Mange inngrep små......

Ofte er det summen av de mange tilsynelatende små inngrepene som fører til utilsiktede negative konsekvenser. I andre tilfeller dreier det seg om store inngrep der man bevisst har valgt å prioritere andre verdier på bekostning av en redusert naturkvalitet.

Presset på naturgrunnlaget er en utfordring enten man befinner seg langs kysten, i tettstedsnære områder, på fjellet eller i de mer rurale områdene. Illusjonen om våre nærmest uendelige utmarksarealer er i ferd med å få alvorlige brister. Det skaper en situasjon som stiller store krav til framtidig ressurs- og arealforvaltning, krav som i hovedsak pålegges de enkelte kommunene som den sentrale offentlige myndighet i arealsaker.

I en situasjon med dårlig kommuneøkonomi, vil behovet for hardt tiltrengte arbeidsplasser og hensynet til næringsinteressene kunne føre til at hensynet til en bærekraftig naturforvaltning må vike for utsiktene til kortsiktige økonomiske og næringsmessige gevinster. Dette er en utfordring som må tas på alvor både av politikere, fagbevegelse, myndighetene, den tredje sektor og alle andre aktører. Utrustet med god vilje til å se på mulighetene for å kombinere satsing på miljø med andre viktige samfunnsmål, og vilje til å legge til rette for bred involvering og medvirkning, har samfunnet et stort potensial til å nå langt i forhold til å sikre både miljøverdier og behovet for arbeidsplasser og næringsutvikling.

Landbruksnæringen er inne i en brytningstid preget av tøffe utfordringer og stadig større konkurranse fra andre markeder. Større deler av inntektsgrunnlaget skal hentes fra utnytting av utmarksarealene. Noe som innebærer økt fokus på utnyttelse av eiendommenes jakt- og fiskemuligheter, på hyttebygging og annen næringsmessig utnyttelse som medfører arealinngrep.

Plan- og bygningsloven - et viktig verktøy

Plan- og bygningsloven (pbl) setter rammene for hvordan vi i framtiden skal forvalte og disponere våre arealer i et bærekraftig og langsiktig perspektiv der de ulike hensynene skal veies opp mot hverandre og ivaretas på en totalt sett best mulig måte for samfunnet. I en slik sammenheng er pbl kanskje en av våre viktigste lover innenfor natur- og miljøsektoren.

En langsiktig og bærekraftig forvaltning av arealressursene forutsetter et bredt engasjement fra en rekke sektorer. Det forutsetter vilje til å se konsekvensene av sine ønsker utover egen sektor og i et langsiktig perspektiv, og det fordrer politisk evne og vilje til å fatte overordnede beslutninger på vegne av framtidige generasjoner.

Det er hevet over enhver tvil at det er næringsinteressene og hensynet til arbeidsplasser og kortsiktige økonomiske gevinster som veier tyngst i de aller fleste sakene som er til behandling hos kommunene. Natur- og miljøinteressene må svært ofte vike. Det krever oppegående frivillige organisasjoner og ofte politisk mot for å få brakt disse interessene fram. Et lovverk som sikrer gode rammer for medvirkning og som oppfordrer til aktiv tilrettelegging fra kommunenes side, er en forutsetning for å få den tredje sektor på banen. Mens næringslivet presser på for å få mest mulig effektiv og kort behandlingstid for plansaker mm, så er den tredje sektor avhengig av akseptable tidsmarginer og forøvrig gode rammebetingelser.

Det er viktig at revisjonen av plan- og bygningsloven bidrar til å legge gode rammevilkår for aktiv deltakelse i planprosessene. Det handler om å bygge ned barrierer og å stille minimumskrav til fylkene og kommunene i forhold til å tilrettelegge for involvering for å anspore til aktiv medvirkning hele veien gjennom planprosessene.

I utgangspunktet er det en utfordring for de frivillige organisasjonene å skulle forholde seg til et profesjonelt byråkrati og et utålmodig næringsliv, og samtidig kunne komme opp med gode argumenter som er godt underbygget med nødvendig fakta. Dette krever ikke bare godt utbygde og skolerte organisasjonsapparat, det fordrer også tilgang på gode debattanter med tilstrekkelig tid til å sette seg inn i og framføre sine saker, og det fordrer et lovverk som legger gode rammer for medvirkning fra de frivillige organisasjonene. I så måte følger de frivillige organisasjonene revisjonen av plan- og bygningsloven med stor spenning.

Mange opplever nok veien fra aktiv utøvelse av jakt og fiske fram til premissleverandør for arealforvaltningen som lang og nærmest uoverstigelig. Demokratiet mister noe verdifullt på veien dersom barrierene for aktiv deltakelse blir så store at de fleste gir opp før de egentlig er kommet i gang.

