Kvinnelige utmarksgründere og kjønnsspesifikke hindringer
I utmarksnæringer og -forvaltning er kvinners manglende deltakelse et påfallende trekk. Manndominansen er sterk og vedvarende. Menn dominerer som aktører i utmarka, i forvaltningen av utmarka og som gründere i utmarka - og de dominerer som forskere på feltet. Kvinner er allikevel flittige brukere av utmarka både i arbeid og fritid, så vel i et historisk som et nåtidig perspektiv. Slik framtrer ”utmarka” når vi betrakter den i et kjønnsperspektiv. I artikkelen viser vi at kvinnelige utmarksgründere møter kjønnsspesifikke hindringer som begrenser handlingsrommet for næringsutvikling. Dette er uheldig ut fra rettferdighetsbetraktninger, og kan ha negative konsekvenser for en mangfoldig og bærekraftig næringsutnytting av utmarka.
InnledningArtikkelen presenterer funn fra et pilotprosjekt om kvinnelige utmarksgründere (kvinner som etablerer næringsvirksomhet i eller i tilknytning til utmarka) og kjønnsspesifikke hindringer for næringsutvikling(sluttnote 1). Det finnes svært lite forskningsbasert kunnskap om ”utmark” i kjønnsperspektiv(sluttnote 2). Når det gjelder lokal utmarksforvaltning, tyder vår egen forskning på at kvinnedeltakelsen er lav. En artikkel som fokuserer på to tilfeller av nyere etableringer av verneområder viser at kvinneandelen i de lokale organene varierte fra 0 til 17 prosent kvinner (Svarstad et al. 2006). Andelen kvinner er langt fra den politiske målsettingen om minst 40 prosent av hvert kjønn i styrer, råd og utvalg. Begrepet utmark refererer til alle ikke bebygde (byer og tettsteder) eller dyrkede områder. Utmarksområder er et nedslagsfelt for naturvern. Videre har utmark bruksverdi for landbruk og ulike typer rekreasjon (skogbruk, beite, sanking, jakt og fiske), for energiproduksjon og mineralressurser mm. Satsing på næringsutvikling i utmark må ses i sammenheng med en offentlig landbrukspolitikk der en viktig målsetting er å produsere et mangfold av varer og tjenester med utgangspunkt i næringens samlede ressurser (St.meld. nr. 19 1999-2000). Så mye som 95 prosent av landarealene i Norge kan betraktes som utmark. Dette består delvis av statseid grunn, av statsallmenninger, bygdeallmenninger, og privat eiendom og da gjerne tilknyttet gårdsbruk. Utmarksnæringer er ikke entydige og enkelt avgrensbare næringer. Det omfatter blant annet næringer som ligger i skjæringspunktet mellom reiseliv og landbruk/skogbruk, der også elementer fra andre næringer i varierende grad kan inngå. Dette omfatter høstingsrelaterte aktiviteter som skogsdrift, utmarksbeite, næringsfiske, husbehovsfiske, bærplukking for salg og reiselivsrelaterte aktiviteter som hytteutleie, servering, guiding, opplevelsesturer, andre rekreasjonstilbud, jakt og fiske (Dervo et al. 2005). Dessuten omfatter det andre utmarksrelaterte næringsaktiviteter som ikke selv foregår i utmarka. Dette kan være ulike servicetilbud i forhold til utmarksaktivitetene så som tradisjonsmat, utnytting av naturressurser i tilberedning av mat, overnatting etc. Kjønnsspesifikke hindringer – et problem?Dersom kvinnelige utmarksgründere møter ”kjønnsspesifikke hindringer” innebærer det at etablering av næringsvirksomhet i utmarka er vanskeligere for kvinner enn for menn. Er dette i så fall en situasjon som kan anses som problematisk? I et likestillingsperspektiv er det problematisk dersom kvinner ikke har samme muligheter som menn. Vi kan ta utgangspunkt i Helga Hernes’ tre argumenter for likestilling generelt; rettferdighet, ressurser og interesser (Hernes 1987).
