Skog og kulturminner - en kritisk kommentar til prosjektet ”Miljøregistreringer i skog - delprosjekt kulturminner”
Kulturminner i skog har i langt mindre grad vært gjenstand for systematiske registreringer enn tilfellet er for jordbrukslandskapet. Landbruksdepartementet har gjennom prosjektet ”Miljøregistreringer i skog – delprosjekt kulturminner” en intensjon om å bedre situasjonen. Gjennomføringen av prosjektet har resultert i anbefalinger som er fundert på et diskutabelt metodisk grunnlag. Resultatene diskuteres i artikkelen i et kritisk lys med basis i egne erfaringer med tematikken fra forvaltning, forskning og utredning. InnledningKulturminner i skog er et tema som opptar mange, og som i de senere årene er kommet mer og mer på dagsordenen bl.a. som følge av store utbyggingsprosjekter lagt til skog og utmark. Disse prosjektene har avstedkommet omfattende arkeologiske registreringer og utgravninger i områder som før var lite påaktet av arkeologer og andre kulturhistorikere. Fokuset på kulturminner i skog har også bidratt til ytterligere å avdekke konflikten mellom de miljøverdier som kulturminner i skog representerer versus dagens maskinelle skogsdrift. På oppdrag fra Landbruksdepartementet har Norsk institutt for jord- og skogkartlegging (NIJOS), gjennom prosjektet Miljøregistreringer i skog – delprosjekt kulturminner (heretter forkortet MiS), arbeidet med å utvikle metoder for å redusere denne konflikten. Vi finner det svært positivt at Landbruks- og matdepartementet har grepet fatt i denne problemstillingen. MiS har gjennom forsøk sammenlignet skogbruksplanleggere og arkeologers egnethet til å registrere kulturminner i skog. Presentasjonene av sammenligningsstudiet (note 1) har gitt et inntrykk av arkeologer som dårlig egnet til å registrere kulturminner i skog. Vi har reagert på måten prosjektets resultater er presentert på, og har ønsket å se nærmere på hva som ligger bak de dataene og resultatene som er blitt presentert. Med utgangspunkt i våre egne erfaringer på området, ønsker vi med denne artikkelen å se på MiS med et kritisk blikk, og på sammenhengen mellom prosjektets metodikk, bruk av statistikk og de resultatene som ble oppnådd.
Om MiS-prosjektetMiS - Delprosjekt kulturminnerMiS ble etablert av Landbruksdepartementet høsten 1997. ”Målsetningen med prosjektet er å utvikle metoder som kan bidra til å hindre at den enkelte skogbruker ødelegger kulturminner som følge av manglende registreringer, kunnskap om hvilke kulturminner som finnes, hvordan de ser ut og hvor de ligger” (Narmo 97:1). I tillegg til miljøregistreringsprosjektet besto prosjektet av et mindre miljøovervåkingsprosjekt.
SkogbruksplanI MiS ble skogbruksplanleggerne pekt ut som prosjektets primære målgruppe som registratorer, og skogbruksplanen som det primære dokument for hvor registreringsopplysningene skal fremkomme (Harby 2003:60). En skogbruksplan er i utgangspunktet et hjelpemiddel for den enkelte skogeier til å forvalte skogen sin, og skogeierne står fritt til å velge om de ønsker å få utarbeidet en skogbruksplan for sine skogområder. På grunn av at myndighetene i Norge ser det som svært nyttig at skogeierne har en plan over eiendommen sin, ytes det statstilskudd til kjøp av planer, forutsatt at planen innfrir bestemte krav til innhold, fastsatt i forskrift fra Landbruksdepartementet. Planen skal inneholde opplysninger om areal, hogstklasse, bonitet, volum fordelt på treslag, aldertilvekst, og ikke minst miljøverdier knyttet til biologisk mangfold, landskap, friluftsliv og kulturminner. Formålet med statens tilskuddsordning er "…å stimulere skogbruksplanlegging som et grunnleggende virkemiddel for å fremme et bærekraftig skogbruk med aktiv næringsmessig utnytting av skog- og utmarksressursene på kort og lang sikt, og slik at biologisk mangfold, landskap, friluftsliv og kulturminner i skogen blir ivaretatt og videreutviklet." (Forskrift om tilskudd til skogbruksplanlegging med miljøregistreringer fastsatt av Landbruksdepartementet 4. februar 2004.)
