Energiforbruket på hytta - endimensjonalt eller mangeartet?

Tove Krogstad Johnsen
Tidligere masterstudent ved Inst. for tverrfaglige kulturstudier, Senter for teknologi og samfunn, NTNU

---

Både hytta og energiforbruk er aktuelle tema i det norske samfunnet. De fleste nordmenn synes å ha tanker og formeninger rundt hyttefenomenet. Med menneskeskapte klimaendringer, mål om å redusere CO2-utslipp og en tilnærmet stans i vannkraftutbyggingen er energiforbruk også noe som opptar en stor del av befolkningen. Forbruket av elektrisitet i hytter og fritidshus økte med over seks prosent både i 2006 og 2007(fn1). Hvorfor konsumeres så mye energi innen denne sektoren?

Brukerperspektivet på hytta og energiforbruket

I løpet av 2007 gikk over 25 prosent av elektrisitetsforbruket i 33 kommuner til hytter(fn2). Hva er det som ligger bak det økende forbruket av elektrisitet på norske hytter? Jeg har forsøkt å finne svar på dette ved å benytte følgende problemstilling: Hvilke teknologier og fasiliteter innlemmer unge hytteeiere i hyttelivet? Hvorfor? Og hvilke konsekvenser har dette for energiforbruket?(fn3)

Mitt datamateriale er basert på ni kvalitative intervjuer med relativt unge hytteeiere(fn4), hvorav de fleste småbarnsfamilier. Mesteparten av intervjuene ble gjennomført i par, og det var til sammen femten informanter. Grunnen til at jeg ville holde fokuset på unge hytteeiere var for å se hvilke forventninger en ”ny generasjon” hytteeiere har til hyttelivet. Et annet kriterium var at de hadde kjøpt eller bygget hytte i løpet av de siste fem årene. Denne avgrensingen gjorde jeg for å få med hvilke preferanser, forhandlinger og valg som lå til grunn for utforming av egen hytte, og ikke en arvet hytte. Jeg ønsket å få innblikk i hvilke valg dagens hytteeiere foretar seg, i samspill med de sosiale og teknologiske mulighetene som finnes i dag.

Jeg fant informanter til undersøkelsen ved å ta kontakt med forskjellige hytteforeninger og grunneiere rundt om i Sør-Trøndelag, i tillegg til en forespørsel blant kjentfolk. Utvalget var tilfeldig innenfor overnevnte kriterier. Slik sett kan datamaterialet sies å vise tendenser for denne gruppen unge hytteeiere, siden jeg ikke hadde utfyllende forhåndsinformasjon om utvalget, og hvem som helst kunne ha deltatt (Thagaard 2003). Hyttene til intervjuobjektene varierer både i størrelse, utforming, fasiliteter, energibruk og betydning. Den største hytta er på 140 kvadratmeter og den minste på 32. Strømforbruket varierer også fra 1 500 til 9 500 kilowattimer årlig.

Ved hjelp av begrepet domestisering (Aune 1998; Sørensen 2005) har jeg sett på ulike forhandlingsprosesser som ligger til grunn for innlemming av teknologier og fasiliteter på forskjellige hytter. Domestisering, som er et analyseperspektiv innen teknologi- og vitenskapsstudier, brukes her for å se på prosessen hvor en teknologi blir ”temmet” inn i en brukers hverdag. Domestisering beskriver de kreative løsningene som brukere utnytter teknologier på i hverdagslivet, og gjennom forhandlinger mellom brukere og teknologi konstrueres ulike bruksmønstre og betydninger i relasjon til teknologien (Sørensen 2004; Sørensen 2005). Når det gjelder strømforbruk på hytta, får jeg gjennom domestisering øye på de komplekse forhandlingsprosessene som ligger bak innlemming av visse teknologier og fasiliteter i hyttelivet. Hvor plasseres teknologien konkret, hvilken rolle spiller den, hvilke symbolske betydninger ilegges den, og hva sier den igjen om hytteeieren som person?

Styrken ved å benytte domestiseringsperspektivet i motsetning til andre tilnærminger til energiforbruket på hytta er å framheve det gjensidige samspillet mellom brukere og teknologi (Aune 1998). Brukerne former teknologien, samtidig som teknologien er med på å forme brukerne. Konsum av energi er et komplekst fenomen, hvor både sosiale og teknologiske elementer spiller inn, slik som preferanser, verdier, vaner og infrastruktur (Aune 1998; Berker & Gansmo 2008b). I tillegg til domestisering har jeg også benyttet meg av teorier rundt forbruk (Aune 1998; Berker & Gansmo 2008a; Shove 2003; Wilhite et al. 2000), komfort, renslighet og beleilighet (Shove 2003).