Disse tre typene argumenter ligger til grunn for den norske likestillingspolitikken som tar sikte på en likere fordeling av goder og byrder mellom kjønn. Rettferdighet handler i denne sammenhengen om at det enkelte individ, kvinne eller mann, skal ha frihet til å kunne etablere næring i utmark uavhengig av kjønn. Det handler også om frihet fra diskriminering og undertrykking som kan føre til at kvinner ikke får de samme muligheter til å realisere sine ideer som menn. Rettferdighet på gruppenivå tilsier at en bør arbeide for å rekruttere flere kvinner til utmarksbaserte næringer slik at en oppnår rimelig kjønnsbalanse. Ressursargumenter tar opp i seg at kvinner, på bakgrunn av sine erfaringer, vil kunne tilføre utmarksbaserte næringer nye ideer, nye typer aktiviteter, og slik bidra til økonomisk vekst. Interesseargumenter handler om at kvinner kan være opptatt av å forvalte utmarka på andre måter enn menn og at det er viktig at slike interesser formuleres i det offentlige rom. Tilnærminger og antakelserI vårt pilotprosjekt har vi belyst følgende spørsmål: Kan det tenkes at kvinnelige utmarksgründere møter kjønnsspesifikke hindringer som begrenser handlingsrommet for næringsetablering? Vi har i arbeidet basert oss på kunnskap om bedriftsetableringer mer generelt, distriktspolitiske problemstillinger og politisk deltakelse. I tillegg intervjuet vi åtte sentrale personer innen skogbruks- og landbruksforvaltningen om temaet ”kvinner og utmarksbasert næringsutvikling”. Forklaringer på hva som kan hindre kvinner i å delta på linje med menn på ulike arenaer i samfunnet er gjerne sammensatte og komplekse. For å belyse spørsmålene våre, har vi valgt å benytte Sandra Hardings skille mellom hvordan kjønn gjør seg gjeldende på tre ulike nivå, dvs. på individuelt, strukturelt og symbolsk nivå (Harding 1986):
I kontrast til Hardings teori om samspillet mellom betydningen av kjønn på de tre nivåene, skjer det ofte at kvinners underrepresentasjon forklares med henvisning kun til egenskaper ved den enkelte kvinne og dermed til kjønn på det individuelle nivå. Kvinners underrepresentasjon blir dermed forklart med at de ikke har ”riktig” kompetanse eller mangler tilstrekkelig erfaring, mens både strukturelle og symbolske aspekter glemmes. I følge Hardings teori virker de ulike nivåene gjensidig på hverandre og forsterker kjønnsspesifikke hindringer. For det første vil kulturelle forestillinger om hva som er ”passende” for kvinner og menn på symbolsk nivå påvirke opplevd handlingsrom for den enkelte kvinne, både hva hun skal og ikke skal gjøre. Samtidig ”kodes” gjerne tradisjonelle maskuline egenskaper til å ha høyere verdi enn feminine – ikke minst innenfor næringsutvikling. Dersom forestillingene begrenser handlingsrommet for kvinner, bidrar det til skjevfordeling av posisjoner i samfunnet i kvinners disfavør, dvs. at det symbolske nivået påvirker både det individuelle og strukturelle nivået. For det andre vil samfunnsstrukturer kunne legge hindringer i veien for kvinner som satser på egen etablering, både ved at de møter et mannsdominert miljø, ved at de har hovedansvar for omsorgsarbeid i hjemmet og gjennom økonomiske forhold som stiller kvinner og menn ulikt. Disse strukturelle hindringene vil vedlikeholde de symbolske forestillingene om hva som er ”passende” og ikke for kvinner. Når kvinner for eksempel i liten grad er ”utmarksgründere”, bekreftes tradisjonelle forestillinger om at kvinner ikke har riktig kompetanse eller at de ikke er interessert i næringsetablering. For å skape endringer må det skje bevegelser på alle de tre nivåene, ifølge Harding. Mange kvinner og menn stiller spørsmålstegn ved tradisjonelle forestillinger om kjønn og de føringene det legger på begge kjønn. De utfordrer både egne og andres stereotype forestillinger om kjønn, og de handler på mer utradisjonell måter. Individuelle handlinger påvirker både symboler/kulturer og strukturer. Når kvinner og menn handler med tanke på å skape et mer likestilt samfunn, vil det utfordre grensene for hva som er ”passende” med tanke på kjønn, og det vil kunne endre strukturene mot likere kjønnsfordeling i forvaltningen av utmarksressursene så vel som fordelingen av ulønnet arbeid. I figur 1 visualiserer vi Hardings oppfatninger om samspill mellom betydningen av kjønn på ulike nivå. For den enkelte kvinne på det individuelle nivå vil påvirkningene fra det symbolske og det strukturelle nivå framtre som langt større enn de påvirkningene hun selv kan besørge med egne handlinger. Dette er visualisert i figuren med pilenes størrelser.
