Om Norges Skogeierforbund

Norges Skogeierforbund er en landsomfattende interesseorganisasjon for om lag 45 000 skogeiere i Norge. Våre medlemmer står for nesten 80 % av avvirkningen i Norge. Skogbruket er en av fastlandsnorges viktigste næringer med stor betydning for verdiskaping, sysselsetting og bosetting i distriktene. Næringen bidrar med om lag 33 000 årsverk og samlet utgjør bruttoverdien om lag 40 mrd. kroner årlig. Det finnes trebearbeidende industri i 313 av landets 434 kommuner hvilket illustrerer den distriktsprofilen skognæringen har i dag.

I tillegg til virkesproduksjon er salg av jakt- og fiskeretter, utnyttelse av mineraler, salg av pukk og grus, festetomter/salg av tomter, utnyttelse av fallrettigheter mv., viktig for å opprettholde brukenes ressursgrunnlag og sikre bosetting i distriktene.

Bakgrunn

Plan- og bygningsloven er utvilsomt den viktigste loven mhp. arealintensive næringer og aktiviteter. Distriktsbaserte arealkrevende næringer som jordbruk, skogbruk og andre utmarksrelaterte næringer vil være avhengige av et visst omfang av arealer som ikke vedheftes problematiserende klausuleringer. Det er derfor avgjørende hva som skjer med planloven fremover.

Planlovutvalget ble opprettet i 1998 med mandat til foreslå endringer som bl.a. vil innebære en effektivisering og tilrettelegging for verdiskapning med sikte på sysselsetting, gode levekår og gode boliger i tilstrekkelig omfang.

Utvalget har levert to delutredninger i løpet av funksjonsperioden på 4 år. Første delutredning ble publisert som NOU 2001:7 Bedre kommunal og regional planlegging etter plan- og bygningsloven, og kom altså i 2001. Den andre delutredningen: NOU 2003:14 Bedre kommunal og regional planlegging etter plan- og bygningsloven II, kom i mai 2003 og avsluttet planlovutvalgets arbeid.

Nye planbegreper

Det mest synlige endringsforslaget går på selve begrepsbruken. Nå heter det ikke lenger kommunedelplaner eller reguleringsplaner. Det eneste som er beholdt er arealdelen. I tillegg til denne innføres planbegrepene områdeplan og detaljplan. En områdeplan erstatter dagens kommundelplaner og større reguleringsplaner, mens en detaljplan erstatter mindre reguleringsplaner og bebyggelsesplaner. Kommunedelplan-begrepet beholdes men bare som en temaplan, uten rettsvirkning for arealbruken.

Det nye arealplansystemet beskrives som en forenkling fordi antallet plannivåer reduseres fra 4 til 3. Imidlertid oppveies dette av forslag om flere arealformål, hensynssoner, retningslinjer og bestemmelser som i realiteten gir et mer komplekst lovverk både tekstmessig og forvaltningsmessig, noe som vil medføre økt ressursbehov i kommunene.

Først og fremst en vernelov

Utvalget har sett det som svært viktig å forbedre plansystemet i planloven som redskap for vern av natur og biologisk mangfold. Bærekraftig utvikling og vern av naturmiljø tas inn i lovens formålsbestemmelse. Det åpnes for rettslig bindende fylkesplaner for arealbruk ut fra bl.a. naturvernbehov. Vern av natur- og kulturmiljø nevnes uttrykkelig i bestemmelsen om oppgaver som bør tas opp i kommuneplanen. Sone med viktig biologisk mangfold og sone for naturvern er foreslått. Det samme er mulighet for lengre bindingstid ut fra naturvernbehov. Det foreslås også et eget kapittel om planlegging i større sammenhengende natur- og friluftslivområder. I tillegg er det en rekke åpne forskriftshjemler som legger opp til en rekke restriksjonsforskrifter.

