Foto: Geir Martinsen

Innledning

Kjøring med hundespann i Gausdal Vestfjell har de siste 15-20 årene vært gjenstand for heftig debatt og personstrid i lokalsamfunnet. I distriktsavisen Gudbrandsdølen Dagningen (GD) omtales denne striden som ”hundesaken i Gausdal”. Den har ”ridd kommunen som en mare”(note 1) siden siste halvdel av 1980-tallet. Dette er en sak som ”har vært en tragedie for Gausdal gjennom mange år”(note 2) med et uvanlig høyt konfliktnivå. Målsettingen med forskningen bak denne artikkelen var å forstå striden om hundekjøring i Gausdal Vestfjell og å undersøke om saken har trekk av almen interesse eller om det kun er en sær bygdekrangel slik den ofte blir fremstilt. For å forstå denne konflikten mener vi det er nødvendig å forsøke og forstå aktørene på deres egne premisser.

Den viktigste arena hvor konflikten utspiller seg er avisen GD som er basert i Lillehammer. Avisen har hatt en omfattende dekning av konflikten. Uten GD ville ikke motstanderne hatt noe forum for sin kritikk, fordi det gjennom alle disse årene aldri har vært holdt noe folkemøte om saken.

Selve konflikten dreier seg om hvorvidt man skal tillate hundekjøring i Gausdal Statsallmenning, og i tilfelle hvordan man skal regulere denne kjøringen med hundespann om vinteren. Allmenningen ligger i Gausdal Vestfjell, som også omtales som ”Jotunheimens forgård”. Gårdsbruk i Gausdal har bruksrett i allmenningen. Dette er en gammel rett som innebærer beiterett, seterrett, jakt- og fiskerett og uttak av ved og tømmer til eget bruk (Bye 1997). I Gausdal Statsallmenning forvalter i dag Statskog grunnen på vegne av staten, mens et allmenningstyre valgt blant de bruksberettigede forvalter skogen. Videre har et fjellstyre valgt av kommunestyret ansvaret for forvaltningen av de øvrige ressurser i allmenningen. Hundekjørerne påberoper seg allemannsretten og prinsippet om fri ferdsel i utmark så lenge den ikke går ut over flora eller fauna. Denne gamle retten er også nedfelt i Friluftsloven av 1996. Hundekjøring er riktignok en ny form for friluftsliv som den gamle allmenningslovgivningen i Norge naturlig nok ikke direkte forholder seg til.

Gjennom mange hundre år har Vestfjellet hatt tradisjon med relativt intensiv bruk i sommerhalvåret gjennom setring, beiting, jakt og fiske. En av våre informanter hevder at frem til 1950-tallet fikk brukene i Vestre Gausdal inntil 20 % av sitt livsgrunnlag fra allmenningen. Gårder i Østre Gausdal, som også ofte er større enn de i Vestre, har på sin side hatt en tettere tilknytning til Nordfjellet i Skei-området. Om vinteren har Vestfjellet ligget der mer eller mindre urørt med sine ”vide vidder” (Bye 1997), mens Nordfjellet har hatt turisme i over 100 år. Gausdal Høyfjellshotell er for eksempel Norges eldste høyfjellshotell, mens det har vært et bevisst valg fra kommunen, uttrykt i ulike kommune- og arealplaner(note 3), å skjerme Vestfjellet for turisme og slik prioritere ett område for turistutvikling og et annet for tradisjonell beitebruk, jakt og enkelt friluftsliv. Skei har i dag et kommersielt alpelandsbypreg med supermarked, skisenter, campingplass, hoteller, golfbane og omfattende hyttebygging, mens Vestfjellet så å si er ”vinterstengt” for annet enn skiløpere - og i de senere år også hundekjørere. Mens noen av motstanderne av hundekjøringen ønsker å flytte kjøringen til Nordfjellet, er verken reiselivsnæringen, grunneierne der eller hundekjørerne selv særlig begeistret for den tanken. Det er nettopp de vide viddene i Vestfjellet som gjør dette attraktivt for hundekjøring, mens det i Nordfjellet er mye turister og infrastruktur som vil kunne skape enda flere gnisninger.

 
Figur 1: Gausdal kommune - kilde: Gausdal kommune.

