Flerhushjemmet

De siste tiår har det skjedd store endringer i utbygging av hytteområder i Norge, ikke i utbyggingstakt, men i hyttestørrelse, standard og utbyggingsform. Et stadig økende antall hushold disponerer nå flere bygninger med boligstandard. Hjemmet består av flere boliger på ulike steder, som til sammen konstituerer flerhushjemmet.

Midt på 1960-tallet var det 150-160 000 hytter i landet, og det ble oppført ca 10 000 hytter pr. år, uten planlegging. Utbyggingstakten var altså om lag dobbelt så høy som nå. Noe måtte gjøres. I 1962 ble ”fjellplanteamet” oppretta for å lage modeller for hyttebygging. Modellene fra ”Fjellbygd og feriefjell” baserte seg på et klart skille mellom ubebygde og bebygde områder. Fritidsbebyggelsen skulle innordne seg natur- og kulturlandskapet, og det skulle være byggeforbud i snaufjellet og langs strender og elvebredder.

Utover 1970-tallet avtok veksten i nybygging av hytter, men det ble fremdeles bygd 8-9 000 hytter pr år. Mange kommuner var likevel skeptiske. Hyttebygging førte til press på og konkurranse om bruken av naturområder, og krevde omfattende ressurser til planlegging av hytteområder og saksbehandling av byggesøknader. Hyttebygging tok arbeidskraft fra vanlig husbygging, og kostnader til planlegging og infrastruktur ble ikke dekka av avgifter. I 1980-årene avtok den årlige veksten. Samtidig var det klare rikspolitiske ambisjoner om økt hyttebygging. Miljøverndepartementet mente at kommunene praktiserte bestemmelsene som regulerte hyttebygging for strengt, og ga i 1982 ut et rundskriv som presiserte at dispensasjon fra byggeforbud for hytter burde gis ”når ikke arealdisponeringshensyn taler i mot”. Kommunene måtte ”ikke praktiserer bestemmelsene mer restriktivt enn nødvendig”.

Utover 1990-tallet begynte fjellkommunene i større grad enn tidligere å se utbygging av fritidsboliger og reiselivsanlegg som en viktig del av kommunal næringsutvikling. Den sterke økinga i priser på tomter og fritidsboliger førte også til stor interesse og konkurranse mellom grunneiere om å få bygge ut på sin grunn, og fritidsboliger ble ei viktig økonomisk drivkraft i utbygging av fjellandsbyer. Utbyggingsområder for fritidsboliger kombinert med reiselivsanlegg ble utvikla i større omfang. Både utbyggingsprosjekter og drift av reiselivsanlegg ble i stor grad styrt av eksterne selskaper og/eller sterke lokale aktører. Alt dette satte kommunal planlegging, særlig arealplanlegging, og kommunal forvaltning under sterkt press, både når det gjaldt kapasitet og kompetanse. Utbyggingstakten økte til 4-5000 hytter pr. år. etter tusenårsskiftet. I dag har vi totalt vel 420 000 fritidsboliger i landet – seterhus og bolighus brukt som fritidsbolig medregnet.

Endringene i hyttebygginga vakte bekymringer, og ved behandling av St.meld. nr. 21 (2004-2005) Regjeringens miljøvernpolitikk og riktes miljøtilstand trakk Stortinget opp nasjonale rammer for utvikling av fritidsbebyggelse. Miljøverndepartementet fulgte opp med en veileder om planlegging av fritidsbebyggelse. De siste tiårenes utfordringer som knytter seg til hytter som fritidsboligfelt og hytter som del av fjellandsbyer, blir likevel lite omtalt. Fortsatt er det anbefalingene fra Fjellplanteamet som gjelder.

