Utmarksforvaltning i Nordland
I denne artikkelen vi jeg ta opp hvilke utfordringer vi står overfor i forvalting av utmarka i Nord-Norge med spesielt fokus på Nordland. Disse utfordringene består både av naturlige endringer i miljøet, samfunnsmessige forhold, men også utfordringer knyttet til grensene mellom nasjonalstatene og medlemskap i internasjonale organisasjoner. For det første er statens rolle i Nord-Norge annerledes enn i Sør - Norge. Dette har med at forvaltning av utmark er underlagt ulike statlige og lokale regimer i de ulike regionene i Norge. Den lovmessige grensen går i Nord - Trøndelag, ved at fjelloven ikke gjelder for Nord-Norge. Fjelloven gir kommunene og lokalsamfunn i Sør - Norge styringsrett i form av fjellstyrer over ulike allmenninger i Sør Norge. I Nord-Norge finnes det ikke slike bygde- eller statsallmenninger og forvaltningen styres av staten ved Statskog og Fylkesmannen. Forskjellene bygger også på at i Nordland og Troms eier staten over 55% av all utmark mens Staten eier over 90% i Finnmark. Bakgrunnen for at fjelloven ikke er innført, og at Det kongelige norske landsbruksdepartementet eier størstedelen av utmarka, har historiske årsaker og er knyttet til at Nord-Norge er i utkanten av regionale og internasjonale imperier. Nord-Norge var tidligere en koloni i det Danske - Norske kongedømme der kongen konfiskerte landet til statens - og kongens grunn. Det Svenske, Danske og Russiske imperium konkurrerte om landområdene og kontroll over naturressursene. Både grenser, statsborgerskap, eiendomsforhold og felles ressurser var og er fortsatt flytende i dette polare området. Innvandring og landåm av utmarka preger flere folkegruppers og imperiums praksis. Den opprinnelige urbefolkningen samene er fortrengt fra mange utmarksområder og har mistet rettigheter til naturressursene og utmark. Mange av samene er også assimilert i ulike nasjonalstatlige prosjekter enten som nordmenn, svensker, finner eller russere. Statsgrunn i stedet for statsallmenninger Denne historien om det Danske, Norske og Svenske imperium med rivalisering og kolonialisering av territorium kan forklare eiendomsforhold og forvaltningspraksis i dag. Både samer og nordmenn måtte betale og matrikulere egen eiendom til kongen. Utmarka er i dag statens grunn og viser tilbake på koloniseringen av Nord-Norge der både nordmenn, samer og kvæner ble fratatt tidligere allmenningsrettigheter knyttet til å være urbefolkning eller innflyttere med rettigheter gjennom praktisk bruk. Utmarka som statsgrunn er skogsområder i innlandet og høyfjellsområder over skogsgrensen (700 meter) i innlandet inn til den svenske og den fiske grensen. Landbruksdepartementet eier mens Statskog forvalter lokalt utmarka. Statskog drives som et statlig eiendomsselskap, men er lovpålagt å fremme bruk av naturressurser til allmennheten. Samene og lokale bønder har fortsatt beiterett på statsgrunn mens jakt og fiske på statsgrunn er en allemannsrett som alle kan benytte ved å kjøpe jakt- og fiskekort. Innenbygdsboende har noe lavere pris på kort enn besøkende. Forskjellen mellom Sør-Norge og Nord-Norge er at Staten har større roller både som grunneier og formynder i bruken av utmarka. I Nordland og Troms har også dette vært et politisk stridstema om fjelloven også skal innføres i Nord-Norge. Konflikten står mellom innbyggere i småkommuner og bondeinteressene på den ene siden mot byfolk, jeger og fiskeforbundet og Statskog på den andre siden. Jordbruks- og bygdefolk ønsker mer innflytelse og fjellstyrer i kommunene mens byfolk, jegerne og fiskerne synes dagens forvaltningssystem med en stor grunneier - Statskog - gir bedre sikring av allemannsretten til bærplukking, jakt og fiske. Statskog forvalter utmarka med brukerinnflytelse fra de frivillige organisasjonene. Både Jeger- og fiskerforbundet og Den Norske Turistforening har et tett samarbeid med Statskog i både forvaltning og utvikling av utmarka til friluftsformål. Dette er også institusjonalisert i egne avtaler og Jakt- og fiskeadministrasjoner som er rådgivende og samarbeidende organer til Statskog. Dette samarbeidet har gitt friluftsinteressene gode muligheter til å utvikle virksomheten på et stort territorium med en enhetlig forvaltning. Dette har gitt flertallet, som består av den norske by- og kystbefolkningen, bruksrett og lett tilgang til kollektive goder på statsgrunn i innlandet. På samme vis føler lokale bygdefolk og samene et stort tap av egen bruksrett, og opplever manglende innflytelse på statens grunn og på det statlige forvaltningsregimet representert med Statskog og Fylkesmannen. Innføring av fjelloven er en kontroversiell sak i Nord-Norge som berører først og fremst Statskog og forvaltning av statens grunn. Utfordringen videre vil være å finne nye samarbeids- og forvaltningsformer på statsgrunn der reindriften, jordbruksinteressene, bygdefolk og distriktskommene kan få mer innflytelse i forvaltningen av statsgrunn samtidig som det bærekraftige i dagens ordning på statsgrunn kan videreføres.
