Lokal naturforvaltning: Mellom idealer og realiteter
Denne artikkelen drøfter lokal forvaltning av større naturvernområder i Norge. Artikkelen er basert på foreløpige resultater fra evalueringen av kommunal forvaltning av verneområdene i Forollhogna regionen i sentrale Sør-Norge. Artikkelen tar utgangspunkt i kontrasten mellom et sentralistisk forvaltningsperspektiv og et lokalsamfunnsperspektiv på naturforvaltning og drøfter de foreløpige resultatene fra evalueringen ut fra kontrasten mellom disse to perspektivene.
Areal og allmeninger.BakgrunnForvaltningen av våre verneområder er et omdiskutert tema. I den siste tid har det vært en utvikling i retning av mer lokal forvaltning av verneområder, men vi har ennå relativ liten empirisk erfaring med slik forvaltning (Aas et al. 2003). For tiden er det forvaltningsforsøk med kommunal forvaltning i fire større vernekompleks. Tre av disse inneholder også nasjonalparker, mens det fjerde inneholder et større landskapsvernområde og et biotopvernområde. Et av disse fire områdene er Forollhogna – regionen i fylkene Hedmark og Sør-Trøndelag. Dette området består av en nasjonalpark og åtte landskapsvernområder (figur 1.). Nasjonalparken utgjør mesteparten av arealet, mens landskapsvernområdene ligger som buffersoner rundt nasjonalparken. Nasjonalparken verner et verdifullt fjellområde og en viktig reinstamme. Nøkkelkvaliteter i landskapsvernområdene er subalpine seterdaler med et rikt kulturlandskap og setertradisjoner. Forvaltningsforsøket startet i 2003, hvor syv kommuner med areal i verneområdene ble tildelt forvaltningsmyndighet. Forvaltningseksperimentet blir følgevaluert av forskere fra UTforsk - nettverket. Foreløpige data fra denne evalueringen brukes i denne artikkelen til å belyse ulike perspektiv på forvaltning av naturvernområder. Forvaltningseksperimentet og den pågående evalueringen avsluttes i 2007.
Figur 1. Verneområder og eiendomsstruktur i Forollhogna regionen. Områder som er skravert er statsallmenning. (Kilde: Forvaltningsplanen for Forollhogna nasjonalpark.)
Perspektiver på forvaltning av verneområderVern av nasjonalparker er del av en internasjonal vernetradisjon. Både internasjonalt og i Norge pågår det en diskurs rundt hvordan vi skal forvalte våre verneområder. I denne diskursen er det mulig å identifisere to hovedideologier. Vi kan kalle den første tradisjonen et sentralistisk forvaltningsperspektiv. Dette perspektivet er basert på å bygge opp sentraliserte nasjonale institusjoner som Direktoratet for naturforvaltning, kombinert med et sterkt legalt vern etter naturvernloven. Alternativet er det vi kan kalle lokalsamfunnsperspektivet, dvs. lokal forvaltning basert på lokale tradisjoner og institusjoner. I reelle situasjoner er dette et lite utprøvd alternativ, noe som gir lite empirisk kunnskap om konsekvensene av dette alternativet. Oppfatningen av hva som er viktige forvaltningsutfordringer varierer ganske dramatisk mellom disse to perspektivene. Aas et al. (2003) presenterer en bred gjennomgang av forvaltning av både norske og internasjonale nasjonalparker. Denne gjennomgangen er etter vår oppfatning basert på det sentralistiske forvaltningsidealet, et perspektiv som oppfatter verneområder som et nasjonalt offentlig ansvar hvor koordinering, kontroll og profesjonalisme er avgjørende. Fra dette perspektivet gir dagens situasjon et sett av utfordringer og problem som det vil være vanskelig å hanskes med, for eksempel det sterke fokuset på utvikling av kommersielle aktiviteter i verneområdene. En annen utfordring er det sterkere fokuset som i dag legges på markedsmekanismene (op. cit.). Samtidig er det også en trend i retning av mer lokal forvaltning. Lokalsamfunnsperspektivet fokuserer på å lokalisere beslutninger og forvaltning nærmest mulig de som blir berørt. Dette bygger både på demokratiske ideal og erkjennelse av at lokal kompetanse er viktig. Perspektivet betraktes som en reformasjon av