I en doktorgradsavhandling utgitt i 1998, Nøktern eller nytende – Energiforbruk og hverdagsliv i norske husholdninger, tok Margrethe Aune for seg energiens betydning i hverdagslivet. Aune så på energiforbruket fra et brukerperspektiv, og fikk fram hvilken betydning energien innehar utover det rent praktiske. Inspirert av nettopp denne studien ville jeg se på energiens betydning i hyttelivet. Ved å studere energiforbruket fra et brukerperspektiv, har jeg fått øye på de komplekse handlingsmønstrene som ligger til grunn for kilowattimene konsumert på hytta. Å bygge opp en forståelse for hvorfor hytteeierne handler slik som de gjør, og hva energiforbruket betyr for den enkelte, er viktig for å komme fram til løsninger på hvordan dette forbruket kan reduseres. Vaner og praksiser i tilknytning til konseptene komfort, renslighet og beleilighet er vanskelige å rikke ved, siden de ofte blir oppfattet som normale og nødvendige (Shove 2003). Brukerne vil altså ikke nødvendigvis gi slipp på strømforbrukende goder i hyttelivet uten at disse kan kompenseres på en eller annen måte. Dette kan bety at nye, brukervennlige og mindre energikrevende teknologier må utvikles for å tilpasse kravene etter komfort, renslighet og beleilighet. Samtidig er disse konseptene dynamiske og avhengige av kultur, tid og sted. Må samfunnet derfor i felleskap konstruere nye forståelser av normalitet?

Det er særlig tre delvis overlappende tema som har fungert som røde tråder gjennom analysen av datamaterialet: ”Tradisjonell” kontra ”moderne” hytte, rekreasjon, og barn som pådrivere for strømforbruk. Alle disse tre emnene, som jeg videre vil ta for meg, kan ses i sammenheng med praktisk og symbolsk bruk av teknologier og energi på hytta.

Mellom “tradisjonelt” og “moderne” hytteliv

Ideen om den ”ekte” hytta blir gjerne beskrevet som lavteknologisk, avsidesliggende og primitiv (Garvey 2008; Grimstad & Lyngø 1993; Jørgensen 2009a). I tillegg blir vedfyring og talglys trukket fram som betydningsfulle aspekter for å skape den rette hyttestemningen (Langdalen 1965 i Jørgensen 2009b: 9), og en stilmessig utforming med blant annet aldringsmalte møbler, smijernslamper og arvegods kjennetegner forestillingen om den ”tradisjonelle” hyttestilen (Garvey 2008: 215). Er dette et ideal mine informanter er opptatte av?

Med bakgrunn i de ni kvalitative intervjuene vil jeg svare både ja og nei på dette spørsmålet. Jeg har i løpet av analysen trukket fram flere eksempler på forhandlinger rundt ”tradisjonelle” versus ”moderne” elementer på hytta. Som jeg vil vise har flere av informantene tanker og formeninger om hva en hytte er, og hva som hører til og ikke i hyttelivet. De har på ulike måter tatt disse forestillingene om en ”ekte” hytte i betraktning når de har forhandlet fram sine egne hyttepraksiser.

For eksempel har en av familiene anskaffet seg en relativt liten TV på hytta, som de ikke vil gi for stor oppmerksomhet til. Familien foretrekker andre aktiviteter i hyttelivet. Ideer om hvilke aktiviteter som er ”hyttete” og ikke, kan ha vært viktige aspekter i forhandlingene rundt domestiseringen av fjernsynet på denne familiens hytte. Det samme gjelder for kommunikasjonsteknologi. Her har det samme ekteparet innlemmet både laptop og mobilt bredbånd på hytta, selv om disse teknologiene blir sett på som uønskede elementer i hyttelivet.

Vi har bevisst holdt hytta som et sånt fristed til nå da. […] Men så har vi da ordnet oss den fantastiske tingen med sånn mobilt bredbånd. Så nå har vi begynt å ha med PCen, og da er det straks gjort litt annerledes. Så jeg lurer på at jeg skal boikotte det. Begynne å legge igjen PCen hjemme igjen. For det er utrolig fort gjort å koble seg opp, og sjekke litt jobbmail og kanskje ta tak i [arbeidet], når en først har koblet seg opp (Gunn Nydal).