Utvalget mener dessuten at vern etter naturvernloven bør bestå som et viktig virkemiddel for staten. Det legges dermed opp til vern på alle nivåer, kommunalt, regional og sentralt.

Kontroll over LNF

Utvalget har sett det som svært viktig å forbedre plansystemet som redskap for vern av natur og biologisk mangfold. Å få kontroll over LNF er for utvalget derfor en forutsetning for å omgjøre planloven til en vernelov.

I den første delutredningen gikk utvalget inn for å beholde LNF-kategorien samlet i arealdelen. Dette vil sikre at store LNF-områdene, som dekker ca. 80 % av landarealene i Norge, opprettholdes som en flerbrukskategori hvor ulik utnyttelse kan skje parallelt på de samme arealene. Det er en rasjonell tilpasning hvor det unngås å måtte detaljplanlegge store utmarksarealer med de kostnader og krav til kompetanse dette ville ha påført kommunene.

I den andre delutredningen som innholder forslag til ny lovtekst, har på mange måter utvalget forlatt prinsippet om at LNF skal være en flerbrukskategori hvor de ulike aktivitetene tar gjensidig hensyn til hverandre. I stedet innføres muligheten til å sonere gjennom såkalte hensyns- og restriksjonssoner og bestemmelser knyttet til disse sonene. I tillegg legges det opp til at det kan gis forskrifter som kan gi regler om arealformålets innhold og hvordan innholdet i hensynssonene skal praktiseres.

I praksis vil dette tendere mot en splitting av LNF, noe som altså ikke er i tråd med den første delutredningen. Adgangen til å påføre arealdelen slike hensyns- og restriksjonssoner kan opplagt bli en ytterligere innstramning på muligheten til å utnytte skog- og utmarksressursene.

Det er fullstendig unødvendig å innføre soner med restriksjoner på skogsdrift (såkalte differensierte forvaltningssoner). Gjennom Levende Skog-prosjekt tar allerede skogbruket i dag hensyn til biologisk mangfold, friluftsliv og kulturminner på hele arealet slik at et kommunalt restriksjonsregime, i tillegg til det selvpålagte, er unødvendig og vil innebære en komplisering av muligheten for en rasjonell og lønnsom utnyttelse av skog- og utmarksressursene.

Plan- og bygningsloven er, og bør fortsatt være en avveiningslov, hvor det foretas en balansert avveining mellom bruk og vern av areal. Planlovutvalgets forslag om å pålegge landbruket omfattende restriksjoner gjennom sonering med hensynssoner mv., vil klart forverre rammebetingelsene til verdiskapning i distriktene. Dagens LNF-kategori bør viderføres fordi det ikke er hensiktsmessig eller praktisk mulig å detaljplanlegge store LNF-områder. Resultatet blir en usikker og uavklart planstatus som vil være til hinder for en utnyttelse av områdene.

"Gårdstilknyttet næringsvirksomhet"

Utvalget introduserer et nytt begrep: "gårdstilknyttet næringsvirksomhet". Tanken er at begrepet skal være mer omfattende enn dagens "stedbunden næring" hvor virksomheter som turisme, handel, utleiehytter faller utenfor. Hvis resultatet blir at nye landbruks- og utmarksbaserte næringer kan inngå i gårdstilknyttet næring, er dette positivt. Utvalget legger opp til at kommunen skal få større frihet til å definere ny virksomhet inn i begrepet gårdstilknyttet næringsvirksomhet. Dette er positivt og kan gi utmarksnæringer et løft i forhold til dagens lovgrunnlag.

Områdeplanen

Begrepet områdeplan skal altså erstatte kommunedelplaner og større reguleringsplaner. En vedtatt områdeplan er bindende for framtidig arealbruk i planområdet, og er å betrakte som et enkeltvedtak som kan påklages. En områdeplan vil gi hjemmel for ekspropriasjon og vil være grunnlag for erstatninger. I områdeplanen kan LNF splittes eller holdes samlet. I tillegg er det en rekke nye reguleringsformål bla. en rekke verneformål. Det kan også reguleres til sammenhengende friluftsområder, bymark, nærrekreasjonsområder m.fl.