Når det gjelder forvaltning av utmark på privat grunn er bildet av landskapet et annet. Private grunneiere av utmark i Nordland og Troms (og Finnmark) er knyttet til kyst- og fjordområdene og består av mange små landbrukseiendommer. Eiendomsstrukturen er resultat av at både samene og nordmenn har livnært seg som fiskebønder, kystsamer eller nomader der husholdene har utnyttet mange ulike økologiske nisjer fra høyfjellet i innlandet til pelagisk skrei og sild i havet. Disse tidligere livsformene innebar intensiv bruk av utmarka til naturalhushold og næring over store utmarksområder og havet. Kystlandskapet, fjordlandskapet og høyfjellet i Nord-Norge var og er fortsatt kulturlandskap. Befolkningen utnyttet alle økologiske nisjer og satte preg på landskapet og dyrelivet. Bærplukking, småviltjakt og rovviltjakt var lønnsomme tilleggsnæringer for bygdefolket. Utmarksbeite med husdyr og rein ble også intensivt brukt av både samer og nordmenn i et nærmest symbiotisk forhold. Staten lønnet jegerne i rovviltbekjempelsen og antallet rovdyr var svært lavt. Som ellers i landet har industrialiseringen i reindriften, jordbruket, skogbruket og fisket gjort at det nå er noen få og større driftsenheter igjen og tradisjonelle tilpassninger mellom ulike næringer er forsvunnet. Bruken av utmark har gått tilbake på privat grunn, men også den næringsmessige jakt, fangst, reindrift, beite av husdyr og skogsdrift på statens grunn er i tilbakegang. Jordbruket og skogbruket drives industrielt og intensivt på et mindre areal av hovedsakelig innmark. Industrialiseringen av primærnæringene har som ellers i landet fått økologiske og biologiske virkninger. Tilskoging av bjørk- og lauvskog preger utmarka fra øyene i kystlandskapet til skoggrensen opp mot høgfjellet i innlandet. Både det intensivt brukte kystlandskapet og utmarksområdene i innlandet tilskoges i dag og gjøres om til villmark, landskapsvernområder, nasjonalparker og naturreservater. De siste 40 årene har elgen innvandret og ekspandert populasjonen og tidligere nesten utryddende rovdyr som rev, jerv, gaupe, bjørn, havørn og kongeørn har ekspandert i Nord-Norge. Utmarka og kulturlandskapet på privat grunn er i ferd med å bli til ny villmark både på grunn av avviklingen av jordbruken men også på grunn av oppbyggingen av den statlige naturforvaltningen og ekspansjonen av nasjonalparker og andre former for verneområder. Tidligere husfugler som ærfugl er i tilbakegang mens havørna tar over kystlandskapet og utmarka helt inn til byene. Villmarka, elgen og rovdyrene kommer inn i utmarka i Nord-Norge og tradisjonelle utmarksnæringer forsvinner. Dette har gitt lokalbefolkningen i Nordland , Troms og Finnmark en ny mulighet til elgjakt, lisensjakt på store rovdyr og villmarksopplevelser inne i den private utmarka, i byene og i bygdene. Rovvilt og debatten om forvaltning av de store rovdyrene er en del av dagliglivet og en stor utfordring for lokalbefolkningen som ønsker å drive ulike former for husdyrhold og tamreindrift i utmarka. Denne konflikten er sterkest i innlandet mellom jordbruket og reindriftsnæringen på den ene siden og fylkesmannen og naturverninteressene på den andre siden. Ekspansjonen av både naturlig villmark og statlig naturforvaltning begrenser stadig sterkere grad mulighetene til å drive tradisjonell næringsvirksomhet i den private utmarka. Mange små driftsenheter i landbruket gjør det også vanskelig å få til ny næringsutvikling i utmarka knyttet til nye former for natur- og villmarksopplevelser. Andre parter tar over og vi har fått Havørnklubben i Bodø, hvalsafari fra Andøya og spekkhoggersafari i Tysfjord. Miljøturisme og villmarksafari er i startgropa som nye utmarksnæringer i Nord-Norge.
