Fra økt konfliktpotensial til vinn/vinn:
Hvordan kan bygdefolk flest tjene på fritidsboligbrukernes tilstedeværelse i bostedskommunen?

Maja Farstad - Norsk senter for bygdeforskning/NTNU
Reidar Almås - Norsk senter for bygdeforskning/NTNU

---

I denne artikkelen retter vi søkelyset mot den moderne veksten i fritidsboliger og bruken av disse, sett fra et lokalt ståsted. Det har skjedd en formidabel økning i antall fritidsboliger i Norge i løpet av de siste tiårene. I dag er det over 420 000 fritidsboliger i Norge (SSB 2009), noe som innebærer mer enn en fordobling siden 1970-tallet. En undersøkelse utført av Bygdeforskning i 2008(fn1) viser at 36 prosent av norske husstander eier en fritidsbolig, samt at ytterligere 19 prosent disponerer en bolig av denne typen. Dermed kan hele 55 prosent av norske husstander karakteriseres som fritidsboligbrukere. Dette synliggjør en utvikling hvor stadig flere Ola og Kari Nordmenn alternerer mellom bruken av to ulike boliger; en første bolig i tilknytning til hverdag og jobb, og en andre bolig som hovedsakelig benyttes til fritid og rekreasjon. Denne trenden medfører gjerne ulike konsekvenser for lokalbefolkningen i rurale områder hvor fritidsboligene er sentrert.

Bakgrunn

Nesten 80 prosent av den norske befolkningen bor nå i tettbygde strøk (SSB 2007), og muligheten til å oppnå avstand til det mer eller mindre urbane hverdagslivet synes å være et viktig motiv i forbindelse med folks kjøp og bruk av fritidsboliger (Hall og Müller 2004). Dette har resultert i en økt deltidsmigrering fra by til bygd, noe som bunner i at stadig flere søker det beste av to verdener; en veksling mellom bylivets mange muligheter og bygdas rurale idyll. Deltidsmigreringen til rurale områder får nødvendigvis ulike konsekvenser for de involverte kommuner og innbyggere – både økonomisk, miljømessig, sosialt og kulturelt sett. Mengden fritidsboliger i forhold til antall innbyggere på et sted er av betydning i denne sammenheng, da fritidsboligfenomenets konsekvenser nødvendigvis vil være mer merkbare i områder hvor det er relativt få innbyggere. Etter Bygdeforsknings operasjonaliseringer kan 201 av Norges kommuner defineres som rurale fritidsboligkommuner(fn2). Dette er kommuner hvor fritidsboligfenomenet er av et slikt omfang at det kan forventes å prege lokalsamfunnet i mer eller mindre grad. Disse kommunene vil videre i artikkelen bli omtalt som ”fritidskommuner”.

Fritidsboligfenomenet innebærer at urbane folk kjøper seg inn og disponerer det samme geografiske området, og dermed også det samme sosiale rommet, som fastboende i rurale strøk. I denne artikkelen vil vi sette søkelyset på hvordan dette fenomenet innebærer et bytteforhold mellom fritidsboligeiere og fastboende i rurale fritidskommuner. Vi vil deretter gjøre rede for kostnader og gevinster knyttet til de fastboendes deltakelse i bytteforholdet, og med utgangspunkt i Bygdeforsknings spørreundersøkelse (se fotnote 1) vise hva de fastboende mener om dagens situasjon i bostedskommunen. Til slutt vil vi antyde hva som kreves av rammene rundt dette bytteforholdet for at bygdefolk flest ikke skal bli en tapende part, men tvert imot at det kan bli en vinn/vinn-situasjon. Først vil vi imidlertid synliggjøre det mangfoldet som fritidsboligfenomenet utgjør.

