveits. pp 209-236.

• Teigland, J. (2000a): Nordmenns friluftsliv og naturopplevelser. Et faktagrunnlag fra en panelstudie av langtidsendringer 1986-1999. VF-rapport 7/2000. Sogndal: Vestlandsforsking.

• Teigland, J. (2000b): Ferielivets merkelige uforanderlighet. VF-rapport 9/2000. Sogndal: Vestlandsforsking.

• Teigland, J. og Holden, E. (1996): Reiseliv og miljø. Hva kan vi lære av andre? VF-rapport 5/96.
  

• TIAA (1992): Tourism and the Environment. Travel Industry Association of America, Washington.
  

• Van Houts, D. (1991): "Quality tourism - concept: solving dilemmas in third world countries". In AIEST (1991): Quality Tourism. Concept of a Sustainable Tourism Development, Harmonizing Economical, Social and Ecological Interests. Rapports présentés au 14 ème Congrès de I'AIEST du 17 au 23 novembre 1991. Publication de Association Internationale d'Experts Scientifiques du Tourisme. Volum 33. St-Gall, Sveits. pp 237-243.

• Weimair, K. (1997): "On the concept and definition of quality in toruism". In AIEST (1997): Quality Management in Tourism. Raports 47th Congress, Cha-Am (Thailand). Publication de Association Internationale d'Experts Scientifiques du Tourisme. Volum 39. St-Gall, Sveits. pp 33-58.
  Wheeler, B. (1990): "Is responsible tourism appropriate?". In Conference proceedings, "Tourism Research into the nineties", Durham University, December.

• Wheeler, B. (1991): "Alternative, sustainable and responsible tourism is neither alternative, sustainable nor responsive". In Conference proceedings, "Tourism and hospitality management: established diciplines or 10-year wonders", Surry, 25th-27th September.

• Aall, C. (1997): Bærekraftig reiseliv - mye "liv" og lite "reise" ? Sluttrapport fra prosjektet "Et miljøtilpasset reiseliv - En kartlegging og vurdering av miljømotivert virkemiddelbruk i reiselivet". VF-rapport 17/97.

• Aall, C., Brendehaug, E., Fløtre, T.-A., Høyer, K.G. (2003): Næringsmessig potensiale for kvalitetsturisme. En utredning for Miljøverndepartementet belyst med analyser fra Sogn og Fjordane. VF-rapport 4/03. Sogndal: Vestlandsforsking.