SektoransvarGjennom MiS har Landbruksdepartementet grepet fatt i en problemstilling det har vært rettet økt oppmerksomhet mot de siste 10 - 15 åra. Det finnes veldig mange uregistrerte kulturminner i de norske skoger, og mange av disse kulturminnene skades hvert år som en følge av manglende tiltak for å gjøre disse kulturminnene kjente for dem som driver skogen og for kulturminneforvaltningen (Stenvik 1992). MiS er et positivt tiltak for å gjøre noe med det enorme kunnskapsbehovet både skogbruket og kulturminneforvaltningen har med hensyn til kulturminner i skog. Det er også positivt at Landbruksdepartementet, gjennom MiS, har anlagt et bredt syn på hvilke kulturminner som faller inn under deres sektoransvar, og hvilke kulturminner som bør registreres i arbeidet med skogbruksplanene. MiS har konsentrert seg like mye om de etterreformatoriske kulturminnene som de automatisk fredete (eldre enn 1537 e.Kr.), og de har ikke bare registrert kulturminner som finnes som følge av aktiviteter innen for egen sektor, men alle kulturminner som kan berøres av skogbruket. Dette er svært bra, og et eksempel til etterfølgelse for andre sektorer. På tross av dette positive utgangspunktet mener vi at MiS har tatt noen kritikkverdige grep under veis. Et av de uheldige grepene illustreres godt ved de to første setningene i ingressen til prosjektleder Sjur Harbys ellers velskrevne artikkel i Fortidsminneforeningens årbok for 2003: ”Bør skogbruksplanleggere registrere kulturminner i utmark i stedet for arkeologer? Svaret er et ubetinget ja” (Harby 2003:57). Det konstrueres her en kunstig motsetning mellom skogbruksplanleggere og arkeologer, et enten - eller i registreringssammenheng. Og, som vi vil vise nedenfor, kan det se ut til at metodikken i prosjektet er tilpasset dette kunstige skillet. Vår hovedbekymring er at MiS-resultatene vil bidra til å stille forvaltningen av kulturminner i skog på siden av den ordinære kulturminneforvaltningen, noe som igjen kan føre til mangel på nødvendig kompetanse om kulturminner i skog blant arkeologer i kulturminneforvaltningen. Mye av dette kunne kanskje vært unngått dersom prosjektet, på en bedre måte, hadde lagt større vekt på dialog med det arkeologifaglige miljøet.
Metodikk og statistikkStatistiske beregninger synes å være en meget vesentlig del av grunnlaget for MiS-prosjektets konklusjon om at skogbruksplanleggere bør registrere kulturminner i stedet for arkeologer. Statistikk er som kjent bearbeiding av data slik at de kan gi utsagnskraft om spørsmål en ønsker svar på. Statistikk er ikke objektiv og indiskutabel, og materialet må bearbeides med et kritisk blikk i forhold til dataenes utsagnskraft sett opp mot de spørsmål en ønsker svar på. Å arbeide statistisk er en grunnleggende metode i forskning og utredning som stiller samme krav til vitenskapelighet som all annen type behandling av empiri. Det er blant annet helt vesentlig at de data som brukes er etterprøvbare og tilgjengelige. Det kjente utsagnet ”statistikk lyver” er et uttrykk for en grunntanke om potensialet for bevisst og ubevisst manipulering som ligger i bruk av data og som nødvendiggjør en slik åpenhet (note 2). I det følgende vil vi gå gjennom følgende hovedmomenter som vurderes i MiS-arbeidet som viktige for anbefalingen om å la skogbruksplanleggere utføre jobben fremfor arkeologer: treffprosent, sikkerhet, stedfesting og tidsbruk/ kostnader.
