Bebyggelse og tilrettelegging i nasjonalparkene – en utfordring?
|
||||||||
|
Våren 2003 kom den såkalte ”Fjellteksten” (St.prp. nr 65 (2002-2003) som gav muligheter for å etablere ”kommersiell virksomhet” i norske nasjonalparker. Tidligere var dette enten forbudt eller strekt begrenset i forvaltningsplanene for parkene. Etter at denne fjellteksten ble presentert har mange sentral politikere pekt på ”de store mulighetene” nasjonalparkene gir for reiselivsutvikling i distriktene. Dette er gjerne gjort med referanse til andre land .Men som påpekt i mange foredrag er det slik at slike muligheter er avhengige av hvordan sjølve nasjonalparken er forvaltet og tilrettelagt. I denne artikkelen vises noen eksempler fra andre land og hvilke muligheter som ligger der om samfunnet tar ansvar for å utvikle nasjonalparkene slik dette gjøres i andre land.
Introduksjon.Formålet med artiklene er altså å se noe nærmere på hvordan andre lands nasjonalparkforvaltning i praksis fungerer overfor tilreisende. Utgangspunktet tas i to element – bygninger i og tilknyttet parkene og den fysiske tilretteleggingen for at folk skal bruke og forstå den naturen de beveger seg i. Dette er et notat som kun tar for seg deler av de utviklingsmulighetene som finnes tilknyttet nasjonalparkene. Figur 1. Informasjonstavle foran Naturum i Vålådalen i Åre kommune i Sverige. ”Den eneste utenlandske turisten som har forstått Maihaugen riktig er den som hele tiden går rundt og forteller guiden som sitt eget hjemsted.” (Maihaugendirektør F. Valen Senstad i forelesning på slutten av syttitallet – udokumentert). Sitatet ovenfor er viktig fordi det både beskriver kundens og interpretatørens (formidlerens) roller. Men det har også vært en slags ”leveregel” for undertegnede – jeg skal prøve å lære av hva jeg ser andre steder slik at det kan bli til nytte lokale og regionalt her hjemme. ”Erfaringsoverføring” kan være et stikkord. Formålet med denne artikkelen er da å vise hvordan andre land utvikler sine nasjonalparker og verneområder for å finne ut hva vi i Norge har å lære av dette. Nasjonalparker ble for langt over hundre år siden etablert for å sikre tilnærmet uberørt natur for lokalbefolkning og tilreisende besøkende. I norsk tenkemåte derimot har hensikten med å etablere nasjonalparker først og fremst vært basert på vern av naturområder. Lenge var dette betraktet som et slags ”vern fra besøkendes inngrep”. Både besøkende og de kulturelle elementene i nasjonalparkene, og da særlig byggeskikken, kommer noe mer i bakgrunnen eller det er slik at parkens grenser er trukket slik at viktige og bevaringverdige bebyggelsesområder blir liggende utenfor parkgrensene. På mange måter var dette en gunstig løsning, siden det opprinnelig ikke var meningen at disse nasjonalparkene skulle være til allmennhetens bruk. Men siden den såkalte ”Fjellteksten” (ref.) kom og oppmuntret forvaltningen av – i første omgang tre – nasjonalparker til å kunne dra nytte av tilreisende som besøkende, så bør norske nasjonalparker kunne lære av andre lands som har opptil 130 års erfaring av å tilrettelegge naturen for de besøkende. Vår norske nasjonalparktradisjon er kun 45 år gammel, og innenfor feltet ”besøksledelse” er den langt kortere – den har knapt startet opp! Kan det tenkes at ”Fjellteksten tas bokstavlig” og at norske nasjonalparker blir utviklet og forvaltet innenfor den internasjonale tradisjonen som et mer levende kulturlandskap og besøksmiljø? Hva bør vi da kunne lære av utviklingen og besøksstrategiene i andre land? Politikere i mange av de kommunene som har nasjonalparker innenfor sine grenser eller ligger like i nærheten er ”lovet positive virkninger” av både miljø- og næringsstatsråder samt statsminister i nyttårstaler, så dette burde vel være et prioritert forskningsområde.
