UTMARK - tidsskrift for utmarksforskning |
|
http://www.utmark.org | 1/2010 |
|
Frivillig vern av skog - mere vern og mindre konflikter
Høsten 2009 ble det på oppdrag fra Direktoratet for naturforvaltning gjennomført to evalueringer av ordningen med Frivillig vern av skog. Norsk institutt for naturforvaltning (NINA) utførte en naturfaglig evaluering av områdene (Framstad og Blindheim 2010) og Norsk institutt for by- og regionsforskning (NIBR) i samarbeid med NINA Lillehammer evaluerte arbeidsformen Frivillig vern (Skjeggedal m.fl. 2010). Inkludert i evaluering av arbeidsformen var en spørreundersøkelse til skogeiere. I denne artikkelen presenterer vi resultatene fra evalueringsprosjektene samlet. 1. BakgrunnStore konflikter og svake resultater i barskogvernetGjennomføring av barskogvernet på 1990-tallet førte til mange og til dels sterke konflikter mellom skogeiere og miljøvernmyndighetene. Det var en situasjon som verken skogeiersamvirket eller miljøvernmyndighetene kunne leve med. En naturfaglig evaluering av skogvernet i 2002 viste at verneområdene var skeivt fordelt i forhold til geografi, naturforhold og skogtyper (Framstad m.fl. 2002). Om lag én prosent av produktiv skog var da vernet, mens minst 4,6 prosent ble vurdert som nødvendig for å dekke vernebehovene. Det var særlig stor underdekning av skogvern i lavlandet og i Sørøst-Norge, dvs. i skogområder med høyest artsmangfold og mest varierte skogtyper der presset fra intensiv skogsdrift og andre inngrep også er størst. Frivillig vern som alternativKonfliktene i skogvernet er gjentatte ganger diskutert i Stortinget. Ordningen med Frivillig vern, som ble lansert av Norges Skogeierforbund i 2000, har fått brei politisk oppslutning. Siden 2003 er nesten alle nye prosesser for vern av skog på privat grunn gjennomført som Frivillig vern og ikke som tradisjonelle verneplanprosesser. Det er likevel diskusjon om Frivillig vern kan erstatte, eller bare supplere, tradisjonelt vern. Særlig er det reist spørsmål om Frivillig vern-prosessen fanger opp de beste områdene sett i forhold til målene med skogvernet om å ta vare på biologisk mangfold og skog med urørt preg. Frivillig vern-prosesser skiller seg fra tradisjonelle verneprosesser først og fremst i oppstarten og de første fasene. Deretter følger Frivillig vern den samme prosessen som tradisjonelt vern for naturreservater etter naturvernloven (etter 1. juli 2009 naturmangfoldsloven). Tradisjonelt vern starter med naturfaglige registreringer, vurdering av verneverdier og utforming av forslag til verneområder i regi av miljøvernmyndighetene. Erstatninger blir ikke vurdert før etter at verneplanen er endelig vedtatt. Frivillig vern, derimot, starter formelt ved at skogeier(e) leverer et tilbud til Fylkesmannen om Frivillig vern. Forut for dette har det vært en uformell og lukket prosess mellom skogeier(e), skogeiersamvirket, Fylkesmannens miljøvernavdeling og Direktoratet for naturforvaltning. Når Fylkesmannen melder oppstart av verneplanprosess, er ofte både avgrensing av området, verneforskrifter og også erstatninger allerede avtalt mellom skogeiere og Fylkesmann. 