Hyttemobilitet som samfunnslim – et innspill til norsk distriktspolitikk

Jørn Cruickshank, Agderforskning
Knut Hidle, Agderforskning
Winfried Ellingsen, Agderforskning

---

Norsk distriktspolitikk har i de siste 35 år bidratt til å binde sammen og utjevne forskjeller mellom by og land. Vi ser nå fremveksten av en ny måte å binde sammen landet på. Nordmenn får flere, større og mer komfortable hytter, vi reiser oftere på hytta og vi er der i stadig lengre perioder. Denne artikkelen argumenterer for en ny politikk som kan se hyttemobilitet som uttrykk for at samfunnet skapes på en annen måte i dag, i mobilitetens tidsalder, enn i distriktspolitikkens barndom.

Innledning

Det har vært en betydelig vekst i antall fritidsboliger de siste tiårene, med en økning på omtrent 50 000 fra 1998 til 2008. Økningen i antall hytteeiere er omtrent tilsvarende. De fleste fritidsboligene eller andre-hjemmene ligger i de norske utkantene og er eiet av mennesker som bor i byene. Det er nå 418 000 hytter i landet (fn1) og mer enn 20% av befolkningen eier en fritidsbolig, mens mer enn halvparten har tilgang til et andre-hjem (Farstad et al., 2008). Denne veksten skyldes delvis den privatøkonomiske veksten i landet, som vi har felles med alle landene i Vest-Europa, men samtidig er det å ha en hytte på fjellet eller ved sjøen en lang tradisjon i Norge. Det økende tallet på fritidsboliger er muliggjort ved en stadig bedre infrastruktur i Norge og den leder til en økt mobilitet mellom det rurale og det urbane. Men er det riktig å gripe det relativt nye fenomenet som hyttemobilitet er ved hjelp av den tradisjonelle todelingen mellom by og land? Vi mener ikke det, og i det følgende skal vi gjøre rede for hvorfor.

Det er ikke uvanlig å forstå de hytteeierne som på denne måten pendler mellom de større byene i Norge og småbyer eller småsamfunn i distriktene som outsidere i hyttekommunen. Når eksempelvis de fastboende i Kragerø arrangerer sin årlige ”Ta byen tilbake”-fest etter at sommergjestene har forlatt i august, kan det tolkes som markering av hvem som hører til og hvem som egentlig ikke gjør det. Men etter vår mening hører også hytteeierne til på bygda på en mer grunnleggende og annerledes måte. De er ikke bare fremmede i hyttekommunen. For å beskrive hvordan de ”hører til”, skal vi i denne artikkelen introdusere en alternativ måte å forstå mobilitet på. Mobiliteten av urbane menneskers fritidsreiser til rekreasjonsområder i fjellet eller ved sjøen, er av en annen type enn den sentraliseringen av befolkningen som man var opptatt av i distriktspolitikkens barndom. Forflytningen er mer flyktig, mye begrenset til helge- og ferieturer. Det er imidlertid et enda viktigere poeng at denne mobiliteten er med på å definere forholdet mellom by og land. Hyttemobilitet blir da et uttrykk for at samfunnet bindes sammen, kognitivt og fysisk, av mennesker som ikke primært opplever å bevege seg mellom to ulike romlige kategorier når de reiser til eller fra hytta.

Men hvis mobilitet kan forstås på en annen måte enn bevegelser mellom ulike steder så innebærer dette at samfunnet kan forstås på en alternativ måte. Det handler om å se det sosiale som selvfølgelig inneholdende mobilitet, men samtidig at mobilitet produserer deler av det sosiale. Vi ønsker derfor også å diskutere hvordan politikken og menneskelig praksis ”lager” samfunnet eller hvordan vi får det til å henge sammen.

Det er ikke nødvendigvis slik at det er samfunnet som holder mennesker sammen, men en kan like gjerne se det slik at det er samfunnet som blir holdt sammen (Latour, 1986). Spørsmålet blir da; hvordan? Litt forenklet kan vi anta at samfunnet kan bli til på to ulike måter. For det første er samfunn satt sammen, som betyr at mennesker blir territorialisert, ofte i betydning av at de er del av en kulturell og politisk nasjonalisert orden. By og land har i norsk distriktspolitikk blitt satt sammen på en måte som har bidratt til å bygge vår nasjonale identitet (Cruickshank et al., 2009), eller med andre ord; urbant og ruralt spiller en sentral rolle i administreringen av det nasjonale rom. I forståelsen av hyttemobilitet som en bevegelse mellom steder baserer man seg altså på ruralitet og urbanitet som to forskjellige og entydige viljer som er samlet i to forskjellige forestilte fellesskap. Dette er samfunnsbygging basert på forestilte fellesskap og en form for styring gjennom å sette sammen.