Dette kan ha en sammenheng med at hytta blir sett på som et rekreasjonssted, noe jeg vil ta for meg nærmere lenger ned. Disse eksemplene viser at familien har klare formeninger om hva som hører til på hytta og ikke. Selv om denne familien forhandler med en idé om et tidligere etablert ”hytteideal”, har moderne teknologiene blitt domestisert inn i hyttelivet. Slik sett forblir ”idealet” en abstrakt tanke, og ikke gjennomført i praksis. Hytta er i dette tilfellet altså ikke lavteknologisk, og de ”tradisjonelle” aspektene eksisterer kun på idé-planet.

Kun tre av de intervjuede familiene har i utstrakt grad utformet hyttene sine med møbler, dekorasjoner, farger og materialer som kjennetegner den ”tradisjonelle” hyttestilen. Samtidig har alle disse familiene innlagt strøm på hytta, samt varierende grad av moderne, strømforbrukende teknologier for underholdning, kommunikasjon, husarbeid, lys og varme. To av familiene har i tillegg innlagt vann, og teknologier som konsumerer strøm gjennom bruk av varmt vann. Et sitat fra en av informantene viser godt hvordan hun forhandler med en idé om en ”ekte” hytte:

Jeg anser det som hytte selv om det er både stort og moderne og har oppvaskmaskin, kjøleskap og dusj og sånn. Det er hytte likevel, altså.

En annen av disse familiene skiller seg ut ved at de har sterke formeninger om hva som hører med på hytta og ikke. Med bakgrunn i en idé om en viss ”hyttestandard”, har familien forhandlet seg fram til en hytte uten innlagt vann og med få lamper installert. TV, DVD-spiller, Playstation, datamaskin, parabol, motorvarmer, panelovner og varmekabler i gulvet har derimot fått innpass på hytta deres.

Hyttene til disse tre familiene har en blanding av moderne og tradisjonelle elementer. Samtidig som hytta skal se ut som en ”hytte”, er moderne teknologier domestisert inn i hyttelivet som en forlengelse av hverdagslivet. Dette kan ha en sammenheng med hvilke teknologier og tjenester som blir oppfattet som normale og nødvendige. Rekreasjon, som jeg vil komme tilbake til nedenfor, er også et vesentlig aspekt ved hyttelivet. Teknologier som representerer beleilighet og komfort blir slik sett selvfølgelige elementer på hytta. For disse tre familiene har den stilmessige utformingen av hytta vært viktig for å skille hytta fra hjemmet. Men hva med hytter som både gjennom fasiliteter og stil er tilsvarende hjemmet i byen?

To av informant-familiene har utpregede ”moderne” hytter, som de selv sammenligner med hus. Likevel kaller de hytta si for ei hytte. Begge disse familiene har tatt mye hensyn til design og estetikk ved utformingen av hytta. Samtidig synes de begge at vedfyring er et viktig aspekt ved hyttelivet. En av informantene sier det er essensielt å ”kjenne litt lukta av bål” når han oppholder seg på hytta, og en annen får fram at det er ”hyttefølelse” å komme til en kald hytte og fyre opp i peisen. Den ene av disse informantene har en klar formening om at det ikke finnes noen fasit på hva en hytte er, og i forbindelse med baderommet på hytta, sier hun at hun ikke lenger vet hva et hyttebad er. Samtidig som disse utsagnene viser at hun tar avstand fra ”den tradisjonelle hytta”, har hun likevel en formening om at den finnes på en eller annen måte. Den andre av disse to distanserer seg også fra ”den ekte hytta”, men har likevel formeninger om hva som hører til på hytta og ikke. Mens denne informanten mente at walk-in-garderobe ikke hører hjemme på hytta, har han derimot både to bad, boblebad, design-møbler og tørketrommel på den 140 kvadratmeter store hytta. Begge disse familiene forholder seg altså til en idé om et ekte hytteliv, men har selv valgt å skape andre versjoner av hytta.

I motsetning til de tre familiene jeg snakket om i avsnittet lenger opp, har sistnevnte to familier stilmessig sett ”moderne” utforminger på hyttene sine. Samtidig foretrekker de såkalte ”tradisjonelle” hyttevaner som ”knitrende vedfyring”. Slik sett blir også hyttene til disse to familiene en blanding av tradisjonelle og moderne aspekter, men på en annen måte enn ved tilfellene vist lenger opp. Alle disse eksemplene viser at hytta er et mangfoldig og flertydig fenomen. Det finnes ingen fasit på hva en hytte er. Teknologier kan være domestisert inn i hyttelivet, selv om de for eierne representerer noe annet enn ”hytte”. En ”tradisjonelt” utformet hytte er ikke nødvendigvis lavteknologisk. Og moderne hytter som har mange likhetstrekk med hus, kan beholde ”tradisjonelle” hyttevaner som å ”kjenne lukta av bål”.