2. Frivillig vern-områdeneOmrådene som er inkludert i evalueringen av Frivillig vern, er områder der alt eller en vesentlig del av verneområdet er tilbudt gjennom ordningen med Frivillig vern. Evalueringen omfatter de områdene som var vedtatt vernet fram til 1. juli 2009, og foreslåtte verneområder der saksbehandlingen var kommet langt nok på det tidspunktet til at vedtak om vern kun var en formalitet. Seks områder, der andelen av arealet tilbudt under ordningen for Frivillig vern er svært liten i forhold til arealet vernet gjennom andre prosesser, er gruppert sammen med andre skogvernområder. Evalueringen omfatter i alt 84 områder med et samlet areal på 504,5 km2 og et gjennomsnittlig areal på 6 km2 (tabell 1). Hovedtyngden av Frivillig vern-områdene ligger i Øst-Norge og Trøndelag, med arealmessig tyngdepunkt i fylkene Hedmark, Oppland, Buskerud, Telemark, Aust-Agder og Trøndelagsfylkene (figur 1). Alle Frivillig vern-områdene er vernet som naturreservater. De aller fleste har angitt vernetema skog (71) eller barskog (8), men det er også tre områder med edelløvskog/rike løvskoger og tre angitt som henholdsvis myr (1) og våtmark (2). I tillegg til de 504 km2 som evalueringen omfatter, er vel 330 km2 skog tilbudt for vern av skogeiere og er nå inne i en formell verneprosess, og det arbeides med å avklare tilbud på om lag 100 km2 skog. Verneområdene som tilbys, er både områder tidligere vurdert for vern og nye områder. Totalt sett er det dermed vernet og satt i gang prosesser på vesentlig større areal enn Miljøverndepartementets målsettinger om pr. 2009 å ha startet opp Frivillig vern-prosesser på vel 200 km2 produktiv skog. Tabell 1 Fordeling av Frivillig vern-områdene på ulike fylker og regioner.
Figur 1: Geografisk plassering av de ulike typene skogvernområder. Tre områder på minst 100 km2 (Ormtjernkampen utvidelse, Trillemarka-Rollagsfjell, Skrim-Sauheradfjell) er vist som faktiske polygoner, mens de øvrige er vist som punkter for at små områder skal være synlige. De ulike typene skogvernområder er kort beskrevet i kapittel 3( Mål og metode) Målene for den naturfaglige evalueringen av Frivillig vern-områdene har vært å avklare i hvilken grad Frivillig vern-områdene bidrar til å oppnå sentrale mål for skogvernet: å bidra til å sikre økt representativitet for norske verneområder, å opprette store, sammenhengende verneområder, å sikre vern av viktige naturtyper for biologisk mangfold, å sikre leveområder for truete og vernete arter, samt å sikre at områder med høyest verneverdi blir fanget opp. Evalueringen omfatter i alt 84 Frivillig vern-områder (jf tabell 1). Disse er sammenlignet med øvrige skogvernområder, i alt 732 områder på samlet 4329 km2. Øvrig skogvern omfatter vern på statens grunn (Statskog SF og Opplysningsvesenets fond OVF), verneplanene for edelløvskog/rike løvskoger og barlind/kristtorn, samt verneplan for barskog (inkludert annet myndighetsstyrt skogvern) (figur 1). Vurdering av Frivillig vern-områdenes dekning av viktige naturtyper, rødlistete arter og spesifikke naturverdier er avgrenset til en sammenligning med verneområder på Statskogs eiendom. I tillegg er verneområdenes arealfordeling sammenlignet med skogarealets og totalarealets fordeling i de respektive regionene (Øst-Norge, Trøndelag). HøydelagFrivillig vern-områdene i Øst-Norge har 61% av arealet i høydelaget 601-900 moh, sammenlignet med 39% for alt skogvernareal og 28% for alt skogareal i Øst-Norge (figur 2). Frivillig vern-områdene bidrar noe til å øke andelen skogvernareal under 900 moh, men har liten arealandel (10%) under 300 moh sammenlignet med skogarealet (32%). Frivillig vern-områdene i Trøndelag har henholdsvis 40% og 46% av arealet i høydelagene 1-300 moh og 301-600 moh, sammenlignet med henholdsvis 30% og 57% for alt skogvernareal og 46% og 38% for alt skogareal i Trøndelag (figur 3). Frivillig vern-områdene i Trøndelag bidrar noe til å øke andelen skogvernareal under 300 moh.
