Eiendomsrett innebærer at noen har fri rådighet over en eiendom, med de begrensninger lov og rettsorden setter og med hensyn til eventuelle særlige bruksrettshavere. Eiendomsretten omfatter både den positive faktiske rådigheten over eiendommen, og den negative - dvs. retten til å hindre andre i å gjøre seg bruk av eiendommen. Det sies gjerne at eierrådigheten er negativt avgrenset. I det ligger at den omfatter alt som ikke er unntatt, enten som følge av lovgivningen eller som følge av særlige rettigheter for andre enn eieren. At eierrådigheten er negativt avgrenset betyr også at eieren automatisk disponerer særlige rettigheter for andre som måtte falle bort, eller nye bruksmuligheter som måtte dukke opp. Eiendomsretten sies gjerne å omfatte restretten, dvs. det som ikke til enhver tid er unntatt eller opptatt av andre.

De fleste vet at eierens handlingsrom er begrenset av en rekke lover og regler. Grunneier kan ikke bebygge sin eiendom som han vil uten samtykke fra offentlige myndigheter. Han kan heller ikke jakt og fiske etter eget forgodtbefinnende. For jakt for eksempel bestemmer offentlige viltmyndigheter hvilke arter som det kan jaktes på, til hvilke tider, setter krav til jegerne osv. Grunneier bestemmer stort sett bare hvem som kan jakte og til hvilken pris.

Dette er forsøkt illustrert i figuren "grunneierrollen". Grunneieren må holde seg innenfor sirkelen, utenfor setter lover og regler begrensninger for handlefriheten. Slik har situasjonen vært siden "tidenes morgen", men det er særlig i årene etter krigen at behovet for lovregulering har økt. Et bilde på at samfunnet ikke kan tillate at en grunneier disponerer sin eiendom helt etter eget forgodtbefinnende eller til skade for samfunnet. Grunneiersirkelen har krympet, grunneiers handlingsrom er blitt mindre.

Dette gjelder for Statskog som forvalter ca 1/3 av fastlands Norge, som for alle andre grunneiere. I tillegg har Statskog andre skranker.

I statsallmenningene gjelder særskilte regler jfr Fjellovens bestemmelser. Her er det et todelt system der fjellstyrene forvalter bruksrettene, mens Statskog har ansvar for grunndisponeringen.
I Finnmark innskrenker jordsalgsloven handlingsrommet. På opprinnelig statsgrunn i Troms og Nordland er det et tredje forvaltningsregime. Og et fjerde regime kan det være på eiendommer som benevnes som innkjøpt statsgrunn. Fjelloven har særskilte regler om jakt og fiske, bl.a.. For annen statsgrunn gjelder egne forskrifter for vilt- og fiskeforvaltningen. I tillegg til dette kommer andre styringsdokumenter som foretaksvedtekten, strategier, stortingsmeldinger m.m.

Den indre ringen i grunneiersirkelen er en illustrasjon på dette interne regleverket som setter ytterligere begrensninger på handlingsrommet for de ulike eiendomskategoriene som Statskog forvalter. Disse begrensningene er fastlagt i lovs- eller forskrifts form og er derfor både villet og ønsket av sentrale myndigheter.

Innenfor den ytre sirkelen i grunneiersirkelen kan grunneier selv med utgangspunkt i grunneierretten, sette i verk ytterligere reguleringer eller innskrenkninger i bruken av sin eiendom. Forbud mot motorferdsel på egen eiendom er et typisk eksempel, ytterligere begrensninger i småviltjakten er et annet.

Slike grunneierstyrte innskrenkninger er det likevel ikke helt problemfritt å benytte for statsgrunn. For statsgrunn i Finnmark har jordsalgsmyndigheten på generelt grunnlag uttalt at staten som grunneier bør være tilbakeholden med å bruke grunneierretten til å regulere et forhold som dekkes av offentlige myndigheter med hjemmel i eget lovverk. Endringene i festekontraktene gir et godt bilde på dette. Tidligere festekontrakter for hyttetomter, hadde en rekke bestemmelser om rene bygningstekniske forhold. I dag ligger alt dette under plan- og bygningsmyndighetenes ansvarsområde og behøver ikke å "dobbeltreguleres" ved tilsvarende bestemmelser i festekontraktene. Fra eldre festekontrakter kjenner vi bestemmelser om at brudd på jakt- og fiskelovgivningen også var å betrakte som brudd på festevilkårene, og fra riktig gamle dager var brudd på rusdrikklovgivningen og smughandlerloven å anse som kontraktsbrudd. Det samme var rufferi (hallikvirksomhet) med utgangspunkt i festetomta.

Da Landbruksdepartementet i sin tid ba jordsalgskontoret om ikke å benytte grunneierretten til å praktisere et strengere regime for kjøring med snøskuter i perioden 5.5. - 1.7. enn det de offentlige motorferdselsmyndigheter praktiserte, begrunnet departementet dette med at de vurderinger jordsalgskontoret måtte gjøre stort sett var de samme som det de offentlige motorferdselsmyndigheter var forpliktet til. Landbruksdepartementet foretrakk at kjøreforbudet på våren ble innført og forvaltet av de ordinære motorferdselsmyndighetene med hjemmel i motorferdselloven, ikke av staten som grunneier. I forbindelse med kravet om utsatt jaktstart for småviltjakt i Finnmark, ba jordsalgsstyret om at denne innskrenkningen måtte gjøres av Direktoratet for naturforvaltning med hjemmel i viltlovgivningen.

Det er flere grunner til at Statskog bør være tilbakeholden med å bruke grunneierretten til ytterligere reguleringer enn det offentlige myndigheter har fastlagt. (Og mest tilbakeholden der Statskog er en tilnærmet "monpolgrunneier", eks. Finnmark). For det første er det klare spilleregler for innføring av offentlige reguleringer. Det har noe med rettsikkerhet, likebehandling og forutsigbarhet å gjøre. Forvaltningsloven stiller vilkår om en omfattende forutgående saksbehandling som saksutredning, høring, offentlighet osv. før vedtak fattes. For det andre forvaltes det offentlige lovverket av demokratisk valgte organ og er underlagt politisk styring og kontroll. For det tredje er det et strafferettslig aspekt ved problemstillingen. Det er stor forskjell på håndheving og straffeforfølgingen av brudd på regler vedtatt og forvaltet av offentlige myndigheter, og på grunneierbeslutninger. Brudd på grunneierforbud om utsatt jaktstart for eksempel, straffes med bøter, og bare hvis forholdet anmeldes av grunneieren. Brudd på et tilsvarende beslutning fattet av offentlige myndigheter, straffeforfølges av påtalemyndighetene som miljøkriminalitet og har en ganske annen og strengere strafferamme.

Så Statskog er en annerledes grunneier enn private, også på innkjøpt statsgrunn. Statens grunneierposisjon er et virkemiddel for å oppnå politiske målsettinger, f.eks i forhold til å gi allmenheten tilgang til jakt og fiskeressursene på statsgrunn, i forbindelse med barskogvern og nasjonalparker, og i forbindelse med næringsutvikling/verdiskaping på grunnlag av areal, kompetanse og kapital. Vektleggingen av de ulike målsettingselementene har vekslet over tid.