I dette notatet er det to viktige ”bebyggelseselement” i nasjonalparker som tas opp til drøfting:
Vi skal her vise noen eksempler fra ulike land – både slike som
Vi har også besøkt nasjonalparkene i grenselandet mellom
Den som ønsker å gå nærmere inn på besøksmuligheter kan benytte seg av web-referansene ovenfor. Vår hensikt med å trekke fram disse eksemplene er at de kan gi ideer til gode norske løsninger – dersom vi ønsker å la tilreisende får benytte våre nasjonalparker til glede for mulig jobbskaping i de områdene hvor nasjonalparkene befinner seg. Eksempler fra CanadaCanada er ett av de landene som tar forvaltning av verneområder overfor besøkende mest på alvor. Vernete områder finnes både på nasjonalt og på delstatsnivå. Ifølge Eagles & McCool (2000) var det ved årtusenskiftet årlig registrert 16 millioner besøkende i landets nasjonalparker samtidig som British Columbias eget provinsparksystem var besøkt av ytterligere 24 millioner. Sammen med de andre cana-diske provinsenes system kan vi altså regne med at det er minst 50 millioner dagsbesøk årlig i parkanleggene – noe som krever et godt fungerende forvaltningssystem. Det er bygget opp en fellesorganisasjon ”Parks Canada” hvor drift og markedsføring av både nasjonalparkene og offentlige museer er områder som har egne spesialistoppgaver. Denne organisasjonen arbeider sammen med de regionale og nasjonale reiselivsmyndighetene med å tilrettelegg informasjon og anlegg for internasjonal reiselivstrafikk. Siden Canada er en to-språklig nasjon er alt informasjonsmateriale tilgjengelig både på fransk og engelsk. Men Canada er også et ”veteranland” når det gjelder å etablere nasjonalparker – det hele startet for nesten 150 år siden her.
Figur2. Jernbanestasjonen i Jasper – avstandene er lange i Canada. Vi starter med å se på bebyggelsen i en av de eldre kanadiske nasjonalparkene – Jasper - som ligger den canadiske delen av Rocky Mountains, på Albertasiden innover mot præriene (http://www. canadianrockies.net/jasper/). Jasperparken ligger i en nasjonalparkrekke som også omfatter Banff National Park og som kanskje kan sies å ha noe av den vakreste naturen i Nord-Amerika innenfor sitt område. Årsaken til at vi trekker fram Jasper er at denne parken er et godt eksempel på en nasjonalpark med omfattende bebyggelse innenfor parkgrensene. At det også innenfor nasjonalparkgrensene er både fritidshus og noe produksjonsliv ellers faller helt innenfor byggetradisjonen. Byen Jasper ligger altså inne i sjølve nasjonalparken og mulighetene til å gi allmennheten tilgjengelighet til dette praktfulle landskapet ble gjort tilgjengelig av den viktige jernbaneutbyggingen fra prærielandet og over til stillehavskysten. Nå som for over hundre år siden var den viktigste oppgaven for de canadiske jernbanene å frakte varer, men det ble også lagt til rette for passasjertransport. I dag er denne passasjertransporten todelt – ett system for ”å komme fram” hvor de viktigste rutene passerer ”the Rockies” om natta, og et annet for å oppleve naturen fra ”saktegående tog” – hvor the Rocky Mountaneer reklamerer med å kunne tilby ”verdens vakreste jernbanetur”. Inntil jeg får bli med på et konkurrerende tilbud av minst samme kvalitet, innestår jeg for at slagordet stemmer etter å ha tatt en slik to-dagers tur sommeren 2004 fra Vancouver til Jasper. Både reiseruta og opplegget på toget var med på å etablere dette inntrykket. Ankomsten til byen Jasper fra vest var etter en praktfull togreise med god guiding og det positive inntrykket mitt av Jasper by kan være preget av denne spennende reisen. Hvis du kommer fra øst med jernbane eller buss er ikke naturen så spennende før du er inne i parken, men the Rockies vil tidlig reise seg i landskapet også under reisen over prærielandskapet. Ikke all bebyggelse var perfekt til rettelagt i denne byen. ”Jasper-byen” hadde både vakre og mindre vakre bygninger, men var ”ren og pen” og dessuten preget av usedvanlig flotte omgivelser. Men viktigst var at mange bebyggelsesdetaljer virket svært gjennomtenkte, for eksempel søppelsystemet som var organisert slik at ikke bjørn og andre rovdyr skulle komme ned i søppelboksen og vendes til å spise det menneskene hadde lagt etter seg (se figur 5).