For det andre bindes samfunnet sammen i og med at det moderne menneske har gjensidige relasjoner til andre mennesker som befinner seg andre steder. Spørsmålet er om disse forbindelsene er annerledes enn de som skapes i distriktspolitikkens måte å sette sammen by og land på. Her har Bærenholdt (2007) et viktig bidrag, når han drar den økte mobiliteten inn i sentrum av diskusjonen og spør: Må vi forstå dannelsen av sosial samhørighet mellom mennesker på en annen måte når vi inkluderer mobile praksiser? Mobilitet vokser altså frem som et komplementært begrep til det tidligere territorielle som basis for samfunnsskaping. Spørsmålet blir om politikken også skal søke å understøtte denne mobiliteten, fordi den bidrar til å holde samfunnet sammen, ikke minst gjennom veksten i antall fritidsboliger og det at hytteeiere i økende grad er tilstede i lokalsamfunnene rundt på landsbygda. I så tilfelle blir hytte-politikken del av produksjonen og vedlikeholdet av et felles rom.

I vår analyse av stortingsdebatter og –meldinger om distriktspolitikk er det ikke så enkelt å se verken hva som kjennetegner den måten vi forstår hyttemobilitet på i dag, eller hva alternativet skulle være (Stortinget, 2005; St.meld, 2008/2009). Det empiriske grunnlaget for å analysere diskursene om hytter og hyttemobilitet i Norge er magert. I den siste distriktsmeldingen nevnes hytter og hytteutbygging fem steder, eller èn gang mer enn i den forrige. Sist distriktspolitikken ble diskutert i Stortinget, ble hytter nevnt èn gang. Vi skal derfor i denne artikkelen søke å beskrive hvordan mobilitet blir forstått i norsk distriktspolitikk generelt, før vi går inn på noen konkrete formuleringer rundt spørsmålet om den økende hytteutbyggingen og -bruken. Vi tar da utgangspunkt i at det er to grunnleggende ulike måter å forstå mobilitet på. Den første har vi kalt mobilitet som bevegelse mellom, mens den andre er mobilitet som flyt. Til slutt vil vi argumentere for en politikk som er i stand til å ta høyde for at begge typene mobilitet praktiseres samtidig.

Mobilitet som bevegelse mellom

Den mobiliteten som oppstår i forbindelse med et stadig økende antall fritidsboliger kan forstås som bevegelser mellom to ulike og adskilte kategorier; det rurale og det urbane. Inndelingen i det rurale og det urbane har mye eldre røtter enn 1900-tallets sosiologi, men fremveksten av sosiologien på 1900-tallet etablerte en teoretisk inndeling mellom det rurale og det urbane, mye i og med erkjennelsen av at verden i stadig økende grad er mobil (Cresswell, 2006). Cresswell demonstrerer hvordan mobilitet ble forstått som uorden innenfor Chicagoskolen. Det rurale var et sted for hvile og rotfeste, mens det urbane var bevegelse og fremmedgjøring (ibid.). Dette harmonerer også med Putnam’s (2000) begrep om sosial kapital, med tette lokale nettverk og gjensidige sosiale relasjoner. Tillit, gruppedynamikk, ansikt-til-ansikt-relasjoner og naboskap bygger bro på tvers av konvensjonelle sosiale skiller og dette er et suksesskriterium i samfunnsbyggingen.

Mobilitet bidrar i denne sammenheng bare til å underminere sosial kapital og sivilt engasjement. Det er da interessant å se at også i norsk distriktspolitikk er mobilitet primært en trussel. I distriktsmeldingen fra 1993 heter det eksempelvis at ”en viktig del av verdigrunnlaget for den norske regional- og distriktspolitikken kan sees i sammenheng med et ønske om å dempe de økonomiske og demografiske utslagene av reduserte avstandsbarrierer” (St.meld., 1992/1993, s. 15). Dette sitatet er hentet fra kapittelet ”Økt mobilitet har ført til økt sårbarhet for de perifere områdene av landet”(St.meld., 1992/1993, s. 14), som behandler mobilitet som en mulighet for noen, men altså primært som en trussel for mennesker og bedrifter i utkantene.

Distriktspolitikkens forhold til mobilitet må forstås på bakgrunn av at det overordnede formålet med distriktspolitikken ikke handler om helge- eller ferieturer til hytta, men om sentralisering; permanent flytting av mennesker fra utkantene og inn til de norske byene. Det er denne mobiliteten en vil til livs. I den siste distriktsmeldingen fra 2009 heter det derfor: ”Regjeringa vil oppretthalde hovudtrekka i busetnadsmønsteret for å vidareføre og vidareutvikle det mangfaldet i historie, kultur og ressursar som ligg i dette” (St.meld, 2008/2009, s. 7). Denne formuleringen så dagens lys første gang i 1977, da det het at ”Regjeringens regionalpolitiske mål er å bevare hovedtrekkene i bosettingsmønsteret.” (St.meld., 1977/1978, s. 67). Tanken om at en spredt bosetting er verdifullt i seg selv, at den med andre ord er et mål og ikke et middel for å oppnå andre samfunnsmessige målsettinger, oppsto i løpet av en opphetet debatt på slutten av 1960-tallet og i EF-kampen på begynnelsen av 1970-tallet (Cruickshank, 2006). Det rurale kan her sies å ha et særlig samfunnsoppdrag, der det skal ivareta nasjonalfølelsen, kulturlandskap, vår historie og den idylliske landsbygda.