En rekke begreper benyttes om boligenheter som brukes til private opphold, men som ikke er brukernes primærhjem: Hytter, fritidshus, fritidsboliger, andrehjem, sekundærboliger, landsted, sommersted, setrer, koier etc. Det begrepsmessige mangfoldet reflekterer den store variasjonen, både når det gjelder boligene i seg selv og måten de blir anvendt på. Begrepet fritidsbolig er allment kjent og mye brukt, og kan benyttes uavhengig av denne typen boligs størrelse, beliggenhet og sesongbruk. Visse utviklingstrekk både ved boligtypens karakter og bruken av den, gjør imidlertid at man i enkelte sammenhenger kan stille spørsmålstegn ved hvorvidt begrepet fritidsboliger dekkende. Den gjennomsnittlig økte standarden på fritidsboligene i de senere år muliggjør lengre opphold for pensjonister, trygdede og yrkesgrupper med frie yrker som ikke er bundet til et fast arbeidssted. Større fleksibilitet i arbeidslivet samt utviklingen av bredbåndsteknologien, som nå dekker så godt som hele landet, har også gjort at flere yrkesgrupper kan utføre deler av jobben fra fritidsboligen. Muligheten for lengre opphold i denne boligtypen gjør at den for mange kan benyttes og oppleves som et andre hjem, og slik kan også begrepet andrehjem være passende i mange sammenhenger. Vi velger likevel hovedsakelig å benytte fritidsbolig som samlebegrep i denne artikkelen, bortsett fra når vi spesifikt omtaler bruken av denne boligen som fast bolig i deler av året.    

Vi vil videre presisere at både eiere av fritidsboliger og fastboende i fritidskommuner langt i fra er to ensartede grupper. Både fastboende og fritidsboligeiere er to kategorier som består av ulike sosiale grupper med stor variasjon i forhold til ressurser, makt, tilknytning til bygda, synet på det rurale, og følgelig også interesser når det gjelder fritidsboligfenomenet. For eksempel kan fastboende grunneiere enten ha økonomiske interesser i fritidsbolignæringa, eller de kan være passive tilskuere til utviklinga av næringa, på linje med de fleste andre bygdefolk. Næringsdrivende i bygda kan være direkte involvert i hyttenæringa som utbyggere eller som leverandører, eller de kan oppleve positive ringvirkninger.  Blant fritidsboligeierne går det et grunnleggende skille mellom dem som både har fast bosted og fritidsbolig i samme kommune, og dem som har fast bopel i en annen kommune. Et annet grunnleggende skille går mellom dem som bruker fritidsboligen i helger og ferie, og de som bruker den som bolig i store deler av året.

Det er også stor variasjon når det gjelder de ulike fritidskommunene, ut ifra areal, antall fritidsboliger og hvor de er lokalisert, hvilke tilbud som er etablert til fritidsbefolkningen, samt hvilke muligheter de ulike kommunene har for å tjene økonomisk på fritidsboligfenomenet. I tillegg varierer det også hvor stort utbyggingspress de ulike fritidskommunene opplever. Bortimot 2/3 av fritidsboligene ligger i fjell- eller kystsonen (Overvåg og Arnesen 2007), og veksten de siste 10 åra har vært størst i kommunene Oppdal, Trysil, Sirdal, Sigdal og Ringebu (Farstad, Rye og Almås 2008).

Et bytteperspektiv på fritidsboligfenomenet

Årsakene til fritidsboligfenomenets økende omfang kan spores både i etterspørsel og tilbud. Den norske befolknings økte fritid og bedrede økonomi (SSB 2004) har ført til at flere nå har mulighet til både å kjøpe og benytte seg av en fritidsbolig. Mange byfolk velger å anskaffe seg fritidsbolig i rurale strøk, for å få avstand til hverdagslivet i byen (Hall og Müller 2004), samt på bakgrunn av et idealisert syn på det rurale landskapet og det gode liv på landet (Tonts og Greive 2002). Utover dette er det mange motiver for kjøp og bruk av fritidsboliger, blant annet ut i fra hvilke rekreasjonsaktiviteter man verdsetter (Ericsson, Arnesen og Overvåg 2005). Den overordnede motivasjonen bak kjøp og bruk av en fritidsbolig kan uansett forstås å være tilgangen til en livsstilsdimensjon som ikke er tilgjengelig på ens faste bosted (Hall og Müller 2004).