Figur 2: Arealfordeling av de viktigste typene av skogvernområder (utenom edelløvskog/rike skogtyper og barlind/kristtorn) på ulike høydelag i Øst-Norge, samt fordeling av skogareal og totalareal i hele regionen.
Figur 3: Arealfordeling av de viktigste typene av skogvernområder (utenom edelløvskog/rike skogtyper) på ulike høydelag i Trøndelag, samt fordeling av skogareal og totalareal i hele regionen.
Vegetasjonssoner og vegetasjonsseksjonerFrivillig vern-områdene i Øst-Norge har 53% av arealet i mellomboreal vegetasjonssone, sammenlignet med 26% for alt skogvernareal og 32% for skogarealet i Øst-Norge (figur 4). Frivillig vern-områdene har 21% av arealet i de ”varme” vegetasjonssonene (nemoral, boreonemoral, sørboreal), mot 11% for alt skogvernareal og 45% for alt skogareal. Frivillig vern-områdene bidrar til å øke andelen skogvernareal for disse vegetasjonssonene. Frivillig vern-områdene har også 53% av arealet i klart oseanisk vegetasjonsseksjon, mens alt skogvernareal og alt skogareal har hoveddelen i overgangsseksjonen (hhv 65% og 41%). Frivillig vern-områdene i Trøndelag har 63% av sitt areal i nordboreal vegetasjonssone, sammenlignet med 60% for alt skogvernareal og 34% for alt skogareal (figur 5). Frivillig vern-områene har bare 5% av sitt areal i de ”varme” vegetasjonssonene, mot 3% for alt skogvernareal og 18% for alt skogareal i Trøndelag. Frivillig vern-områdene bidrar bare marginalt til å øke andelen skogvernareal i disse sonene. Ellers har Frivillig vern-områdene i Trøndelag 51% av arealet i klart oseanisk seksjon, sammenlignet med 69% for alt skogvernareal og 44% for alt skogareal. Samlet er Frivillig vern-områdenes areal fordelt mot noe mer oseanisk klima enn øvrige skogvernområder, samtidig som Frivillig vern-områdene også dekker noen mer sørlige, kontinentale områder som ellers er svakt dekket av annet skogvern.
Figur 4: Arealfordeling av de viktigste typene av skogvernområder (utenom edelløvskog/rike skogtyper) på ulike vegetasjonssoner i Øst-Norge, samt fordeling av skogareal og totalareal i hele regionen. Vegetasjonssonene følger Moen (1998): AL alpin, NB nordboreal, MB mellomboreal, SB sørboreal, BN boreonemoral, NE nemoral.
Figur 5: Arealfordeling av de viktigste typene av skogvernområder (utenom edelløvskog/rike skogtyper) på ulike vegetasjonssoner i Trøndelag, samt fordeling av skogareal og totalareal i hele regionen. Vegetasjonssonene følger Moen (1998): AL alpin, NB nordboreal, MB mellomboreal, SB sørboreal, BN boreonemoral, NE nemoral. ArealklasserFrivillig vern-områdene i Øst-Norge har 75% av arealet klassifisert som skog, sammenlignet med 53% for alt skogvernareal og 49% av totalarealet i regionen (figur 6). Frivillig vern-områdene bidrar til å øke skogdekningen i skogvernområdene, men bare ganske marginalt når de store skogvernområdene Ormtjernkampen utvidelse og Trillemarka-Rollagsfjell holdes utenfor. Frivillig vern-områdene i Øst-Norge har 55% av arealet klassifisert som barskog, mot 33% for alt skogvernareal og 38% for totalarealet i regionen, og Frivillig vern-områdene bidrar dermed til å øke andelen barskog i skogvernområdene. Produktivt areal omfatter 38% av Frivillig vern-områdenes terrestriske naturareal, mens andelen produktivt areal er 26% for alt skogvernareal og 43% for totalarealet i Øst-Norge. Frivillig vern-områdene bidrar dermed til å øke andelen produktivt skogvernareal i Øst-Norge. Frivillig vern-områdene dekker imidlertid vesentlig lavere arealandel av rik og middels rik berggrunn (7%) enn alt skogvernareal (37%) i Øst-Norge.
