27. - 31. august 2003 ble det arrangert en omfattende nasjonalparkkongress i Loen med 330 deltakere fra over 30 land, primært fra Europa. Stryn kommune var vertskommune, og hovedtemaet for kongressen var spørsmålet om hvordan lokalsamfunnene i og omkring nasjonalparker og andre vernede områder kan tjene på vernet i form av inntekter og nye arbeidsplasser, innenfor økologisk bærekraftige rammer.

Europarc har status

Figur 1: Dronning Sonja med sentrale kongressarrangører på åpningsfesten i Jostedalsbreen Nasjonalparksenter

Europarc er en organisasjon med medlemmer fra offentlige og private forvaltnings- og forskningsorganisasjoner over hele Europa, og har som formål å øke og samordne områdevernet i verdensdelen. Organisasjonen er en del av den verdensomspennende IUCN, og har høy status. Dronning Sonja åpnet kongressen i Stryn med en personlig og engasjerende tale, og miljøvernminister Børge Brende var en av mange særdeles velkvalifiserte foredragsholdere.


Sosiale naturopplevelser gjennom interessante ekskursjoner

Kongressens første dag var satt av til ulike turer og ekskursjoner i og omkring Jostedalsbreen nasjonalpark med buss, båt og til fots, turer med mange muligheter for naturopplevelse, av ulik vanskelighetsgrad og med store muligheter til å knytte kontakter på tvers av nasjonsgrensene.

Figur 2: På Tjugensetra ved grensen av nasjonalparken



Figur 3: Konferansedeltakere på vei til Skålatårnet

På turen til Skålatårnet vi for eksempel snaut 30 deltakere, forskere, nasjonalparkforvaltere,
politikere og andre som er involvert i arbeid med nasjonalparker og områdevern. Personer fra
land som Wales, England, Frankrike, Østerrike, Romania, Holland, Australia og Norge var
deltakere. Andre turer gikk bl.a.til Briksdalsbreen, Kjenndalsbreen, gjennom Oldenskaret og
til Erdalen, alle flotte opplevelsesmål innefor nasjonalparken.

Figur 4: Håkon Loen deler ut lokalt produkt - eplejuice fra Loen
Middag og kulturinnslag på Jostedalsbreen nasjonalparksenter om kvelden satte ytterligere gode rammer omkring starten på kongressen.

Foredrag - eksempler på tema og innhold

I tillegg til Dronningen holdt også presidenten i Europarc, Michael Starlett, fylkesmannen i Sogn og Fjordane, Oddvar Flæte og ordfører i vertskommunen Stryn, Nils P. Støyva, åpningstaler. Støyva la vekt på den positive rolle nasjonalparken har for kommunen pr. i dag, og han hadde både håp og forventninger om at denne betydningen ville øke med denne konferansen og med regjeringens åpning for forsiktig kommersialisering av nasjonalparkene.

Figur 5: Kongressen er startet

Innledningsvis i den faglige delen framførte Tom Dybwad en vakker presentasjon av Jostedalsbreen i lysbilder og musikk.

Innenfor seksjonen "Protected areas: striking the balance between nature conservation and local economic development" ble det holdt fem foredrag og tre case studies. Noen av dem nevnes her.

Miljøvernminister Børge Brendes foredrag hadde undertittelen:"A Norvegian perspective".

Etter en innledning med perspektiver på vern og utvikling og beskrivelser av egne naturopplevelser antydet han at det innen 2010 bør være omkring 35 nasjonalparker i Norge. 10 - 15 % av landarealet bør da være vernet på en eller annen måte. Men vernet betyr ikke nødvendigvis stans i all utvikling i områdene, tvert imot, spesielt innen turisme som er Norges 3. største næring, finnes potensialer for bærekraftig utvikling i tilknytning til verneområdene.
Han kom også med nyheten om at etablering av Møysalen Nasjonalpark og utvidelser av Børgefjell og Øvre Pasvik var vedtatt i Stortinget dagen før.

Figur 6: Miljøvernminister Børge Brende bekjentgjør etablering av Møysalen Nasjonalpark

Underittelen på foredraget til Peter Johan Schei fra Direktoratet for Naturforvaltning var "A global/international perspective".

Status på globalt nivå er at det er over 100.000 verneområder i verden. Dette dekker ca. 11,5 % av totalt landareal. Det finnes 47 ulike internasjonale traktater som berører områdevern. Schei mener at vern av områder i grenseområder mellom stater i konflikt kan bidra til å styrke fredsprosessen mellom dem.

Et stort problem i forhold til alle verneområder er at forutsetningene for vernet og av og til naturforholdene i verneområdene endres over tid. For eksempel vil klimaendringer kunne forandre vernebetingelsene dramatisk. Da er det viktig at forskriftene er utarbeidet på en fleksibel måte som gjør det mulig å fange opp uforutsette endringer.

I mange verneområder rundt om i verden er det store potensielle muligheter for økoturisme. Men ofte vil kommersiell virksomhet komme i konflikt med bærekraftig bruk av områdene, så å finne en god balanse her krever store utfordringer.