Med utgangspunkt i teorien, spesifiserer vi forskningsspørsmålet ved å sette opp to antakelser om mulige kjønnsspesifikke hindringer som begrenser kvinnelige utmarksgründeres handlingsrom for næringsetablering: Kjønn på strukturelt nivå: Mannsdominans i lokal utmarksforvaltning og veiledningsapparat gjør det vanskelig for kvinnelige utmarksgründere å etablere næringsvirksomhet. Kjønn på symbolsk nivå: Tradisjonelle holdninger og kulturer hemmer kvinner som vil skape sin egen virksomhet. Kulturen påvirker forståelsen av hva som er ”passende” aktiviteter for kvinner og menn, og symbolske forestillinger spiller inn i kvinners disfavør. Hvis disse antakelsene stemmer, vil det individuelle nivået preges av påvirkninger på handlingsrommet for kvinnelige utmarksgründere. Strukturelle hindringer for individuelle valgPå to områder tror vi strukturer kan ha stor betydning som hindringer i forhold til etablering av næringsvirksomhet av kvinnelige gründere. Det dreier seg om mannsdominans i lokal utmarksforvaltning og i veiledningsapparatet. Skjev representasjon i lokal utmarksforvaltningUtmarksforvaltning innebærer beslutningstaking om og administrasjon av utmark og forvaltning av områder med skog, fjell, elver og vann. Utmarksarealer eies av ulike aktører, så som staten, allmenninger og private grunneiere. Den samlede utmarksforvaltningen i Norge involverer en rekke aktører og arenaer, og den finner sted på ulike nivåer fra den enkelte grunneier, via lokale og regionale organer og til nasjonalt nivå. Med lokal utmarksforvaltning refererer vi til aktører som rettighetshavere og deres organer, videre til råd, utvalg og organer på kommune- og fylkesnivå, samt råd og utvalg angående områder på tvers av fylkesgrenser. Slike råd og utvalg nedsettes offentlig eller blant grupper av private interessenter. Dette er instanser som bidrar til beslutninger om ulike former for bruk og vern av arealer og ressurser. I dag er vi inne i en periode der det skjer en omorganisering innen forvaltningen av ulike naturressurser mot en økt grad av lokal medvirkning og forflytning av myndighet til lavere forvaltningsnivåer (Dervo 2002). Lovendringene i Viltloven og Laks- og innlandsfiskloven fra 1992 er et relativt tidlig eksempel med delegering av oppgaver til kommunene. Videre har vi etter hvert fått tilsvarende endringer og pågående prosesser når det gjelder forvaltningen av verneområder, rovvilt, samt motorisert ferdsel i utmark. Samtidig finnes det også utmarkstema med en lang tradisjon for lokal forvaltning (bl.a. fjellstyrene og allmenningsstyrer). Viktige begrunnelser for lokal utmarksforvaltning er at dette skal revitalisere det lokale demokratiet og samtidig skape et lokalt informert grunnlag for beslutninger og forvaltning, og at det vil øke den lokale legitimiteten for nasjonale miljømål og bærekraftig utvikling (St.meld. nr. 31 2000-2001). I mange kommuner betraktes utmarksforvaltningen gjerne som et av de viktigste områdene i lokalpolitikken (Guldvik 2005). Det er her noen av de mest betydningsfulle, så vel som kontroversielle, spørsmålene blir gjenstand for diskusjon og beslutninger. I hvilken grad skjer lokal utmarksforvaltning i henhold til politiske målsettinger og juridiske forpliktelser om likestilling? Likestillingsloven fra 1978 gir påbud om deltakelse av kvinner i alle samfunnssektorer, inklusive lokalpolitikk. Sammen med Likestillingsloven, krever Kommuneloven fra 1992 en representasjon av minst 40 prosent av hvert kjønn blant deltakere i politiske utvalg (Likestillingsloven § 21, Kommuneloven §§ 36, 37 og 38)(sluttnote 3) . I