NJFF mener likevel at interessen og engasjementet er tilstede. Det handler i stor grad om å legge opp løpet slik at det motiverer til deltakelse og aktivitet. Da må vi verdsette lokal kunnskap og kompetanse.

Planlovutvalgets forslag til ny pbl innebærer mange gode elementer som NJFF anser som viktig å få på plass. Likevel mener vi at det er behov for å styrke det framlagte forslaget til ny plandel på flere områder. Ikke minst gjelder dette i forhold til forpliktende plansamarbeid på regionalt nivå, styrking av mulighetene for sikring av strandsonen og flere andre områder av stor betydning.

Forum for natur og friluftsliv - et viktig element i alliansebygging innenfor den frivillige sektor.
Den frivillige sektor har som målsetting å videreføre og forsterke sitt engasjement og framstå som en viktig del av en framtidig forvaltning av arealressursene, det biologiske mangfoldet og et aktivt, høstingsbasert friluftsliv. Alliansebygging og etablering av kontaktnett blir viktige stikkord for å nå en slik målsetting. Etableringen av Forum for natur og friluftsliv (fnf-forumene) er et forsøk fra den tredje sektor på å koordinere innsatsen og la tilgjengelig kompetanse tilflyte et større nettverk. Fnf-forumene er ikke organisasjoner, men rene kontakt- og samarbeidspunkter som ønsker å framstå som spydspisser i aktuelle saker innenfor natur-, miljø og friluftslivssektoren. Det er et forsøk på å koordinere innsatsen og sikre en best mulig utnyttelse av knappe ressurser.

Dessverre ser vi nå ut til å være vitne til en nedbygging av den frivillige sektor fra statens side, på tross av bred politisk enighet om å styrke denne sektoren. På statsbudsjettet kuttes eller fjernes poster for tilskudd til tiltak i regi av den frivillige sektor. Midler som utløser aktivitet og engasjement til en verdi mangedobbelt verdien av tilskuddene. I den store sammenhengen dreier dette seg om småpenger, men for den frivillige sektor kan dette være forskjellen mellom aktiv deltakelse og resignasjon.

Tilgang på relevant miljøkompetanse - en viktig forutsetning.

NJFF ser med bekymring på det vi opplever som en nedbygging av kompetansen innenfor offentlig natur-, miljø og friluftslivsforvaltning. God tilgang på godt utviklede kunnskapsbaserte databaser er viktig, men ikke tilstrekkelig for å sikre en bærekraftig forvaltning av naturgrunnlaget. Helt avgjørende er at man lokalt og regionalt har tilgang på personalressurser som har nødvendig kompetanse til å utnytte faktainformasjonen og å omsette den i praktisk og løpende forvaltning.

Ordningen med øremerkede midler til miljøvernstillinger i kommunene viste hvilket potensiale som ligger i slike ordninger. Kommunene ble tilført kompetanse, den frivillige sektor fikk et konkret holdepunkt i det kommunale byråkratiet og hele saksområdet fikk et markert oppsving. Da øremerkingen bortfalt, mistet ikke kommunene disse midlene. Midlene gikk inn i de generelle rammeoverføringene til kommunene, men mange kommuner har omprioritert midlene til andre formål.

Miljøsektoren taper langt på vei de fleste kamper om hardt tiltrengte ressurser til skole, eldre og andre sektorer med store og legitime behov. Selvsagt er det flere eksempler på kommuner som fortsatt prioriterer den tredje sektor og satser på en bærekraftig natur- og miljøforvaltning. Totalt sett er utviklingen likevel betenkelig.

Løsningen trenger ikke nødvendigvis å være en ressursperson i hver kommune. Her er det rom for å tenke på interkommunale samarbeidsordninger eller tilsvarende. Øremerking av midler til slik satsing er likevel et hovedpoeng. Og det til tross for at dette nærmest er å anse som helt uaktuelt fra finanspolitisk hold.

Bredt samfunnsengasjement og ansvarliggjøring av politikere.
Erfaringer fra blant annet hjorteviltsektoren, er at vilthensyn i liten grad trekkes fram og legges til grunn for vedtak i forhold til kommunenes arealforvaltning. Hensynet til sikring av viltets leveområder, herunder trekkveier mm, er i realiteten ingen premiss det tas hensyn til i arealplansammenheng. Jeger- og fiskerforeninger og andre interesser innenfor denne sektoren føler ofte maktesløshet overfor et byråkrati og en politisk virkelighet som ikke samsvarer med hva de ønsker å oppnå og mener er viktig å vektlegge.