Den økte etterspørselen etter fritidsboliger, delvis frembrakt gjennom bevisst markedsføring av tilrettelagte fritidsboligområder, har gjort det mulig for mange bygdekommuner å satse aktivt på utbygging av fritidsboliger som utviklingsstrategi. Det bakenforliggende motivet er da gjerne å bedre innbyggernes økonomiske og sosiale velvære. Fritidsboligsatsingen forventes å bidra til flere jobber og økte inntekter til vertskommunen, som følge av økt etterspørsel etter lokalt tilgjengelige varer og tjenester knyttet til bygging og bruk av slike boliger (Deller m.fl. 1997). Fritidsboligsatsingen kan også være ment å skulle kompensere for fraflytting, blant annet ved å forhindre at nødvendige servicetilbud legges ned (Gallent 2007).

Når rurale områder legges til rette for ulike former for turisme og estetisk forbruk på denne måten, omtales dette gjerne som en kommodifisering av bygda (bl.a. Perkins 2006). Ulike objekter blir gjort til varer (commodities) når de tillegges bytteverdi over deres bruksverdi, og tilbys gjennom handel på et marked. Mens besøkende tidligere i større grad benyttet rurale områder på en mer uorganisert og kostnadsfri måte, har man mange steder i dag videreutviklet og satt i system ulike rekreasjonsaktiviteter, som tilbys som produkter og tjenester mot betaling. Denne utviklingen innebærer også at omsetting av rurale ressurser i større grad flyttes inn i bygda, ved at det legges til rette for kjøp og salg av ulike typer produkter og tjenester på det bestemte stedet. Slik tilskrives selve stedet bytteverdi ut over dets bruksverdi, ved at de opprettede tilbud utgjør en attraktiv vare som folk må kjøpe på stedet for å kunne konsumere. På sett og vis kan man derfor si at bygda som sådan legges ut for kjøp og salg, ved at den kommodifiseres eller varegjøres.

Varegjøringen av bygda gjennom en satsing på fritidsboligbygging, synliggjøres gjennom det voksende markedet for utbygging og salg av fritidsboliger, både med tanke på økende antall og høyere priser. I tillegg oppstår muligheten for videre inntjening, gjennom utvikling av ulike tjenester og opplevelsestilbud i tilknytning til fritidsboligturismen. Byfolks vilje til å betale for en livsstilsdimensjon som ikke er tilgjengelig i byen, samt bygdekommuners behov for økte inntekter, gir grunnlag for et bytteforhold mellom disse partene, ved at de begge er i besittelse av ressurser som den andre parten er interessert i. Fritidsboligfenomenet kan på dette overordnede gruppenivået forstås som et bytte mellom fritidsboligeiere og de fastboende.

Med utgangspunkt i sosial bytteteori argumenterer John Ap (1992) for hvordan ulike forutsetninger ved bytteforholdet mellom fastboende og turister vil ha betydning for de fastboendes opplevelse av byttet. Et bytte vurderes ut fra en sammenligning mellom størrelse på gevinst og størrelse på kostnader, det vil si hva man tjener i forhold til hva man forsaker ved byttet. Gevinsten ved byttet må føre til et akseptabelt nivå av behovstilfredsstillelse for at de involverte partene vil vurdere bytterelasjonen som positiv. I tillegg er det viktig at byttet oppleves som ”gjensidig”, ved at begge parter bidrar med omtrent like mye inn i bytteforholdet. Fordelingen av makt og avhengighet mellom de involverte aktørene er også et viktig aspekt ved opplevelsen av byttet. Makt forstås da som besittelse og kontroll over ressurser som andre aktører behøver og verdsetter. Et ubalansert bytte vil være fordelaktig for den parten som har størst makt, ved at denne kan oppnå flere verdsatte ressurser på bekostning av den andre parten. Parten med minst makt vil da føle seg urettferdig behandlet eller utnyttet. Hvis aktørene får tilfredsstilt sine behov gjennom byttet, og byttet samtidig fremstår som rettferdig, vil byttetransaksjonen oppleves som belønnende og positiv, noe som fører til at aktørene ønsker å opprettholde bytterelasjonen (ibid).