Holdingen til planbegrepet områdeplan vil avhenge av størrelsen på planen. I prinsippet kan slike områdeplaner tendere mot dagens kommunedelplaner som i utstrekning kan dekke større deler av en kommune. Dette vil i så fall være svært negativt da kommunen altså kan splitte LNF og innføre en rekke nye plankategorier som i de fleste tilfeller vil medføre restriksjoner for skogsdrift mv. De samme hensyns- og restriksjonssonene som kan anvendes i arealdelen, kan også nyttes i områdeplaner (og detaljplaner). Trøsten er at hvis restriksjonene blir vesentlige vil de utløse erstatning. Hvis områdeplanen imidlertid tenderer mot dagens reguleringsplaner, vil vi få en situasjon som i dag hvor det er fornuftig å splitte LNF.
Redusert rettsikkerhet
Det legges ikke opp til erstatninger der det innføres restriksjoner hjemlet i arealdelen, unntatt der bestemmelsene knyttet til sonene innebærer vesentlige inngrep i eksisterende virksomhet. For slike forhold må det utarbeides områdeplan eller detaljplan som kan gi grunnlag for erstatninger.

Det grunn til å frykte at lista vil bli lagt høyt, og at det i kun liten grad vil virke oppdragende på kommunenes vilje til å pålegge landbruket restriksjoner. Som i dag - kan ikke vedtak i arealdelen påklages. Dette sammen med økte restriksjoner vil innebære en redusert rettsikkerhet for grunneiere som er avhengige av inntekstbringende arealer.

Imidlertid foreslår også utvalget endringer som vil øke rettsikkerheten gjennom bedre varslingsrutiner, mulighet for medvirkning og klagerett. Dette er positivt, men vi frykter at mange ikke har ressurser og kompetanse til å følge opp planprosessene slik at deres interesser blir ivaretatt på en forsvarlig måte. Dette må også sees i sammenheng med forslaget til ny konsesjonslov hvor det foreslås å fjerne kravet til formalkompetanse innen jord- og skogbruk i kommunene. Jord- og skogbrukskompetansen vil ventelig bli svekket og kommunene kan i praksis fjerne sine jord- og skogbrukssjefer. Resultatet er at landbruksnæringenes interesser kan bli svekket i de kommunale planprosessene, og vil medføre at næringen selv må forsvare sine egne interesser.

Slik det nå foreslås mange parallelle planprosesser, samordning på 3 ulike nivåer, innføring av nye planbegreper mv. vil ekskludere mange fra å delta og ikke minst forstå de nye kompliserte planprosessene. Da hjelper det ikke med bedre varslingsrutiner når mange ikke vil ha forutsetninger til å skjønne innholdet. Resultatet er redusert rettsikkerhet for kommunens innbyggere, selv om intensjonen er det motsatte.

Bindende fylkesplaner = overkommuner

Planlovutvalget foreslår at fylkesdelplaner for arealbruk skal gjøres juridisk bindende. Slike planer skal i første rekke benyttes for å ivareta hensyn og interesser til arealbruk som omfatter flere kommuner. De samme bestemmelsene om rettsvirkning og innhold gjelder som for arealdelen, dvs. at fylkesdelplanen kan innføre restriksjonssoner og bestemmelser om innholdet i disse.

Staten for nå en klar hjemmel via fylkesnivået til å innføre vernebestemmelser som vil komme i tillegg til hjemlene i naturvernloven. Dette underbygger påstanden om at forslaget til ny planlov først og fremst er en vernelov.