TreffprosentProsjektets beregning av treffprosent bygger på resultatene fra ett testområde; Langmoen i Stor-Elvdal kommune. Skogsområdet ble registrert av 15 skogbruksplanleggere og to lag med to arkeologer slik at en kunne sammenligne innsatsen innbyrdes og i forhold til et fasitsvar som ble satt til det samlete resultat av registreringene som var 200 kulturminner. Henholdsvis 58 % og 72 % av disse ble funnet av de to arkeologlagene, mens en planlegger var oppe i 74 % i ett delområde, men 20 % i det andre delområdet og altså en gjennomsnittlig treffprosent på 47 % (Harby 2003: 67). Tallene viser at arkeologene ikke har fått med seg henholdsvis 42 % = 84 kulturminner og 28 % = 56 kulturminner. Selv om det i kulturminnevernet er en unison holdning til at ingen klarer å lete opp 100 % av de kulturminner som finnes i et gitt område, må resultatet sies ikke å være tilfredsstillende i forhold til det en kunne forvente. Hva skyldes dette relativt dårlige resultatet? Her kan man peke på flere forhold som sannsynligvis spiller inn, og som må vurderes som en del av det totale bildet. Fagtradisjon og vanlig praksis er av betydning for å forstå resultatet. Forbilledlig nok skiller MiS-prosjektet ikke mellom automatisk fredete og nyere tids kulturminner, men registrerer så å si alle typer menneskelige synlige spor. Å neglisjere grensen mellom fornminner og nyere tids kulturminner er et eksempel til etterfølgelse som er mer i tråd med folkelig oppfattelse av hva som er viktige kulturminner enn det formaliserte syn som preger norsk lovverk og forvaltningspraksis. Det som imidlertid er viktig her, er at det i MiS-opplegget finnes kulturminnetyper som ligger langt fra hva arkeologer er skolert til å forholde seg til. Rydningsrøyser og steingjerder ligger innenfor det en arkeolog må kunne forholde seg til, men når det er snakk om grensetrær og kasser til mosesanking er det snakk om ting som ligger relativt langt fra arkeologisk lærdom og praksis. Det er greit nok at disse tingene er inne i prosjektets utvalgsgruppe, men spørsmålet blir om disse kulturminnene ble tilstrekkelig vektlagt av arkeologene/ arkeologistudentene når de var i felt, og om de var tilstrekkelig instruert om at de måtte registrere uvante objekter? Uansett vil det være interessant å kjenne den prosentvise fordelingen av det som oppfattes som kulturminner i den daglige kulturvernfaglige praksisen, versus prosjektets utvalgsgruppe. Med et totalt antall kulturminner på 200 skal en ikke overse så veldig mange grensetrær før dette gir seg utslag i treffprosenten. Et mer grunnleggende problem som berører prosjektets statistiske beregninger er at materialet må sies å være relativt lite og derfor med begrenset utsagnskraft. Beregningene av hva ”arkeologer” kan prestere bygger på fire personers innsats over en relativ kort periode. Jo mindre det statistiske materialet er, jo mer sårbart for at individuelle egenskaper hos registratorene spiller inn på resultatet. Dette skal ikke sees som en kritikk av dem som gjennomførte testen i felt, men skal forståes som en generell betraktning i forhold til å konkludere på spinkelt materiale. Som i all annen type virksomhet er personers erfaring av vital betydning for resultatet som oppnåes. I MiS-arbeidet omtales personer med fagbakgrunn konsekvent som arkeologer, mens det i virkeligheten er snakk om både arkeologer og arkeologistudenter med ulik type praksis og ulik grad av erfaring. Dette skiller imidlertid ikke MiS-prosjektets deltagere vesentlig fra personellet som vanligvis registrerer for kulturminneforvaltningen. I arkeologimiljøet på Østlandet er en bred kompetanse på førreformatoriske kulturminner i skog bygget opp gjennom flere store prosjekter fra midten av åttitallet. Kulturminner i skog må likevel fortsatt sies å være et relativt lite fokusert forskningsfelt, og det er et klart behov for ytterligere kompetanseoppbygging i alle ledd i forvaltningen. I den forbindelse er det også viktig å ta med en vurdering av de rammer som registreringoppdraget foregikk innenfor. Ved arkeologisk utmarksregistrering er det et minimum av utstyr som anses å være helt nødvendig for å utføre oppdraget. Dette gjelder ikke minst jordbor, graveskje evt. spade og etter hvert også GPS. Bruk av dette standardutstyret bidrar spesielt til å kunne fastslå hvorvidt et kulturminne virkelig er et kulturminne i tvilstilfelle. Da er vi inne på neste punkt; det som av MiS-prosjektet kalles sikkerhet, det vil si med hvilken grad av sikkerhet kan den enkelte registrator avgjøre hvorvidt det er et kulturminne hun står overfor, og i så fall typebestemme det.