Når det gjelder typer av vern av bebyggelse i slike nasjonalparker, så varierer disse svært etter hva som nasjonalt anses som verneverdig. I noen parker er den opprinnelige arkitekturen og utformingen i dag av så spennende karakter at den i seg sjøl er verneverdig, andre steder er det slik at enkeltbygninger eller avgrensete bygningsmiljøer er vernet og atter andre steder blir bebyggelsen betraktet som en ”sacrifized area” hvor nye bygninger blir tillatt så lenge de ikke forstyrrer helhetsbildet.
Figur 5. En forsvarlig sikret avfallshåndtering – man ønsker i Jasper å forhindre at flere bjørner blir avfallsbjørner. Mye av ”by-designen” er utformet med naturvernet som grunnlag Byen Jasper blir mest å beskrive som bygget opp om det siste alternativet, sjøl om det er flere fredete bygninger fra pionertiden innenfor canadisk friluftsliv og nasjonalparkdesign er representert her. Men det er mange eksempler på temmelig pent tilpassete moderne bygninger, så er det nok også noen – basert på norske øyne – som ikke er spesielt pene også. Men før skjønnhet blir vurdert bør man være innsatt i ”vestens” byggeskikk. Allerede tidlig i den canadiske nasjonalparktradisjonen – på slutten av 1800-tallet - ble det lagt vekt på også å ha et opplegg inne i parkene med bekvem innkvartering og en serie ”lodges” ble bygget opp for å tilfredsstille dette innkvarteringsbehovet. Mange av kontinentets mest kjente arkitekter var engasjerte i å tegne disse overnattingsanleggene og deres omgivelser. Noen av disse har seinere blitt betraktet som nasjonale bygningsminner – som det store kjente hotellbygget i Banff. Et annet innslag i disse ”nasjonalparkbybildene” er at det frittgående dyrelivet, ”the wildlife” er et viktig innslag i de canadiske parkene og menneskene blir – også i de mer bymessige delene av parkene – til stadighet gjort oppmerksomme på at det kan komme villdyr helt inn i bebyggelsen, og at det er menneskene sjøl som må ta ansvaret for å beskytte seg. Men samtidig er disse bjørnene og andre dyr en slags hovedattraksjon som mange forventer å se – kanskje nettopp i bybildet i resortene. Et av de større problemene ligger i at bjørner skaffer seg mat på byens avfallsplasser og blir raskt avhengige av å gå hit for å skaffe seg føde (leder av Yellowstone nasjonalpark ref, fra ISSMR i Östersund 2005), og på denne måten gjør seg avhengig av menneskene for sin videre eksistens. Derfor har utforming også av søppelkasser og annen avfallshåndtering vært en del av rovdyrforvaltningen (se figur 5). Den som skal lære noe om forvaltning av nasjonalparker og villmarksområder overfor turister som brukere har altså mye å lære av canadierne.