Forvaltningen av utmark i Nordland ,Troms og Finnmark er ytterligere komplisert av etniske og nasjonale forhold. Samene er den opprinnelige urbefolkningen og utgjør ulike kulturelle og språklige grupper internt. Samene i Troms og Finnmark er nordsamer med egen dialekt og driftsmåter i reindriften, fisket og jordbruket, mens i Nordland er det både nordsamer, sørsamer, lulesamer, peietåsamer og kystsamer som har forskjellige dialekter, tradisjonelle livsformer og kulturer. Samene opererer på tvers av nasjonalstatene på grunn av reinens naturlige trekk som går fra sommerbeite i høgfjellet og kystlandskapet i vest mot vinterbeite i skogene i øst. Dette mosaikkmønsteret av ulike etniske gruppene er bosatt side om side med nordmenn som majoritetsbefolkning og andre nye innvandrere. Både nasjonal lovgivning og internasjonale avtaler gir urbefolkningene eksklusive rettigheter til eiendom, forvaltning og av bruk av utmarksressurser. Den norske stat har også ratifisert FN og ILO konvensjonen om urbefolkningens rettigheter til land og vann mens den svenske staten ikke har gjort det samme i forhold til FN. I Finnmark er dette en svært kontroversielt sak omkring hvem skal eie statens umatrikulerte grunn, hvem skal forvalte dette området og hvilke nasjonaliteter og etniske grupper som skal ha eksklusive rettigheter i utmarka. Striden står mellom samer og nordmenn, og mellom Statskog, Fylkesmannen i Finnmark og Finnmark fylkeskommune eller Sametinget som forvaltingsorganer. Her foreligger nå en innstilling i Stortinget om rettighetene til land og vann og forvaltning i Finnmark som sannsynligvis vil bli avgjort i Stortinget våren 2004. For områdene i Troms, Nordland og Trøndelag har regjeringen satt ned et nytt samerettsutvalg som skal utrede de samiske rettighetene til land og vann. Utfordringene i Nord-Norge knyttet seg til om de ulike etiske gruppene og urbefolkningen skal ha eksklusive rettigheter og muligheter til å forvalte egne territorium med utmarksressurser. I dag gir Stortinget og staten enerett til den samiske befolkningen til å drive tamreindrift i Nord-Norge. De ulike reinbeitedistriktene er forbeholdt samene, og nordmenn er ekskludert. Revitalisering innen det samiske samfunnet har ført med seg krav om flere rettigheter innen utmarka rettet både mot egen forvaltning av territorium og eksklusive rettigheter i utmarka. Den etiske dimensjonen ved utmarksforvalting vil sannsynligvis bli mer sentral og kontroversiell i årene som kommer. Utfordringen er en avklaring av hvem som har forvaltingsmyndighet og hvem som har ulike rettigheter knyttet til eiendom og bruk av utmarksressurser. Utfordringen ligger mellom rettigheter knyttet til privat eiendomsrett, eksklusive rettigheter knyttet til etnisk tilhørighet, like rettigheter i forthold til statsborgerskap og allemannsretten knyttet både til nasjonal lovgivning og internasjonale avtaler.