Gjennom forhandlinger og domestiseringsprosesser skaper hytteeierne forskjellige praksiser, rasjonaliteter og symbolikker rundt hytte-fenomenet. Samtidig er deres forskjellige forståelser av hva som er normalt og nødvendig med på å påvirke hvilke teknologier som domestiseres på hytta og ikke. Teknologier som hytteeierne er avhengige av i hverdagslivet, slik som dusj, fjernsyn og oppvaskmaskin, blir tatt med på hytta for å oppnå beleilighet, renslighet og komfort. Disse fasilitetene vinner ofte i forhandlingene om hva som får innpass på hytta og ikke, for det ligger en tatt-for-gitt-holdning i bakgrunnen (Shove 2003). Teknologiske og strømforbrukende praksiser blir slik sett en naturlig del av hyttelivet, og komfort, renslighet og beleilighet vinner over idealet om den ”ekte” hytta.

Med innlagt strøm, vann, kloakksystem, vei fram til døra og en rekke teknologier for både underholdning, kommunikasjon, husarbeid, lys, varme og vann, er hyttene til mine informanter materielt sett tilnærmet lik hjemmene deres. Men hva med de symbolske aspektene ved hyttelivet? Hva er det her som skiller hytta fra hjemmet? Hvilken betydning har hytta i hverdagslivet? Og hvilke sammenhenger har dette med fasiliteter, teknologier og strømforbruk?

Rekreasjon og energiforbruk

Omtrent alle intervjuobjektene assosierer hytta med frihet, ro, familieliv, kos, uteaktiviteter, forandring fra hverdagen og avkobling. Disse kriteriene stemmer bra overens med tidligere studier omkring hytta (se f.eks. Garvey 2008; Kaltenborn & Clout 1998; Ling et al. 1997). Hytta er for de fleste av informantene et rekreasjonssted. Mange av hytteeierne sier at ”du er ikke på hytta for å gjøre husarbeid” og ”det skal være enkelt å dra på hytta”. De vil ha maks utbytte av helga. Det vil si at de ikke vil bruke for mye tid på å etablere seg på hytta en fredagskveld, og ikke styre så mye før de drar igjen på søndag. Alle fasiliteter og energikrevende teknologier er domestisert inn i hyttelivet for å muliggjøre en lettvint, beleilig og avslappende helg. Samtidig åpner de for mer fleksibel bruk av hytta resten av året. Men på hvilke måter er teknologiene med på å muliggjøre rekreasjon?

Enkelte teknologier bidrar til direkte former for rekreasjon i hyttelivet. Boblebad og badestamp er tydelige eksempler på dette. Som en av informantene uttalte i forbindelse med en eventuell badestamp: ”Og litt sånn luksus, for å dra sånn skikkelig hard-rekreasjon på hytta”. Andre teknologier jeg har funnet at intervjuobjektene bruker for eksplisitt avkobling på hytta er for eksempel dusjen, fjernsynet og belysningsteknologien. I forhold til dusjing og belysning ser jeg her paralleller til tidligere forskning. I følge Shove (2003) handler ikke dusjing alltid kun om renslighet, men kan være for å våkne opp, forberede seg til leggetid eller rett og slett for velbehag og rekreasjon. Det samme gjelder for belysning. Ved siden av praktisk bruk av lys, benyttes lamper for å skape en hyggelig og komfortabel stemning. Disse poengene stemmer bra overens med min empiri. En av informantene dusjet daglig på hytta fordi det var godt, og en annen brukte elektriske lamper for å skape en behagelig og avslappende stemning på hytta. Angående fjernsynsapparatet nevnte en av informantene at hun slappet ordenlig av når hun satte seg foran TVen på hytta en fredagskveld. Da var det helg. Energikrevende teknologier er derfor med på å muliggjøre direkte rekreasjon i hyttelivet.

Arbeidsbesparende teknologier, slik som oppvaskmaskin og vaskemaskin, kan på den andre siden bidra til mer indirekte former for rekreasjon. Dette kan ses i sammenheng med begrepet beleilighet. Ved å effektivisere husarbeidet, frigjøres mer av tiden til andre aktiviteter som informantene verdsetter i hyttelivet (Shove 2003). De fleste av intervjuobjektene har enten vaskemaskin eller oppvaskmaskin på hyttene sine, og fire av dem har begge deler. En av informantene uttalte blant annet at hun ikke ville bruke tida på hytta på å vaske kopper, og ektemannen sa han ville ha alle fasiliteter på hytta for å slippe mas fra resten av familien, og bedrive andre aktiviteter enn hjemme. Kommunikasjonsteknologi og oppvarmingsteknologi kan også ses på som bidragsytere til indirekte former for rekreasjon. En av hytteeierne uttalte blant annet at han slappet bedre av på hytta når han kunne holde seg oppdatert på arbeidsfronten, gjennom bruk av moderne kommunikasjonsteknologi. Samme informant så det som beleilig å komme til en ferdig oppvarmet hytte når familien ankom hytta på sene fredagskvelder.