det sentrale forvaltningsidealet i retning av brukermedvirkning og kommunikativ planlegging (Sager 1994) og samforvaltning (Jentoft 1989), en endring i retning av nettverksorientert "governance". I den mer økoradikale versjon av lokalsamfunsperspektivet kan det spores tilbake til ideologier som "small is beutiful" (Schumacher 1973) og økofilosofer som Sigmund Kvaløy Setereng (Kvaløy 1973). I denne økoradikale versjonen idealiseres lokalsamfunn som lever i balanse med naturen. Lokalsamfunnsperspektivet vil i de fleste tilfeller nok bety en orientering i retning av mer tradisjonell arealbruk. Spenningen mellom disse forvaltningsperspektiva gjenspeiler seg i den offentlige debatten. Eksempelvis har Kaltenborn (2004) en kronikk i Aftenposten som er relativt kritisk til lokal forvaltning. Han mener blant annet at lokale forvaltningsmyndigheter lettere tillater ressursbruk som degraderer naturgrunnlaget. Videre hevder Kaltenborn (2005) at det er viktig å huske at også bygdesamfunn er sammensatte samfunn, hvor det ikke nødvendigvis finnes en felles forståelse av hvordan slike områder skal forvaltes. Clemetsen & Krogh (2005) fremhever i et tilsvar behovet for å finne forvaltningsmodeller som ivaretar dialog, og som tar lokalsamfunnets behov med i regnskapet. De fremhever også med referanse til Carlo Aall (2001) behov for at " … fokus bør flyttes fra vern av natur til det å ta vare på bruken av utmarka". Et slikt endret fokus krever også tettere bånd med de som faktisk bruker utmarka. Gitt de to forvaltningsperspektivene som beskrives ovenfor, kan en bruke forvaltningseksperimentet med kommunal naturforvaltning i Forollhognaområdet til å kaste lys over følgende spørsmål:
MetodeArtikkelen bruker data fra en følgeevaluering av kommunal forvaltning av Forollhogna nasjonalpark og tilstøtende landskapsvernområder. Forvaltningseksperimentet startet i 2003 og varer ut 2007. Denne artikkelen bygger på det første 1 ½ året av forsøksperioden. Dataene er også presentert i Aasetre & Skjeggedal (2004). Følgende metoder ble brukt:
Både kvalitative og kvantitative metoder ble brukt i analysene av hvordan søknader om dispensasjon fra verneforskriftene ble behandlet. Som del av evalueringsprosjektet mottok vi kopier av alle dispensasjonssakene som ble behandlet av kommunene og fylkesmennene i Hedmark og Sør-Trøndelag etter gjeldene verneforskrifter. Vi leste igjennom alle sakene og klassifiserte dem etter hensikten med søknaden, i hvilken grad dispensasjon ble gitt og lokalisering av sak ut fra kommune og type verneområde. Kvantitative analyser ble gjennomført etter registrering og klassifisering av i en data-fil som så ble lastet inn i statistikkprogram SPSS. Enkle statistiske analyser ble gjennomført ved bruk av kii-kvadrats tester (N=166). Data fra behandlingen av dispensasjonssøknadene er metodisk interessante fordi en kan gjennomføre en 'post – pre test', nær det en kan kalle et kvasi-eksperiment (Graziano & Raulin 1989). I evalueringsprosjektet gjennomførte vi også 12 halvstrukturerte intervjuer med representanter fra de syv kommunene. Vi intervjuet fem lokalpolitikere (fire ordførere og en "gammelordfører"), i tillegg til syv kommunale forvaltere. Intervjuene ble gjennomført i desember 2003 og januar 2004, basert på en halvstrukturert intervjuguide. Artikkelen er i tillegg basert på saksdokumenter, relevant litteratur, og referatene fra, og deltagelse i, møtene i de interkommunale samarbeidsinstitusjonene som finnes mellom kommunene i Forollhogna regionen. Jeg vil presisere at de resultatene som presenteres fra Forollhogna evalueringen representerer en underveis rapportering. Først når hele evalueringensperioden er gjennomført, vil vi kunne trekke endelige konkusjoner. Dessuten er de problemstillingene som reises i begynnelsen av artikkelen såpass kompliserte at bare et eksempel, som dette fra Forollhogna området, ikke er tilstrekkelig til å besvare disse spørsmålene alene.