SikkerhetHva angår grad av sikkerhet med hensyn til typebestemmelse, følte taksererne seg sikre i gjennomsnittlig 74 % av tilfellene mot arkeologenes 95 %. En kontroll viste at taksererne i virkeligheten tolket riktig i 87 % og arkeologene i foruroligende 57 % av tilfellene! (op.cit.: 68). At arkeologer kun er i stand til å typebestemme i overkant av halvparten av de kulturminner de registerer virker umiddelbart urimelig og uforståelig. I hvert fall krever det en nærmere forklaring. Som nevnt ovenfor under avsnittet om treffprosent, vil det derfor også være av stor interesse å vite noe om de faktiske tallene som ligger bak disse statistiske øvelsene knyttet til sikkerhet med hensyn til typebestemmelse. Uten den bakgrunnsviten som skal til for å kunne gå dette etter i sømmene vil vi tro at prosentdelen kunne økes betraktelig hvis arkeologene var forsynt med jordbor slik at de kunne jobbe på vanlig vis. Erfaringene fra andre prosjekter hvor det er registrert kulturminner i skog kan kanskje tjene som en korrigering av tallene fra NIJOS. I Regionfelt Østlandet hvor NIKU, på oppdrag for Hedmark fylkeskommune, har registrert nærmere 3000 kulturminner gjennom fem sesonger (Risbøl et al. 2002) er utgravningsprosjektet i regi av UKM-Oldsaksamlingen nå godt i gang. Prosjektet begynte sin utgravingsvirksomhet i 2003 og skal pågå ut 2006, og vil foruten de kulturhistoriske resultatene bidra bl.a. med kunnskap om kvaliteten på registreringsprosjektet. I løpet av de to første sesongene er 251 kulturminner undersøkt arkeologisk. Åtte av disse er omdefinert og fem er avskrevet som naturformasjoner (Stene 2004: 24, Stene 2005: 30). Dette betyr med andre ord at sikkerheten i Gråfjellprosjektet hvor registreringene ble utført av arkeologer og arkeologistudenter så langt kan sies å ligge på 94 %.
StedfestingRett stedfesting av kulturminner er en viktig forutsetning for å kunne bruke registreringsmaterialet videre i forvaltningen. Som det også påpekes av MiS-prosjektet er unøyaktighet i stedfestingen et stort problem i forhold til bruk av registreringsdataene i forvaltningen. Med GPSens inntog i arkeologien har dette imidlertid forbedret seg radikalt, og problemstillingen er betraktelig mindre relevant nå enn for kun noen få år siden. Etter hvert er GPS en like selvfølgelig del av arkeologens utstyr som graveskje og jordbor. I MiS-prosjektet har man imidlertid av uviss grunn lagt opp til fortsatt manuell stedsfesting av kulturminner. Bakgrunnen for dette kan muligens være en skepsis til bruk av GPS, noe som er fremkommet på de nevnte seminarene (sluttnote 1), hvor både tradisjonell kartfesting (foretatt av arkeologer) og bruk av GPS er blitt kritisert for ikke å holde mål hva angår presisjon. Undersøkelser som MiS-prosjektet har gjort viser at manuell stedfesting gjort av skogbruksplanlegger er mer nøyaktig enn arkeologenes (Harby 2003: 68). På de to seminarene presenterte NIJOS noen eksempler hentet fra tidligere registreringer for økonomisk kartverk som er gjort på tradisjonelt vis av arkeologer med kart, kompass og manuell oppmåling. Stedfestingen viste store avvik ved kontroll av erfarne kartfolk. Dette var ikke overraskende og i og for seg gammelt nytt som er et godt kjent problem for arkeologer og andre som har hatt befatning med kulturminnevern, og avspeiler kun at erfaring med kartfesting er personavhengig og at resultatet blir deretter. Vi har med andre ord ikke noe problem med å tro at skogbruksplanleggere med lang erfaring med kart og kompass klarer kartfesting bedre enn de fleste. Mer interessant var de studier som ble gjennomført for å kontrollere kulturminner som var kartfestet med GPS. Det statistiske grunnlag for tallene som ble lagt frem, når og hvor dette ble gjort, hvilken type utstyr som ble brukt kom ikke frem i presentasjonen. Dette er heller ikke så nøye i denne sammenheng, det som var interessant