en periode på i alt 5 år har forskere fra Norsk senter for bygdeforskning og Norsk institutt for naturforskning (NINA) fulgt to verneprosesser – en på Dovrefjell og en i Geirangerområdet. Fraværet av lokale kvinner i disse prosessene er av de mest slående funnene i forskningsprosjektet (Svarstad et al. 2006). Lokal deltakelse er med andre ord ikke funnet å være sammenfallende med deltakelse av lokale kvinner. I de seks lokale referansegruppene som ble nedsatt i forbindelse med Verneplan for Dovrefjell var det til sammen kun 7,5 prosent kvinner. Som ledd i et nasjonalt prøveprosjekt om lokal forvaltning av verneområder er forvaltningsmyndigheten for Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark lagt til Dovrefjellrådet. Dette rådet består av representanter for de åtte kommunene og fire fylkeskommunene som verneplanen omfatter. Rådet har 17 prosent kvinner. I forbindelse med planprosessen for Geiranger-Herdalen landskapsvernområde ble det opprettet et rådgivende utvalg med deltakere fra de to berørte kommunene Norddal og Stranda. Ikke én kvinne var blant de åtte lokale deltakerne i utvalget. I 2005 ble det etablert ei arbeidsgruppe for å utarbeide verneplan, og her var heller ingen kvinner. Ingen av de to casene har en kvinnerepresentasjon som er i nærheten av å oppfylle 40-prosentregelen. I artikkelen stilles det spørsmål om årsaken ligger i mangel på ”tilbud” eller ”etterspørsel” av kvinnelige deltakere (Norris & Lovenduski 1995). Svaret i begge tilfellene ble funnet å ligge på ”etterspørselssiden”, i og med at det ikke hadde vært foreslått kvinner som takket nei til å delta. Videre knytter artikkelen funnene av den skjeve kjønnsrepresentasjonen i de undersøkte tilfellene til at miljømyndighetene ikke har gjennomført sitt pålagte sektoransvar for likestilling på dette området. Sektoransvar for likestilling innebærer at departementer og direktorater har en forpliktelse til å påse at likestillingsmålsettingene gjennomføres innen sine områder. Fører mannsdominans i lokal utmarksforvaltning til at det er vanskelig for kvinnelige utmarksgründere å etablere næringsvirksomhet? Det har ikke vært gjennomført forskning som kan bekrefte eller avkrefte om dette er et problem. En av våre kvinnelige informanter uttalte følgende: ”I arbeidet med utmark møter vi menn – i Direktoratet for naturforvaltning, i Miljøverndepartementet, i grunneierlag. Det er menns arena og de har sterke interesser i utmarka, de er ikke nøytrale. Det er viktig at noen gjør noe med den biten – finner ut hvor det butter i mot for kvinner”. Mannsdominans i utmarksforvaltningen kan i et likestillingsperspektiv betraktes som urettferdig. Som en konsekvens av dette kan beslutninger som tas anses som illegitime. En annen konsekvens er at kvinners ressurser ikke utnyttes innen utmarksnæringene. Kvinner kan bringe inn nye ideer til hvordan en kan utnytte utmarka, men slike ideer går en glipp av som en følge av kvinneunderskudd i relevante råd og utvalg. Sist, men ikke minst, vil kvinner ikke kunne fremme sine interesser innen dette feltet i det offentlige rom. Som vår informant er inne på, har menn sterke interesser i utmarka. Disse interessene kan ikke betraktes som uttrykk for allmenninteresser så lenge halvparten av befolkningen ikke deltar i forvaltningen. Menns interesser kan stå i motstrid til kvinners interesser. Demokratisk underskudd er, sammen med underutnyttelse av ressurser, konsekvenser av mannsdominans i utmarksforvaltningen.
Figur 2: Lokal utmarksforvaltning domineres gjerne av menn. Tegning: Oscar Jansen. Kilde: Storaas et al. 1996, s 63.