Forslaget om juridisk bindende fylkesplaner vil øke avstanden mellom beslutningstager og befolkningen, noe som reduserer rettsikkerheten ytterligere. Denne økte avstanden innebærer en sentralisering og byråkratisering og er altså det motsatte av lokalt selvstyre og nærhetsprinsippet.
Sektorlovene svekkes - planloven overtar
Utvalget mener at loven skal omfatte fysiske ressurser som i dag i stor grad reguleres av sektorlov. Det vil være uheldig med parallelle prosesser både etter planlov og sektorlov. Det er nødvendig å avgrense planloven mot sektorlovene slik at saksbehandlingen blir rasjonell.

Det har vært en klar målsetting til planlovutvalget å styrke planloven på bekostning av sektorlovene. De mener at det ligger betydelige forenklingsmuligheter ved å samordne prosesser, eller ved å la planloven erstatte helt eller delvis vedtak etter sektorlov. Utvalget ønsker en sterkere planlov som gir sterkere styringsmuligheter og forskyvning av myndighet fra sektormyndighet til planmyndighet. For eksempel vil både skoglov, jordlov, viltlov og naturvernloven bli berørt at forslaget.

Et plansystem som skal kunne erstatte sektorlovene må bli svært detaljert og komplisert, slik at det er lite trolig at en oppnår en forenklingseffekt. Det er også tvilsomt om planbyråkratene vil inneha nødvendig kompetanse til å fatte vedtak på sektornivå.
Konsekvenser for skogbruket
Rasjonelle og tidsriktige styringssystemer tilsier ikke økt bruk av detaljregulering, men derimot rutiner som sikrer at riktige hensyns blir tatt uten en ressurskrevende forhåndsgodkjenning av tiltaket. Ny planlov burde implementeres med disse prinsippene - prinsipper som for øvrig skogbruket har tatt inn over seg for lenge siden.

NOU nevner særlig skogbruket som en trussel mot det biologiske mangfoldet. Dette er skuffende og direkte feil. Skogbruket har pålagt seg flere og strengere miljørestriksjoner enn noen annen næring i Norge:

· I dag er nær 100% av det norske skogbruket sertifisert gjennom ISO 14001 (miljøledelses system) med Levende Skogs standarder som miljøstandard. Sertifiseringsrutinene innebærer løpende revisjon av uavhengige instanser som Det Norske Veritas AS og Nemko Certification AS. Per dags dato har flere enn 20 000 skogeiere gjennomført kurs om praktisering av standardene. I tillegg kurses alle funksjonærer og hogstmaskinførere regelmessig for å sikre høy kvalitet på arbeidet.
· Levende Skogs standarder for et bærekraftig norsk skogbruk er utarbeidet i samarbeid mellom skogbruket, skogindustrien, miljøvernorganisasjoner, forbrukerinteresser, friluftsorganisasjoner, skogmyndigheter og miljømyndigheter. Standardene bygger på internasjonale konvensjoner, norsk lov og kunnskap om norsk skogtilstand. Standardene reflekterer samlet sett balansen mellom hensyn til økologi, økonomi og sosiale interesser slik som bl.a. beskrevet i Helsinkikonvensjonen om et bærekraftig europeisk skogbruk.
· Flere av standardene foreskriver tiltak for å sikre levesteder for arter på den norske rødlisten for truete arter. For eksempel foregår det nå en storstilt registrering og frivillig avsetting av biologisk viktige områder beskrevet i en av standardene.

Trusselen mot artsmangfoldet i de norske skogene nå er vesentlig mindre enn bare for et ti-år siden. Tall fra Landskogstakseringen , NIJOS, viser da også at det nå er flere gammeltrær og mer død ved i skogen enn på mange hundre år og at utviklingen fortsatt viser økning.

Det er derfor svært skuffende at planlovutvalget ikke har tillagt skogbrukets omfattende miljøsystemer vekt, men heller velger en løsning som vil innebære en overstyring av en ansvarlig næring i stedet.
Konklusjon
Forslaget til ny planlov er et forsøk på å gjøre ny planlov til en ren vernelov. Full kontroll over LNF og en styrking av planloven i forhold til sektorlovene er sentralt for å nå dette målet. Friluftsinteressene og naturverninteressene har dominert utvalgets sammensetning og har dessverre fått gjennomslag på svært mange områder.