Aktørenes presentasjoner

Denne artikkelen baserer seg på en diskursanalytisk tilnærming og bygger på intervjuer og gjennomgang av avisutklipp og offentlige og private dokumenter knyttet til ”hundesaken” i Gausdal. Intervjuer med omkring 30 av de mest sentrale aktørene i saken ble foretatt i 2002. De aller fleste av intervjuene ble tatt opp ved hjelp av en minidisc-spiller og senere transkribert. I tillegg har vi via ulike private arkiver samlet klipp om saken fra GD fra de siste 15-20 årene. Enkelte aktører har også gitt oss tilgang til sine personlige arkiver av brev og andre dokumenter som berører saken. I tillegg har vi gått igjennom mange offentlige dokumenter om hundesaken. Disse er gjort tilgjengelige av Gausdal kommune, Gausdal Trekkhundklubb, Fjellstyret i Gausdal Statsallmenning, Oppland fylkeskommune og Fylkesmannens miljøvernavdeling i Oppland.

I analysen av intervjuene og det skriftlige materialet har vi fokusert på måtene saken presenteres av de ulike aktørene, hvordan de velger å presentere seg selv og hvilke interesser de representerer. Vi konkluderer med at tre hovedgrupper av aktører kan identifiseres i denne konflikten. De består av motstanderne av hundekjøring i Vestfjellet, det adminstrative apparatet og trekkhundkjørerne selv. I tillegg utgjør viltforskerne en fjerde aktør. Viltbiologene som forsket på elgbestanden i Gausdal Vestfjell på 1980-tallet spiller en sentral rolle i konflikten ved at biter av deres forskning brukes av de andre aktørene, men uten at de selv deltar i debatten. I det følgende presenterer vi disse aktørgruppene og deres fremstillinger av hundesaken i Gausdal.

Motstanderne

De aktive motstanderne av trekkhundkjøringen i Vestfjellet er svært få. Til gjengjeld er de svært aktive. I virkeligheten kan man snakke om en håndfull personer som er sterkt involvert og en håndfull til som er støttespillere. Motstanderne kan deles i to hovedgrupper: tradisjonalistene og jegerne.

Tradisjonalistene forankrer sine argumenter i forsvar for etablerte verdier med basis i den lokale bondekulturen og tradisjoner knyttet til den gamle bruken av Vestfjellet. Østre Gausdal Bonde- og Småbrukarlag var en periode aktive motstandere og forfektet disse verdiene. I tillegg finner vi i denne gruppen verdikonservative nåværende eller tidligere medlemmer av Høyre og personer aktive i Bygdelista (note 4) i Gausdal.

I intervjusituasjonen begynner flere av informantene innen denne gruppen å snakke om oppveksten sin på gård eller småbruk, somrene på setra som liten, og om at de ble oppfostret med visse verdier som de fremdeles ønsker å forsvare. En av dem sier: ”Jeg hørte mye om fjell og seterdrift før jeg lærte bokstavene”. Denne gruppen er opptatt av at landbruksinteressene blir stadig mer marginalisert. De ser på kommuneadministrasjonen, fjellstyret og Statskog som hovedmotstanderne i konflikten. Trekkhundkjørerne blir også kritisert, men den hardeste kritikken rettes mot det ”administrative apparatet”. Disse organene blir kritisert for ikke å ville høre på fornuftig argumentasjon, for ikke å ta hensyn til fremlagt dokumentsajon, og for å stigmatisere og latterliggjøre motstanderne. De skal representere et kameraderi som også inkluderer noen av trekkhundkjørerne. En av informantene sier: ”Vi kaller det kameraderi, men i Syden kalles det korrupsjon”. Trekkhundmiljøet skal ha fått plassert folk i Fjellstyret blant annet. På den måten får ikke motstanderne frem ”fakta”. Det administrative apparatet skal være mer opptatt av penger og inntekter til egen organisasjon enn av bevaring av natur og lokal bruk av denne. En informant sier for eksempel: ”Jeg er redd for at hvis denne utviklinga fortsetter generelt, så er utmarka snart borte for den tradisjonelle bruken”. Han argumenterer videre med at man må holde beiteinteressene og fritidsinteressene adskilt. Fritidsinteressene og turismen har Nordfjellet som ”sitt” område og det er der trekkhundkjøringen hører hjemme, mens Vestfjellet må være reservert for den tradisjonelle bruken. ”Det vi er motstandere av er at det skal bli hyttebygging og reiseliv i de beste beitestrøkene - at dette skal bli blanda”, sier denne informanten. ”Dessuten har Vestfjellet tradisjonelt ikke vært brukt om vinteren”, sier en annen.