Distriktspolitikken har siden den gang hatt som en viktig del av sitt legitimeringsgrunnlag at den arbeider for å hindre sentralisering. Antagelsen, som tas for gitt, er at flere mennesker ønsker å bo i de norske utkantene enn innbyggertallene skulle tilsi. Utfordringen for mange distrikter er derfor å utnytte dette potensialet ved å oppmuntre mennesker til å flytte ut på bygda. Både implisitt og eksplisitt fokuserer denne politikken på å lage distinksjoner mellom det urbane og det rurale. For å bli implementert er det nødvendig å definere spredtbygde områder, som i det ”distriktspolitiske virkeområdet” (St.meld, 2008/2009, s. 132), urbane områder, rurale områder, sentrum og periferi i form av kvantitative karakteristika og klare kategoriske rom.

Berettigelsen av distriktspolitikken er derfor mye avhengig av at det eksisterer et skille mellom de norske utkantene og byene. Produksjonen av distriktspolitikken, i debatter i stortinget, i akademiske utredninger og byråkraters utarbeidelse av stortingsmeldinger og proposisjoner, er altså strukturert av nødvendigheten av å konstruere det rurale og det urbane som forskjellig. Dikotomien mellom by og land er med andre ord sentral i distriktspolitikkens beskrivelse av seg selv. Uten denne forskjellen blir distriktspolitikk meningsløst. Et viktig kunnskapsgrunnlag for distriktspolitikken er derfor å forstå hvorfor det skjer fraflytting fra noen deler av landet og tilflytting til andre. Det er da ikke uvanlig å lete etter motiver, enten hos enkeltindivider eller bedrifter: Hvilke motiver har ungdom for å flytte fra små steder og inn til byene eller hva motiverer mennesker i etableringsfasen til å flytte ut på landsbygda? Og hva motiverer mennesker til å etablere bedrifter på bygda? Mens en tidligere nesten utelukkende forsto flytting i lys av utdannings- og arbeidstilbud, er en nå også opptatt av mykere verdier, som eksempelvis stedets kvaliteter og attraktivitet. Det er ikke en overdrivelse å si at vi i Norge etter hvert har utviklet svært mye kunnskap om drivkrefter bak den mobiliteten som resulterer i sentralisering av mennesker og arbeidsplasser og også mye kompetanse på virkninger av tiltak som søker å hindre sentralisering (Cruickshank, 2008).

At spredt bosetting er viktig i seg selv får to viktige utslag. På den ene siden argumenteres det for å bedre de økonomiske vilkårene for næringsvirksomhet på bygda, mens på den andre siden søker man å øke attraktiviteten til de norske utkantene. I begge tilfeller blir økt mobilitet i forbindelse med byfolks bruk av hytta viktig. Et eksempel på næringsargumentet: Distriktskommisjonen skulle da den ble oppnevnt av regjeringen Bondevik i 2003 gjennomgå helheten i distriktspolitikken og foreslå nye virkemidler. Kommisjonen leverte sin rapport: ”Livskraftige distrikter og regioner” i 2004. Hytter er ikke nevnt mer enn tre ganger i dokumentet, men de er likevel beskrevet som viktige i fremtidens politikk og utviklingen i distriktene.  

”Det kultur- og naturbaserte reiselivet er i vekst. For eksempel er det i Indre Finnmark stor etterspørsel etter opplevelsesturisme basert på samiske kulturtradisjoner. I mange distrikter utgjør også det hjemlige hytte- og fritidssegmentet et økende marked” (NOU, 2004, s. 54).

Den meningssammenhengen som hytter er plassert inn i her er hovedsakelig økonomisk, diskutert i forhold til opplevelsesturisme. Hytter er et potensial for økonomisk utvikling der politikere søker å enten stimulere en omstrukturering av den rurale økonomien gjennom innovasjon og kompetanse, eller de fokuserer på retten til å utnytte ressursene lokalt og dermed øke inntektsgrunnlaget. I begge tilfeller spiller hytteutbyggingen en viktig rolle: ”For noen bønder har hytteutbygging i de senere år blitt et viktig ben å stå på” (NOU, 2004, s. 55). Diversifiering bidrar med andre ord til at bønder slipper å flytte, og dette støtter derfor det politiske mantraet om et balansert bosettingsmønster.