Gerhard Moulina fra Føderasjonen av regionale naturparker i Frankrike snakket om å fremme bærekraftig utvikling på landsbygda innenfor systemet av regional- og nasjonalparker i landet. Innenfor disse parkene er bor det mange mennesker, mindre landsbyer og turistanlegg kan ofte ligge inne i nasjonal- og regionalparkene. For tre av regionalparkene ble det vedtatt og underskrevet "Charters of sustainable tuorism" der all turistvirksomhet i parkene skal drives etter strenge økologiske prinsipper, uten utslipp, men med gjenvinning, resirkulering, mv.

Øystein Dahle fra World Watch Institute brukte eksempler fra sin tidligere jobb i Den Norske Turistforening til å belyse naturbasert småskalaturisme og lokal utvikling i og utenfor verneområdene. Han beskrev selvbetjeningsprinsippet i DNT's rute- og hyttenett i Norge, og la vekt på både det unike ved systemet og betydningen av lokal medvirkning til bygging og drift av dette.
Dahle var skeptisk til utvanning og utvidelse av økoturismebegrepet, og sa blant annet at motoriserte aktiviteter som scootersafari og lignende overhodet ikke hører innenfor dette begrepet. Han slo også et slag for utvidelse av leirskoletilbudet for skolebarn, og at naturbasert friluftsliv kommer sterkere med i undervisningen enn i dag.

Figur 7: Øystein Dahle: småskalaturisme - lokal medvirkning

Ungdommer med stipend, Florentina Coman, Romania og Marek Banas, Tsjekkia

Disse to studentene fra Østeuropa hadde fått stipender innenfor temaet "sustainable development in national parks and protected areas" som de brukte til studiereiser og undersøkelser i utvalgte verneområder i eget og andre land. De holdt takketaler og fikk utlevert diplomer i høytidlige former siste kvelden av konferansen.

Workshops

Fem ulike emner var tema for arbeidsgruppene, hvorav undertegnede valgte "The challenge of promoting sustainable tourism in the Arctic". Her ble det tatt opp forhold vedrørende turisme på Svalbard og i det nordlige Finland. Undertegnede er i startfasen på et prosjekt om tamreindrift og områdevern (se annen artikkel i dette nr. av "Utmark"), og fikk anledning til å forklare kort om i denne arbeidsgruppa.

Figur 8: Under workshopen om bærekraftig turisme i Arktis

Vi utarbeidet en SWOT-analyse (Strenghts - weaknesses - opportunities - threaths)på hovedtemaet om Arktis, som ble tatt opp på en felles plenumsgjennomgang dagen etter.
Resultatet av denne gjennomgangen i plenum ble blant annet sammenfattet til et budskap som skulle formidles til verdenskonferansen i Durban som skulle foregå siste uka i september 2003.

Intervjuer med Arni Bragason - Nasjonalparkforvaltningen på Island og Peter Prokosch - World Wildlife Found, Tyskland

Figur 9: Arni Bragason

Arni Bragason er direktør for forvaltningen av nasjonalparker og andre verneområder i
Island. Vi spurte ham litt om situasjonen i dag og planer for framtida når det gjelder nasjonalparker i Island.

• I tillegg til over 80 verneområder for ulike formål har vi tre nasjonalparker, den minste
  er 120 kvkm og den største er 1600 kvkm. En ny (vulkanen Hekla) er under planlegging og skal behandles i Alltinget neste vinter. Alle de tre eksisterende er planlagt utvidet, den største, Skaftafell vil etter hvert trolig omfatte hele Vatnajøkull, Europas største isbre. Bare selve breen innebefattes av planene fordi eiendomsforholdene i områdene omkring breen er uklare og under utredning og rettsbehandling, en prosess som kan ta mange år.
• Hvilke næringsmessige interesser kan komme i konflikt med verneformålene og på hvilke måter forsøker dere å løse disse?
  - Først og fremst sauebeiting og turisme, det siste ofte knyttet til motorisert ferdsel.
  Sauebeitingen er svært omfattende i Island, gjennom lang tid har overbeiting med påfølgende erosjonsproblemer ført til svært restriktiv holdning fra myndighetenes side. I nasjonalparkene er sauebeiting derfor forbudt.
  Motorisert ferdsel i utmark er faktisk mer regulert enn dere i fastlands-Europa later til å tro. En generell regel er at det kun er lov å kjøre utenom opparbeidete og godkjente veier på frossen og snødekt mark. Moderne off-roadbiler forurenser mindre enn en snøscooter og fører til mindre trykk mot bakken enn en gående person. Kjøring med slike biler på breene i turøyemed er i dag helt vanlig, og vil også bli tillatt i den nye nasjonalparken, men innskjerpet til å gjelde etter bestemte traseer basert på sikkerhet og gjeldende regler for øvrig.
• Hvor stor del av totalarealet vil være vernet etter planene?
  - Hvis alle planer vi har pr i dag for nasjonalparkutvidelser og etablering av verneområder blir vedtatt, vil om lag 20 % av landet være vernet i en eller annen form om en del år.