Hundejøring av turister mot betaling begynte under Lillehammer-OL. Motstanderne ser dette som et stort problem, og da spesielt turer som inkluderer overnatting. Flere motstandere mener at grunnen til at kommunen har vært så ”ettergivende” overfor hundekjørerne er at denne aktiviteten blir sett på som en mulig ny inntektskilde for folk i bygda og for kommunen.

Det skal også komme hundekjørere fra utlandet til Gausdal en gang i blant, og det er en utbredt redsel for at dette skal føre med seg økt smittefare for dyresykdommer slik som munn- og klovsyke. I tillegg blir det hevdet at trekkhundkjørerne generelt forsøpler fjellet ved overnatting i allmenningsbuene eller i lavoer som er satt opp i fjellet.

For noen av motstanderne innen denne gruppen er ikke hovedproblemet trekkhundkjøring i fjellet om vinteren, men det at de trener hundene sine på skogsbilveier om sommeren. Dette skremmer sauene på beite. En bonde skal ha sluttet med sauehold på grunn av problemer med denne sommerkjøringen.

En annen hevder at i Gausdal er det ikke innflytterne som får problemer slik som kanskje tilfellet er andre steder, men det er tvert imot innflytterne som styrer. ”Vi blir satt til side, vi heimføingan”, sier han. ”Det som er et faktum er at vi har, sosialt og politisk, fått inn et nytt miljø i denne bygda, som har lagt føringer for hva som blir sagt og gjort i Vestfjellet”, fortsetter han. Dette nye miljøet ”durer frem som de vil”, ”følger ikke reglene” og ”tar ikke hensyn til andre, verken bruksberettigede, vilt eller beiteinteresser”, sier en annen.

Videre ser noen av motstanderne denne konflikten som en fortsettelse av tidligere klassekonflikter i Gausdal mellom storbønder og husmenn, eller ”stuslistugufantan”, som én kaller det. Småbrukerne har vært mer avhengige av allmenningen i Vestfjellet enn storbøndene som ofte har hatt egen skog og mer innmark med beitemuligheter. Utsagnene kan derfor være uttrykk for en sterk identitetsfølelse og tilknytning til Vestfjellet blant ”tradisjonalistene” som synes å representere en ”småbrukerkultur”.

Den andre gruppen av motstandere presenterer seg først og fremst med en identitet som ”jegere”. De definerer seg tidlig i intervjuene som personer med lang erfaring og stor interesse for jakt, friluftsliv og fjellet generelt. ”Jeg har jo vært fjellmann i all min dag”, sier en.

Jegerne er først og fremst opptatt av hundekjøringens konsekvenser for viltbestanden - og da spesielt for bestanden av vinterbeitende elg i Vestfjellet. Disse konsekvensene er godt dokumentert av forskerne, sier de.

Jegerne sier at mens bestanden av vinterbeitende elg har gått ned i Vestfjellet, har den økt lenger nord i Murudalen. Samtidig er det gjengroing i Vestfjellet, mens Murudalen skal være ”helt nedbeitet”. Den økte bestanden av elg i Murudalen om vinteren er også et tema som har vært mye diskutert i GD, og innføringen av vinterjakt på elg, inkludert på drektige elgkuer, er blitt et brennbart tema blant jaktinteresserte opplendinger. I Gausdal argumenterer motstanderne med at det er hundekjøringen som skremmer elgen og får den til ”å trekke forbi matfatet” og inn i den allerede ”overbefolkede” Murudalen. Det er ikke først og fremst selve hundekjøringen som skremmer elgen fra Vestfjellet, i følge jegerne, men det at hundekjørerne overnatter i fjellet med bikkjene og fôrer dem om natten. Da blir det ”en del spetakkel” som skremmer elgen. De fleste motstanderne har imidlertid akseptert den treningsløypa som kommunen har etablert i Vestfjellet, og så lenge hundekjørerne holder seg til den traséen og ikke overnatter, er de også villige til å akseptere hundespann i Vestfjellet.