Noen vil kanskje være uenige i anvendelsen av et bytteperspektiv på fritidsboligfenomenet, og hevde at de fastboende generelt ikke nødvendigvis ønsker seg noe tilbake; at de bare synes det er fint at andre ønsker å besøke og bruke bygda deres, ut ifra en allmennyttig synsvinkel. Et alternativ til bytteperspektivet vil da være å betrakte dette som en form for altruistisk bistand eller gave, hvor gleden av å dele med andre er det essensielle. Så lenge fastboende i rurale strøk opplever noen som helst slags uheldige konsekvenser ved fritidsboligturismen, er det nok mindre sannsynlig at bygdefolk flest skulle ønske å yte bistand til velbemidlede, urbane middelklassemennesker. Innbyggere som eventuelt ikke føler seg vesentlig berørt av aktiviteten rundt fritidsboliger i bostedskommunen, vil for øvrig være mindre tilbøyelige til å forvente noe i ”gjengjeld”. For å lide tap i et bytte, må man risikere å tape noe av verdi for en selv.

De fastboendes rolle i bytterelasjonen

Fastboende i fritidskommuner og fritidsboligeierne har et tildels ulikt utgangspunkt når det gjelder deltakelsen i bytterelasjonen. En stor andel av de fastboende er ikke direkte involvert i beslutningene vedrørende fritidsboligturismen. Deltakelsen i byttet er noe som blir besluttet av næringsutviklere og grunneiere i samarbeid med lokale myndigheter og politikere, samt med turismeaktører i eller utenfor kommunen. For flertallet av de fastboende er det derfor snakk om et påtvunget eller passivt bytte. Med mindre man velger å flytte fra bostedskommunen, så er heller ikke retrettmuligheten fra bytterelasjonen tilstede for denne parten. Folk som går til innkjøp av en fritidsbolig kan derimot sies å gå frivillig inn i bytterelasjonen, og for dem er det også noe enklere å trekke seg ut av relasjonen hvis den oppleves som lite tilfredsstillende. Å kvitte seg med en fritidsbolig vil normalt sett innebære mindre personlige omveltninger og kostnader enn det å forlate bostedskommunen.  

Det varierer fra kommune til kommune i hvor stor grad utviklingen av fritidsbebyggelsen berører de fastboende. Dette kommer blant annet an på omfanget av fritidsboliger og bruken av disse, hvordan fritidsboligen er lokalisert i forhold til fastbebyggelsen og de fastboendes rekreasjonsområder, samt omfanget av aktivitets- og opplevelsestilbud som er bygget opp rundt fritidsboligturismen. For den enkelte innbygger spiller det også en rolle hvor i kommunen man er bosatt, og hvor vidt man har et arbeid hvor man naturlig kommer i kontakt med fritidsbefolkningen. I Bygdeforsknings undersøkelse fikk respondentene i rurale fritidskommuner spørsmålet: ”Alt i alt; i hvor stor grad opplever du at kommunen hvor du bor er preget av fritidsboligene og brukerne av fritidsboliger?”. Her er det 44 prosent som plasserer seg på øverste halvdel av en 11-punkts skala. Dette indikerer at nesten halvparten av innbyggerne i rurale fritidskommuner føler at fritidsboligturismen er noe som påvirker deres bosted i relativt stor grad.