ResultaterKommunal forvaltning kontra sentral forvaltning av verneområderVi sammenlignet perioden hvor dispensasjonssøknader ble behandlet av fylkesmannens miljøvernavdeling (21.12.01 – 31.04.03), med perioden hvor søknadene blir behandlet av kommunene (01.05.03 – 01.09.04). Det ble ikke identifisert noen statistisk signifikant forskjell i andelen søkere som fikk dispensasjon før og etter kommunene fikk delegert forvaltningsmyndighet (X 2 = 0,37; df =1; p = 0,54). Av 75 søknader ble 71 (94,7 %) gitt dispensasjon av kommunene. I perioden fylkesmannen behandlet søknadene ble det gitt dispensasjon i 84 (92,3 %) av totalt 91 saker. Dette indikerer at i rene tall så er det ingen stor forskjell mellom kommunal og statlig forvaltning. For å besvare om det er andre forskjeller for eksempel knyttet til antall turer tillatt for snøscooterkjørere, så trenger vi mer undersøkelser. Andelen som fikk dispensasjon var på samme nivå som i Setesdal Vesthei – Ryfylkeheiane (Falleth 2003), men noe over nivået i Dovrefjell – Sundalsfjella (Aspås et al. 2004). Majoriteten av saker behandlet etter verneforskriftene gjelder motorferdsel i utmark. I perioden mens fylkesmannen behandlet søknadene om dispensasjon var 68 av 91 (74 %) saker motorferdselsaker. I den etterfølgende perioden, da søknadene ble behandlet av kommunene, var 60 av 75 (80 %) motorferdselssaker. I perioden hvor kommunene var forvaltningsmyndighet gjaldt 48 % av dispensasjonssøknadene tillatelse til å kjøre snøscooter. I den foregående perioden gjaldt 55 % av dispensasjonssøknadene snøscooterkjøring. I perioden med kommunal forvaltning gjaldt 15 % av søknadene byggetillatelse. I den foregående perioden da sakene ble behandlet av fylkesmannen var tilsvarende andel 22 %. På grunn av det lave antallet saker testet vi statistisk bare om det var signifikant flere motorferdselssaker før og etter kommunene fikk forvaltningsansvaret. Vi fant ingen slik signifikant forskjell (X 2 = 0,23; df=1; p = 0,64).
Figur 2. Dispensasjonssaker behandlet av kommunene fordelt etter type. I intervjuene med representanter fra kommunene uttrykte enkelte av dem at noen ville ha kommunal forvaltning fordi at en da kunne gjøre "litt mer som en selv ønsket". Samtidig fremhevet representanter fra kommunene at verneforskriftene var så klare at de gav liten mulighet for at kommunene kunne gjøre substansielle endringer i forvaltningspraksis. En forvalter i en av kommunene hevdet faktisk at det ikke bare var positivt med kommunal forvaltning. Tidligere, da det var statlig forvaltning, så kunne de plassere skylda for upopulære beslutninger på et sentralt byråkrati. Ved kommunal forvaltning så må de selv forvare sine egne beslutninger.
Nasjonalparker kontra landskapsvernområder.Når vi sammenlignet søknadene for dispensasjon fra verneforskriftene, så identifiserte vi klare forskjeller mellom nasjonalparken og de omliggende landskapsvernområdene. Disse forskjellene kommer delvis av forskjeller i verneforskriftene i nasjonalparken kontra landskapsvernområdene. Majoriteten av søknadene om dispensasjon fra verneforskriftene i nasjonalparken gjaldt motorferdsel. I landskapsvernområdene blir disse sakene behandlet etter lov om motorferdsel i utmark, og slike saker har alltid vært behandlet av kommunene. På grunn av dette var majoriteten av sakene behandlet etter verneforskriftene i landskapsvernområdene byggesaker. Søknader for andre typer inngrep utgjorde de øvrige dispensasjonssakene i landskapsvernområdene. Disse inngrepa varierte fra ubetydelige som utplassering av saltsteiner til beitedyr, til søknad om vegbygging. Dersom vi sammenligner andelen dispensasjoner som ble gitt for ulike formål, finner vi at andelen dispensasjoner er veldig høyt for motorferdselssaker (97 – 99 %). For byggesaker er det mellom 75 og 81 % som får dispensasjon. En kjii-kvadrat test viser at også at andelen dispensasjoner er signifikant forskjellig mellom motorferdselssaker og andre typer dispensasjonssøknader (hovedsakelig byggesaker) (X 2 = 15,2; df= 1; p = 0,000). Dette gjør at andelen søknader som blir gitt dispensasjon etter verneforskriftene er lavere i landskapsvernområdene enn i nasjonalparken. Dette skyldes som sagt delvis at søknad om dispensasjon for motorisert ferdsel i landskapsvernområdene ikke behandles etter verneforskriftene. Men, dette er ikke eneste grunnen. Dersom vi ser på byggesakene og søknader angående andre typer inngrep, så er majoriteten av disse (71 %) lokalisert i landskapsvernområdene. Før delegeringen av forvaltningsmyndigheten til kommunene var 15 av 23 (65 %) av disse sakene i landskapsvernområdene. I den etterfølgende perioden med kommunal forvaltning var tilsvarende tall 12 av 15 (80 %). Dette plasserer sannsynligvis de mest konfliktfylte sakene i landskapsvernområdene. Tabell 1. Antall behandlede saker etter type sak.