Administrasjonen

Flere av de kommuneansatte og lokalpolitikerne vi intervjuet var svært oppgitte over at ”en liten fillesak skal splitte folk og bygd”. De legger også vekt på at denne striden i tillegg preger andre saksområder i kommunen. Grunnen til at striden nå synes uløselig, er at den har gått fra å være en reell interessekonflikt til en personkonflikt. En politiker sier at ”konflikten har flyttet seg fra elg-hund til person-person”. Kommunen har over flere år blitt angrepet av motstanderne for saksbehandlingen rundt denne konflikten. Særlig har en enkelt saksbehandler fått unngjelde, men han har siden fått andre arbeidsoppgaver. Sentrale motstandere har en rekke ganger krevd en gransking av kommunens saksbehandling.

På motstandernes anklager om at det er håpet om at hundekjøringen skal bringe inntekter til kommunen som gjør at kommuneadministrasjonen har vært ”ettergivende” ovenfor hundekjørerne svarer en fra administrasjonen:

”Det har vært en del av administrasjonens vurdering at trekkhundmiljøet kan representere noen kommersielle interesser som vi faktisk ønsker i kommunen. Men hvor langt det skal gå i retning av å tilrettelegge for kommersiell aktivitet for hundekjøring i Vestfjellet er jo i neste omgang blitt et stridstema. Men det er jo det vi er blitt nødt til å avveie - de kommersielle interessene rundt hundekjøring på den ene siden og viltforvaltning på den andre. Der mener vi at vi har lagt oss på en brukbar mellomvei, som noen er hakkanes uenig i.”

Trekkhundkjørerne

For tiden er det kun 4-5 aktive hundekjørere bosatt i Gausdal. Dette antallet var på slutten av 1980-tallet oppe i over 20. Nesten alle trekkhundkjørerne er innflyttere. Mange av dem har en form for akademisk bakgrunn, og de er relativt unge, eller var det da de startet med trekkhundkjøring i Gausdal. Da hundekjøringsmiljøet etablerte seg i bygda på 1980-tallet, representerte det derfor noe nytt i forhold til den lokale bonde- og jaktkulturen. Hundekjørerne har stort sett leid eller kjøpt eiendommer (småbruk, hytter, hus) i Vestre Gausdal. De har engasjert seg relativt lite i konflikten, i hvert fall offentlig. Det er ikke mange innlegg fra hundekjørere å finne i klipparkivene fra GD. En grunn de oppgir for dette er at det er svært ressurskrevende å drive med hundekjøring. Alle de som er intervjuet poengterer at det er en hobby som tar all ens tid og krefter.

Hundekjørerne er snare til å få frem at de mener denne konflikten også dreier seg om ”innvandringspolitikk”. Noen av de mest sentrale kjørerne er ”innvandrere”. De er fra Toten, Arendal, Hardanger og Bergen.

De opplever en lokal skepsis til innflyttere, og de knytter denne skepsisen til en motstand mot den nye bruken av utmarka som hundekjøring representerer:

”Vi blir på en måte en trussel for hvordan ting alltid har vært og hvordan ting ønskes og bringes videre. Det blir jo noe av det samme med innvandrere også, at man lett stigmatiserer sånne.”

Lokale reaksjoner på asylmottaket i Gausdal, som det har vært en del diskusjon rundt, blir gitt som eksempel på de ”bygdemekanismer” det her siktes til. ”Så du har de som er utstøtte, det er hundekjørerne og innvandrerne”.

En aktiv hundekjører drev i perioden 1994-2000 en barneverninstitusjon i Gausdal for ungdom med stoffproblemer. Seks tenåringer med rusproblemer og et tilsvarende antall miljøarbeider var da innlosjert sammen. Noen av de tingene som disse ungdommene fant på, som for eksempel biltyveri, var ikke populære i bygda. En hovedidé var at hundekjøring skulle brukes som en viktig del av behandlings- og undervisningsopplegget. I følge noen av hundekjørerne førte dette til at motstanden mot hundekjøring økte ytterligere.

Videre opplever flere hundekjørere at en del gausdøler betrakter Vestfjellet som spesielt, nærmest som et hellig fjell og et sted hvor ”det ikke skal være noen ting om vinteren”. Dermed føler de at det anses som ekstra ille når innflyttere inntar vinterfjellet med en ny aktivitet.

Selv om Gausdal Trekkhundklubb har gjort en avtale med kommunen om at trening skal foregå i treningsløypa, føler de seg ikke bundet til denne løypa, fordi friluftsloven gir rett til fri ferdsel i fjellet. Men de understreker likevel at de stort sett holder seg til denne løypa.