New Zealand – nasjonalparkene består både av tilrettelagt og ”spart” naturNew Zealand profilerer seg som det reine landet overfor poensielle turister. Derfor er ”100 % pure New Zealand” er slagordet på alle turistplakater. Nasjonalparkene i New Zealand er ikke spesielt mange, men de er store og meget representative for landets varierte natur. Per dato representerer dette omtrent en sjettedel av landets areal. På mange måter kombinerer de flere utfordringer – de skal både være godt tilrettelagte for publikumsbruk og inneholde store totalt skjermete områder hvor knapt nok noen kommer inn. Miljøverndepartementet (Department of Conservation - DiC) har en sterk status i dette arbeidet og er også meget offensive overfor reiselivsutviklingen. Dette at de deltar aktivt i formidling og opplysningsarbeid er et sjeldens sterkt offentlig inngrep i dette landets næringsutvikling, siden New Zealand etter 1983 knapt nok subsidierer andre former for nærings- eller produksjonsliv. Man har tydeligvis ikke funnet fram til noen kommersielt holdbar form for å forvalte den rene naturen, og staten tar dermed sitt ansvar for naturvernet svært høytidlig. Nasjonalparkenes status i den offentlige reiselivspolitikken er altså meget sterk – og som nevnt ovenfor blir det nasjonale turistslagordet ”100% Pure New Zealand” fulgt opp med svært mange plakater og brosjyrebilder fra landets verneområder. Også bygningmassen i nasjonalparkene trekkes fram i dette informasjonsmaterialet. Man er stolte av de bygninger man har forsynt nasjonalparken med og av det til retteleggingsarbeidet man har utført. Nasjonalparkene er ikke så mange i New Zealand, nå er det kun 14 i alt. Men disse parkene er store, samlet på mer enn 5 millioner hektar og som det går fram av figur 6 – oransje felt - så representerer de ulike landskapsformer spredt over hele landet. Sammenliknet med Norge er det i New Zealand mye mer kystnatur med i ”nasjonalparkportefølgen”, sjøl om landets høyfjellsområder også er med i rik monn. I tilknytning til arbeidet med ”naturbruksprosjektet” har det hos Fylkesmannen i Sogn og Fjordane blitt laget en rapport fra en studietur i New Zealand (Vangsnes 2004) som kan supplere vårt notat på en utmerket måte. To parker Tongariro på Nord-Øya og Aoraki/Mt. Cook på Sør-Øya er besøkt og omtalt der. Men opplysningene nedenfor kommer først og fremst fram i rapporter fra mine egne besøk i 1997 og 2000. Figur 6. Fra Mount Aspiring National Park i New Zealand. Foto Mathias Jighede. Noen få steder inne i disse nasjonalparkene ligger det bygninger tilknyttet stier og veger. Noen eksisterte før parkstatus kom, andre er bygget seinere. DoC har innflytelse på bygningene og eier i mange tilfeller også disse. Den kommersielle delen, overnatting og servering, er åremålsutleiet (consessions), mens informasjonsanleggene er drevet av DoC sjøl. Viktigst er dog at mye investeres i å utvikle vandrestier, siden det mange steder er nærmest forbudt å bevege seg utenfor stinettet. Når en ny sti – ”trail” - skal etableres er dette et totalprodukt som både har med overnattingsanlegg og rasteplasser/attraksjoner samt beregninger av hvor mange vandrere per dag som området tåler å ta imot. Med en meget sterkt bemannet forvaltning er det mulig for DoC å drive med flere systematiske målinger av hvordan for eksempel tilstanden til dyrelivet i området er, og derfor vil det finnes bygninger for vitenskapelige målinger. New Zealands miljøverndepartemenyt (DoC) har laget et eget nasjonalt ”vandreveg-system” som også omfatter vandreveger i nasjonalparkene:
Som det går fram av sitatet ovenfor, så er kravene som er satt til utforminga av vandrestinett preget av hva slags ”kunder” eller ”brukere” som forventes å benytte seg av dette stisystemet. I et land hvor reiselivet betraktes som en viktig næring og nasjonalparkenes forvaltningssystem bygges opp for at de tilreisende skal ha gode opplevelser samtidig som forvaltningen skal være bæreraftig, er nettopp en slik markedsorientert tankegang viktig. Installasjoner som hengebrua (figur 9) i New Zealand skaper en litt ”spennende” situasjon samtidig som de gir tilgjengelighet på en enkel måte. I dette landet er man mer opptatt av de problem som reelle inngrep medfører enn av at enkel tilrettelegging skal være noe problem.
Figur 9. Hengebruk fra Buller-elva på Sørøya i New Zealand gir tilgang til et spennende vandreområde .