Figur 6: Arealfordeling av de viktigste typene av skogvernområder (utenom edelløvskog/rike skogtyper) på ulike arealklasser (etter kartserien N50) i Øst-Norge, samt fordeling av totalarealet i regionen. Frivillig vern-områdene i Trøndelag har 60% av arealet klassifisert som skog, sammenlignet med 55% for alt skogvernareal og 28% for totalarealet i regionen, og Frivillig vern-områdene bidrar dermed noe til å øke skogdekningen i skogvernområdene (figur 7). Frivillig vern-områdene i Trøndelag har 32% av arealet klassifisert som barskog, sammenlignet med 36% for alt skogvernareal og 19% for totalarealet i regionen. Frivillig vern-områdene bidrar dermed ikke til å øke andelen barskog i skogvernområdene. Produktivt areal omfatter 44% av Frivillig vern-områdenes terrestriske naturareal, mens andelen produktivt areal er 33% for alt skogvernareal og 28% for totalarealet i Trøndelag. Frivillig vern-områdene bidrar dermed til å øke andelen produktivt skogvernareal i Trøndelag. Frivillig vern-områdene i Trøndelag dekker omtrent like stor andel (47%) av rik og middels rik berggrunn som alt skogvern (46%).
Figur 7: Arealfordeling av de viktigste typene av skogvernområder (utenom edelløvskog/rike skogtyper) på ulike arealklasser (etter kartserien N50) i Trøndelag, samt fordeling av totalarealet i regionen. StørrelseFrivillig vern-områdene i Øst-Norge omfatter 11 områder på minst 10 km2, dvs 31% av alle slike store skogvernområder. De omfatter også 16 områder med minst 5 km2 skogareal, dvs 29% av alle skogvernområder med minst så mye skogareal. Frivillig vern-områdene bidrar dermed til å øke andelen av store skogvernområder i Øst-Norge (figur 8). Selv om 40% av alle Frivillig vern-områdene i Øst-Norge er mindre enn 1 km2 og en god del av dem (15%) har ganske uregelmessig form, er det bare 2 av 65 områder som er svært utsatt for mulig negativ påvirkning fra omgivelsene (definert som at de ikke har noe kjerneareal når en kantsone på 100 m trekkes fra). Frivillig vern-områdene i Trøndelag omfatter bare 2 områder på minst 10 km2 totalareal og 2 med minst 5 km2 skogareal. De bidrar følgelig ikke til å øke andelen store skogvernområder i Trøndelag (figur 9). Nesten halvparten (47%) av Frivillig vern-områdene i Trøndelag er mindre enn 1 km2, men ingen av dem har spesielt uregelmessig form eller er svært utsatt for negativ påvirkning fra omgivelsene. De bidrar dermed til noe mer robuste skogvernområder i regionen. Skogvernområdene i Øst-Norge og Trøndelag kan utgjøre ledd i økologiske nettverk av skogområder, men det er særlig i sentrale deler av Øst-Norge at Frivillig vern-områdene utgjør vesentlige bidrag til slike nettverk.
Figur 8: Fordeling (%) av antall skogvernområder i Øst-Norge på ulike størrelsesklasser.