På spørsmålet om hvorfor det er færre vinterbeitende elg i Vestfjellet nå enn tidligere, svarer en at ”det er ganske logisk, når kvoten øker med 60 % et par år etter hverandre, og elgen havner i fryseboksen.” ”Det var tidligere for høy bestand av vinterelg”, fortsetter han, ”slik at Dokkfaret ble nedbeitet og bjørka der ser ut som en klippet hekk”.

Forskerne

Et sentralt stridstema i denne konflikten er hvorvidt trekkhundkjøring medfører store negative konsekvenser for bestanden av vinterbeitende elg i Vestfjellet. Derfor er det viktig å undersøke hva viltbiologer har å si på dette feltet.

I forbindelse med en kraftutbygging og oppdemming av Dokkfløyvatnet i perioden 1986-89 ble det fra 1984 og frem til utbyggingen startet utført omfattende studier av elgbestanden og trekksystemet i området (se Andersen et al. 1984 og Andersen & Sæther 1996). Elgtrekket i Gausdal Vestfjell er et av de mest særpregede i Norge. Mange av elgene som overvintrer her, trekker i motsatt retning av det man finner i andre deler av landet ved at de bruker fjellet om vinteren og lavlandet i sommerhalvåret. Trekket går to ganger i året, - i april/mai og oktober/desember. Arkeologiske utgravninger viser at allerede for 8000 år siden utnyttet folk i området dette trekket til jakt ved at det ble bygget en serie av fangstgraver langs hele trekkruten (Jacobsen 1993). Beiteressursene i Vestfjellet består utelukkende av bjørk. Dette er ikke spesielt næringsrik kost, og beregninger viser da også at gausdalelgen kan ha et vekttap på opp til 30 % gjennom vinteren (Andersen & Sæther 1996: 33).

I følge Andersen et al. (1984) finnes det sannsynligvis tre ulike tilpasninger blant elgen som bruker Gausdal Vestfjell som beiteområde. Det er 1) elg som bruker Vestfjellet som helårsområde, 2) trekkelg som bruker Vestfjellet som vinterområde og lavlandet i sommerhalvåret og 3) trekkelg som bruker Vestfjellet om sommeren og norvestlige områder i Murudalen som vinterområde. Diskusjonen har dreid seg om konsekvenser for elg i kategori 2. Som vi ser av figur 2 har antall vinterbeitende elg i Vestfjellet gått kraftig ned siden begynnelsen av 1980-tallet. Da Reidar Andersen og hans kolleger utførte feltundersøkelsene sine fra 1984 var elgens vinterbeiter svært nedbeitet (Andersen & Sæther 1996). Elgforskerne mener at nedgangen i vinterbeitende elg kan skyldes naturlig variasjon i tilgang på beiter (note 5). Det er trekkelgen i kategori 2 som er spesiell i nasjonal sammenheng. Siden 1977 har det i regi av Gausdal fjellstyre vært utført flytellinger av elg i Vestfjellet. Disse tellingene har funnet sted i februar eller mars og vil derfor kunne inkludere elg fra de to første kategoriene. Data for felte dyr i høstjakta er også tilgjengelig fra Fjellstyret (figur 2). Denne jakta gjelder elg i kategori 1 og 3. Som vi ser av tabellen økte uttaket dramatisk til begynnelsen av 1990-tallet og har siden stabilisert seg på et noe lavere nivå. Denne utviklingen synes å representere en generell tendens i Oppland og Hedemark på 1970-90-tallet (Andersen & Sæther 1996: 95), slik at man må anta at elg i kategori 2 har vært gjenstand for en tilsvarende endring i beskatningen. Økt beskatning kan derfor være en viktig årsak til nedgangen i antall vinterbeitende elg i Vestfjellet(note 6). Forskerne påpeker imidlertid at man ikke vet nok om hvilke faktorer som er de viktigste for utviklingen av bestanden av vinterbeitende elg i Gausdal. Denne elgen lever i et komplekst samspill med sitt miljø, og det er mye man ikke vet om dette samspillet. Men i intervjuene er forskerne skeptiske til ideen om at hundekjøring skal ha noen vesentlige konsekvenser for elgstammen. ”Elgen lærer fort hva som er farlig” og ”den venner seg raskt til ting som har en fast regelmessighet”, sier de. Dersom ikke individuelle elg har dårlige erfaringer med trekkhunder, finner de det lite sannsynlig at den skremmes vekk fra Vestfjellet av hundespannene. De er også skeptiske til påstander om at hundespannenes overnatting ute i Vestfjellet med tilhørende bjeffing og uling skal skremme elgen. Dette skulle i tilfelle bety at elgen er genetisk kodet til å være redd ulvehyl, noe som ikke synes å være tilfelle. Da ulv og bjørn kom tilbake til Norge over svenskegrensen på begynnelsen av 1990-tallet, var det mye som tydet på at elgen ikke forstod den faren disse predatorene utgjør, og den ble da også et lett bytte i begynnelsen.