Skottlands nasjonalparker – en ny tradisjon etableres i et gammelt kulturlandskapI Storbritannia er etablering av nasjonalparker en forholdsvis ny foreteelse, sjøl om de eldste i England og Wales er over 50 år gamle. Men i Skottland er det å ha nasjonalparker helt nytt for dette århundret. De første skotske nasjonalparken som ble etablert kom i 2002 og heter ”Loch Lomond and the Trossacs National Park”. Den innlemmet et gammelt verneområde rundt den ”sangomsuste sjøen Loch Lomond” i et utvidet vernesystem. Parken er så vidt definert at den har et stort antall åpne veger (Page 2004) noe som gjør all registrering og eventuelle besøksrestriksjoner vanskelige, men samtidig åpner for en bred folkelig bruk av parken. Mens den canadiske tradisjonen hadde som utgangspunkt å ”dressere” et jomfruelig naturområde, så er den skottske varianten basert på å forbedre et tradisjonelt kulturlandskap som også har store naturinnslag. Dette skaper nye utfordringer, men gir også store muligheter for konstruktiv nytenkning ikke minst når det gjelder tilrettelegging for de besøkende. Norge vil ha nytte av både den canadiske og den skottske tilnærmingsmåten til natur vern hvis vi ønsker å ”modernisere” vår forvaltning for å følge opp de politiske uttalelsene statsrådene Brænde og Hareide har kommet med, men som enda ikke har fått noen praktisk strategisk oppfølging.
To år etter etableringen hadde parken en offentlig finansiert sysselsetting på mer enn 60 årsverk og en sommerbemanning på over 100 personer samt et meget høyt besøksstall. Det siste er ikke lett å registrere siden parken som sagt er meget åpen og tilgjengelig fra en rekke veger. Men nettopp åpenheten som preger nasjonalparken, både at den er lett tilgjengelig og at den kan brukes av mange ulike grupper, er det som gjør denne så interessant og lærerik også for oss i Norge. Bebyggelsen i denne nasjonalparken består her enten av eldre bygninger som er pusset opp eller av nye bygg i en slags tilnærmet tradisjonsarkitektur, men spesielt stor vekt synes å være lagt på at det hele skal se ryddig ut. Dessuten er det satt opp gode informasjonstavler og skilt overalt hvor de besøkende kan tenkes trenge å få opplyst noe.
Figur 12. Slik så det flotte velkomssenteret i Balmaha ut –Informasjonsanleggene i Loch Lomond – parken er utformet i pakt med lokal byggetradisjon. Stinettet er velutviklet og har også blitt trukket inn i flere typer av informasjonsopplegg, både skilting og guidete turer inngår. Det er også bygget flere bygg som yter servise til de som vandrer – leskur, toalettanlegg og serveringsanlegg. Såsannt slike anlegg var der fra før er eksisterende bebyggelse trukket inn i vandreopplevelsen, men når det gjelder nybygg forsøkes disse tilpasset en felles byggeskikk. Hvis vi i Norge ønsker å se på hvordan vi kan bruke noen av de pengene som i dag brukes på å subsidiere landbruksproduksjon hvis en WTO-avtale begrenser overføringer til å subsidiere produksjon, så er det mye spennende å hente fra hvordan denne nasjonalparken er forvaltet. Her reduseres overproduksjon av fårekjøtt samtidig som andre inntektsgivende aktiviteter etableres med hensikt å øke så vel sysselsetting som velferd i et utkantområde med resultat at innbyggerne i et storbyområde og tilreisende turister får nye spennende opplevelsestilbud.
Figur 13. En rast langs Loch Lomonds strender hvor også svanene slapper av.
Nasjonalparker i ås- og skogslandskap – grenseområdene mellom Tyskland og TjekkiaUndertegnede har nylig – oktober 2005 – fått anledning til å være med på en tur til området på grensen mellom Tyskland (Bayerische Wald) og Tjekkia (Sumava). Turen ble arrangert av Lars Bakkom i Jotunheimen Reiseliv og det var tretti personer fra ”hele Norge” med. Jeg har ikke hatt muligheter til å sjekke ut hvor representative disse områdene er for respektive lands nasjonalparkforvaltning, men oppholdet gav så mange spennende innspill til dette skrivet at jeg velger å se noen av trekkene vi fant som generelle.