Samtidig som strømkrevende teknologier er med på å opprettholde et beleilig hytteliv, kan den samme effekten oppnås på alternative måter. To av informant-familiene som ikke har oppvaskmaskin på hytta, benytter seg hyppig av engangsservise for å ”slippe å stå og vaske kopper hele tiden”. Her blir papp og plastikk sett på som nødvendige komponenter i hyttelivet, og dette vil jeg si har en sammenheng med beleilighets-tankegangen som jeg snakket om lenger opp.

Hva som legges i konseptene komfort og beleilighet varierer mellom tid, sted og kultur (Shove 2003). Det samme vil jeg si kan gjelde for rekreasjon. Det finnes for eksempel varierende praksiser når det gjelder belysning på hyttene til informantene. Mens én familie i utstrakt grad benytter seg av talglys for å oppnå en behagelig og avslappende stemning, bruker en annen elektriske lamper for å oppnå den samme effekten. For et par av informantene er det ikke så farlig med dusjing og renslighetskrav i hyttelivet. Dette kan også ses på som en måte å slappe av på. Samtidig er det andre hytteinformanter som dusjer for kosens skyld. Disse eksemplene viser også at ønsket om rekreasjon ikke nødvendigvis fører til et høyt strømforbruk. Den samme effekten kan oppnås med forskjellige praksiser og rasjonaliteter.

Med eksemplene i dette avsnittet har jeg fått fram at hva som blir sett på som komfort, beleilighet og rekreasjon er varierende for de forskjellige hytte-eierne. Med bakgrunn i at ulike teknologier for underholdning, kommunikasjon, husarbeid, lys, varme og vann blir domestisert eller ikke, og på forskjellige måter inn i hyttelivet til de enkelte, vil også konsekvensene for strømforbruket nødvendigvis være varierende. 

Både direkte og indirekte former for rekreasjon kan ses i tilknytning til begrepet komfort. I likhet med konseptene renslighet og beleilighet, blir vaner og praksiser i relasjon til komfort-begrepet ofte oppfattet som normale og nødvendige (Shove 2003). Hytta er for mange av informantene en flukt fra hverdagslivet og sosiale forpliktelser. På hytta forventer de optimal rekreasjon. Slik sett blir energikrevende teknologier fra hjemmet dratt med på hytta som en forlengelse av hverdagslivet. Samtidig finnes det også alternativer for å oppnå den samme effekten. Brudd med hverdagen handler altså ikke om å komme seg til et materielt sett lavteknologisk og primitivt sted, men å oppleve forandring fra hverdagen gjennom symbolske betingelser. Konstruksjonen hytta blir gjennom domestiseringsprosesser ilagt forskjellige praksiser og betydninger, og disse prosessene er med på å skille hytta fra hjemmet.

Barn som pådrivere for energiforbruk

Barnefamilier er som nevnt innledningsvis målgruppen for denne undersøkelsen. Alle informantene har barn som fortsatt bor hjemme, bortsett fra ett par som var gravide med sitt første barn da jeg gjennomførte intervjuene. Underveis i analysen, og gjennom utformingen av de forskjellige kapitlene, oppdaget jeg hvordan barna ofte ble dratt fram i forhandlingsprosessene rundt domestiseringen av forskjellige teknologier på hytta. Barna dukket opp som aktører både når det var snakk om underholdningsteknologi, arbeidsbesparende teknologier, oppvarmingsteknologi, hygieniske fasiliteter og boblebad.  