var konklusjonen som viste at en meget stor prosentdel, langt over 50 % av de kulturminner som var kartfestet med GPS lå mer enn 25 meter fra deres reelle plassering i terrenget. Tallet 25 meter er satt som den maksimale grensen for hva MiS-prosjektet aksepterer som avvik. De store unøyaktigheter som er påvist skulle forurolige noen og enhver som driver med registreringer basert på bruken av GPS. Men hvilke erfaringer har andre gjort med bruken av GPS og presisjon på innmålingene? Som nevnt ovenfor har NIKU i perioden 1999-2003 kartlagt nærmere 3000 kulturminner i utmark i forbindelse med gjennomføring av registreringsprosjektet i Gråfjell-området i Åmot kommune i Østerdalen, hvor Forsvaret nå anlegger nytt skytefelt. Samtlige kulturminner er målt inn med GPS, og la det være sagt med det samme: Vi kjenner oss ikke igjen i avviksstatistikken som den presenteres av MiS-prosjektet. Vi skal utdype dette nærmere. I registreringsprosjektet er nærmere 10 % av registreringene kvalitetskontrollert av prosjektleder i felt mht typebestemmelse, registreringsbeskrivelse, stedfesting osv. For å finne frem til de kulturminner som skulle oppsøkes ble navigasjonsfunksjonen på GPSen brukt, hvor koordinatene ble lagt inn. Samtlige av de 200-300 objekter som ble oppsøkt ble gjenfunnet uten større problemer. Det var i verste fall snakk om å lete litt i busk og kratt. Gråfjellområdet er et utmarksområde, dominert av skog og av meget store myrpartier. Kulturminnene ligger spredt i skogen, og kullgroper og jernvinneanlegg som utgjør ca. 80 % av registreringene ligger ofte nær kanten av myr. Hvis de store avvik var reelle, så skulle en god del av våre GPS-registreringer ha havnet i myr og vann. En gjennomgang av de av våre kart som inneholder flest kulturminner (ca. 20 ØK-kart i 1:10.000) viser at ingen kulturminner ligger feilplassert i myr eller vann. Dette indikerer at bruken av GPS er langt bedre enn antatt. For å underbygge dette ytterligere har vi gjort følgende analyse av våre tall. Vi har sett på midlingavvik +/-, og kontroll mot ortofoto. Registreringslagene har systematisk notert midlingsverdier på GPS-målingene som en del av prosjektets dokumentasjon (figur 1). Selv om midlingsverdier ikke er sammenlignbare mellom ulike GPS-modeller gir de likevel et godt relativt mål på kvaliteten på målinger gjort med samme GPS-modell. Når midlingsverdien er 5 meter betyr det at 65 % av punktsvermen for en gitt måling er innenfor en radie av 5 meter i forhold til det oppgitte punkt. Dette betyr ikke at det faktiske avviket fra en ”sann” posisjon er 5 meter. Det er nylig utført undersøkelser som viser at 95 % av alle målte posisjoner hadde en nøyaktighet bedre enn 9,9 meter (Doyle 2003). Under registreringene på Gråfjell fikk 1,6 % av de innmålte punktene en midlingsverdi over 10 meter.
Kun tre av de registrerte kulturminner i Gråfjellprosjektet (det vil si én promille!) ligger over den av NIJOS fastsatte akseptgrensen på 25 m. Gjennomsnittlig midlingsverdi ligger på 5,2 m. Det bør her bemerkes at det gjennomsnittlige avvik ved manuell kartfesting gjort av skogbruksplanlegger var på 21 meter (Harby 2003: 68). NIKU har brukt feltdatasamlere som har rasjonalisert innsamlingen av data, og som samtidig gjør det mulig umiddelbart å kvalitetssikre presisjonen på kartfestingene. Kulturminneregistreringen havner som en prikk på det digitale kartgrunnlaget som ligger inne på feltdatasamleren. Det samme kartgrunnlag viser registratorens plassering i terrenget. Det er viktig å understreke at det ikke trengs spesielt avanserte GPSer for å jobbe slik. Utvalget av kontrollerte registreringer har vært betinget av hva som er synlig på ortofotogrunnlaget som har vært tilgjengelig. Det har ikke vært mulig å finne synlige kulturminner på ortofoto i tett skog. Nøyaktigheten ser likevel ut til å være svært tilfredsstillende (figur 2 og 3).