Det andre utslaget av bosettingsmålet knytter seg til attraktivitet. Under overskriften “Arbeidstilbud, attraktivitet og flyttemotiv” (NOU, 2004, s. 68) diskuteres attraktivitet og valg av bosted, særlig i forhold til unge mennesker i etableringsfasen. Muligheten for næringsutvikling er sett i lys av stedsprofilering og attraktivitet:

"Med økende inntektsnivå har også stadig flere hytter høy standard, slik at forskjellen mellom ordinær bolig og fritidsboligen er mindre. Det øker mulighetene til at fritidsbolig kan brukes over større deler av året og blir nærmest som en bolig nummer to. I mange distrikt har hytter og fritidsboliger vært viktig. Denne utviklingen kan gi nye muligheter, samtidig som det også gir nye utfordringer, bl.a. krav om infrastruktur. Dette kan gjøre at det blir nye utfordringer i forhold til å avklare skattegrunnlag og folkeregistertilknytning.” (NOU, 2004, s. 70)

Her er det også den økonomiske konteksten som ligger til grunn. Selv om hensikten er å få frem at det er varierte muligheter i distriktene, altså at det har visse urbane kvaliteter, tas skillet mellom det rurale og det urbane for gitt. Hytter er ofte plassert i denne økonomiske sammenhengen, som en mulighet til å utnytte lokale ressurser, slik som naturopplevelser, kulturen på småsteder, villmark, ulike sports- og fritidsopplevelser og andre rurale kvaliteter som stillhet og mindre stress, som en motsetning til den urbane levemåten. Et viktig strukturerende prinsipp er den økonomiske utviklingen av bygda, mens skillet mellom by og land ikke engang problematiseres; det er tatt for gitt som en meningsfull inndeling.

I den forståelsen av mobilitet som dominerer i distriktspolitikken blir altså reiser mellom bolig i byen og hytter på bygda til bevegelser mellom to forskjellige kategorier; det rurale og det urbane. Hytte-mobilitet og økt hyttebygging representerer i dette bildet hovedsakelig en økonomisk mulighet. Et stadig større antall hytter representerer samtidig også utfordringer, for samferdselsplanleggingen og for hyttekommunene. I begge tilfeller blir hyttefolket til noe fremmed i det rurale, de hører ikke egentlig til på bygda. Vi mener imidlertid at det er behov for å komme vekk fra synet på hytteeiere som outsidere og heller anerkjenne deres plass i samfunnet og i hytte-kommunen. Dette innebærer mye å inkludere en annen forståelse av mobilitet i politikken; mobilitet som flyt.

Mobilitet som flyt

Reiser ut på landet og opplevelser i forbindelse med ferier på hytta eller i fritidsboligen overføres fra generasjon til generasjon. Hytter som fenomen er godt forankret i den norske forestillingsverden. Kryssingen av dikotomien by/land er også i høy grad en hverdagslig aktivitet. Det går en vedvarende strøm av urbane mennesker ut til fritidsboliger i rurale rekreasjonsområder i fjellet eller langs kysten. Denne strømmen kan sies å være kulturelt strukturert, i den forstand at den er del av en kulturell og sosial praksis, delt av svært mange nordmenn. Men det er ikke alltid forskjellen mellom by og land som gjør denne praksisen meningsfull. Urbane hytteeiere motiveres ikke utelukkende til å bruke hytta fordi den ligger i det rurale, som forskjellig fra det urbane. Utformingen av hytter og hytteområder, og byfolks bruk av disse, skjer videre like mye på det urbane som på det rurales premisser, og hyttefolket oppfattes og oppfatter ikke seg selv bare som fremmede i hyttekommunen sin. Dermed ser vi at inndelingen i by og land mister mye av sitt innhold, noe som åpner for en alternativ forståelse av bevegelsen mellom by og land; mobilitet som flyt.

Turen til og fra hytta kan sies å være en reise i forskjellighet, i betydningen av at mennesker ser etter andre opplevelser som skiturer, fiske, båtturer og familierelasjoner i andre omgivelser. Likevel er den bekvemmeligheten som tilbys i de norske andre-hjemmene og i hyttekommunene stadig mer lik den standarden som vi finner i mer urbane omgivelser. I fjellandskapene finner vi nå resort-lignende sentrumsområder med kino, cafèer og kjøpesentre. I tillegg har bostandarden i hyttene fått en merkbar oppgradering, med en økning i boareal på 60 %. Denne utviklingen gjør det mulig å bruke andrehjemmene oftere og over lengre perioder(fn2). Samtidig er det mange byer i Norge som vedlikeholder en rural karakter, blant annet med en høy andel hytter i det som må sies å være bykommuner. Disse urbane hyttekommunene gir mulighet for varierte aktiviteter – urbane såvel som rurale. Dikotomier overskrides og grenser blir utydelige.