Fastboendes bidrag

Hva bidrar de fastboende med i bytteforholdet mellom fastboende og fritidsbeboere? De fastboende bidrar inn i bytteforholdet, enten frivillig eller ufrivillig, ved å eksponere seg for en rekke endringer på eget bosted. For det første får bygda et annet visuelt og estetisk uttrykk i forbindelse med nybygg og anleggelse av tilhørende veier. Videre beslaglegges deler av naturen, ved at utmarksarealet privatiseres på en helt annen måte enn tidligere. Områder som tidligere kunne brukes til lokale friluftsformål, okkuperes av private boliger og eiernes utfart. I Bygdeforsknings undersøkelse mener 13 prosent av de fastboende i rurale fritidskommuner at forekomsten av fritidsboliger ødelegger stedets særpreg, mens ytterligere 25 prosent svarer ”både og”. Slik er det til sammen 38 prosent som mener at utviklingen av fritidsbebyggelse har en mer eller mindre uheldig effekt på bostedet deres.

Infrastrukturen utsettes også for større press; mer biltrafikk og lengre køer i butikkene, samt økt trafikk med fergene der dette er relevant. Offentlige tjenester fordeles på flere brukere, og ventetiden her blir følgelig lengre. I tillegg må lokalbefolkningen forholde seg til en gruppe med mer eller mindre fremmede i det offentlige rom. I den sammenheng viser vår undersøkelse at så mange som 83 prosent av innbyggerne i rurale fritidskommuner mener at forholdet mellom fastboende og fritidsbefolkning er mer preget av harmoni enn konflikt. Det er likevel en betydelig andel som mener at fritidsboligbrukerne er litt for offensive på egne vegne. Til påstanden ”fritidsboligbrukerne tar seg for mye til rette i bostedskommunen min”, er det 18 prosent som er helt eller delvis enige i dette, mens ytterligere 27 prosent svarer ”både og”.

Etterspørselen etter boliger til fritidsformål øker, og dermed kan også boligmarkedet endre seg i de fastboendes disfavør. Dette gjelder blant annet bebyggelsen på små gårdsbruk, som på grunn av endringer i landbrukslovgivingen og praktiseringen av bo- og driveplikten endres fra småbruk til fritidsboliger (Storstad, Forbord og Almås 2009). Slike endringer i boligmarkedet rammer særlig bygdas unge førstegangsetablerere og rekrutter til landbruket uten odelsrett. Effekten forsterkes av at et kjøpesterkt publikum har endret markedet for "småbruk" de senere årene, noe som har drevet prisene til vers, særlig innen et par timers kjøretid fra de større byene. Et annet problem kan være at unge fastboende i populære fritidskommuner må konkurrere med eksterne, pengesterke folk på fastboligmarkedet, hvor sistnevnte har som formål å benytte boligen som fritidsbolig (Vestby og Ruud 2008). Dette fører da til dyrere og færre tilgjengelige boliger for lokalbefolkningen.

Gevinster for de fastboende

Hvilke lokale fordeler medfører byttet mellom fastboende og fritidsbefolkningen? Fritidsboligeierne bidrar først og fremst med sin kjøpekraft, noe som særlig berører handelsstanden. Den ekstra etterspørselen kommer imidlertid også bygdefolk flest til gode, i form av et større og mer variert tilbud av varer og private tjenester. I den grad det finnes servicefunksjoner som butikker og bensinstasjoner, kan fritidsboligbrukerne bidra til økt inntjening og videre opprettholdelse av disse tilbudene. En tilstrekkelig mengde med fritidsfolk kan i tillegg gi grunnlag for utvikling av andre betalingsbaserte aktiviteter og tjenester, ut over det som naturlig ville finnes ut ifra befolkningsgrunnlaget, noe som kan føre til en ytterligere økning i antall arbeidsplasser.

I mange kommuner gjør enkelte grunneiere og utbyggere store penger på salg av fritidsboligtomter og utvikling av byggeprosjekter. Dette gir i neste omgang økte skatteinntekter til kommunen som grunnlag for flere og bedre offentlige tilbud. Bygdeforsknings undersøkelse viser at 8 prosent av befolkningen i rurale fritidskommuner er grunneiere som enten har solgt eller ønsker å selge tomter til fritidsformål. Undersøkelsen viser videre at 6 prosent av befolkningen i rurale fritidskommuner er selvstendig næringsdrivende som tilbyr varer eller tjenester til fritidsboligeiere i kommunen, mens ytterligere 9 prosent er ansatt i en slik bedrift. Dette tyder på at fritidsboligturismen bidrar til sysselsetting av 15 prosent av befolkningen i de rurale fritidskommunene i Norge, noe som også utvider det lokale skattegrunnlaget. I kommuner hvor man har innført eiendomsskatt for samtlige boligeiendommer, bidrar fritidsboligeierne også direkte til kommunebudsjettet, noe som muliggjør en bedre kommunal tjenesteyting.