Også andre mer dramatiske inngrep, som vegbygging, synes å være konsentrert til landskapsvernområdene. Som et eksempel på konfliktnivået, kan nevnes en sak hvor det ble bygd en veg uten tillatelse i et av landskapsvernområdene i Midtre Gauldal. Saken ble politianmeldt. I intervjuene med representantene fra kommunene argumenterte de for at det måtte allokeres mer ressurser til landskapsvernområdene fordi de mente at de største forvaltningsutfordringene lå der. Dette kommer klart frem i fordelingen kommunene imellom av de midlene som bevilges fra sentralt hold til forvaltning av verneområdene. Midlene fordeles mellom kommunene etter størrelsen på det vernede området i hver kommune. Etter denne fordelingsnøkkelen multipliseres arealet i landskapsvernområdene med 2 i forhold til arealet med nasjonalpark. Dette indikerer at forvaltningen av landskapsvernområdene blir ansett for å være dobbelt så kostbar som forvaltningen av nasjonalparkområdene. Fra noen av representantene fra kommunene ble det rettet kritikk imot verneideologien som blir fremmet av sentrale naturvernmyndigheter, blant annet mot mangelen på et holistisk perspektiv innen de sentrale naturvernmyndighetene. Videre mangel på forståelse for å inkorporere lokal kultur, bygninger og arealbruk i hva som ble ansett som relevant forvaltningskunnskap. Den sterkere kulturkomponenten i landskapsvernområdene gjør dette spesielt viktig. Kulturpåvirkningen i landskapsvernområdene, spesielt gjennom seterdriften, var en av grunnene til at mange av representantene fra kommunene følte at jordbrukspolitikken var minst like viktig for å bevare verneverdiene i landskapsvernområdene som naturvernpolitikken. På en måte oppfattet de at en hadde to offentlige politikkområder som motvirket hverandre.
DiskusjonDe empiriske resultatene som presenteres her brukes bare til å kaste lys over de forskningsspørsmålene som ble nevnt tidligere i artikkelen, uten å gi noen sikre svar. Angående det første forskningsspørsmålet indikerer likevel våre resultater at en kommunal forvaltning ikke betyr noen forandring bort fra det en kan kalle det sentralistiske forvaltningsperspektivet. Verneforskriftene for de ulike vernområdene legger sannsynligvis så sterke bånd på kommunenes muligheter for å manøvrere bort fra den nasjonale naturvernpolitikken. Erkjennelsen av dette fremkommer også i intervjuene med representantene fra kommunene. I tillegg viser sammenligningen mellom andelen dispensasjoner fra verneforskriftene gitt av fylkesmannen og i den etterfølgende tiden da kommunene har forvaltningsmyndigheten, ingen statistisk signifikante forskjeller. Det eksisterer derfor på nåværende tidspunkt ikke noen grunn til å forvente store forskjeller mellom et sentralistisk forvaltningsregime og kommunal forvaltning. Et felt som har vært mye omdiskutert er motorferdsel, og da ikke minst knyttet til snøskuter. Saker angående motorisert ferdsel med snøskuter utgjør en stor del av dispensasjonssakene også i Setesdals Vesthei – Ryfylkeheiene (Falleth 2004) og Dovrefjell – Sunndalsfjella (Aspås et al. 2004). Imidlertid har en i disse områdene ikke sammenlignbare data som kan si noe om en statlig forvaltning ville gitt en strengere praksis (en har bare data for kommunal saksbehandling). I Forollhogna har en data fra både statlig og kommunal behandling, og det fremkommer ingen klar forskjell. Selvsagt kan mindre forskjeller fremkomme når en får et mer omfattende datamateriale. I seg selv behøver ikke det å være noe negativt. Dersom en introduserer kommunal forvaltning er det rimelig å anta at dette også vil gi annen forvaltningspraksis enn den fylkesmanns miljøvernavdelinger ville utøvd. Hagen & Sørensen (2001) fremhever da også ønsket om lokal variasjon som den viktigste grunn til å delegere