Når det gjelder bruk av underholdningsteknologi, blir fjernsynet nevnt av flere familier som ”kjekt å ha når man har små barn”. Med dette argumentet menes både at barna kan plasseres foran TVen hvis de våkner tidlig, og for å underholde barna så de ikke kjeder seg på hytta. Tenåringsdattera til en av informant-familiene er enebarn, og foreldrene uttaler at hun kjeder seg lett hvis hun ikke får ha underholdningsteknologi på hytta. Hun har en egen TV på hemsen på hytta, med DVD-spiller og Playstation. I tillegg har hun med seg laptop med tilgang til Internett. Familien til denne jenta har klare ideer om hvilke fasiliteter og teknologier som hører til og ikke på hytta. De er de eneste blant informantene som ikke har innlagt vann på hytta, og de har svært få elektriske lamper. Disse valgene har de tatt for å bevare en viss ”hyttestandard”. Flere former for moderne underholdningsteknologi har derimot blitt inkludert i hyttelivet. Hytta symboliserer for denne familien et familiested. I forhandlingene rundt underholdningsteknologiens innpass på hytta, har ”familie-argumentet” vunnet over ”tradisjons-argumentet”. I samråd med tidligere studier rundt hytta, har ”tradisjonelle” hyttevaner måtte vike for hytta som et familiested (Vittersøe 2007). Dette er et godt eksempel på hvordan mangfoldige og situasjonsbetingede hyttepraksiser skapes gjennom domestiseringsprosesser. Visse teknologier får innpass, andre ikke.

I følge Vittersøe (2007) ligger det ofte større legitimitet bak å innlemme arbeidsbesparende teknologier framfor underholdningsteknologier i hyttelivet. Dette stemmer ikke overens med min empiri. Så lenge underholdningsteknologien bidrar til rekreasjon, å holde familien samlet og barna underholdt, er disse teknologiene likeså naturlige aspekter ved hyttelivet som arbeidsbesparende teknologi. Samtidig blir det gjennom domestisering skapt forskjellige versjoner av hytta. Mens enkelte innlemmer visse teknologier som naturlige aspekter i sine hytteliv, får alternative teknologier innpass på hyttene til andre.

Informantenes innlemming av arbeidsbesparende teknologier på hytta, slik som oppvaskmaskin og vaskemaskin, har også blitt argumentert for med bakgrunn i barna. Dette har ofte en sammenheng med konseptet beleilighet, og hvordan husarbeidet kan gjøres mer lettvint i hyttelivet. En av informantene syntes det var veldig kjekt med vaskemaskin i tilfeller hvor barna hadde omgangsyken på hytta. I tillegg slapp familien å planlegge så mye i forkant av hytteoppholdet, siden de har egne hytte-klær. Dette gjelder flere av informantene. Disse rasjonalitetene kan ses i sammenheng med hytta som et rekreasjonssted, som jeg snakket om lenger opp. Beleilige teknologier er med på å frigjøre tid, slik at informantene kan bedrive andre aktiviteter enn husarbeid i hyttelivet. Slik sett blir energikrevende teknologier nødvendige elementer på hytta.

I forhold til oppvarming er det flere av familiene som synes det er kjekt å ha innlagt strøm på hytta på grunn av barna. ”[Det] spiller ingen rolle med vær og vind om en er hjemme eller på hytta, for vi har de samme fasilitetene”, uttalte en av informantene. En annen fikk fram at hun mente det var greit å ha varmekabler i gulvet og litt høyere innetemperatur enn hva hun foretrakk selv, på grunn av småbarna. En tredje familie syntes det var kjekt å holde en ”liten lunk” på hytta året rundt siden de ofte ankom hytta sent på kveldene grunnet datteras fritidsaktiviteter. Her blir altså barnas ”behov” brukt som rettferdiggjøring for strømforbruket til oppvarming på hytta. Barna blir slik sett indirekte aktører i forhandlingsprosessene rundt oppvarmingsteknologiene. Dette kan ha en sammenheng med hvordan vitenskapelige- og kommersielle interessenter har vært med på å sette en standard for hva som er normalt og nødvendig når det kommer til komfort (Shove 2003). Det ligger en tatt-for-gitt holdning bak forbruket av elektrisitet på hytta, og dette kan være vanskelig å rikke ved. Og jeg vil tro spesielt når det angår barna.

I likhet med begrepet komfort, blir praksiser og vaner i forbindelse med konseptet renslighet ofte sett på som naturlige behov (Shove 2003). Flere av informantene syntes det var kjekt med hygieniske fasiliteter på grunn av småbarna. En av dem uttalte at hun var usikker på om hytta hadde blitt brukt like mye uten innlagt vann. Energikrevende teknologier blir slik sett domestisert inn på hytta som en videreføring av hverdagslivet. Fasiliteter og teknologier som hytte-eierne er avhengige av hjemme, blir også sett på som normale og nødvendige i hyttelivet for barnefamiliene.