Fjellandsbyene, som Hafjell, Kvitfjell, Sjusjøen, Hemsedal, Geilo m.fl. har fått mye oppmerksomhet i media de siste to tiårene. De utgjør under 5 prosent av det totale antallet fritidsboliger i fjell- og skogsområder, men en vesentlig større andel av de ressursene som i dag pløyes inn i fritidsboligsegmentet. For eksempel er en av 4 fritidsboliger i Oppland i dag bygget etter 1997, og hovedtyngden av disse er lokalisert i fjellandsbyer. Det er derfor gode grunner til å rette oppmerksomheten mot disse områdene fordi de gir helt andre, og nye, utfordringer enn de tradisjonelle hytteområdene og fritidsboligfeltene. Fjellandsbyene planlegges fortsatt etter i hovedsak de samme prinsippene som for tradisjonelle hytteområder, med vurderinger stort sett bare av landskaps-, natur- og miljøhensyn. Mulige regionale konsekvenser er lite inne i bildet. I motsetning til tradisjonelle hytteområder og fritidsboligfelt, er fjellandsbyene et forholdsvis nytt fenomen i Norge, med få erfaringer å bygge på. Det er stort behov både for kunnskaps- og forvaltningsutvikling.

Paradoksalt nok er i dag oppmerksomheten størst der problemet er minst: fritidsboligenes konsekvenser for natur- og landskap. Problemet er ikke lite fordi konsekvensene er små, men fordi konsekvensene av fritidsboliger for natur- og landskap i hovedsak blir tilfredsstillende håndtert innafor dagens planleggings- og forvaltningspraksis. Kommunene har ansvaret for planlegginga etter plan- og bygningsloven. De får veiledning av fylkeskommunen og fylkesmannen, som også kan sørge for samarbeid og koordinering mellom kommuner. Fylkeskommunen, fylkesmannen og andre regionale statsetater fremmer innsigelser dersom kommunene ikke ivaretar regionale og nasjonale interesser, og da kan planene ikke vedtas. Det er likevel god grunn til å etterlyse bedre planlegging av fritidsboliger. Fjellplanteamets retningslinjer fra 1960-tallet som fremdeles anvendes, er ikke lenger tilstrekkelige. Det er ikke nok bare å vurdere og ta hensyn til natur og landskap. Flerhushjemmet bryter med de fleste forvaltningsordninger som jo stort sett er knytta til bolig (og bare ei boligadresse), arbeidsplass(er) og offentlig tjenesteproduksjon. Dette gir utfordringer som det er gjort svært lite med

Flerhushjemmet skaper rekreativ pendling mellom dagliglivsboligen og fritidsboligen som er lett å observere, og den gir tydelige utslag på vegvesenets tellepunkter for biltrafikk. Vi vet likevel lite om trafikken, både når det gjelder omfang, fordeling på reisemidler og ikke minst om mulighetene for å redusere transportbehovet og overføre biltrafikk til buss og tog. Hvordan bør slike vurderinger påvirke planlegging av nye utbyggingsområder for fritidsboliger? Rekreasjonsregioner, som defineres av ulike aktørers tilgang til og bruk av de forskjellige boligene i sitt flerhushjem, og rekreativ pendling, kan være vel så betydningsfull som bolig- og arbeidsmarkedsregioner og arbeidspendling som får all oppmerksomhet. Hvor stort er omfanget av dette fenomenet? Hva er konsekvensene, for hvem? Hvordan kan konsekvensene håndteres? Hvilke endringer bør dette få for offentlig planlegging og forvaltning?

Dette nummeret av Utmark belyser noen av disse problemstillingene og inviterer til en refleksjon over og diskusjon om fritidsboligfenomenet i Norge.

Neste år har UTMARK vært i drift i 10 år. Vi planlegger å markere dette ved å videreutvikle tidsskriftet ved å etablere en ny seksjon med fagfellevurderte artikler – dette kan du lese mer om under lenken til Planer i menyen på nettstedet vårt.

Terje Skjeggedal og Tor Arnesen

Lillehammer 2. oktober 2009.