Næringsaspektet i loven er mer eller mindre helt fraværende og lovforslaget fremstår som særdeles lite balansert. En kan heller ikke se at utvalget har oppnådd målet om en enklere og mer oversiktlig planlov. Er det en forenkling å redusere antallet plannivåer fra 4 til 3, når hensynssoner, forskrifter, veiledende planer kommer i tillegg ? Det positive med forenklinger i saksbehandlingen når plangrunnlaget er ferdig vil mer enn oppveies av det arbeidet med utarbeidelse av plangrunnlaget som dette forutsetter. Det spørs om kommunen vil dette. Og for brukerne av kommunenes arealer er det også et stort spørsmålstegn ved en forenklet prosess, når planredskapet blir vesentlig mer komplisert.

Ønsket om kontroll må ikke ble så fremtredende at den praktiske bruken og nytten av planleggingen blir borte. Det er en reell fare med dette forslaget at ambisjonene om detaljstyring vil gi så store utfordringer av økonomisk og administrativ art at kommunene ikke greier å følge opp. Resultatet blir da dårligere planprosesser og arealplaner enn det vi har i dag. I stedet for å forenkle og presisere et stort sett velfungerende system, forslås en ny og uklar ordning som det vil ta lang tid å bli fortrolig med.

Antallet aktører i planprosessene øker, antallet parallelle prosesser økes og alt skal samordnes (fylkeskommune, interkommunalt samarbeid og kommunene). Ambisjonsnivået passer til kommuner med store ressurser og kompetanse. Særlig foruroligende er forslaget om at vedtak etter planloven skal erstatte en rekke vedtak etter sektorlovene. Forslaget vil innebære en betydelig økning i arbeidsbelastningen og ansvar for kommunene. Spørsmålet er om systemet blir for komplisert og at det ikke samfunnsmessig rasjonelt.

Økt detaljering og ytterligere restriksjoner med tilhørende offentlig styring og kontroll, er lite forenelig med skog- og utmarksnæringen behov for fleksibilitet og gode rammevilkår for fortsatt næringsutøvelse i distriktene.

Dagens lov bør derfor videreføres eventuelt med enkelte mindre endringer og justeringer der det er behov for dette som bla. en utvidet definisjon av stedsbunden næring, noe som også var meningen etter planlovutalgets mandat.

Sluttnoter

1
Vi ser dette som klare indikasjoner på motstand mot verneplanforslagene. Samtidig er det viktig å være klar over at media generelt har en tendens til å forsterke bilder av konflikt.

2
I vårt casestudie av den pågående verneprosessen angående Geiranger - Herdalen landskapsvernområde ser vi akkurat det samme. De åtte representantene i den lokale referansegruppen fra Norddal og Stranda kommuner er alle menn.

Litteratur

• Barrow, E. & M. Murphree (2001) Community Conservation: From concept to practice. In: D. Hulme & M. Murphree (red.) African Wildlife & Livelihoods: The Promise and Performance of Community Conservation. Oxford: James Currey.
• Berntsen, B. (1994): Grønne linjer. Natur- og miljøvernets historie i Norge. Oslo: Grøndahl Dreyer og Norges Naturvernforbund.
• Bondebladet (1997): Lesja kan miste råderetten over 80 prosent av arealene: Bygda har forvaltet - storsamfunnet vil styre. 3.9.97.
  
• Cooke, B. & U. Kothari (red.) (2001): Participation: The New Tyranny? London: Zed Books.
  
• Direktoratet for naturforvaltning (1997): Kommunenes rolle ved opprettelse og forvaltning av store verneområder i Norge. Tilrådning fra arbeidsutvalg. Utredning for Miljøverndepartementet. Mai 1997.
  