Boblebadet konsumerer, i likhet med dusjen, mye strøm i form av oppvarming av varmt vann. Jeg vil si at dette er en ren komfort-teknologi, i motsetning til dusjen som hovedsakelig, men ikke ensidig, kan ses på som en renslighets-teknologi. Mens enkelte av informantene ønsker seg boblebad eller badestamp for de voksne, har en av familiene et utendørs boblebad for barna. Boblebadet beskrives som ”[…] et populært innslag til alle barna [og] veldig sånn fancy med full belysning og stereoanlegg og wow!”. Denne familien er klare over at boblebadet trekker mye strøm, men har likevel domestisert denne bade-teknologien til å bli en del av hyttelivet. Lek, hygge og luksus for barna blir her prioritert framfor å holde strømregningen nede. Hytta som et rekreasjons- og familiested har altså vunnet gjennom i forhandlingsprosessen som ledet fram til domestisering av boblebad på denne familiens hytte.

Flere studier har påpekt relevansen av å studere dynamikken innad i familier i forhold til forbruk (Grønhøj 2006; Grønhøj & Ölander 2007; O’Malley & Prothero 2007). De forskjellige familiemedlemmene påvirker hverandre gjensidig når det gjelder holdninger og konsum. Samtidig som foreldre overfører synspunkter og praksiser rundt miljø og forbruk til sine barn, besitter barna også en viktig påvirkningskraft. Denne påvirkningen kan være direkte, gjennom at barna vil ha én type vare framfor en annen, eller indirekte, gjennom at foreldrene kjøper spesielle produkter med hensyn til barna (Grønhøj 2006). Disse poengene kan også ses i sammenheng med min egen empiri. Når det gjelder argumentasjon om varmekabler med bakgrunn i barna, virker ungene som indirekte påvirkning. Eksplisitte ønsker om Playstation og DVD-spiller fra barnas side, kan derimot ses på som en mer direkte innflytelse på forbruket.

Med alle disse eksemplene om barna som pådrivere for energiforbruk, har jeg fått fram at barna spiller viktige roller i forhandlingsprosessene som leder fram til domestisering av varierende teknologier på de forskjellige hyttene. Barna fungerer både som direkte og indirekte påvirkning i utformingen av hyttelivet. I de fleste eksemplene er det for øvrig foreldrenes fortolkninger av barna som inkluderer dem i forhandlingsprosessene. Barna blir av foreldrene brukt som ”unnskyldning” for strømforbruket, og har i de fleste eksemplene altså en indirekte påvirkning på forbruket av elektrisitet. I denne oppgaven intervjuet jeg kun foreldrene. I en videre studie av hytta og energiforbruk kunne det vært interessant og å ha snakket med hele familien rundt strømkrevende vaner og praksiser i hyttelivet. Dette ville ha gitt et mer komplekst og helhetlig bilde av energiforbruket. Kanskje har barna også motsatt innvirkning på strømforbruket, som bremser i stedet for pådrivere for energibruk?

Konklusjon

Energiforbruk er som nevnt tidligere et komplekst fenomen, og sosiale så vel som teknologiske aspekter må tas i betraktning. I løpet av denne artikkelen har jeg fått fram både praktiske og symbolske sider ved strømforbruket på hytta. Strømkrevende teknologier blir innlemmet i hyttelivet for å vedlikeholde visse standarder når det kommer til komfort, renslighet og beleilighet. Teknologier og fasiliteter som tas for gitt i hverdagslivet, blir tatt med på hytta som en forlengelse av hjemmet. Eksempler på disse kan være fjernsyn, dusj, oppvaskmaskin og varmekabler i gulv. Disse materialitetene blir ofte sett på som normale og nødvendige, og sørger i tillegg for direkte og indirekte former for rekreasjon. Normale og nødvendige fasiliteter på hytta synes å ha ekstra stor tyngde når det er barn i bildet. Som argumentert ovenfor, brukes barna ofte som en ”unnskyldning” for strømforbrukende teknologier på hytta.

Samtidig som enkelte av mine informanter ønsker å opprettholde en viss ”tradisjonell hyttestandard”, er rekreasjon, komfort og beleilighet viktige aspekter ved hyttelivet. Derfor blir hytta ofte en blanding av moderne og tradisjonelle elementer. Hyttene til informantene varierer både i størrelse, utforming og strømforbruk. Gjennom ulike domestiseringsprosesser innlemmer hytteeierne forskjellige teknologier og fasiliteter på hyttene sine. Likevel kaller alle familiene hytta si for ei hytte. Konseptet hytte er slik sett en dynamisk konstruksjon, og nye erfaringer, kunnskaper og teknologier kan føre til en re-fortolkning av hyttekonseptet (Aune 1998). Hva en hytte er og betyr varierer altså mellom kultur, tid og sted.