Utover sitt økonomiske bidrag, medfører fritidsboligbrukernes opphold i bygda mer liv og røre. Blant befolkningen i rurale fritidskommuner er det stor spredning når det gjelder synet på hvorvidt det er viktig at fritidsboligbrukerne har sosial omgang med de fastboende: 33 prosent mener dette er viktig, 32 prosent svarer ”både og”, mens 35 prosent mener at dette ikke er viktig. Likeledes er det temmelig jevnt fordelt når det gjelder andelen fastboende som faktisk har sosial kontakt med fritidsboligbrukerne, og andelen som ikke har det. Hvorvidt fritidsboligbrukerne blir verdsatt som en sosial ressurs, er slik noe som varierer. Uansett i hvilken grad fritidsboligfolket er integrert i lokalsamfunnet, så kan de med sin tilstedeværelse bringe urbane impulser til bygda, ved å at deres konsumvaner, selskapskultur og livsstiler kommer til uttrykk. Om dette ansees som mest positivt eller mest negativt, vil avhenge av hvem som bidrar sosialt, og øyet som ser. Mens noen grupper kan bidra til et mer variert kulturliv, vil andre grupper bidra med mer utagerende festing. Slike sosiokulturelle endringer kommer gjerne i "pakker", slik at det vanskelig lar seg gjøre å plukke fra øverste hylle, selv om noen fritidskommuner skulle ønske det.    

Fastboendes generelle oppfatning av bytteforholdet

Bygdeforsknings undersøkelse viser at 49 prosent av fastboende i rurale fritidskommuner er svært eller delvis enige i at fritidsboligturismen medfører flere fordeler enn ulemper i bostedskommunen deres. Dette impliserer at nesten halvparten av de rurale fastboende føler at deres bostedskommune er tjent med å delta i bytterelasjonen. Hvordan fritidsboligfenomenet oppleves for lokalbefolkningen, kommer delvis an på hvordan fritidsbebyggelsen har utviklet seg i den enkelte kommune, og delvis an på hvilken posisjon man er i; hva man selv har å tjene på dette. Grunneiere og selvstendig næringsdrivende som personlig tjener økonomisk på fritidsboligturismen, vil naturligvis være positive til denne utviklingen. Videre har vi sett at enkelte verdsetter fritidsbefolkningen som sosial ressurs, mens andre ikke gjør det. Likeledes kan man gå ut i fra at noen er mer positive til den urbane innflytelsen på bygdemiljøet enn det andre er. Dette vil delvis avhenge av hvem man er som person; sosial og kulturell tilhørighet og om man generelt er åpen for sosiale og kulturelle endringer eller ikke.

19 prosent av de fastboende er svært eller delvis uenige i at fritidsboligfenomenet fører med seg flere fordeler enn ulemper i bostedskommunen. Dette kan tolkes som at bortimot 1 av 5 nordmenn bosatt i rurale fritidskommuner opplever at man taper på kommunens deltakelse i bytteforholdet. Videre er det hele 37 prosent som er svært eller delvis uenige i at bostedskommunen bør åpne for ytterligere utbygging av fritidsboliger. Dette indikerer at selv om mange fastboende er tilfreds med dagens situasjon, så er det likevel betydelig skepsis knyttet til videre fritidsboligvekst; man frykter at man på sikt kan bli en tapende part.