• Direktoratet for naturforvaltning (1998): Verneområder opprettet i medhold av naturvernloven. Delegasjon av forvaltningsmyndighet. Brev av 26.10.98 til kommunene.
  
• Direktoratet for naturforvaltning (2001): Framlegg om utvidelse av Dovrefjell - Sunndalsfjella nasjonalpark og Fokstumyra naturreservat, og opprettelse av tilgrensende landskapsvernområder og biotopvernområder, i Rauma, Nesset, Sunndal, Oppdal, Tynset, Folldal, Dovre og Lesja kommuner, i Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag, Hedmark og Oppland fylker. Brev til Miljøverndepartementet. 11.10.01.
  
• Direktoratet for Naturforvaltning (2003): Verneområdene på Dovrefjell. Utarbeidelse av forvaltningsplan. Trondheim 3.1.03.
  
• Dovrefjellrådet (2003): Vedtekter for Dovrefjellrådet. 15.1.03.
  
• Driva Avis (1998): Dovrefjell-plan ut på høring. Grunneierne varsler kamp. 17.7.98.
  
• Driva Avis (1997): 70 på vernemøte. 2.5.97.
  
• Few, R. (2000): Conservation, participation, and power: Protected-area planning in the coastal zone of Belize. Journal of Planning Education and Research. 19(4).
  
• Folkeaksjonen Redd Dovrefjell (1998): Verneplan for Dovrefjellområdet - høyringsuttale. Brev til Fylkesmannen i Oppland. Lesja, 29.10.98.
  
• Fylkesmannen i Hedmark, Fylkesmannen i Møre og Romsdal, Fylkesmannen i Oppland og Fylkesmannen i Sør-Trøndelag (1998): Verneplan for Dovrefjellområdet. Høringsutkast. Juni 1998.
  
• Fylkesmannen i Oppland (1998): Høring og offentlig ettersyn - Verneplan for Dovrefjellområdet. Brev til diverse adressater. Lillehammer, 17.7.98.
  
• Gjærevoll, O. (1994): Mine fjell: En kjærlighetserklæring til Dovrefjell. Oslo: Aschehoug.
  
• Gudbrandsdølen Dagningen (1999): Fylkestinget. Bred støtte til Dovrefjell-plan. 15.4.99.
  
• Gudbrandsdølen Dagningen (2000): På vakt for bygdene. 25.9.00.
  
• Gudbrandsdølen Lillehammer Tilskuer (1996): Dovre står for fall. 7.10.96.
  
• Horgen, B. C. (1998): Enig og tro når Dovre vernes? Forelesning ved PLAN'98, Gardermoen 21-22 oktober 1998.
  
• Hulme, D. & M. Murphree (red.) (2001): African Wildlife & Livelihoods: The Promise and Performance of Community Conservation. Oxford: James Currey.
  
• Hågvar, S. & R. Borgstrøm (1998): Verneplan for Dovrefjellområdet. Brev til Fylkesmannen i Møre og Romsdal. Institutt for biologi og naturforvaltning, Norges Landbrukshøgskole, Ås, 30.10.98.
  
• Innst. S. nr. 124 (1992-93): Innstilling fra kommunal- og miljøvernkomiteen om ny landsplan
  for nasjonalparker og andre større verneområder i Norge.
  
• Innst. O. nr. 64 (1995-96): Innstilling fra energi- og miljøkomiteen om lov om statlig naturoppsyn.
  
• Kommunal Rapport (1997): Dovreordføreren: Konge uten land? 10.10.97.
  