Et vesentlig poeng i forhold til nøyaktighet ved kartfesting, er det faktum at kartverkets grunnlagsdata også inneholder feil. Kartserier som N5 og N50 konstrueres med utgangspunkt vertikale flyfoto i ulik skala. Flyfotoene taes med 60 % overlapping. Høydekotene tegnes fotogrammetrisk i et stereoskop med en tegnemarkør som fokuseres ned på bakkenivå og som det deretter måles høyden på. Ut i fra disse punktene konstruerer man så høydekoter. Skalaen på flyfoto og tegnemaskinens nøyaktighet vil påvirke nøyaktigheten på høydekotene. Unøyaktigheten på høydekotene vil øke der en har tett skog eller bratte heng som gjør det vanskelig å fokusere tegnemarkøren i sterioskopet ned til bakkenivået. Statens Kartverk er ikke den eneste leverandøren av kart og kartgrunnlag; det finnes flere aktører i markedet og det er ikke uvanlig at de bygger på hverandres produkter. Unøyaktigheten i høydekotene og høydemålinger kan følgelig være stor. Tross visse begrensninger er erfaringene våre at GPS er et praktisk verktøy som både er tidsbesparende og har stor nøyaktighet ved riktig bruk.
Tidsbruk/kostnaderMed kostnadsberegningene er vi inne på et meget sentralt punkt i MiS-prosjektet som i de fleste andre prosjekter. Den tyngste posten i ethvert prosjekt er utgifter til å lønne folk, mens driftsutgifter i regelen er marginale i sammenligning. Det vil med andre ord si at tidsbruk er den faktor som gir seg størst utslag i forhold til prisen på gjennomføring av et prosjekt eller et oppdrag. I MiS-prosjektet er det ikke grunnlag for å sammenligne tidsbruken direkte mellom arkeologer og skogsplanleggere, fordi deres utgangspunkt er så forskjellige (Harby 2003: 69). Likevel settes de to grupper opp mot hverandre når kostnadsberegninger presenteres i en publikasjon (op.cit.: 68) eller når tallene legges frem på seminarer. At tidsbruken, og dermed kostnadene, er større når man sender folk ut i skogen med det eneste ærend å registrere kulturminner sammenlignet med å la folk registrere kulturminner som et tillegg til deres hovedoppdrag, er ikke overraskende. At en planlegger bruker 3-5 minutter på en registrering av et kulturminne og en arkeolog 37 minutter skyldes vel neppe at arkeologer er tregere enn andre. Var det anledning til å gå dette nærmere etter i sømmene ville andre årsaker utvilsomt bli avdekket. Kostnadsspørsmålet er ikke desto mindre viktig fordi vi tror at dette vil være det vesentligste argument som vil bli løftet frem, og som diskusjonen vil bli sentrert rundt, når MiS-resultatene skal brukes videre i vurderingen av hvordan kulturminnene i skog skal behandles. Etter vår mening bør ikke diskusjonen dreie seg om hvorvidt de norske skoger, som utsettes for tiltak som kan skade kulturminner, bør påkostes faglig forsvarlig registrering eller ei, men om hvorvidt det er rimelig at det er tiltakshaver som skal bære utgiftene ved en slik registrering
Kulturminner i skog – på siden av ordinær kulturminneforvaltning?Alle som har drevet med kulturminneregistreringer i skog er godt kjent med begreper som markberedning, kjørespor og skogsbilveibygging, og har sett utallige skader på kulturminner som en direkte eller indirekte følge av uttak av tømmer (se for eksempel Risbøl 2005). Disse skadene er irreversible. En forutsetning for å redusere skadeomfanget på kulturminner er at de som er ansvarlige for skogsdriften har oversikt over hvilke verdier som finnes i det området de forvalter. MiS-prosjektet har her sin viktigste misjon etter vårt syn. Det er prisverdig at Landbruksdepartementet ønsker å bidra til at skogeiere og planleggere skal få tilgang til