Mannsdominans i veiledningsapparatetVeilederapparatet skal bistå etablerere. De skal bidra til å vurdere ressurssituasjonen, behovet for produktutvikling, markedsføring og oppfølging. Veilederne er lokalisert i rettighetshavernes organisasjoner, næringsavdelingen i kommunen eller fylkeskommunen og i Innovasjon Norge. Ulike konsulentfirma må også regnes til veiledningsapparatet, selv om dette ofte er betalte tjenester. Det finnes ingen oversikt over kjønnsfordelingen i veilederapparatet, men det er grunn til å tro at det er en overvekt av menn i slike stillinger. Det bekreftes blant annet i samtale med en ansatt i Innovasjon Norge som sier at: ”Veilederapparatet på landbrukssiden i kommunene er selvfølgelig mannsdominert”. Kvinneforskere har vært opptatt av hva som skjer når kvinnelige etablerere møter et mannsdominert byråkrati eller veilederapparat. Ikke minst har dette kommet til uttrykk som en kritikk av den ”kjønnsløse” distriktspolitikken. Her har det blitt påvist at politikkens konsekvens var at den favoriserte menn (Fredriksen 1981). Denne forskningen bidro til en omlegging av distriktspolitikken utover 1980-tallet slik at den i større grad skulle treffe kvinners behov og interesser. I en studie av det kvinneretta arbeidet i distriktspolitikken identifiserte Lotherington et al. (1992) tilhengere og motstandere av kvinneretting i distriktspolitikken langs to dimensjoner. Den ene dimensjonen dreide seg om hvorvidt aktørene var for eller imot mål om kvinneretting av distriktspolitikken, mens den andre dimensjonen anga om de var for eller imot iverksetting av politikken. Aktørene ble betegnet som ”innovatører”, ”nølere”, ”lojale byråkrater” eller ”harde nøtter”, avhengig av hvor de plasserer seg langs dimensjonene. Innovatørene omfattet tilhengerne av både målene om kvinneretting og iverksetting av disse. Nølere var tilhengere av målet, men de mente virkemidlene vanskelig lot seg gjennomføre. Lojale byråkrater var motstandere av målet, men gjennomførte politikken når politiske vedtak var fattet. Harde nøtter motarbeidet både målet om kvinneretting i distriktspolitikken og virkemidlene for å iverksette politikken. Idealtypene ble brukt for å analysere hvordan aktører i den kvinneretta distriktspolitikken posisjonerte seg over tid.
Lotherington (2002) viser at innovatørene er de sentrale aktørene i arbeidet med å utvikle kvinnesatsing i distriktspolitikken som et nytt politikkområde. Alle innovatørene i materialet er kvinner, men hun vil ikke avvise at menn kan være innovatører i arbeid med å utvikle kvinnesatsing. Blant de lojale byråkratene er de som fra ledelsen er pålagt arbeid med kvinneretta distriktspolitikk, og som av den grunn iverksetter tiltak for å kunne klatre videre i hierarkiet. I denne gruppa er det både kvinner og menn. Nølerne, som støtter målet om kvinneretting, vet gjerne ikke hvordan de skal gå fram for å endre innholdet i distriktspolitikken, eller de har ikke de nødvendige virkemidler for å skape endring. Her er kjønnsfordelingen jevn. De harde nøttene er motstandere av kvinneretting av distriktspolitikken på ideologisk grunnlag. Det kan imidlertid være vanskelig å finne de harde nøttene fordi aktiv motstand mot likestilling mellom kjønn ikke er akseptert i det norske samfunnet. Mange av dem fortsetter sitt arbeid som om ingen ting har skjedd, dvs. at de utøver passiv motstand. Harde nøtter er som oftest menn, men det finnes også en og annen kvinne blant disse. Dette viser at kjønn har betydning i endringsarbeid for en kvinneretta distriktspolitikk, i den forstand at det er en tendens til at en større andel kvinner enn menn er innovatører i arbeidet, mens en større andel menn enn kvinner er motstandere av slik satsing. Det var kvinnelige byråkrater og politikere som var motorer i arbeidet og som dermed forandret distriktspolitikkens form og innhold på 1980-tallet. At kvinner er mer opptatt av å arbeide for likestilling enn menn støttes også av en rekke andre studier (bl.a. Guldvik 2005, Skjeie og Teigen 2003). Slike tendenser vil det etter all sannsynlighet også være innen veiledningsapparatet på kommunalt