Castells mener at dagens samfunn gjennomlever en historisk transfomasjon som følge av revolusjonen innen informasjonsteknologien, globaliseringen og fremveksten av en ny form for organisering som han kaller ”networking”. Dette er en organisasjonsmåte som endrer den måten vi oppfatter og administrerer sosialt liv på. Resultatet er en ny sosial struktur: nettverkssamfunnet (Castells, 2003). I nettverkssamfunnet dominerer en ny romlig form; mobilitet som flyt eller “the material organization of time-sharing social practices that work through flows” (Castells, 2003, s. 412). Dette perspektivet gjennomsyrer også Baumanns lette/flytende modernitet (2000; 2006). Lett modernitet er annerledes enn den tunge fordi alt nå dreier seg om flyt og bevegelse. Internet og det finansielle samfunns umiddelbarhet er sterke krefter som bidrar til at verden krymper. Imens forsvinner grensene mot flyten av mennesker, gods og tjenester.

I dette samfunnet ser Urry (2004; 2007), Sheller og Urry (2006), Larsen et al. (2006) og Bærenholdt (2007) et nytt mobilitetsparadigme der mobilitet er selve tidsånden (e.g., Urry 2007). Her må vi anta at mobilitet ikke er strukturert av skillet mellom det rurale og det urbane. Mobilitet er ikke forstått som en trussel mot steder eller lokalsamfunn, slik vi så det i studiene fra Chicagoskolen. Isteden er fokus flyttet mot forbindelser og nettverk (Amin, 2002; Larsen et al., 2006; Sheller et al., 2006; Bærenholdt, 2007). Mobilitet må imidlertid i denne sammenheng ikke forstås som noe som skapes av autonome og helt frie mennesker uten koblinger til verden rundt seg. Riktignok medfører globaliseringen en høy grad av mobilitet, men individene er ikke derfor frikoblet fra andre forhold og personer. Larsen, Urry og Axhausen (2006) retter derfor i sin forståelse av mobilitet blikket mot relasjonene mellom individene. Argumentet er at engasjement og forpliktelser mellom familie-medlemmer, kolleger og venner knytter sammen mennesker og deres nettverk, ofte på tvers av fysiske distanser. Slike relasjoner forutsetter fysisk og mental mobilitet.

Denne måten å tenke relasjoner og mobilitet på får videre følger for hvordan en tenker om steder. Hetherington (Hetherington, 1997, s. 187) sier at steder sirkulerer

“through material placings […] Places are not fixed by geometry of space but are free to move across the boundaries of geometry into some elsewhere which lies beyond the limitations of subjective ways of representing objects and their spatial distribution.”

Med andre ord, steder er en effekt av en prosess hvor mennesker plasserer ting og ordner sin verden. Denne prosessen er et forsøk på å skape orden i det heterogene, det Massey (2005) omtaler som at steder er ”kastet sammen”. Dokumenter, fotografier, akademiske tekster, forestillinger og minner (Bærenholdt, 2007) er en del av denne “sirkuleringen av steder” (Hudson, 2006).

Med en slik inngang til hyttemobilitet kan vi spørre om det alltid er riktig å behandle det stedet folk bor og det stedet der de har hytte som to forskjellige steder? Hvis vi åpner for at ikke bare mennesker, kapital og varer, men også steder er mobile så betyr dette at mennesker ikke nødvendigvis reiser mellom steder, men like gjerne at det er stedene som reiser, at man med andre ord tar byen med seg til bygda og motsatt. Konsekvensene for distriktspolitikken av en slik alternativ måte å forstå mobilitet på er potensielt store.

Samspillet mellom by og land ser ut til å øke på alle nivå og i alle deler av menneskers liv. Det er i dag vanskelig å hevde at det urbane eller det rurale representerer tydelig forskjellige levemåter, som ulike former for sivilisasjoner som er lokalisert i enten rurale eller urbane settinger. Den rural-urbane dikotomien er derfor mindre relevant for distrikts- og regionalpolitikk enn det den var før (Andersson et al., 2006). Heller enn å modernisere eller bevare det rurale bør man ta hensyn til sammenhengen mellom by og land i politikkutformingen. Ifølge Murdoch (1995) bør den urban-rurale dualismen settes inn i et nettverksparadigme der steder ses som posisjoner i et globalt nettverk. Grensene mellom det urbane og det rurale blir i disse teoriene fjernet – økonomisk så vel som sosialt og kulturelt (Bengs & Schmidt-Thomé 2005). I Norge ser vi spor av dette i debatten om hvor verdiene her i landet skapes (Cruickshank, 2009): ”Utgangspunktet bør være at byen og distriktene er gjensidig avhengige av hverandre. I dette perspektivet er den debatten som kommer opp fra tid til annen, om hvilke områder som bidrar mest til verdiskapningen, lite fruktbar” (Tidligere statsminister Brundtland i Aftenposten, 4. februar 1995). Den underliggende tenkemåten er riktignok basert på dikotomien mellom by og land, men forskjellen er konstruert i form av avhengighet, altså et forsøk på nedtone tidligere motsetninger. Den gjensidige avhengigheten gjør kategoriene mer utydelige og fremkaller behov for nye geografiske forestillinger.