Figur 10: Peter Prokosch

Peter Prokosch er fra Tyskland og representerer WWF der, men arbeider med internasjonale problemstillinger. Blant annet gjelder dette problemstillinger knyttet til nordlige og arktiske strøk. Han er naturlig nok opptatt av rovdyrproblematikken i verneområdene, men også av bærekraftig utvikling for lokalbefolkningen og urbefolkningene i slike områder.

• Hvordan ser du løsninger på dilemmaet i spørsmålet om å sikre levedyktige rovdyrstammer og samtidig gi lokal- og urbefolkninger optimale muligheter for å drive tradisjonelle næringer, både i og utenfor verneområdene?
  - Det er et stort og omfattende spørsmål som det er umulig og gi noe kortfattet og generelt svar på. Men hvis vi forutsetter at vi skal ha rovdyr i områder der det også er beitedyr må vi i alle fall ha erstatningsordninger som fungerer. Sverige har for eksempel løst dette bedre enn Norge, etter min mening. Der får reineierne en slags forhånds- eller forebyggende erstatning, i form av en bestemt sum pr. ulvetispe i et område der man har oversikt over ulvebestanden, i stedet for erstatning for rovdyrdrepte rein. Om det ikke nødvendigvis blir en mer positiv holdning til ulv og andre rovdyr blant reineierne på den måten, bør det i alle fall føre til en mer positiv holdning til å forebygge rovdyrskader, ved at man økonomisk har interesse av bedre gjeting.
• Har andre land noe å lære Norge når det gjelder rovdyrforvaltning i verneområder der lokalbefolkningen driver med beitedyr eller forvaltning av jaktbart vilt i utmarka?
  - Muligens, russerne har kanskje noe å vise til i nasjonalparken på andre siden av grensen ved Treriksrøysa i Pasvik. Canada, New Zealand og Grønland har også store verneområder der urbefolkningsgrupper driver til dels tradisjonelle næringer. Ved å undersøke forholdene nærmere i disse landene kan vi muligens få ideer til bedre forvaltning av norske nordlige verneområder. Hele Grønland er for øvrig nesten en eneste stor nasjonalpark.

Prokosch peker avslutningsvis på at det også i kyst- og havområdene også finnes store utfordringer på vernesektoren. Etablering av maritime verneområder er aktuelt også i nordområdene, for eksempel går WWF inn for en sone utenfor Svalbard som bør være
unntatt for fiske.

Viktige signaler til verdenskonferansen for IUCN i Durban i Sør-Afrika

Når dette leses er verdenskonferansen for IUCN (The Internatoinal Union for Conservation of Nature and Natural Resourses - The World Conservation Union) avsluttet. Denne foregikk 8. -17. september og hadde ca 2500 delegater fra 170 land. De viktigste budskapene fra Europarc-konferansens plenum til verdenskonferansen i Durban kan sammenfattes til følgende:

• Verdien av verneområder (National Parcs and Protected Areas) kan ikke neglisjeres
• Verneområdene skal være modeller for bevaring av sårbare arter
• Verneområdene skal være modeller for bærekraftig bruk av rurale områder
• Rurale livsformer må bestå for at formålene for verneområdene kan nås
• Aktiv deltakelse fra lokalbefolkningen er en forutsetning under etablering og forvaltning av verneområdene

Sluttkommentar

Kongressens hovedtema, "Protected areas: Striking the balance between nature conservation and local economc development" ble belyst gjennom en rekke foredrag, diskusjoner og andre aktiviteter de drøyt tre dagene Europarc 2003 varte.

Pr. i dag er ca. 11,5% av det totale landarealet på jorda vernet i en eller annen form. Mange av de eldste verneområdene ligger i naturområder med opprinnelig liten økonomisk aktivitet, men etter hvert som flere områder og større arealer er vernet, inkluderes stadig flere områder med økonomisk aktivitet i verneområdene. Dessuten er verden ikke statisk, det skjer en utvikling også innenfor verneområdene, mange av dem blir for eksempel mer og mer attraktive for turisme.

I Norge har det vært en tendens til at folk i kommuner og bygder der det er etablert nasjonalparker og andre verneområder har opplevd dette som en hemsko for utviklingen. De har dermed ofte vært motstandere av vern. Med økt lokal forvaltning av verneområdene og åpning for en viss varsom kommersialisering av dem kan det se ut til at denne holdningen er i ferd med å snu. Dette går fram av avisinnlegg og oppslag i lokalpressen flere steder, og de ble framholdt av ordføreren for vertskommunen til denne konferansen.

Med utvidelse av verneområdene følger også nødvendigvis behovet for sterkere soneinndeling og graderte (og også fleksible) verneforskrifter. Gjøres dette på gode og fornuftige måter, vil områdevernet i framtida både kunne dekke idealistiske nasjonale og internasjonale verneformål, og også kunne gi bygder og lokalsamfunn høyere status og være en viktig ressurs for utviklingen av store deler av distrikts-Norge innenfor økologisk bærekraftige rammer.