oppgaver fra statlig- til kommunal forvaltning. Samtidig fremkommer det klare forskjeller mellom kommunene. Majoriteten av snøskutersakene i Dovrefjell – Sunndalsfjella er knyttet til Oppdal ( Aspås et al. 2004, Daugstad 2004). Tilsvarende tendenser finnes i Setesdal Vestfjell – Ryfylkeheiene (Falleth 2003). Dette underbygger vel Kaltenborn (2005) sitt argument om at det eksisterer motsetninger også i bygdesamfunn. Likevel handler vel ikke lokal forvaltning om å fjerne motsetningene i samfunnet, men om å finne et best mulig verktøy til å håndtere disse motsetningene. Også andre problematiske forhold blir identifisert ved lokal naturforvaltning. Et slikt forhold er den sterke mannsdominansen i for eksempel Dovrefjellsrådet (Svarstad et al. 2004). Dataene som benyttes i denne artikkelen kan heller ikke direkte besvare det andre forskningsspørsmålet. Dette spørsmålet retter seg til hvilke typer verneområder, og hvor i vernområdene potensialet for konflikt mellom de to ulike verneideologiene vil være størst. Søknader om dispensasjon knyttet til byggesaker er høyere i landskapsvernområdene enn i nasjonalparken. Dette gir en høyere andel avslåtte søknader i landskapsvernområdene, noe som kan gi et større potensial for konflikt. Kommunene erkjenner også dette gjennom å avsette dobbelt så mye midler pr kvadratkilometer til forvaltning av landskapsvernområdene som nasjonalparken. Dette potensialet for konflikt kan også komme av spenninger mellom de to ulike forvaltingsidealene. At vi finner de mest konfliktfylte typene av saker knyttet til byggesaker og randsonene av verneområdene er vel egentlig ikke overraskende. Enkelte vil vel kalle dette et banalt funn, men grunnen til at dette er viktig henger sammen med idealet om "urørt natur" som jeg oppfatter preger det sentralistiske forvaltningsidealet. Dette gir utfordringer fordi skjøtsel i form av landskapspleie er vanskelig om den ikke har en funksjon utover det å opprettholde landskapets tradisjonelle form. En vil da måtte ha næringsvirksomhet og godta noen endringer i bruk. Representantene fra kommunene la som nevnt stor vekt på jordbrukspolitikken. Store deler av landskapsvernområdene er subalpine daler preget av seterdrift. På grunn av dagens trender innen jordbruket, sammen med dagens jordbrukspolitikk, så har det over lang tid vært en reduksjon i antall gårdsbruk. Dette har også konsekvenser for seterdriften. Seterdrift har også blitt mindre viktig innen jordbruket nå enn tidligere. Dette vil over tid medføre trusler mot vernekvalitetene i landskapsvernområdene. Noen ønsker derfor å fokusere på hvordan en kan ta vare den tradisjonelle arealbruken. Gitt et samfunn i forandring ønsker noen å åpne opp for det en kan kalle 'bevaring gjennom forandring'. Dette innebærer å åpne opp mer for kommersielle aktiviteter i verneområdene. Dette er, som nevnt av flere av representantene fra kommunene, også fremhevet i en tale av tidligere miljøvernminister Børge Brende. Også Aas et al (2003) påpeker denne trenden. Enkelte oppfatter det sentralistiske forvaltningsperspektivet for å ha et for ensidig syn på forholdet mellom vern og bruk, og at dette perspektivet derfor utgjør en trussel mot vernekvalitetene i kulturlandskapet i landskapsvernområdene. Det sterke fokuset på motorferdselssaker kan også skygge for denne diskusjonen. Vi har imidlertid selvsagt ingen garantier for at lokal forvaltning vil bli vellykket. Kaltenborn fremhevet at lokalsamfunn ikke er uten motsetninger, noe som også fremkommer for eksempel knyttet til motorferdselssaker. Det finnes muligheter for at krefter som ikke ønsker å bevare naturkvalitetene i verneområdene kan få gjennomslag i den lokale forvaltningen. Dette er en reel fare, men denne typen motsetninger finnes også på nasjonalt nivå.