En viktig del av det norske systemet for forvalting av utmark er samspillet mellom frivillige organisasjoner og myndighetene i å bygge opp både praksisformer, næringer og forvaltningsregimer. I utvikling av nye bruksformer av utmarksressurser er det stort sett tillitsmenn i Den norske turistforening og Norges jeger og fiskerforening som har vært foregangsmenn også i Nord-Norge. Landbruksorganisasjonene Norges Bondelag og Norges bonde og småbrukerlag har også et stort innslag av frivillig organisering av både grunneierlag og andre samarbeidorganisasjoner for å utvikle næring i utmarka, forvaltning av vassdrag og salg av jakt- og fiskekort på privat grunn. Det frivillige arbeidet knyttet til friluftsinteressene er forankret i befolkningen som bor i byene og de urbane områdene. Det allmenne og generelle friluftslivet er forankret i lokale jeger og fiskerforeninger, lokallag i Den Norske Turistforening og lokallag av Norges Naturvernforbund. De frivillige organisasjonene har et nært samarbeid med Statskog, fylkeskommunene og Fylkesmannen. Sammen har partene skapt nye institusjonelle ordninger for tilrettelegging og forvaltning av friluftsliv gjennom egne utvalg og samarbeidsutvalg. Det er de offentlige etatene og de frivillige organisasjonene som er innovatørene i nye bruksformer og forvaltningsordninger i utmarka i Nord-Norge. Det er imidlertid også et mangfold av lokale organisasjoner som fører med seg fragmentering i forvaltinga av utmarka. Det interessebaserte bruken av utmarksressurser står organisatorisk sterk på fylkesnivå og har stor innflytelse over den statlige forvaltningen av både utmarksressurser og verneområdene på statens grunn. På kommunalt nivå står organisasjonene svakere.
I Nord-Norge er det både statlige etater og kommunal naturforvaltning som arbeider med tilrettelegging for friluftsliv og utvikling av næring knyttet til utmarka. Miljøvernavdelingen hos Fylkesmannen i Nordland og Troms, har gjennom et samarbeid med de frivillige organisasjonene, landbruksorganisasjonene og kommunene, institusjonalisert den statlige naturforvaltningen i regionen. På 1990-tallet er det gjennomført en rekke ulike reformer av lover og forskrifter i lokal og regional naturforvaltning. Naturforvaltningen ved Miljøvernavdelingen hos Fylkesmennene er delegert til kommunene og grunneierne. Miljøvernavdelingens rolle er endret til en kontroll og veiledningsinstans av kommunens - og grunneieres virksomhet. Tidligere statlig politikk med integrasjon mellom friluftsliv og naturforvaltning er forlatt. Lokalt og regionalt fører dette til økende interessemotsetninger mellom friluftslivet på den side og naturforvaltningen på den andre siden. Når både den kommunale og de frivillige organisasjonene består av mange små enheter på relativt store territorium, er denne delegeringen av statlig forvaltingsansvar en utfordring lokalt i Nord-Norge. Kommunene (og grunneierne) har på 1990-tallet fått delegert forvaltningsansvar i forhold til den tidligere statlige naturforvaltningen, tilrettelegging for friluftsliv og næringsutvikling. Dette er en stor utfordring i Nord-Norge ved at mange av kommunene er svært små i folketall, er preget av nedgang i befolkningen og økende andel eldre i befolkningens sammensetning. Med unntak av noen store bykommuner, har kommunene små ressurser til å forvalte, administrere og legge til rette i utmarka. Virkningene av den statlige desentraliseringen av natur- og miljøforvaltning er lokal pulverisering av ansvar og, politisk organisering og administrasjon i kommunene. Flertallet av miljøvernkonsulenter er fjernet i kommunene og saksområdene er lavt prioritert i små og fattige distriktskommuner. Spesielt små distriktskommer med store utmarksressurser har lite administrative og økonomiske ressurser til å drive med både forvaltning og tilrettelegging for næringsutvikling i utmarka.