Figur 9: Fordeling (%) av antall skogvernområder i Trøndelag på ulike størrelsesklasser. Kjerneområder og naturtyperKjerneområder er mindre områder innenfor verneområdene med særlig stor verdi for biomangfoldet og karakteriseres ved særlig verdifulle naturtyper (Direktoratet for naturforvaltning 2007). Antall kjerneområder i forhold til vernet areal er større for Frivillig vern-områdene (hhv 1,27 og 0,50 i Øst-Norge og Trøndelag) enn for Statskog-områdene (hhv 0,35 og 0,36). Frivillig vern-områdene har også større mangfold av naturtyper (justert for antall kjerneområder) enn Statskog-områdene. For begge typer områder dominerer imidlertid naturtypen gammel barskog, med henholdsvis 53% og 58% av kjerneområdene i Frivillig vern-områdene i Øst-Norge og Trøndelag og 71% og 76% i Statskog-områdene. Både Frivillig vern- og Statskog-områdene i Øst-Norge har også en god del forekomster av rike naturtyper. Andelen svært viktige kjerneområder er høy til middels for Frivillig vern-områdene i Øst-Norge (34%) og Trøndelag (47%), så vel som for Statskog-områdene i Øst-Norge (39%), men ikke for Statskog-områdene i Trøndelag (19%). Sammenlignet med Statskog-områdene har Frivillig vern-områdene ganske god representasjon av viktige og til dels rike naturtyper, til dels også i kjerneområder med høy verdi. RødlistearterFrivillig vern-områdene har generelt noe høyere mangfold av registrerte truete og sårbare arter (rødlistearter) enn Statskog-områdene, både i Øst-Norge og Trøndelag. Frivillig vern-områdene i Øst-Norge har flest rødlistearter (109) som ikke er registrert i de andre skogverntypene eller regionene. Statskog-områdene i Øst-Norge har også mange slike unike arter (56), i motsetning til både Frivillig vern- og Statskog-områdene i Trøndelag (hhv 5 og 16 arter). Mangfoldet av rødlistearter er høyest for Frivillig vern-områdene i Øst-Norge og Trøndelag (hhv 1,15 og 0,81 arter pr km2), sammenlignet med Statskog-områdene (hhv 0,36 og 0,13 arter pr km2). Sopp utgjør størst andel (60%) av de registrerte rødlisteartene i de aktuelle områdene, fulgt av lav (16%), dvs de artsgruppene som oftest er brukt som indikatorer for skog med høy naturverdi. Samlet representerer Frivillig vern-områdene dermed leveområder for rødlistete arter i større grad enn Statskog-områdene. Naturverdier Frivillig vern-områdene i både Øst-Norge og Trøndelag har generelt noe høyere gjennomsnittlig naturverdi enn Statskog-områdene for kriterier som representerer områdenes økologiske betydning for biomangfoldet (gamle løvtrær, variasjon i terreng og vegetasjon, rikhet). Statskog-områdene har imidlertid noe høyere gjennomsnittlig verdi for kriteriene for skogtilstand eller påvirkningsgrad (urørthet, død ved, gamle bartrær). Frivillig vern-områdene i Øst-Norge har høyere verdi enn Statskog-områdene for områdenes størrelse og arrondering, mens dette er omvendt i Trøndelag. Frivillig vern-områdene har høyere samlet verdi enn Statskog-områdene i Øst-Norge, mens begge har lik samlet verdi i Trøndelag. Det er likevel knapt noen signifikante forskjeller i gjennomsnittsverdi mellom Frivillig vern- og Statskog-områdene på grunn av stor variasjon i verdier mellom ulike områder innen begge typer skogvern. 4. Skogeiere og skogvernSpørreundersøkelseSkogeiernes oppfatninger om skogvern bygger på spørreundersøkelser til tre ulike utvalg av skogeiere: SGenerelt er et tilfeldig utvalg av skogeiere i fire fylker i Norge og fungerer som et referansemateriale (n=610). SFrivillig (n=122) og STvang (n=142) er skogeiere som har vært med på henholdsvis Frivillig vern og Myndighetsstyrt barskogvern. Materialet fra STvang er hentet fra tre undersøkelser som ble gjennomført som en evaluering av barskogvernfase II (Sines 2003, Næss 2003, Eriksen 2004). Datamaterialet fra SFrivillig og SGenerelt er samlet inn fra to postsendte spørreundersøkelser som ble gjennomført i november-desember 2009 som en del av grunnlaget for evaluering av arbeidsformen Frivillig vern. Målpopulasjonen for SGenerelt er alle skogeiere med skogeiendommer større enn 250 daa i fylkene Buskerud, Telemark, Sør- og Nord-Trøndelag. SFrivillig inkluderer alle eiere av skogeiendommer i Norge hvor det er gjennomført og foreligger resultat av Frivillig vern. Verneprosess og resultaterPå det sentrale spørsmålet i undersøkelsen ”Hvor fornøyd er du med verneprosessen?”, viser utvalgene SFrivillig og STvang helt motsatte svarfordelinger. SFrivillig er klart mer fornøyd med verneprosessen (figur 10). Nesten halvparten av respondentene i SFrivillig var ganske fornøyd med verneprosessen, og tar vi med de som var veldig fornøyd, kan vi si at om lag 2/3 av dem som har gjennomført frivillig vern, er fornøyde.