Situasjonsbetingede forhandlinger mellom hytteeiere og teknologi har ført til en rekke forskjellige konsekvenser for energiforbruket på hytta. Derfor kan ikke dette forbruket beskrives som endimensjonalt og gitt. Selv om de ulike hyttene har relativt like tekniske utgangspunkt, oppstår forskjellige konsekvenser for energiforbruket som en følge av domestisering. Som nevnt innledningsvis i denne artikkelen varierer strømforbruket blant mine informanter fra 1 500 kWt årlig til 9 500 kWt årlig. Praksiser, symbolikker og kunnskapsdimensjoner de forskjellige hytteeierne forhandler seg fram til i samspill med teknologiene er mangfoldige og varierte. Dette mangfoldet må tas hensyn til når strategier for et mer miljøvennlig energiforbruk skal utformes.

Referanser

• Aune, M. (1998): ”Nøktern eller nytende - Energiforbruk og hverdagsliv i norske husholdninger”. STS-rapport nr. 34, Senter for teknologi og samfunn, NTNU, Trondheim.
• Berker, T. & Gansmo, H. J. (2008a): ”Paradoxes of design. Sustainability and the aestheticization of Norwegian bathrooms 1990-2008”, Senter for teknologi og samfunn, NTNU, Trondheim.
• Berker, T. & Gansmo, H. J. (2008b): “Dynamics of Energy Demand in Hytte Culture”. Senter for teknologi og samfunn, NTNU, Trondheim.
• Garvey, P. (2008): “The Norwegian Country Cabin and Functionalism: A Tale of Two Modernities”, Social Anthropology 16: 203-20.
• Grimstad, I. and J. Lyngø (1993): “The pleasure of the holiday cabin: a subtle paradox”, Ethnologia Scandinavica 45: 45-57.
• Grønhøj, A. (2006): “Communication about consumption: a family process perspective on ‘green’ consumer practices”, Journal of Consumer Behaviour 5: 491-503.
• Grønhøj, A. & Ölander, F. (2007): “A gender perspective on environmentally related family consumption”, Journal of Consumer Behaviour 6: 218-235.
• Johnsen, T (2009): Hytteliv og energi – Mellom trivsel, tradisjon og teknologi. Masteroppgave, Institutt for tverrfaglige kulturstudier, Senter for teknologi og samfunn, NTNU, Trondheim.
• Jørgensen, F. A. (2009a): ”Den teknologiske hytta”. Kronikk. Dagens Næringsliv, 21. januar 2009.
• Jørgensen, F. A. (2009b): ”Seeking Simplicity through Technology: Living the Simple Life in Norwegian Leisure Cabins, 1950-1980”, Senter for teknologi og samfunn, NTNU, Trondheim.
• Kaltenborn, B. P. & Clout, H. D. (1998): “The Alternate Home – Motives of recreation Home Use”, Norsk Geografisk Tidsskrift – Norwegian Journal of Geography, Vol. 52(3): 121-132.
• Ling, R., Julsrud, T. Krogh, E. (1997): ”The Goretex Principle: The Hytte and Mobile Telephones in Norway”, i Haddon, L. (Ed.): Communications on the Move: The Experience of Mobile Telephony in the 1990s. COST248 Report.
• O’Malley, L. & Prothero, A.. (2007): ”Editorial. Contemporary families and consumption”, Journal of Consumer Behaviour 6: 159-163.
• Shove, E. (2003): Comfort, Cleanliness and Convenience – The Social Organization of Normaliy, Berg Publishers, Oxford, UK.
• Sørensen, K. H. (2004): ”Tingenes samfunn. Kunnskap og materialitet som sosiologiske korrektiver”, Sosiologi i dag, vol. 34: 5- 25.
• Sørensen, K. H. (2005): “Domestication: The Enactment of Technology”, i Berker et al. (red.): Domestication of Media and Technology, Open University Press, s. 40- 61.
• Thagaard, Tove (2003): Systematikk og innlevelse - En innføring i kvalitativ metode, Fagbokforlaget, Bergen.
• Vittersø, J. (2007): “Norwegian cabin life in transition”, Scandinavian Journal of Hospitality and Tourism, Vol. 7(3): 266-80.
• Wilhite, H., E. Shove, L. Lutzenhiser and W. Kempton (2000): “The Legacy of Twenty Years of Energy Demand Management: We Know More about Individual Behaviour but next to Nothing about Demand”, i E. Jochem et al. (red). Society, Behaviour, and Climate Change Mitigation, pp. 109-26. Dordrecht: Kluwer Academic.

Fotnoter