Figur 14. Hovedinformasjonssenteret i Bayerische Wald Nasjonalpark i Tyskland .En spennende trebygning. De to nasjonalparkene har en noe ulik bakgrunn, sjøl om de tar utgangspunkt i et felles skogsområde som i dag er sentral-Europas største. Bayerische Wald ble etablert av regjeringen i Fristaten Bayern og er som sådan en delstatspark fullstendig støttet av Bayern. Etter diskusjoner helt fra 1927 ble parken først vedtatt i 1969 på 13 000 ha, men seinere i 1997 utvidet til de 24 000 ha som den omfatter i dag. Bemanningen er i dag på ca 200 årsverk, hvorav ca 60 er byråkrater og de resterende 120-140 er aktive ute i felten, delvis som rangers og delvis som ”allsidige skogsarbeidere” med en stor variasjon i arbeidsoppgavene. Sumava ble etablert som nasjonalpark i 1991 som resultat av sovjethærens tilbaketrekning fra et område hvor de hadde vært store bakkestyrker og ikke minst rakettanlegg. Paradoksalt nok førte dette til en slags verneprosess. I dag er Sumava nasjonalpark hele 69 000 ha hvorav 80 % er produktiv skog og 20 % engmark. Utenfor dette området ligger øvrige deler av Sumavas biosfære område som er enda større enn sjølve parken. Soneringen er slik at 20 % ikke skal røres, mens noe skogsdrift tillates i resten av parken etter meget strenge regler. Inne i nasjonalparken er det hele 22 landsbyer hvorav 7 av disse har mer enn 1 000 innbyggere. De fleste som bor der har en eller annen oppgave tilknyttet bruk av parken, enten ved at de tilbyr besøkende service eller handel eller er sysselsatte direkte i parken. Det er bygget 8 bemannete informasjonssentra i sjølve parker, som har 500 km med vandrestier og 300 km med skiløyper. Samtlige stier er meget godt utrustet med informasjonstavler – for det meste i tre – men det var nesten bare tekst på tsjekkisk. Dette fikk undertegnede til å føle seg som en utlending på besøk i norske nasjonalparker – han skulle ha behersket det nasjonale språket siden forvalterne gjør det.
Figur 15. Informasjonsanlegg i Sumava nasjonalpark i Tjekkia. Landsbyen Kilda. Sjøl om den byggeskikken som skal opprettholdes er en utvendig blanding av mur og tre, så satses det også på at den skal være brannsikret. Derfor er kjernen i mange av de gjen- eller nyoppbyggete husene en mur-konstruksjon hvor trepanel legges på utvendig. Dette gir både et ekte utvendig preg og en mer brannsikret bygningsmasse. Informasjonshuset i Kilda (figur 15) er et godt eksempel på en slik bygning.
Hva så med en ”skandinavisk virkelighet”Vår skandinaviske nasjonalparktradisjon er i internasjonal sammenheng svært ung - sjøl om Sarek i Sverige ble etablert allerede for nesten for hundre år siden. I sentrum hos oss, spesielt i Norge, har vern av natur – og kanskje særlig vegetasjon – vært det essensielle for etableringen. Ideologien bak etableringen av ”nasjonale parker” ble annerledes enn den opprinnelige nord-amerikanske – og Gjærevolds-tradisjonen kan nesten sies å ha vært anti-besøksvennlig. Sporene etter menneskers aktivitet skulle nesten skjules og i mange tilfeller var det viktig at de ikke ble videreutviklet som attraksjon da dette kunne føre til at ”flere ble interesserte i å vandre i parkene” noe som kunne forandre på planteliv og dyrehabitater. Det siste er egentlig et merkelig syn siden naturen sjøl er minst like flink til å få til slike forandringer som menneskers bruk (Emmelin & Bruzewitz 1985). Derfor var nasjonalparkene våre gjennom flere tiår kun verneområder og særdeles lite tilrettelagt for tilreisende – ut over tradisjonelt merkete vandrestier. Men etter hvert etablerte svenskene sine ”Naturum” – informasjonsanlegg for nasjonalparker og verneområder. Disse anleggene ble gratis å besøke og mye av besøksvirksomheten i og rundt nasjonalparkene ble organisert her. Noen element som kan gjøre våre verneområder langt mer spennende og øke attraktivitet – og dermed på lang sikt menneskers kunnskap om områdene:
