|
Fritidsboliger
Presseoppslagene om hytter dreier seg ofte om antall, størrelser og priser. Naturinngrepene, truslene mot villreinen, dispensasjonene, kommunenes påståtte svakheter som planmyndighet og hytteeiernes holdninger preger tilløpene til faglige debatter. De samfunnsmessige endringene som de nye fritidsboligene gjenspeiler og er en del av, vies mindre oppmerksomhet. Mangel på systematiske registreringer og dokumentasjoner er påfallende. For eksempel hevdes det ofte at nye hytteområder brer seg innover mot ”urørte” områder. Dette til tross for at registreringene av inngrepsfrie områder (områder mer enn 1 km fra tekniske inngrep som veger, jernbaner, kraftlinjer og vannkraftanlegg) bare viser en reduksjon fra 46,5 % av Norges landareal i 1988 til 45,0 % i 2003. De såkalte villmarksprega områdene (områder mer enn 5 km fra tekniske inngrep) er redusert fra 12,2 % til 11,7 %. I tilsvarende periode har antallet fritidsboliger økt med ca. 20 %. I de to største hyttefylkene, Buskerud og Oppland, var det ingen reduksjon av villmarksprega områder i den siste 5-årsperioden vi har registreringer fra, 1998 til 2003. Med bakgrunn i denne beskjedne reduksjonen i inngrepsfrie områder, er det også vanskelig å forstå grunnlaget for den gjentatte koblinga mellom nye fritidsboliger og villreinens velvære. Selvfølelig er det viktig at Norge tar på alvor ansvaret for å sikre villreinens leveområder. Det er ei oppgave i seg sjøl, og angår ikke nødvendigvis utbygging av fritidsboliger i skogs- og fjellområder på generelt grunnlag. Derfor er det tvilsomt å knytte dette ansvaret så sterkt og så generelt til debatten om utbygging av nye fritidsboliger. Dessuten er det et paradoks at krav om nærmest vetorett for sektorinteressen villrein ofte koples sammen med krav om sentralisering av makt, gjerne forkledd som rop om mer helhetlig og samordna planlegging. Hva er helhetlig og samordna planlegging hvis resultatet allerede er gitt på forhånd og ikke dokumentasjon og avveiing av ulike interesser og verdier inngår i prosessen? Dispensasjoner fra planer eller byggeforbud for bygging av fritidsboliger blir gjerne omtalt som et problem på generelt grunnlag. Dette til tross for at plan- og bygningsloven jo er et juridisk virkemiddel. Og i juridisk forstand er en dispensasjon like god som en tillatelse som ikke krever dispensasjon. Derfor kan styring basert på dispensasjoner i mange tilfeller være et bedre alternativ enn et generelt byggeforbud som ikke blir vurdert som nødvendig, eller en planlagt utbygging som det på et gitt tidspunkt ikke er tilstrekkelig grunnlag for å utforme. Antall dispensasjoner er i seg sjøl temmelig uinteressant som karakteristikk av byggesaksbehandling, dersom det ikke også blir gjort en konkret vurdering av hver enkelt dispensasjon. Likevel blir gjerne høyt antall dispensasjoner brukt som grunnlag for å karakterisere kommunal saksbehandling av fritidsboliger som ettergivende, slepphendt og uforsvarlig. Selvfølgelig fins det eksempler på uheldige avgjørelser, men det kan være verdt å minne om at på begynnelsen av 1980-tallet, i hyttebyggingens såkalte ”ja-fase”, var holdningene ”motsatt”. Miljøverndepartementet mente da at kommunene var for strenge og sendte ut et rundskriv (T-13/82) som påla kommunene og gi dispensasjoner dersom arealdisponeringshensyn ikke talte i mot. Planlegging er som kjent politikk og det er liten grunn til å tro at løsningene blir systematisk ”bedre” eller ”dårligere” avhengig av forvaltningsnivå. |