Figur 10: Svarfordelingen (i prosent) på spørsmålet ”Hvor fornøyd er du med verneprosessen?” for utvalgene SFrivillig og STvang. Sum=100 prosent. På spørsmålet om i hvilken grad respondentene deltok eller hadde innflytelse på verneprosessen (figur 11), ser vi at utvalget SFrivillig mener de hadde større innflytelse enn utvalget STvang. Likevel er det om lag samme prosentandel i begge utvalgene som hadde veldig stor innflytelse (11 prosent og 14 prosent). Andelen av dem som mente de ikke hadde noen innflytelse i det hele tatt, var vesentlig større i utvalget STvang (28 prosent mot 7 prosent). Figur 11: Svarfordelingen (i prosent) på spørsmålet ”I hvilken grad hadde du innflytelse i verneprosessen?” for utvalget SFrivillig, og ”Hvor mye fikk du delta i verneprosessen?” for utvalget STvang. Sum=100 prosent. Framdrift, samarbeid og potensialNår det gjelder framdriften, ser vi av figur 12 at nesten halvparten av respondentene mente at den hadde vært som forventet. Likevel er det en overvekt av dem som synes framdriften har vært noe for sakte eller altfor sakte (39 prosent), i forhold til dem som mener prosessen har vært rask eller meget rask (13 prosent). Det viste seg også at hele 69 prosent av skogeierne i SFrivillig hadde hatt kontakt med naboer i løpet av verneprosessen, og 97 prosent av disse hadde diskutert noe, mye eller veldig mye (data ikke vist). Figur 12: Svarfordelingen (i prosent) på spørsmålet ”Hvordan føler du saksgangen har vært ved gjennomføring av Frivillig vern?” for utvalget SFrivillig. 76 prosent av skogeierne hadde hatt mest kontakt med Norges Skogeierforbund med tilhørende Skogeierandelslagene, og det var også denne organisasjonen som hadde størst tiltro til gjennomføring av vern i skog i Norge. Mange hadde også hatt kontakt med DN eller MD, men disse hadde en lavere tiltro. Nesten halvparten (48 prosent) av skogeierne i Norge kjenner ikke til ordninga om Frivillig vern. Likevel svarte hele 43 prosent av SGenerelt at det kunne være aktuelt med Frivillig vern på egen eiendom. Figur 13 viser at SGenerelt har et gjennomgående større ønske og krav til at en del forhold er tilstede i en Frivillig verneprosess enn de i skogeierne som allerede er kjent med verneprosessen (SFrivillig). For SGenerelt vil nettopp det at prosessen er frivillig og god økonomisk kompensasjon være den viktigste motivasjonen for å være med på vern av eget skogareal (gjennomsnitt 4,50).