I regionaliseringsdebatten ser vi den samme utviklingen og endringen i dikotomien mellom by og land. Regionalisme har de senere år satt dagsorden som det dominerende perspektiv, og her blir bygda og byen knyttet sammen i gjensidig avhengighet. Regionalisering setter forbindelser i sentrum – den relasjonelle og felles situasjonen som byen og dens omland befinner seg i. Skillet mellom by og land tillegges lite mening. Distriktskommisjonen snakker eksempelvis om ”forholdet mellom sentrum og omland, der det regionale samspillet må bygge på rolledeling og gjensidig avhengighet og respekt” (NOU, 2004, s. 35).

I Bondevik-regjeringens distriktsmelding, ”Om regionalpolitikken”, er også sammen-bindingen mellom by og land og mobilitet som flyt tydelig, og mer enn i de to siste meldingene fra den rød-grønne regjeringen. Nøkkelen til å stimulere verdiskapning – enten i byen eller på bygda – er her å finne i de generelle økonomiske rammevilkår; rentenivået, skatter og infrastruktur. En politikk som diskriminerer mellom ulike områder eller mellom byer og landsbygda vil hindre markedslogikkens drivende kraft. Verdiskapning maksimeres når produksjonsfaktorene får flyte uten friksjon. Med andre ord; nasjonaløkonomisk trygghet sikres gjennom markedsmekanismen. Gode økonomiske rammevilkår oppmuntrer og støtter innovasjon og verdiskapning til alles fortjeneste. Det blir her ikke interessant hvilke industrielle aktiviteter som finner sted, men det som er viktig er deres profittskapende evner. Implikasjonen blir å se bort fra næringsstruktur og geografi, redusere de tradisjonelle distriktspolitiske tiltakene og isteden jobbe med generelle virkemidler som kompetanse og generelle økonomiske rammebetingelser. Ruralitet er ikke konstruert som en eksklusiv og avgrenset kategori, men settes heller inn i den generelle sosiale utvikling i en global verden (Hidle et al., 2006).

Mobilitet som flyt er også mer eksplisitt i samferdselspolitikken enn i dagens distriktspolitikk. I forslaget til Nasjonal transportplan (2010-2019) er hytter med i innspillet fra de fire transportetatene:

"Rundt de største byene fører den økende trafikken til hytteområder til fjells og langs kysten i helger til lange køer og ofte alvorlige trafikkulykker. Selv om slike kapasitetsproblemer er avgrenset til noen få timer i døgnet, fører de til høye kostnader. Videre utbygging av hytteområder kan øke disse problemene" (Transportetatene, 2008, s. 21)

Bruken av hytter representerer altså særlige utfordringer som nasjonale transportplanleggere og autoriteter må takle, samtidig som denne praksisen representerer muligheter for utkantkommunene. Velfungerende transportsystemer er en forutsetning for å realisere det potensialet for næringsutvikling som hytter representerer. Transportsystemer forholder seg primært til mobilitet som flyt; den grunnleggende logikken er ikke strukturert av skillet mellom by og land.

Det er også et uttrykk for en politisk følsomhet for flyt og sammenbinding når det over pekes på at hyttene i Norge blir mer og mer lik primærboligen. Dette, kombinert med bekymringen for at “dette kan gjøre at det blir nye utfordringer i forhold til å avklare skattegrunnlag og folkeregistertilknytning” (NOU, 2004, s. 70) viser at hytte-fenomenet utfordrer forståelsen av skillet mellom by og land, samt grensene mellom kommuner generelt.  Det heter eksempelvis i den siste distriktsmeldingen at: “Kommunane kan òg få høgare kostnader til helse- og sosialtenester som fritidsbuarar har rett på” (St.meld, 2008/2009, s. 14). Dette kan selvsagt tolkes som at en er opptatt av bevegelsen mellom ulike romlige enheter, men en alternativ tolkning er mulig, nemlig at hyttemobilitet representerer sammenbinding av det rurale og det urbane. I så tilfelle kan vi si at den økte hyttemobiliteten representerer et nytt fenomen som gjør at det utvikles nye politiske forståelser av et norsk samfunn som ikke lenger er fanget i konseptuelle territorielle kontainere. 