Om de fastboende opplever at de taper på bytteforholdet, kan dette også innebære en tapssituasjon for fritidsbeboerne. De kan bli møtt med fiendtlig atferd eller mindre forståelse fra de fastboendes side, og slik lettere havne i ulike interessekonflikter. Dette vil også forhindre en eventuell integrering i lokalsamfunnet, for de av fritidsbeboerne som ønsker å være mer eller mindre andrehjemsboende. Hvis fritidsboligutbyggingen skjer på en sånn måte at stedets rurale særtrekk ødelegges, vil dette videre kunne være til sjenanse for fritidsboligeiere så vel som for fastboende. Om naturområdene endres tilstrekkelig i negativ retning, så forsvinner mye av det som fritidsboligeierne i utgangspunktet var ute etter da de gikk til anskaffelse av sin fritidsbolig. Hvis fritidsboligeierne føler at de taper for mye i bytteforholdet, er det imidlertid sannsynlig at disse vil velge å trekke seg ut, ved å forsøke å selge eiendommen sin i vertskommunen, eller eventuelt ved å la være å benytte seg av den.

Hvordan unngå at fastboende blir en tapende part i bytteforholdet?

Som vi har sett utsettes de fastboende i rurale fritidskommuner for ulike endringer på eget bosted. Selv om mange mener at fritidsboligfenomenet fører mye positivt med seg, er det fortsatt 19 prosent som synes å mene at fritidsboligfenomenet fører med seg flere ulemper enn fordeler. For å unngå at fastboende føler seg som en tapende part i bytteforholdet, må de kunne se at de får tilstrekkelig med goder tilbake. Noen fastboende, som grunneiere som selger tomter, utbyggere og reiselivsaktører, vil alltids oppleve at de får en personlig gevinst ut av bytteforholdet. Det samme gjelder dem som verdsetter sosial omgang med fritidsboligbrukerne - men dette gjelder ikke hele lokalbefolkningen. Synliggjorte kollektive goder vil derfor være essensielt for at bytteforholdet skal kunne oppleves som tilfredsstillende for de fastboende som gruppe. Da vil man antakeligvis også være mer tilbøyelige til å akseptere noen av de mer negative konsekvensene av fritidsboligsatsingen.

Kommunene må derfor streve etter å sikre de fastboende tilstrekkelige kollektive gevinster. Dette kan skje ved å:

• Sørge for å sikre kommunale inntekter fra satsingen på fritidsboliger, samt synliggjøre nytten av disse midlene for de fastboende.
• Arbeide for at byggingen av fritidsboliger sikrer etablerte bedrifter, og genererer nye arbeidsplasser lokalt. Dette kan gjøres blant annet ved at man legger til rette for at det benyttes lokale håndverkere og materialtilbydere under byggeprosessen, samt ved å tilrettelegge for flere butikker og opplevelsestilbud som kan utnytte fritidsbolig-brukernes kjøpekraft. Opprettholdelse av eksisterende, samt utvikling av nye, butikker og andre servicetilbud vil samtidig i seg selv utgjøre en gevinst for de fastboende som forbrukere.
• I den sammenheng er det viktig å sørge for at nye fritidsboliger og hyttefelt utvikles i områder som gjør det lett tilgjengelig for fritidsfolket å benytte seg av stedets service- og kulturtilbud.
• Sørge for et moderat utbyggingstempo, både for å gi etablert lokalt næringsliv anledning til å ta på seg oppdrag, og for å bidra til knoppskyting og nyetablering av hittil ikke-eksisterende service- og produksjonsbedrifter.    

Videre må kommunene være bevisste på å minimere kostnadene for de fastboende mest mulig. "Klondyke-effekter" kan motvirkes blant annet ved å:

• Sørge for grundige og gode planprosesser i forhold til videre utbygging
• Se til at man har en infrastruktur på plass som evner å håndtere det økte presset.
• Forhindre at fritidsboligutbyggingen ødelegger stedets særpreg.
• Unngå å okkupere for mye av fastboendes frilufts- og rekreasjonsområder.
• Utnytte de muligheter som blant annet landbrukslovene gir til å holde prisnivået på gårdsbruk og boliger under kontroll.