Figur 13: Relative fordeling av hva som vil være skogeiers ”… viktigste motivasjon for å bli med å utrede Frivillig vern av skog på din eiendom?”. Likert-skala: 1 er ”Svært lite viktig” og 5 er ”Svært viktig”. Det viser seg at de fleste som har gjennomført Frivillig vern, er fornøyd med erstatningen, og i alt 58 prosent av respondentene i SFrivillig er ganske fornøyd eller veldig fornøyd (figur 14). Tilsvarende er bare sju prosent ganske misfornøyd og kun to prosent veldig misfornøyd.
Figur 14: Svarfordelingen (i prosent) på spørsmålet ”I hvilken grad er du fornøyd med erstatningen du fikk for Frivillig vern?” for utvalget SFrivillig. 5. Evaluering av arbeidsformenMetode og datagrunnlagI tillegg til de nevnte spørreundersøkelsene til skogeiere, har vi gjennomført intervjuer på nasjonalt nivå med Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Direktoratet for naturforvaltning, Norges Skogeierforbund, NORSKOG og fem naturvern- og friluftslivsorganisasjoner. I fylkene Telemark og Nord-Trøndelag har vi gjennomført intervjuer hos Fylkesmannens miljøvernavdeling og landbruksavdeling og skogeierandelslag. I tillegg har vi pr. telefon intervjuet Fylkesmannens miljøvernavdeling i de andre fylkene, unntatt Finnmark, og de seks resterende skogeierandelslagene. Relevante saksdokumenter er også gjennomgått. Skeiv fordeling, varierende arrondering og usikker framtidVerneområdene er skeivt fordelt geografisk med konsentrasjon til Øst-Norge og Trøndelag. Ennå er ingen større områder på Vestlandet vernet ved Frivillig vern. Eiendomsgrensene får stor betydning for arrondering av verneområdene. Det kan gi dårlige naturfaglige løsninger, men nye grunneiere og eiendommer kan bli lagt til gjennom nye verneprosesser. Etter hvert finnes mange slike eksempler. Den største usikkerheten, og uenigheten, knytter seg til hva som vil skje framover. Vil områder som tilbys, ha høye nok verneverdier? Vil det komme tilbud på områdene med de høyeste verneverdiene? Skogeiersamvirket tviler ikke på at dette kan løses ved Frivillig vern. Naturvernorganisasjonene er overbevist om at det vil bli behov for å supplere med tradisjonelt vern. Miljøvernforvaltningen er skeptisk til at alt skal kunne løses gjennom Frivillig vern, men er mer avventende og vil se hva som skjer de kommende årene. Konfliktnivået er vesentlig redusertVår undersøkelse viser at bare om lag ti prosent av skogeierne som har gjennomført Frivillig vern, er ganske eller veldig misfornøyde med prosessen, mens hele 75 prosent av skogeierne som har vært involvert i tradisjonelt vern, var ganske eller veldig misfornøyde med den prosessen. Vi ser også at det er betydelig vilje blant skogeiere til å tilby arealer for Frivillig vern. Skogeiere som har gjennomført Frivillig vern, har stor forståelse for vern av skog og er stort sett fornøyde med resultatet. På den andre siden er naturvernorganisasjonene misfornøyde med at de kommer inn i Frivillig vern-prosessene først når det meste allerede er bestemt. De får ikke spilt inn sine ønsker og krav til nye områder som bør vernes. Miljøvernmyndighetene deler langt på vei denne innvendingen til prosessen. De godtar den likevel fordi resultatene er så gode: Mange områder blir vernet og konfliktene med skogeierne er vesentlig redusert. Gjennom Frivillig vern-prosesser er det utviklet samarbeidsformer og gjensidige tillitsforhold mellom berørte parter i skogeiersamvirket og miljøvernforvaltningen. Samarbeidet er i liten grad formalisert, men er erfaringsbasert og bygger i stor grad på personlige kontakter. Samarbeidet er best i fylker der aktiviteten og kontakten er stor, og dårligst i fylker med få verneområder og dermed liten aktivitet og kontakt. Redusert kostnadsnivå, men noe høyere erstatningerProsesskostnadene