og regionalt nivå. Manglende interesse for likestilling har konsekvenser for kvinnelige utmarksgründere. Dersom de møter et mannsdominert veilederapparat er det store sjanser for at de møter nølere, harde nøtter og lojale byråkrater. Nølerne vil kunne være usikre på om det er mulig å realisere ideene til kvinnelige søkere, dersom ideene er nye og/eller ligger utenfor det som etablerere tradisjonelt søker om støtte til. De vil også kunne savne mer treffsikre virkemidler, og/eller gi opp i sin søken etter relevante løsninger. De harde nøttene vil yte passiv motstand mot at kvinner skal drive utmarksbasert næringsutvikling. Disse aktørene vil avvise eller vise manglende interesser for kvinnelige utmarksgründere. Nølere og harde nøtter vil begrense kvinners handlingsrom for etablering av egen bedrift. Potensielle gründere vil imidlertid kunne møte lojale byråkrater som vil arbeide for å oppfylle målsettinger om å øke andelen kvinnelige etablerere, slik det for eksempel er vektlagt i Forskrift om midler til bygdeutvikling (FOR 2005-01-24 nr 53). Der heter det bl.a. at personer under 35 år og det underrepresenterte kjønn skal få et noe større tilskudd til bedriftsutvikling enn andre søkere. Disse veilederne bidrar til å utvide kvinners handlingsrom. Likevel vil det i et mannsdominert veilederapparat trolig være få innovatører som sitter med kompetanse på og interesse for feltet, og som slik utgjør spydspisser i arbeidet med å øke kvinneandelen innen utmarksbaserte næringer. Symbolske/kulturelle hindringer for individuelle valgVår antakelse for det symbolske nivå er at tradisjonelle holdninger og kulturer skaper hindringer for kvinnelige utmarksgründere. På det symbolske nivået finner vi forestillinger om og forståelser av kjønn, og hvordan dette kommer til uttrykk i relasjoner mellom kjønn. Det handler om hvordan kvinner og menn framstilles, hvordan egenskaper knytta til kjønn rangeres, og det handler om relevante normer for maskulinitet og femininitet. Forståelser av kjønn på symbolsk nivå kan være vanskelig å gripe, siden det handler om maktbruk og relasjoner som er subtile, upersonlige og ofte ikke erkjente. Tradisjonelle forestillingerEt eksempel fra lokalpolitikken viser hvordan mannlige kandidater rangeres over kvinnelige (Guldvik 2005). Den mannlige forrangen viser seg når de politiske partiene skal oppfylle kravet om minst 40 prosent av hvert kjønn i politiske utvalg. Partier som mandatsmessig stiller sterkest har ”rett til” å stille med mannlig representant, mens partier som har færre mandater må stille med kvinnelige representant. Konsekvensen er at kvinner blir ”reservestyrken” i politikken. Tradisjonelle forestillinger blant politikere og velgere setter likhetstegn mellom maskuline egenskaper og egenskaper ved ”gode” politiske ledere. Dette skaper sterke symbolske forestillinger om hvem som er best egnet som politiske ledere. Samtidig blir politisk kompetanse ikledd kjønnsnøytral drakt. En tar altså ikke hensyn til maskuliniteten i de tradisjonelle forestillingene om hvem som er gode ledere og hva som er gode lederegenskaper. På denne måten konstrueres politikernes kvalifikasjoner som et spørsmål om den enkeltes personlige kompetanse, og manglende likestilling mellom kjønn blir følgelig definert som et problem knytta til individuelle kvinner. Dersom de samme forestillingene gjør seg gjeldende innen utmarksbaserte næringer, vil menn framstå som best egnet for å drive med denne typen næringsaktivitet, mens kvinner i beste fall blir støtteapparat eller de blir utdefinert som etablerere. Kvinner konstrueres som mindre ”passende” enn menn til denne typen aktiviteter. Samtidig blir grunnen til at det er få kvinner i utmarksnæringer og forvaltning framstilt som et problem knytta til individuelle kvinner. De har ikke ”riktig” bakgrunn, de ønsker ikke å være selvstendig næringsdrivende eller de prioriterer hjem og familie. Kjønnsforskjeller innen næringsetableringer kan forklares dels med næringsmessige forhold og dels ved kulturelle. Andelen kvinnelige og mannlige ledere varierer betydelig mellom næringer. Kvinner står sterkt