Konklusjon

I denne artikkelen har vi sannsynliggjort at det er godt mulig å oppnå en vinn/vinn-situasjon i rurale fritidskommuner. Både gjennom direkte økonomiske bidrag til privat og offentlig sektor, og gjennom ringvirkninger, vil mange rurale fritidskommuner trygge sitt økonomiske fundament. Ved å redusere den lokale tapssiden gjennom god kommunal planlegging, moderat utbyggingstakt og fokus på kollektive goder for alle befolkningsgrupper, er det mulig å forhindre at det voksende fritidsboligfenomenet bare skal komme utvalgte grupperinger til del. Dersom det siste skjer, så vil legitimiteten til utbyggingen av fritidsboliger bli redusert, og det kan reise seg politiske grasrotopprør mot videre utbygging. Da er man over i en tap/tap-situasjon, som ingen ønsker.

Referanser

• Ap, J. (1992): ”Residents’ perceptions on tourism impacts” i Annals of Tourism Research,             vol. 19, s. 665-690
• Deller, S. C., D. W. Marcouiller og G. P. Green (1997): ”Recreational housing and local    government finance” i Annals of Tourism Research, vol. 24, nr. 3, s. 687-705
  Gallent, N. (2007): ”Second homes, community and a hierarchy of dwelling” i Area, vol. 39,        nr. 1, s. 97-106
• Ericsson, B., T. Arnesen og K. Overvåg (2005): Fra hyttefolk til sekundærbosatte. Et          forprosjekt. ØF-rapport nr. 04/2005. Østlandsforskning, Lillehammer
• Farstad, M., J. F. Rye og R. Almås (2008): Fritidsboligfenomenet i Norge. Fagnotat om     utvikling i bruk av fritidsboliger, utarbeidet på oppdrag fra Kommunal- og        regionaldepartementet. Notat nr 11/08. Norsk senter for bygdeforskning, Trondheim
• Hall, C. M. og D. K. Müller (2004): ”Introduction: Second homes, curse or blessing?         Revisited” i Hall, C. M. og D. K. Müller (red.): Tourism, mobility and second homes.     Between elite landscape and common ground, s. 3-14.Channel View Publications,    Clevedon
• Overvåg, K. og T. Arnesen (2007): Fritidsboliger og fritidseiendommer i omland til Oslo, Trondheim og Tromsø. ØF-notat nr. 04/2007. Østlandsforskning, Lillehammer
• Perkins, H. C. (2006): ”Commodification: re-resourcing rural areas” i Cloke, P., T. Marsden         og P. H. Mooney (red.): Handbook of rural studies, s. 243-257. SAGE Publications, London
• Statistisk Sentralbyrå (2004): På vei mot det gode samfunn? Hentet 10.05.08:         http://www.ssb.no/vis/magasinet/slik_lever_vi/art-2004-08-12-01.html
  Statistisk Sentralbyrå (2007): Stor innflytting til tettstadene. Hentet 29.04.08: http://www.ssb.no/beftett/
• Statistisk Sentralbyrå (2009): Antall fritidsbygninger per januar 2009. Fylke. Hentet 18.06.09:      http://www.ssb.no/bygningsmasse/tab-2009-03-13-04.html
• Storstad, O., M. Forbord og R. Almås (2009) Boplikt i landbruket – bolyst eller botvang?
  Resultat fra en spørreundersøkelse blant eiere av landbrukseiendommer. Rapport   2/09. Norsk senter for bygdeforskning, Trondheim
• Tonts, M. og S. Greive (2002): ”Commodification and creative destruction in the Australian       rural landscape: the case of Bridgetown, Western Australia” i Australian             Geographical Studies, vol. 40, nr. 1, s. 58-70
• Vestby, G. M. og M. E. Ruud (2008); Attraktive turistdestinasjoner – gode oppvekstmiljøer?         Geilo og Hemsedal for lokal ungdom. NIBR-rapport2008:17. Norsk institutt for by- og             regionforskning, Oslo