Ja takk –begge deler

Mennesker pendler mellom deres urbane hjem og deres rurale andrehjem, ikke bare fysisk, men via minner, forestillinger og gjenstander som det knyttes opplevelser til. Hyttemobilitet skaper forbindelser mellom disse kategoriene, noe som gjør at grensene blir uklare. Overskridelsen av kategoriene ligger i bunnen av denne praksisen og slik sett representerer hyttemobiliteten et samfunn som er underveis (Bærenholdt, 2007). Samtidig ser vi at andrehjem i rurale områder brukes som steder for ettertanke, i kontrast til det travle urbane livet. Her plasseres altså det rurale og det urbane i helt ulike meningskontekster. Vi må derfor kunne si at mobilitet som flyt ikke trenger igjennom til alle aspekter og beskriver helheten i menneskers opplevelser. Mennesker bor fortsatt på steder, et “locale whose form, function and meaning are self-contained within the boundaries of physical contiguity”(Castells, 2003, s. 423). Distriktspolitikken må anerkjenne at samfunnet i økende grad er organisert i form av flyt og nettverk, men samtidig må vi ikke glemme at mennesker fortsatt bor på steder (Castells, 2003, s. 428).

Det har ingen hensikt å fornekte at nettverk blir viktigere, men i forhold til det politiske så er det viktig å huske at dette ikke er den eneste måte å forstå rom på. Doreen Massey (2007) mener eksempelvis at “ideen om en krympende verden” må forstås som en manøver, ikke en objektiv beskrivelse av samfunnsendringer. Denne manøveren utføres av en global elite av neoliberal velstand som behandler sin verden som verden. Avstand blir her behandlet som utelukkende en byrde og reisen mellom to steder er meningsløs i seg selv. Den historiske dybden i ulike kulturer overses, og kultur behandles isteden som en vare som skal selges på et marked (Florida, 2002). Ved å behandle dette som en manøver blir det tydelig at en alternativ romforståelse er mulig.

I distriktspolitikken har den kategoriske inndelingen mellom det rurale og urbane blitt utfordret av den overskridende realiteten som mobile praksiser står for. Dette reiser spørsmålet om de romlige logikkene flyt og bevegelse mellom må forstås som dualistiske termer eller som sameksisterende. Det er fullt mulig å se fremveksten av to samtidige romlige logikker når vi ser på hyttemobilitetens overskridelse og vedlikehold av de romlige kategoriene rural og urban. Det vi dermed ser er en omfattende mobilitet mellom romlige enheter som politisk ofte holdes fra hverandre. Det er sannsynligvis ikke slik, som forutsatt i mye av politikken, at mennesker bare tenker på det rurale og det urbane som forskjellige. Mer sannsynlig er det at hytteeiere både holder kategoriene fra hverandre og overskrider forskjellene. Det vi trenger er en politikk som kan håndtere denne samtidigheten.

Konklusjon

Denne artikkelen har undersøkt hvordan hyttemobilitet er reflektert i norsk distriktspolitikk og politiske diskurser. I distriktspolitikken finner vi en voksende anerkjennelse av den økonomiske betydningen av hyttebyggingen i utkantene. Dikotomien mellom by og land og målet om å bevare en spredt bosetting ligger imidlertid implisitt i den måten hyttemobiliteten blir gjort meningsfull på. Hytter er hovedsakelig fremstilt i en territoriell logikk. Likevel er det tegn til at politikken er følsom for utvisking av grenser, nettverkssamfunnet, og den flyten som binder sammen romlige kategorier. Det foregår derfor en brobyggingsprosess mellom det urbane og det rurale. Denne brobyggingen er mest synlig i diskusjoner om regionalisering og i samferdselspolitikken, mens altså politiske diskurser omkring hytter generelt er få og de er stort sett plassert i en økonomisk sammenheng.

Vårt viktigste anliggende i artikkelen har vært å svare på følgende spørsmål: Hvordan skal vi forstå og tilnærme oss den økte hyttemobiliteten? For det første vil vi hevde at den kan forstås som et uttrykk for en måte å produsere samfunnet på som skiller seg fra den forståelsen som dominerer norsk regionalforskning og norsk distrikts- og regionalpolitikk. Slik sett blir det å synliggjøre hvordan denne mobiliteten strukturerer moderne menneskers praksis et viktig supplement til tradisjonell regionalforskning. For det andre mener vi at politikken, både i kommunene og nasjonalt, bør la seg informere av denne alternative måten å forstå fenomenet andrehjem og den tilhørende mobiliteten på. Særlig bør en søke å komme ut av forståelsen av hytteboere som utelukkende utenforstående i hyttekommunen og som enten en inntektskilde eller utgiftspost på kommunale budsjetter. Det sentrale blir da å kunne tenke bevegelse mellom kategorier og flyt samtidig, fordi det i praksis ikke er snakk om å enten være strukturert av den ene eller den andre mobiliteten.