Figur 2. Antall elg tellet med fly i februar/mars og antall elg felt under høstjakta i Gausdal Statsallmenning, 1977-2004. Kilde: Gausdal Fjellstyre.

Avslutning

Konflikten rundt hundekjøring i Gausdal Vestfjell kan lett avvises som en sær bygdekrangel uten allmenn interesse. Vi ønsket imidlertid å undersøke om det var så enkelt, eller om det også finnes noen trekk i denne striden som kan relateres til mer generelle strømninger. Etter vår mening har konflikten rundt hundekjøring en slik kjerne av generell interesse.

En følelse av avmakt i forhold til pågående endringstendenser ble tydelig artikulert i intervjuene med motstanderne av hundekjøring i Vestfjellet. De forankrer sin motstand i forsvar for etablerte verdier med basis i den lokale bondekulturen og tradisjoner knyttet til den gamle bruken av Vestfjellet og i den lokale jaktkulturen. Videre ser de på ”det offisielle Norge” representert først og fremst ved kommuneadministrasjonen, fjellstyret og Statskog som hovedmotstandere i konflikten. Disse organene blir kritisert for ikke å høre på fornuftig argumentasjon, for ikke å ta hensyn til framlagte fakta, og for å stigmatisere og latterliggjøre motstanderne. Det administrative apparatet representerer ifølge motstanderne et ”kameraderi” som også inkluderer trekkhundkjørerne, og som motstanderne føler seg maktesløse overfor.

En diskursanalytisk tilnærming kan være hensiktsmessig for å forklare motstandernes avmaktsfortolkninger. Disse fortolkningene er i tråd med det vi vil kalle en ”bygdediskurs” som i dag spiller en viktig rolle når det gjelder mange spørsmål angående den norske landsbygda. Bygdediskursen uttrykker sterke følelser av maktesløshet og umyndiggjøring i forhold til en rekke endringstendenser. Det lokale jordbruket, som fremdeles utgjør det økonomiske grunnlaget for bosetting på bygdene, er under press fra økende krav til effektivisering (Rønningen 2003). Samtidig overtar miljøforvaltningen ansvaret på områder som tidligere var kontrollert av landbrukssektoren. Dette har vi sett i Norge på 1980- og 90-tallet innen for eksempel viltforvaltning, arealplanlegging og ved etablering av verneområder (Gundersen 1991). I bygdene oppfattes disse prosessene som sentralisering der makt overføres fra lokale aktører og organer til statlige organer (Daugstad et al. 2000, Aas 2003). I tillegg kommer den økende innflytelsen fra miljøvernorganisasjoner. Dette ser vi ikke minst når det gjelder forvaltning av rovvilt, noe som også har betydning for lokal forvaltning av utmarksressurser (Skogen et al. 2003). Motstanderne av hundekjøring gir en fortolkning av konflikten som klart plasserer seg innen bygdediskursen med sin vekt på avmakt overfor endringer som påtvinges bygdefolk fra aktører og institusjoner som oppleves som eksterne.

Vi tror at den diskursanalytiske fortolkningsrammen også med fordel kan suppleres med et klasseperspektiv. Skogen (1999) har tidligere vist hvordan klassetilhørighet har betydning for forståelsen av natur- og miljøspørsmål. Gausdal har en lang tradisjon for klassekonflikter mellom storbønder og småbrukere i forvaltningen av utmark (Bye 1997). Striden om hundekjøring i Vestfjellet kan betraktes som en klassekonflikt. På den ene siden står småbrukere og folk som ser seg selv som representanter for en småbrukerkultur. På den andre siden er bygdas økende innslag av innflyttere med høyere utdanning og moderne og urbane verdier. Innflytterne bringer med seg nye former for utmarksbruk så som hundekjøring som overtar ”småbrukernes” fjell. Dette klasseperspektivet kan imidlertid problematiseres, siden de fleste småbrukerne ikke synes å la seg provosere av hundekjøringen.