• Kronprinsregentens resolusjon (2002a): Verneplan for Dovrefjell med utvidelse av Dovrefjell nasjonalpark (nå Dovrefjell - Sunndalsfjella nasjonalpark), og opprettelse av Åmotan - Grøvudalen, Eikesdalsvatnet, Åmotsdalen, Dalsida, Fokstugu, Knutshø og Jora landskapsvernområder, samt utvidelse av Fokstumyra naturreservat, i Nesset, Rauma og Sunndal kommuner i Møre og Romsdal fylke, Oppdal kommune i Sør-Trøndelag fylke, Dovre og Lesja kommuner i Oppland fylke, Tynset og Folldal kommuner i Hedmark fylke. 03.05.02.
  
• Kronprinsregentens resolusjon (2002b): Godkjenning av fylkesdelplan for Dovrefjellområdet. 03.05.02.
  
• Lov om Naturvern nr. 63 av 19. juni 1970.
  
• Manor, J. (1999) The Political Economy of Democratic Decentralization. Washington: The World Bank.
  
• Mathisen, O. M. (1998): Enige og tro så ikke Dovrefjell faller? Kommentarartikkel i Gudbrandsdølen Dagningen 27.7.98.
  
• Miljøverndepartementet (1998): Delegering av myndighet til å gjøre endringer i forvaltningsansvaret for verneområder. Endring av godkjenningsmyndighet for forvaltningsplaner i nasjonalparker. Brev til Direktoratet for naturforvaltning. 25.6.98.
  
• Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag, Hedmark og Oppland fylkeskommuner (1998): Fylkesdelplan Dovrefjellområdet. Høringsutkast. Februar.
  
• Naturvernforbundet i Oppland (1998): Verneplan og fylkesdelplan for Dovrefjellområdet - Høringsuttalelse. Lillehammer 9.11.98.
  
• Neumann, R.P. (1997): Primitive ideas: Protected area buffer zones and the politics of land in Africa. Development and Change 28(3): 559-582.
  
• NOU 1986: 13: Ny landsplan for nasjonalparker. Statens Naturvernråd.
  
• Nausthaug, P. A. (1995): Samordna planlegging av Dovrefjellområdet. Aura Avis 30.3.95.
  
• Opdalingen (1998a): Mistillit mot lokal forvaltning. 3.8.98.
  
• Opdalingen (1998b): Oppdalsskifer er unik i verdenssammenheng. 3.8.98.
  
• Pretty, J.N. (1995): Participatory Learning For Sustainable Agriculture. World Development, Vol. 23, No. 8.
  
• Reitan, M. (2003): Professionalism, bureaucracy and legitimacy: The role of the Parliament in Nature Conservation Policy in Norway. Conference paper in preparation. NTNU.
  
• Statsministerens kontor (2002): Miljøvernminister Børge Brende: - Norges største verneområde opprettet på Dovrefjell. Pressemelding 3.5.02.
  
• St.meld. nr. 62 (1991-92): Ny landsplan for nasjonalparker og andre større verneområder i Norge. Miljøverndepartementet.
  
• St.meld. nr. 31 (2000-2001): Kommune, fylke, stat - en bedre oppgavefordeling. Kommunal- og regionaldepartementet.
  
• St.meld. nr. 25 (2002-2003): Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand. Miljøverndepartementet.
  
• Sveriges regjering (2001/2002): En samlad naturvårdspolitik. Regeringens skrivelse till Riksdagen 2001/2002 no. 173.
  
• Tidens Krav (1994): Grunneiere orienteres om verneplan. 14.3.94.
  
• Ulateig, E. (1995): Verneplanen for Dovrefjell: - Si nei før det er for sent! Gudbrandsdalen Lillehammer Tilskuer 25.8.95.
  
• Wergeland, N. [opprinnelig annonym utgivelse] (1830): Fortrolige Breve til en Ven, skreven fra Eidsvoll i 1814 af et Medlem af Rigsforsamlingen.
  
• Wøien, H. (2002): Naturvern og lokalbefolkning. I: Benjaminsen, T.A. og H. Svarstad (red.): Samfunnsperspektiver på miljø og utvikling. Oslo: Universitetsforlaget.