De faglige ressursene til forvaltning av utmarka ligger fortsatt hos fylkesmennene knyttet til landsbruksavdelingen og miljøvernavdelingen. Et annen ressurssterk organisasjon i Nord-Norge er Statskog, som har en profesjonell stab med naturforvaltere og er landsdelens største grunneier. Statskog driver med næringsvirksomhet, tilrettelegging for et allment friluftsliv og offentlig naturforvaltning. Statskog er den største profesjonelle grunneieren som har institusjonalisert friluftsliv og naturforvaltning som en integrert helhet i sin virksomhet. Det er også Statskog som er den innovative offentlige organisasjonen når det gjelder å finne nye måter å utvikle utmarksnæringer og prosjektvirksomhet knyttet til utmarksressurser og nasjonale frie økonomiske midler. Dagens ordning på statsgrunn sikrer allmennheten tilgang til kollektive goder, men ordningene gir kommunene og næringsorganisasjonene knyttet til reindrift, landbruk og skogbruk, liten innflytelse over til lokal virksomhet. Den statlige delelegering av naturforvaltning til kommunene er heller ikke fulgt opp med ressurser fra staten. Disse ligger i dag fortsatt i den statlige forvaltningen som sitter med kontrolloppgaver av kommunene. Kommunene har på sin side svak økonomi til å bygge ut forvaltning og tilrettelegging i utmarksnæringer. I Nordland er det 45 kommuner der flertallet av disse er små distriktskommuner med få innbyggere og liten kommunal administrasjon. Disse kommunene har ikke faglig og økonomisk kapasitet til å følge opp den statlige delegeringen av forvaltningsoppgaver og utviklingsoppgaver knyttet til utmarka. Over 10 kommuner i Nordland er satt under administrasjon av Fylkesmannen på grunn av dårlig kommuneøkonomi. Virkningen av den "kommunale fattigdommen" er at oppgavene fragmenteres og forsvinner både i kommunen og de frivillige organisasjonene. Bærekraftig bruk av ressursene i utmarka krever både naturvitenskapelig
kompetanse og et robust forvaltningsregime som kan håndtere både
svingninger i naturen og konflikter mellom ulike interessegrupper. Når
en ser på det statlige og kommunale forvaltningsregimet under
ett, sett i et perspektiv av medforvaltning av et biologisk og sosialt
mangfold (Se Svein Jentoft 1998), er det klare mangler for at systemet
er både robust og bærekraftig. I et studie vi har gjort
av kommunene, Fylkesmannen og Statskog i Saltenregionen, er hovedkonklusjonen
er at det både mangler kunnskap, regler og organisering på
lokalt- og regionalt nivå (Sande 2000, Sandberg, Høgsæt,
Edvardsen, Sande og Fygle (2000). Institusjonalisering av samarbeidet
i Salten jakt og fiskeadministrasjon, Statskog og Miljøvernavdelingen
hos Fylkesmannen på den ene siden og samarbeidet i Salten Friluftsråd
og kommunene på den kommunale siden, er tilløp til lokale
prosesser som på sikt kan skape bedre medforvaltning basert på
biologisk og sosialt mangfold. Disse organisasjonene er imidlertid ikke
koblet sammen organisatorisk eller prosessuelt. Det offentlige forvaltningsregimet
mangler vertikal integrasjon mellom de ulike forvaltningsnivåene
og det mangler et vitenskapelig kunnskapsgrunnlag for å fatte
beslutninger om hvordan naturressursene skal høstes på
en bærekraftig måte. Nye internasjonale av taler og nedbygging av nasjonalstatene Nasjonalstaten er frem til i dag garantisten for både privat eiendomsrett til utmark og allemannsretten i utmarka. Det norske Storting har ved lov i 1985 opprettet utmarkskommisjonen for Nordland og Troms for å ordne rettsforholdene mellom staten og private utmarksområder. Dette er en egen domstol som avgjør eiendomsrett, grenser og bruksrett til utmark. Tvister om eiendomsrett og bruksrett avgjøres av denne domstolen eller kan ankes videre til høyesterett. Viktige prinsipielle spørsmål er avgjort av