KonklusjonI denne artikkelen har vi brukt foreløpige resultat fra et prosjekt som evaluerer kommunal forvaltning av større verneområder til å belyse diskursen mellom ulike forvaltningsperspektiv av verneområder i Norge. Etter vår oppfatning kan vi ikke se noen indikasjoner på at kommunal forvaltning av verneområdene medfører at en beveger seg bort fra det tradisjonelle forvaltningsperspektivet for naturverneområder. Samtidig synes våre foreløpige data å indikere at potensialet for konflikt og spenning mellom et sentralistisk og et lokalsamfunnsbasert forvaltningsperspektiv vil være størst i buffersonene i utkanten av verneområdene. Dette en foreløpig konklusjon som det trengs videre forskning for å underbygge.
LitteraturAspås, H.; Ståvi, J.M.; Dønnum, H. 2004. Evaluering av prøveprosjekt med local forvaltning av Doverefjell – Sunndalsfjella nasjonalpark og tilliggende verneområder. Årsrapport 2004. Asplan – Viak. Clementsen, M. & Krogh, E. 2005. Naturvern til gagn for bygda. Kronikk. Aftenposten. 21.04.2005. Daugstad, K. 2005. Nasjonalparken møter kommunen. Kronikk. Nationen. 25.05.2005. Falleth, E.I. 2003. Forvaltningsforsøket i Setesdal Vesthei – Ryfylkeheiane landskapsvernområdet og Steinsbuskaret – Hisdal biotopvernområde. Delrapport 2 av NIBRs evaluering av forvaltningsforsøket: Dispensasjonspraksis i kommunene frem til 01.09.03. NIBR. Oslo. Graziano, A.M. & Raulin, M.L. 1989. Research Methods - A Process of Inquiry. Harper & Row, Publishers, New York. Hagen, T.P. & Sørensen, R.J. 2001. Kommunal organisering. Effektivitet, styring og demokrati. Universitetsforlaget. Oslo. Jentoft, S. 1989. Fisheries co-management. Delegating governmental responsibility to fishermen’s organizations. Marine Policy. April.1989. Jentoft, S. 1998 Kaltenborn, B.P. 2004. Nasjonalparkene: Lokale mot nasjonale interesser. Kronikk. Aftenposten 30.09.2005. Kaltenborn, B.P. 2005. Naturvern er maktkamp i bygdene? Replikk. Aftenposten. 25.04.2005. Kvaløy, S. (nå: Setereng, S.K.) 1973. Økokrise, natur og menneske: En innføring i økofilosofi og økopolitikk. Økofilosofisk fragment 4. Oslo Sager, T. 1994. Communicative planning theory. Aldershot, Ashgate. Svarstad, H.; Daugstad, K,; Vistad, O.I.; Guldvik, I. 2004. New protected areas in Norway: Why “the local participant” is a man. Paper for presentasjon ved NIBRs fjellseminar 26-27 august 2004. Aal, C. 2004. Kan vi "verne oss" til flere arbeidsplasser i reiselivet? Kronikk. Nationen. 01.09.2004. Aas, Ø; Vistad, O.I.; Dervo, B.; Eide, N.E.; Kaltenborn, B.P.; Haaland, H.; Andersen, O.; Svarstad, H.; Skår, M.; Nellemann, C. 2003. Bruk og forvaltning av nasjonalparker i fjellet. NINA fagrapport 72. Norsk institutt for naturforvaltning. Trondheim. Aasetre, J. & Skjeggedal, T. 2004. Lokal forvaltning av verneområdene i Forollhogna. Delrapport 1. i evalueringen av forvaltningsforsøket. NTF-notat 2004-8. Nord-trøndelagsforskning. Steinkjer UTFORSK-nettverket består av forskere fra Nord-Trøndelagsforskning, Østlandsforskning og NORUT- samfunnsforskning. |
|||||||||||||||||||||||||||||||