ved Frivillig vern ser ut til å ligge på om lag 20 prosent av totalkostnadene, mens andelen ved tradisjonelt barskogvern er om lag 35 prosent. Årsakene er først og fremst mindre konflikter, raskere saksgang, reduserte kostnader til skogtakster og rimeligere erstatningsprosesser. Det betyr at større andel av midlene til skogvern kan brukes til erstatninger ved Frivillig vern. Erstatningene utmåles etter samme skogfaglige prinsipper som ved tradisjonelt vern, men ser ut til å ha økt noe, som et gjennomsnitt i størrelsesorden ti prosent. Hovedårsakene er at erstatningene nå forhandles fram i løpet av prosessen, og ikke som ved tradisjonelt vern fastsettes etter at verneplanen formelt er vedtatt. Kostnadene ved arbeidet i forvaltningen er også betydelig redusert, både pga. langt færre konflikter og fordi mye av arbeidet tidlig i prosessen utføres av skogeiersamvirket. Saksbehandlingstiden er redusertMens saksbehandlingstiden i barskogvernet på 1990-tallet kunne være fem år eller mer, gjennomføres om lag 30 prosent av Frivillig vern-sakene på under to år fra tilbud blir gitt av skogeier til vernevedtak er fatta. Lengste saksbehandlingstid har vært fire år, korteste ni måneder. Manglende saksbehandlingskapasitet, både hos fylkesmennenes miljøvernavdelinger og hos skogeierandelslagene, er en vesentlig hindring for å redusere saksbehandlingstiden ytterligere. Den største hindringen er imidlertid bevilgningene til erstatninger. Ferdig behandlete planer blir liggende i Miljøverndepartementet og vente på sluttvedtak, fordi det ikke er tilstrekkelig midler til å utbetale erstatninger. 6. Veien videreFrivillig vern-områdene representerer samlet en viss forbedring av skogvernet ved å gi en litt mer representativ fordeling av skogvernarealet, ved å øke andelen av store skogvernområder, ved å bidra til å dekke områder med viktige naturtyper og leveområder for rødlistearter i større grad enn Statskog-områdene, samt å ha minst like høy total naturverdi som Statskog-områdene. Det er likevel betydelige mangler ved dagens skogvern knyttet til manglende vernedekning av lavereliggende skog, spesielt i Sør-Norge, skog i ”varme” vegetasjonssoner, viktige rike naturtyper, og leveområder for rødlistete arter, spesielt arter knyttet til produktive eller spesielle habitater i lavlandet. Dette krever fortsatt målrettet innsats for å finne gode kandidater til skogvernområder, spesielt slike som i størst mulig grad dekker manglene i skogvernet. Frivillig vern betyr at forvaltningspraksis blir endret i retning av større grad av nettverk og forhandlinger. Det gir utfordringer for alle involverte. Miljøvernmyndighetene har fortsatt styringen, men må i større grad forhandle om akseptable løsninger. Skogeiersamvirket må akseptere større grad av innsyn og vurdering av deres egne utførte oppgaver, som tidligere var å betrakte som interne. Naturvernorganisasjonene må finne fram til samarbeidsformer, mer enn konfrontasjon, ellers blir de lett satt på sidelinjen. Vi påpeker et behov for mer systematisert og tilgjengelig dokumentasjon av Frivillig vern-områder. Etter hvert som nye områder blir vernet, vil også behovet for nye registreringer og mer spesifisert og systematisk planlegging øke. Både når det gjelder formalisering av prosessen og en mer systematisk og målrettet tilnærming til hva som skal vernes, er det etter vårt syn mye å gå på uten å utfordre grensene for frivillighet. Det bør også være mulig innen Frivillig vern å komme fram til rutiner som gjør at naturvernorganisasjonene kan delta mer aktivt før det meste i verneprosessen er bestemt. ReferanserDirektoratet for naturforvaltning (2007): Kartlegging av naturtyper – verdisetting av biologisk mangfold. Håndbok 13. Trondheim: Direktoratet for naturforvaltning.
|