domstolen eller høyesterett. Spørsmål om etniske rettigheter er også avgjort av denne nasjonale utmarkskommisjonen for Nordland og Troms. Denne statlige tingsretten og Stortinget som lovgivende myndighet, vil sannsynligvis bli svekket av internasjonale avtaler som staten har ratifisert i FN eller lover og direktiver som kommer som følge av EØS- avtalen mellom EU og Norge. FN med ILO konvensjonen om urbefolknings rettigheter er sannsynligvis i motstrid til dagens praksis med utmarkskommisjonen for Nordland og Troms. Sametinget ser da også på FN og EU som viktigere institusjoner og avtaler for å fremme eksklusive rettigheter til samene i Nord-Norge. På samme måte fremmer EU- borgere også krav om like rettigheter til jakt og fiske som lokalbefolkningen har i Nord-Norge. Den norske stat kan ikke gi lokalbefolkningen rettigheter som diskriminerer andre borgere i EU. Forholdet mellom nasjonal tingsrett, Stortinget og internasjonale avtaler til både FN og EU, gjør håndtering av rettigheter og eiendomsrett til et komplisert og praktisk vanskelig juridisk felt. Både etnifisering av rettigheter og internasjonalisering av nasjonale lover bringer med seg nedbygging av nasjonalstaten som domstol, forvalter og grunneier av utmarka i Nord-Norge. Denne samme prosessen skjer også på tvers av grensen mellom Norge og Sverige. Internasjonale turister, urbefolkningen, rypene, reinsdyra og rovdyrene opererer på tvers av nasjonalstatenes territorium. Majoritetens interesser vil sannsynligvis på sikt ikke bli ivaretatt av nasjonale demokratiske institusjoner og nasjonale domstoler. Ulike overnasjonale institusjoner i EU og FN vil står for lovutvikling og rettshåndtering av etiske rettigheter og allmenne rettigheter knyttet til internasjonale avtaler og menneskerettigheter. De fysiske og sosialt skapte nasjonale grensene vil avvikles og dette skaper nye utfordringer i utmarksforvaltningen. Rovvilt opererer på tvers av grensene og forvaltes i dag som et nordisk samarbeid. I Nord-Norge og Nord - Sverige har vi allikevel fortsatt ulik nasjonal praksis i en rekke ulike felt i utmarksforvaltningen. På svensk side praktiseres det en liberal ordning i bruken av motorisert ferdsel i utmaka sett i forhold til norsk praksis. Dette skaper utfordringer på begge sider av grensen. Svenskene opplever invasjon av norske snøskutre mens det på norsk side i grensen vokser fram en ny generasjon utmarksbrukere som vil ha mer rekreasjonsbasert kjøring i utmarka. På samme måte opplever svenske samer å ha bedre og mer eksklusive rettigheter til utmarka i de svenske nasjonalparkene mens norske myndigheter ikke gir samene tilsvarende eksklusive rettigheter i de norske nasjonalparkene. Legitimiteten til ulike nasjonale ordninger svekkes når det praktiseres ulike lover og forskrifter på tvers av grensene som ikke oppleves verken som naturlige eller legitime av brukerne. Både samer, nordmenn og svensker opererer på tvers av grensene og bruker nye internasjonale avtaler som brekkstand for å forandre rettigheter og maktforhold. De nasjonale forvaltningsregimene bygges ned med økende internasjonalisering og samhandling på tvers av nasjonalstatsgrensene. På samme tid klarer verken kommunene eller regional myndigheter å bygge opp nye lokale eller regionale forvaltningsregimer eller systemer for næringsutvikling i utmarka. Nasjonalstaten er fortsatt den sterkeste og ressursrike aktøren
i utmarka i Nord-Norge, men prosessene med både desentralisering
av naturforvaltningen og økende internasjonalisering av lovgivningen
og rettspraksis svekker handlekraften og legitimiteten. Utfordringene
framover er å finne nye måter å organisere forvaltning
og næringsutvikling av utmarksressursene som integrerer både
nasjonalitet, etnisitet og territorium på tvers av landegrensene.