Til slutt vil vi si at det er viktig for ethvert bygdesamfunn som opplever en tilspisset konflikt som den vi her har omhandlet å ta protestene mot nye typer naturbruk på alvor. Dette innebærer ikke minst at kommunen må vise vilje til å vurdere motstandernes bekymringer om skader av virksomheten, i dette tilfellet først og fremst i forhold til elgstammen. Ut fra de synspunktene som vi i vårt prosjekt har innhentet fra elgforskere, ser det ut til at disse bekymringene er grunnløse. Kommunens kompromiss med anvisning av en avgrenset løype for hundekjøring i Vestfjellet er derfor et kompromiss som alle parter burde ha grunn til å slå seg til ro med.

Noter

1 I Gudbrandsdølen Dagningen (GD) 30.05.2003 sier Jan Erik Kristiansen (Ap) som er nestleder i planutvalget i kommunen om hundekjøringen i Gausdal at ”det er en forferdelig sak som rir oss som en mare. Den dukker opp hver gang Vestfjellet er tema. Jeg kunne gjerne tenke meg at vi ble ferdige med denne saken, og kunne bruke tiden til å jobbe med andre ting… Striden er dårlig reklame for Gausdal”.

2 Uttalt av ordfører Olav Olstad (Sp) i GD 27.05.2003.

3 I Kommuneplanens arealdel 1996-2007 står det for eksempel: ”Kommunen ønsker å ivareta Vestfjellet som et mest mulig uberørt område for opprinnelige natur- og friluftsopplevelser”, mens det om Skei står at man skal ”legge til rette for turisttilbudet på Skei gjennom avsetting av areal til sentrumsutbygging, golfbane og utstrakt hyttebygging.”

4 Bygdelista ble startet i 1995 av noen av de mest sentrale motstanderne mot hundekjøring i Vestfjellet som ”et alternativ til det politiske lokalmiljøet” som en av initiativtakerne uttrykte det. Utmarksforvaltning har stått sentralt i Bygdelistas engasjement.

5 Intervju med Reidar Andersen (12.04.2002) og Erling Solberg (26.06.2003).

6 Intervju med Andersen og Solberg.

Referanser

Aas, Ø. (red). 2003. Bruk og forvaltning av nasjonalparker I fjellet. NINA Fagrapport 72. Norsk institutt for naturforskning.

Andersen, R., A. Slåen og P. Granberg. 1984. Elgregistreringer i Gausdal Vestfjell 1980-83, i samband med planer for utbygging av Dokka/Etna-vassdragene. Rapport Nr 8. Trondheim: Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk.

Andersen, R. og B.E. Sæther. 1996. Elg i Norge. Biologi, atferd og forvaltning. Oslo: Teknologisk forlag.

Daugstad, K., B. P. Kaltenborn, og O. I. Vistad. 2000. Vern – planer og prosesser. Identifisering av kunnskapsstatus og –behov. Senter for bygdeforskning. Notat nr 3/00.

Bye, J. 1997. Vide vidder i vest. Vestfjellet i Gausdal. Lillehammer: Thorsrud AS Lokalhistorisk forlag.

Gundersen, F. 1991. Den kommunale forvaltningen av vilt- og friluftsinteressene. Rapport fra Institutt for statsvitenskap. Universitetet i Oslo.

Jacobsen, H. 1993. Naturens tilfeldighet – menneskets glede. Bruken av ressursar ved Dokkfløyvatn gjennom 8000 år. Kittilbu utmarksmuseum. Særtrykk nr 1.

Rønningen, K. 2003. "Bygdene mellom vern og kommersialisering". I Haugen, M. S. og Stræte E.P. Ut i verden og inn i bygda. Festskrift til Reidar Almås, s. 97-108. Trondheim: Tapir.

Skogen, K. 1999. Cultures and Natures. Cultural Patterns, Environmental Orientations and Outdoor Recreation Practices among Norwegian Youth. NOVA Rapport 16/99.

Skogen, K. og O. Krange. 2003. A Wolf at the Gte: The Anti-Carnivore Alliance and the Symbolic Construction of Community. Sociologia Ruralis 43 (3): 309-325.

Skogen, K., H. Haaland, S. M. Brainerd, O. Krange og H. Hustad. 2003. Lokale syn på rovvilt og rovviltforvaltning. En undersøkelse i fire kommuner: Aurskog-Høland, Lesja, Lierne og Porsanger. NINA Fagrapport 70, Norsk institutt for naturforskning.