innen tjenesteytende næringer, særlig personlig tjenesteyting, mens menn står sterkt i de fleste industrinæringer, i bygg- og anlegg, samt en del teknologiorienterte tjenesteytende næringer. Kulturelle forhold knyttes gjerne til at tradisjonelt mannsdominerte kulturer generelt kan utgjøre barrierer for kvinner som ønsker å etablere næringsvirksomhet (Spilling m.fl. 2005). Et sterkt mannsdominert næringsliv, slik det synes å være innen utmarksbaserte næringer, kan med andre ord virke hemmende for kvinner som vil skape sin egen virksomhet. Flere av våre informanter framhever tradisjon som et hinder for kvinnelige etablerere. En sier at: ”Skogbruket har tradisjonelt hatt lite kvinner som aktive brukere og tradisjonelt har kvinner på landsbygda ikke vært med på jakt og fiske. Samtidig har kvinner tradisjonelt stått for mye av knoppskytinga innen jordbruksrelatert næringsutvikling, for eksempel gårdsturisme og håndverk. Det er nærliggende å tenke seg at det kunne være slik når det gjelder utmarksbaserte næringer også”. En annen uttrykker følgende: ”Kultur er en bremse og barriere for næringsutvikling generelt. Utmark er i tillegg menns domene og terskelen er høy for at kvinner skal kunne komme inn på arenaen. De kan møte motstand i grunneierlag. Der sitter menn med makt som for eksempel ønsker å benytte utmarka til jakt. Dersom kvinner kommer med forslag til ”annen” bruk av utmarka vil de møte motstand. Et spennende spørsmål er om vi ville fått en annen bruk av utmarka med flere kvinnelige etablerere innen utmarksbaserte næringer”. Brudd med tradisjonelle forestillingerI hvor stor grad tradisjonelle holdninger og kulturelle forhold utgjør hindringer for kvinners muligheter til å etablere egen virksomhet innen utmarksbaserte næringer vet vi ikke. En studie av bedriftsledere viser imidlertid at det finnes eksempler på at enkelte kvinnelige bedriftsledere prøver å bryte ut av vaner, rutiner og tradisjonelle kjønnsmønstre, og ta opp kampen om etablerte ”sannheter” for å kunne lykkes i sin forretningsdrift. Det er imidlertid ikke lett for kvinner å bryte ut av kjønnsstrukturene for å fremme entreprenørskap fordi det ser ut til at mennene befinner seg i en overordnet posisjon som langt på vei tas for gitt. Samtidig begrenses kvinners nettverksaktiviteter og delaktighet på næringsmaktarenaer både av den skjeve arbeidsdelinga mellom kjønn og ”utestengningsmekanismer” basert på kjønn. Hovedinntrykket forfatterne sitter med er at det å drive en liten bedrift og forsøke å lykkes med dette, sliter sterkt på driverne og familiene. De fleste bedriftsledere søker dag-til-dag-løsninger for helheten bedrift og familie – spesielt gjelder dette for kvinner som har omsorg for barn (Berglund og Wollan 2004). Motivasjon og pågangsmot skal være temmelig sterkt for å utfordre tradisjonelle forestillinger om kjønn. For det første skal kvinner bryte med sterke forventninger basert på kjønnstilhørighet. For det andre skal de føle seg trygge på at de behersker det ny fagfeltet de skal inn på. Sist, men ikke minst skal kvinner gå inn på områder som tradisjonelt er dominert av menn, både praktikere og forvaltere, som befinner seg i en overordnet posisjon. Kvinner som minoritetsgruppeKvinner som utgjør en liten minoritet i et mannsdominert miljø står overfor store utfordringer. Størrelsen på minoriteten har betydning for hvorvidt de får gjennomslag for sine ideer og interesser. I ei minoritetsgruppe har kvinner vanskelig for å få innflytelse, før de utgjør en viss andel av gruppa. Utgjør majoriteten for eksempel 85 prosent, vil den dominere gruppa med sin kultur. Minoriteten er da ”markører”, dvs. at de blir sett på som symbol for hele minoritetsgruppa, samtidig som de forventes å opptre på spesielle måter (Kanter 1977). Det er bl.a. disse spesielle forventningene til kvinner, som ei lita mindretallsgruppe, som gjør at mange stiller svært høye krav til seg selv for å kunne gå inn på mannsdominerte områder. Det er nærliggende å tro at slike mekanismer kan ha betydning innen lokal utmarksforvaltning og utmarksrelaterte næringer. En informant uttrykker det slik: ”Skogeiere