den informasjon som trengs for å forvalte miljøverdiene i skog gjennom langsiktige og systematiske registreringer. Landbruksdepartementet har så langt bevilget 17 millioner kroner til kulturminneprosjektet og det skulle bare mangle om det ikke kom noe godt ut av denne satsningen. Et mer grunnleggende problem for kulturminneforvaltningen er at så lenge det ikke stilles krav om plan med spesifisert innhold, er skogbruket i praksis unntatt fra undersøkelsesplikten. Dette underliggende premisset er det ikke er stilt spørsmålstegn ved, selv om det understrekes hvor stor skade skogbruket kan gjøre på kulturminner. Gjennom kursingen gjøres skogtaksererne i stand til å erkjenne de tydeligste og mest kjente fornminnetypene. Dermed øker muligheten for at mindre kjente og mindre synlige kulturminner går tapt. En "ligth-form" av undersøkelsesplikten er selvfølgelig bedre enn ingenting, men er det godt nok sett ut fra et helhetlig, bærekraftig forvaltningsmessig perspektiv? Og hvem har ansvaret dersom kulturminner går tapt som følge av at det ikke er registrert; skogbruksplanleggeren som har oversett kulturminnet? De kanskje største uregistrerte kategoriene kulturminner og de geografiske områdene vi vet minst om, blir gjennom MiS-prosjektets forslag stilt på siden av det formelle forvaltningssystemet som skal ivareta de øvrige lovfestede automatisk fredete kulturminnene. Dermed opprettes det heller ingen formelle rutiner for at det omfattende materialet disse registreringene utgjør gjøres tilgjengelig som grunnlag for forskning og forvaltning. Slik vi forstår det har Landbruksdepartementet på uforståelig vis fulgt opp dette ved å la være å sørge for at kulturminneforvaltningen blir sikret tilgang til dataene på linje med Fylkesmannen og kommunene gjennom "Forskrift om tilskudd til skogbruksplanlegging med miljøregistreringer". Dette til tross for at Riksantikvaren og Miljøverndepartementet tok opp dette i sine høringsuttalelser. Ved å bruke skogbruksplanleggere til registrering av kulturminner i skog isteden for arkeologer, fratas arkeologene i kulturminneforvaltningen en viktig mulighet til å bygge opp ytterligere kompetanse på kulturminner i skog. En kompetanse som kan være avgjørende for å kunne forvalte disse nasjonale verdiene på en forsvarlig måte.
DialogEt annet problem vi vil påpeke, er den åpenbare mangelen på publiserte rapporter i prosjektet. Foruten Harbys artikkel i Fortidsminneforeningens årbok, foreligger det ikke noen trykt rapport etter Narmos prosjektbeskrivelse fra 1997, og vi vil ennå engang understreke viktigheten av åpenhet i et slikt betydningsfullt prosjekt. Et prosjekt som presenterer resultater som går i disfavør for den yrkesgruppen som har kulturminner som sitt fagfelt, burde i større grad lagt et godt grunnlag for diskusjon gjennom å publisere rapporter som beskriver premissene for forsøkene, og annet bakgrunnsmateriale som ligger til grunn for resultatene. Uten tilgang til tallmaterialet til MiS-prosjektet er det vanskelig å vurdere tallenes utsagnskraft. Det vil være feil å påstå at det ikke har vært dialog mellom MiS og kulturminneforvaltningen. Prosjektet er blitt ledet av en arkeolog, prosjektet har hatt kontakt med fylkeskommunene hvor registreringene har foregått, og prosjektet har hatt en styringsgruppe bestående av blant annet representanter fra kulturminneforvaltningen. En aktiv styringsgruppe eller faglig referansegruppe kunne ha vært med på å løfte fram en nødvendig diskusjon rundt prosjektets premisser og metoder, men styringsgruppa i prosjektet har ikke vært aktiv siden tidlig i prosjektperioden.