Figur 16. "Ufrivillig regenerert natur”. Inne i skogen ute på øya ”Norrbyskär” i Västerbotten i Sverige finnes et gammelt fabrikkgolv med vakre gulvfliser fra det gamle sagbruket. Skiltet forteller hva som var her en gang. Men viktigst vil holdningen til et ”brukende publikum” være – og her handler det først og fremst om å ha en god strategi for besøksledelse. I mange land er dette et fagfelt som det utdannes spesialister i og her arbeides det som oftest langsiktig på strategifeltet (Hall & McArthur 1996; Eagles & McCool 2000). Den nyeste svenske nasjonalparken ”Fulufjället” i Dalarna er et godt eksempel på at en slik strategi også kan utvikles i Norden. Besøksenteret Fulufjällets Naturum her har en introduksjonssti (se figurene 16 og 17) som hittil har hatt omtrent 50.000 besøk per år. Riktignok er det registrerte tallet noe lavere, men det er mange besøkende som ikke er innom registreringspunktene så dette tallet er nok tilnærmet riktig (Länsstyrelsen Dalarnas Län 2005). Hos oss i Norden vil da system av gode informasjonsskilt være viktige siden verbal informasjon vil være dyrt å produsere der vi ikke kan forvente å kunne ta betaling når andre land tilbyr slike tjenester gratis. Vi har mye å lære av svenskene her (figurene 16, 17 og 18), men også i Sverige er det slik at det meste av informasjonen kun står på ett språk – det nasjonale. Figur 17. Opplysningsskilt for Sverige høyeste foss. Njupeskärsklyftan i Fulufjället nationalpark. Her er det både laget opphøyde gangveger i ”trebroform” gjennom et myrområde, det er bygget toalettanlegg og gapahuker for hvile, regnbeskyttelse og spising inne i parken og det er et utmerket opplegg for informasjonsskilt. Også plattformer hvor de besøkende kan observere eller fotografere fra eller lese nøkkelinformasjon fra tavler er også viktige. Men fortsatt trengs mye ”nyskaping” som f eks det som er vist i figur 9 med hengebrua i stål i New Zealand. Det nye informasjonssenteret i Elgå for Femundsmarka nasjonalpark viser antydninger til dristighet også. Derfor er det synd at det skal kreves betaling for å besøke et slik anlegg her i Norge, når være ”fattigere naboland” tilbyr slik service helt gratis i sine anlegg. Dette bør i hvert fall være et viktig diskusjonstema i årene framover – hva skal formålet med informasjon om nasjonalparkene være? Figur 18. Sjølve infoskiltet utsiktspunktet ved Njupeskär i Fulufjället nationalpark i Sverige.
Hva kan vi trekke ut av disse betraktningene – og eventuelt bruke i en norsk virkelighet? Etter min mening ganske mye:
Figur 19. Informasjonssenter for Femundsmarka Nasjonalpark i Elgå, Engerdal.
Meningen med denne artikkelen er å gi noen ideer til hva nasjonalparker kan bli – eller hva som vil kreves – om våre parker skal kunne gi de samme positive virkningene for lokalsamfunnene de ligger i, som de som er registrert i andre land. Investeringer i bygninger og tilrettelegging er kun to av mange tiltak som trengs for å kunne oppnå slike effekter. I en seinere artikkel skal jeg prøve å se på andre sider ved nasjonalparkforvaltningen – ut fra et ”besøkendeperspektiv”.
Figur 20. Kjerkgata i Røros en vinterdag. Denne er på UNESCOs World Heritage List, men hvis vi hadde hatt andre lands nasjonalparktradisjoner i Norge utelukker jeg ikke Røros Bergstad hadde vært inkludert, f eks i Forolhogna Nasjonalpark.
Referanser
Felles hjemmesider for Banff og Jasper National Parks Andre websider er det gitt referanser til direkte i teksten.
|