er forvaltningsaktive, dvs. at de leier inn arbeidskraft/maskiner til å avvirke skogen. Det er derfor ingen fysiske hindringer som tilsier at kvinner ikke skal overta skogeiendommer. En spørreundersøkelse blant kvinnelige skogeiere i Viken-området viser at de er høyt utdannet. Terskelen er antakelig høy for å overta og drive en skogeiendom og derfor vil kvinner være kompetente for å overta eiendommen”. Når mindretallet utgjør ca 30 prosent har de gått fra ”markører” til minoritet (Kanter 1977). Denne andelen kan gi styrke nok til å påvirke kulturen i gruppa. Da er det også mulig å alliere seg med andre fra den samme minoriteten. Slik skjer det en gradvis forandring når minoriteten gror fra ”liten” til ”stor”. Innen utmarksbaserte næringer vil derfor en økt andel kvinner kunne forandre de sosiale konvensjonene, fordi mange kvinner bringer med seg nye kulturer og nye kvaliteter inn i næringa. AvslutningI vårt pilotprosjekt har vi stilt spørsmålet om det er grunn til å tro at kvinnelige utmarksgründere møter kjønnsspesifikke hindringer som begrenser handlingsrommet for vellykket næringsetablering. Vi har belyst spørsmålet med utgangspunkt i intervjuer, kjennskap til utmarksbaserte næringer, samt forskningskunnskap fra andre områder enn utmarksbasert næringsutvikling. På dette grunnlaget mener vi at det er god grunn til å tro at det finnes slike hindringer. De kan være knytta både til strukturelle trekk og kulturelle/symbolske holdninger og handlinger. Vi vil imidlertid presisere at fraværet av forskningsmessig fokus på temaet, samt det svært begrensede omfanget av vårt prosjekt, innebærer at det er behov for langt mer forskning for å kunne forstå fullt ut hvorfor kvinner er fraværende og hvilke konsekvenser det har for kvinner, for næringen og for samfunnet. Hvordan skal denne typen hindringer kunne ryddes av veien? Vi tror at tiltak kan etableres med utgangspunkt i kunnskap. Det er behov for både kvantitative og kvalitative beskrivelser av situasjonen når det gjelder kjønnsfordeling blant etablerere av næringsvirksomhet i utmark. Kvantitative undersøkelser kan fortelle hvordan status er på feltet. En kombinasjon av kvantitative spørreundersøkelser og kvalitative intervjuer vil deretter være nyttig for å kartlegge betraktninger av årsaker til registrert kjønnsfordeling blant aktørene, dvs. både de som har lykkes og de som ikke har lykkes. Ut fra kjennskap til utmarkssektoren generelt, antar vi at råd- og utvalgsstrukturen, samt veilederapparatet, innen ulike utmarksrelaterte områder ofte har en stor mannsdominans. Det er mange ubesvarte spørsmål omkring årsaker til situasjonen. For å identifisere hensiktsmessige tiltak på dette området, er det nødvendig å skaffe forskningskunnskaper som beskriver og forklarer situasjonen på disse områdene. På symbolsk nivå handler det først og fremst om menneskesyn og holdninger til likestilling og likeverd. Med økt kunnskap i politikk, forvaltning og i samfunnet forøvrig, kan en endre holdninger og forståelser av kjønn på symbolsk nivå. Slik sett kan myndighetenes handlinger endre folks holdninger. Dette kan igjen føre til endringer av handlingsrommet for individuelle kvinner og dermed fordelingen av kjønn på strukturelt nivå. På lang sikt må en holde fokus på feltet og stimulere til diskusjon og refleksjon rundt likestilling og likeverd. Bare langsiktig, systematisk arbeid kan endre forestillinger om at menn og det ”mannlige” utgjør normen og at kvinner er ”den andre” (de Beauvoir 1949/2000). Dette tror vi er spesielt viktig når det gjelder et så mannsdominert felt som utmarka. All politikk, likestillingspolitikken inkludert, har en maktdimensjon. Omfordeling av goder og byrder vekker gjerne motstand, noe som gir seg utslag ved gjennomføring av tiltak som har likestilling mellom kjønn som formål. Likeledes beror enhver kunnskapsetablering på at det finnes makt og vilje blant ressursforvaltere på gitte områder. Tiltak og nødvendig kunnskapsgrunnlag for tiltak vil være avhengig av at likestilling prioriteres som en viktig oppgave. Referanser
Sluttnote 1 Sluttnote 2 Sluttnote 3
|
|||||||||||||||