På begge sidene av grensen mellom Sverige og Norge er det i dag
et lappeteppe med nasjonalparker med ulike formål, forvaltningsbestemmelser
og rettigheter. I Nordland er det nå et sammenhengende belte av
nasjonalparker fra fjæra ved Saltfjellet - Svartisen nasjonalpark
og Rago nasjonalpark til langt inn i Nord - Sverige. Nasjonalparkene
henger også sammen og inngår i et økologisk system.
Den samiske reindriften opererer nå igjen på tvers av statsgrensene
og på privat innmark og utmark. Områdene fra Saltfjellet
i sør til Kiruna i nord består av Europas største
nasjonalparker og er nå Europas største sammenhengende
villmarksområde. Nasjonalparkene Padjelanta og Sarek i Sverige
står allerede på FNs liste over verdensarv og de foreslåtte
nasjonalparkområdene i Tysfjord - Hellemobotn og Lofoten er forslåtte
av Miljøverndepartementet som vårt nasjonale bidrag til
FNs liste over natur som skal inkluderes i verdensarven. Disse internasjonale
politiske prosessene åpner for nye måter å organisere
natur-, miljø-, og kulturforvaltning i et stort territorium med
et sammenhengende økologisk system. Området har et stort
potensial for global miljøturisme og villmarkssafari. De svenske
nasjonalparkene er internasjonale "honningkrukker" og "turistmagneter".
Lofoten og Tysfjord er også "globale honningkrukker"
i turistnæringen. Utfordringen blir å finne en balansert
utvikling av disse nasjonalparkområdene som både tar hensyn
lokalbefolkningens behov, miljøet og de globale turistenes ønsker
om eksotiske villmarksopplevelser. Den svenske staten har i sin forvaltning
av nasjonalparkene sett på samene som en del av økosystemet
mens turistene er sett på som mer "uønskede skadedyr".
På norsk side er både lokale næringsutøvere
og samene sett på som en trussel for naturen i verneområdene
og som uønsket i økosystemet. I de norske nasjonalparkene
har friluftsinteressene og verneinteressene et godt fotfeste med egne
hytter og stier. Den norske natur- og miljøforvaltningen er basert
på et forvaltningsparadigme som ser på industrielle bønder,
reineiere og skogeiere som en potensiell trussel mot naturen. Mange
av konfliktene i utmarka i Nord-Norge har sin rot i denne motsetningen
mellom bygdebasert kultivering og bruk av utmarksressurser på
den ene siden og på den andre siden et naturvitenskapelig vern
av sårbar og unik natur. Oppbygging av den statlige miljøvernforvaltningen
har styrket vernet og svekket kultivering og høsting av utmarksressurser.
Denne prosessen har også styrket det interessebaserte utmarksforvaltningen
og svekker primærnæringens interesser i umarka. Både
landbruket og reindriftsnæringen har tapt territorium og rettigheter
i utmarka. De siste års utvikling med mer internasjonalisering
av nasjonalstaten har også gitt muligheten til å utvikle
eksklusive etniske rettigheter og globalisering av bruksrett og eiendomsrett
til utmarksressursene. Både tyske turister og samene krever rettigheter
som enten er eksklusive eller er likebehandling av allemannsretten knyttet
til internasjonale avtaler i EU og FN. Dette svekker nasjonalstaten
som suveren forvalter og grunneier i utmarka. Den norske majoritetsbefolkningen
kan også på sikt måtte gi fra seg utmarka på
statsgrunn til samene. Allemannsretten til naturressurser vil vi også
måtte dele mer med alle andre europeiske innbyggere. Med økende
global miljøturisme kan dette skape nye og ukjente konflikter
i utmarka. Dagens nasjonale og kommunale forvaltningsregime for utmarksressurser
vil bli satt under press både fra lokalbefolkningen og fra internasjonale
institusjoner og pressgrupper. Småviltjakt i nasjonalparkene og
lisensjakt på de store rovdyrene kan bli enda mer politisk kontroversielt.
Både nasjonale og kommunale forvaltningssystemer av utmarksressurser
vil bli satt under press av nye og gamle interessegrupper. Disse er
bærere av nye forestillinger om naturen, nye bruksformer og ny
forvaltningsregimer i utmarka. Enhetlig symbol- og identitetsforvaltning i utmarka Litteratur.
|