Betrakter man forvaltningen av vilt- og fiskeressursene isolert, må man kunne konkludere med at det faglige grunnlaget gjennomgående kan karakteriseres som godt. Men det er ikke tilstrekkelig, fordi dette alene ikke sikrer viltets og fiskens leveområder. Fortsatt behov for ny og bedre kunnskap også innenfor vilt- og fiskeforvaltningen, økt engasjement er nødvendig og deler av forvaltningen trenger et oppsving, eksempelvis småviltforvaltningen. Forbedringspotensialet er så absolutt tilstede, men status er likevel at her kan vi mye på mange områder, og deler av forvaltningen drives med god presisjon.

Hvorfor opplever da stadig fiskere, jegere, rettighetshavere og folk innenfor offentlig vilt- og fiskeforvaltning en tilsynelatende manglende interesse og forståelse for det vi mener er viktig kunnskap? Det vi mener er opplagte fakta som må være en del av premissgrunnlaget for arealforvaltningen og planlegging av ulike typer inngrepssaker, blir ofte nedprioritert og satt til side.

Kanskje har deler av natur-, miljø- og friluftslivssektoren gjort seg selv en bjørnetjeneste ved å påta seg oppgaver og ansvar på vegne av myndighetene og politikerne uten å sikre seg en nødvendig politisk forankring av sin innsats? Eksempelvis er det grunn til å stille spørsmålstegn ved hvorvidt den mangeårige ordningen med statlige og kommunale nemnder i kommunene faktisk bidro til at vilt- og fiskeforvaltningen ikke ble et tema som opptar politikere på lokalt og regionalt nivå i særlig grad. Nemndene opererte i stor grad på siden av de øvrige systemene og var i liten grad en del av den politiske hverdagen. De fikk delegert oppgaver, ansvar og myndighet og håndterte dette stort sett på en god måte. Utfordringen lå i at politikerne overhodet ikke trengte å ha vilt- og fiskeforvaltningen i tankene; dette ble ivaretatt av andre. Politikerne utviklet da heller ikke noe engasjement for denne sektoren, og følte ikke noe ansvar for å ta slike oppgaver på alvor. Vilt- og fiskeforvaltningen levde etter hvert sitt eget liv. Sett i et langsiktig perspektiv, er det opplagt at det er vilt- og fiskeforvaltningen som fikk de største utfordringene ved denne utviklingen. Vilt- og fiskeforvaltningen er i dag i liten grad en premissleverandør til arealforvaltningen, i mange saker blir de i liten grad vektlagt og hensynstatt i tilstrekkelig grad. Selv om ordningene med nemndene ble avviklet for en rekke år tilbake, sliter vilt- og fiskeforvaltningen fremdeles med å bli en del av et bredt samfunnsengasjement.

Hvordan ansvarliggjøre politikerne?

Pbl kan og må selvsagt forbedres, og den pågående revisjonen vil i så måte være sentral. Imidlertid hjelper det ikke med gode verktøy på plansiden dersom den politiske viljen til å ta engasjementet og medvirkningen med i beslutningsprosessene ikke er tilstede.

Utfordringen for den frivillige sektor og andre aktører blir å åpne seg mer, og gi slipp på gamle og møysommelig opparbeidede revirer. Dette er en prosess som vil koste mye. Målsettingen må være et økt samfunnsengasjement innenfor vilt, fisk og annen naturforvaltning for å lykkes med å sikre leveområder i et langsiktig perspektiv. Vi skal sette fokus på og formidle verdien av viltet og fisken i ulike sammenhenger på en slik måte at det skaper interesse hos nye og store målgrupper. Alliansebygging stiller krav om åpenhet og delaktighet. Slipper man nye krefter til, vil dette også påvirke det overordnede målet med viltforvaltningen, noe som nok kan være en utfordring for mange av oss som er vant med at disse målene fastsettes av oss selv. Likevel er nok gevinsten i form av økt engasjement langt større enn om grunneiere, forvaltere og brukerinteressene alene skal få sette sine målsettinger.

På den ene siden må vi ta innover oss behovet for et økt samfunnsengasjement for våre interesseområder. På den andre siden, må vi arbeide for å forbedre de sentrale virkemidlene og verktøyene vi har for å få best mulig vilkår for å fremme våre interesser i en bred sammenheng. En plan- og bygningslov som vektlegger miljøhensyn på lik linje med andre hensyn og som gir gode rammer omkring lokalt engasjement og sikrer medvirkning i alle ledd av planprosessene, er kanskje det viktigste verktøyet vi har. NJFF er spent på hva den pågående revisjonen av pbl vil få som sluttresultat.