AvslutningI kulturminnevernet er det lang tradisjon for at legfolk registrerer kulturminner, noe enhver fylkesarkeolog vil nikke gjenkjennende til. Vår kritikk av MiS-prosjektet går ikke på intensjonen med prosjektet, og heller ikke på at det legges opp til bruk av personer uten den rette formelle kulturminnekompetansen. Å bruke erfarne skogsfolk, som likevel er på oppdrag i skogen, til å registrere kulturminner kan være en fornuftig løsning, selv om det, som et minimum, bør knyttes kulturvernfaglig kompetanse til en kvalitetssikring av registreringene. Der hvor vi mener prosjektet skyter bom, er når det argumenteres for å bruke skogtaksererne ved bruk av en metodikk og basert på statistikk som etter vårt syn ikke holder mål. Som et grunnlag for argumentasjonen settes to ulike grupper med ulike forutsetninger opp mot hverandre på en uheldig måte som setter den ene gruppen i et dårligt lys. Selv om det angivelig ikke er MiS-prosjektets hensikt, blir det av omverdenen oppfattet slik. I redegjørelsen og argumentasjonen som MiS-prosjektet legger til grunn, bygges det opp en retorikk som gir et inntrykk av at det nærmest er en diskvalifiserende egenskap å være arkeolog når det skal registreres kulturminner i skog, mens skogbruksplanlegger ”har det i blodet”. Liksom det finnes gode og mindre gode arkeologer er vi sikre på at det også er forskjell på hvordan skogbruksplanleggerne vil løse denne viktige oppgaven. Skogbruksplanleggernes kompetanse som en ressurs for ivaretakelsen av norsk kulturarv bør ikke, og kan ikke underslås. Det kan heller ikke arkeologenes. Dersom MiS-prosjektet hadde løsrevet seg fra en ren skogbruksøkonomisk synsvinkel ville man kanskje funnet fram til bedre løsningsforslag. At skogbruket drives med færre folk, økende mekanisering, tiltagende effektivisering og med stadig mindre marginer mellom vinning og tap er noe skogbruket har til felles med de fleste andre næringer som allerede er underlagt undersøkelsesplikt etter Kulturminneloven. Den beste løsningen for kulturminnene, skogbrukerne og samfunnet for øvrig, kan være et samarbeid mellom skogbruksplanleggere og arkeologer, der arkeologene har det overordnete ansvaret for å kvalitetssikre registreringer av kulturminner som er automatisk fredete. Uansett løsningsmodell må det overordnede mål være å etablere registreringsrutiner som sikrer at kulturminner i skog får samme vern som kulturminner ellers i landskapet. Noter 1 Seminar hos Fylkesmannen i Vestfold 29.10.03 og hos Riksantikvaren 14.01.04 samt Harby 2003. 2 For definisjonen av statistikk i lovverket: se Statistikkloven av 16 juni 1989: ”§ 1-2. Definisjoner: ”Statistikk er tallfestede opplysninger om en gruppe eller et fenomen, som fremkommer ved sammenstilling og bearbeiding av opplysninger om de enkelte enhetene i gruppen eller et utvalg av disse enhetene, eller ved systematisk observasjon av fenomenet.”(Stortinget, Odelstinget, Finansdepartementet 1989). 3 Opplysninger om alle Gråfjell-registreringene finnes i ”Askeladden” – den nasjonale databasen for kulturminner.
LitteraturAanderaa, R. 2001: Miljøregistreringer i skog (MiS). http://www.utmark.org/utgivelser/pub/2001-1/art/Rune-%20Aanderaa-Utmark-2001-1.html Doyle, D. 2003 Accuracy test of Consumer Grade GPS Receivers (http://www.doylesdartden.com/gis/gpstest.htm) Harby, S. 2003: Kulturminneregistreringer under lupen. I: Kulturmiljø og landskap. Fortidsminneforeningens Årbok 2003; s. 57-72. Narmo, L.E 1997: Miljøregistreringer i skog - delprosjekt kulturminner. Prosjektbeskrivelse. NIJOS-rapport 13/97. Norsk institutt for jord- og skogkartlegging, Ås 1997. Risbøl, O., T. Risan, R. Bjørnstad, S. Fretheim & B.H. Eketuft Rygh 2002: Kulturminner og kulturmiljø i Gråfjell, Regionfelt Østlandet, Åmot kommune i Hedmark. Arkeologiske registreringer 2002, fase 4. NIKU publikasjon 125, NINA-NIKU, Oslo. Risbøl 2005: Preindustrial technology in Norwegian forest areas – a vulnerable cultural heritage. I: Proceedings from the International Conference Heritage of Technology – Gdansk Outlook 4. Gdansk University of Technology. Gdansk 2005. Stene, K. (red.) 2004: Gråfjellprosjektet. Arkeologiske utgravinger i Gråfjellområdet, Åmot kommune, Hedmark. Årsrapport 2003. Universitetets kulturhistoriske museer, januar 2004. Oslo. Stene, K. (red.) 2005: Gråfjellprosjektet. Arkeologiske utgravinger i Gråfjellområdet og ved Rena elv, Åmot kommune, Hedmark. Årsrapport 2004. Oslo, Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Fornminneseksjonen. Oslo. Stenvik, L. 1992: Skogsdrift og kulturminner. FOK-programmets skriftsserie nr. 4, Norges almennvitenskapelige forskningsråd. Oslo. Stortinget, Odelstinget og Finansdepartementet 1989: Om lov om offisiell statistikk og Statistisk sentralbyrå (statistikkloven). Oslo, [s.n.].
|