Referanser

• Amin, A. (2002) Spatialities of globalisation. Environment and Planning A, 34, 385-399.
• Andersson, F., Ek, R. og Molina, I. (2006, October 10th and 11th 2006). Regional Enlargement and Rural Multi-Level Governance in Sweden. Paper presented at the Continuity or Transformation? Perspectives on Rural Development in the Nordic Countries, Stockholm.
• Bauman, Z. (2000) Time and space reunited. Time and Society, 9, 171-186.
• Bauman, Z. (2006) Flytende modernitet (2. utg. ed.). Vidarforl., Oslo.
• Bærenholdt, J. O. (2007) Coping with distances. Producing nordic Atlantic societies. Berghahn Books, Oxford.
• Castells, M. (2003) Netværkssamfundet og dets opståen. Hans Reitzel, København.
• Cresswell, T. (2006) On the move mobility in the modern Western world. Routledge, New York.
• Cruickshank, J. (2006) Protest against centralisation in Norway: The evolvement of the goal for maintaining a dispersed settlement pattern. Norwegian Journal of Geography, 60, 179-188.
• Cruickshank, J. (2008) Diskursens egenvekt i konstruksjonen av det rurale. Om utviklingen av norsk distriktspolitikk. Universitetet i Tromsø, Det samfunnsvitenskapelige fakultet, [Tromsø].
• Cruickshank, J. (2009) A play for rurality - Modernization versus local autonomy. Journal of Rural Studies, 25, 98-107
• Cruickshank, J., Lysgård, H. K. og Magnussen, M. L. (2009) The Logic of the construction of Rural Politics: Political discourses on rurality in Norway. . Geografiska Annaler. B, 91, 73-89.
• Farstad, M., Rye, J. F. og Almås, R. (2008). Fritidsboligfenomenet i Norge, Norsk senter for bygdeforskning. Trondheim: Norsk senter for bygdeforskning.
• Florida, R. (2002) The rise of the creative class : and how it's transforming work, leisure, community and everyday life. Basic Books, New York.
• Gallent, N., Mace, A. og Tewdwr-Jones, M. (2005) Second homes. European perspectives and UK policies. Ashgate, Aldershot.
• Hetherington, K. (1997) In place of geometry: The materiality of place. I Munro, R. og Hetherington, K. (red.) Ideas of difference social spaces and the labour of division. Blackwell, Oxford: VII, 304 s., pl.
• Hidle, K., Cruickshank, J. og Nesje, L. M. (2006) Market, commodity, resource, and strenght: Logics of Norwegian rurality. Norsk geografisk tidsskrift.
• Hudson, R. (2006) Regional devolution and regional economic success: Myths and illusions about power. Geografiska annaler B, 2, 159-171.
• Larsen, J., Urry, J. og Axhausen, K. W. (2006) Mobilities, networks, geographies. Ashgate, Aldershot, Engl.
• Latour, B. (1986) The power of association. I Law, J. (red.) Power, action and belief a new sociology of knowledge? Routledge & Kegan Paul, London: VIII, 280 s.
• Massey, D. (2005) For space. Sage, London.
• Massey, D. (2007). Is the world getting larger or smaller? Retrieved March, 2007, from http://tinyurl.com/44pmqx
• NOU (2004)  Livskraftige distrikter og regioner: rammer for en helhetlig og geografisk tilpasset politikk. Norges offentlige utredninger. NOU 2004:19. Kommunal- og regionaldepartementet. Oslo: 
• Putnam, R. D. (2000) Bowling alone. The collapse and revival of American community. Simon & Schuster, New York.
• Sheller, M. og Urry, J. (2006) The new mobilities paradigm. Environment and Planning A, 38, 207-226.
• St.meld (2008/2009)  Lokal vekstkraft og framtidstru om distrikts- og regionalpolitikken.
• St.meld.nr. 25. Departementet. Oslo: 135 s.
• St.meld. (1977/1978)  Om regional planlegging og forvaltning av naturressursene. St.meld.nr. 25 (1977-78). Miljøverndepartementet. Oslo: 
• St.meld. (1992/1993)  By og land hand i hand : Om regional utvikling. St.meld.nr.33. Kommunal- og arbeidsdepartementet. Oslo: 
• Stortinget (2005)  Regionalpolitikken. Debatt om Innst. S.nr. 273 (2004-2005), jf. St.meld.nr.25 (2004-2005)). 
• Transportetatene (2008)  Forslag til nasjonal transportplan 2010–2019. Oslo: 
• Urry, J. (2004) Connections. Environment and Planning D, 22, 27-37.
• Urry, J. (2007) Mobilities. Polity, Cambridge.

Fotnoter